Elise Winterthun

#fff

Hvordan bør vi mennesker bruke vår tilmålte tid her på jorda?

Det er spørsmålet den svenske professoren Martin Hägglund stiller i boka «Vårt enda liv. Sekulär tro och andlig frihet».

Den ble en bestselger da den kom ut i 2019 – og har allerede fått innflytelse på en rekke tenkere. En av dem er Ola Morris Innset, historiker og forfatter.

Selv om Hägglund er litteraturviter, inneholder boka øyeåpnende innsikter om økonomisk ulikhet, forteller Innset.

– Den vitner om en sunn selvtillit på fagets vegne: Om man kan noe om litteratur, kan man også si noe om helt andre ting. «Vårt enda liv» har hjulpet meg å tenke om samfunnsøkonomi, sier han.

I sommer snakker Klassekampen med et knippe kloke hoder om bøker som inspirerer dem, som åpner horisonten og gir verktøy for å forstå utfordringene verden står overfor.

Én slik utfordring er økonomisk ulikhet, som Innset har vært særlig opptatt av. I hans egen bok av våren, «Kampen om verdiene. Om velferdsstaten og landet som fikk for mange rike», argumenterer han for at de superrikes makt utgjør en trussel for demokratiet.

Hva sier egentlig Martin Hägglund om ulikhet? Først må vi gå en liten omvei.

Når noen blir veldig rike, kan de dirigere hva andre skal gjøre med sine liv.

Ta livet tilbake!

For litteraturinteresserte skandinaver har Ellerströms förlag en høy stjerne: Det kresne Malmö-forlaget utgir store mengder kvalitetslitteratur på et nivå få kan konkurrere med.

Nå er det imidlertid mørke skyer i horisonten: Forlaget sliter med økonomien, kan vi lese i svenske medier.

«Det er en veldig tøff tid nå. Både når det gjelder salget og støtta fra Kulturrådet, som stadig minsker», uttaler forlegger Marie Pettersson til Dagens Nyheter.

Ellerströms ble etablert i Lund i 1983 og har i dag base i Malmö. Foruten store mengder essaystikk og filosofi utgir forlaget også skjønnlitteratur, inkludert oversettelser av norske poeter som Tone Hødnebø og Steinar Opstad.

Den seineste tida har det uavhengige forlaget slitt med dalende salgstall. Vanligvis har Ellerströms en sommerkampanje hvor de selger bøker fra lageret til 30 prosent rabatt. I år ser de seg imidlertid nødt til å droppe rabatten – og ber sine lesere om å kjøpe bøker til fullpris for å hjelpe dem over kneika.

Responsen har vært over all forventning, kan Marie Pettersson fortelle til Dagens Nyheter.

«Det ramler inn bestillinger. Vi har holdt på i hele dag med å pakke bøker», sier hun.

Svensk bokforlag er i økonomisk krise

#000

Tirsdag publiserte den amerikanske forfatteren Rebecca Solnit et essay om de pågående demonstrasjonene i Los Angeles på en nettside hun selv drifter.

Etter at hun delte teksten med sine 316.000 følgere på Facebook, hvor hun har vært aktiv i en årrekke, fikk hun følgende beskjed: Profilen hennes var blitt permanent deaktivert av Meta.

Det er avisa San Francisco Chronicle som omtaler saken etter at Solnit selv rapporterte om hendelsen på nettsamfunnet Bluesky. Utestengelsen fikk mange Solnit-lesere til å reagere sterkt. Nå har Meta reaktivert Solnits profil.

Solnit er kjent som en samfunnsengasjert forfatter og har gitt ut en rekke essaybøker, hvorav flere er oversatt til norsk.

Ikke minst er hun berømt for bestselgeren «Menn forklarer meg ting» (2014), hvor hun lanserte det nå veletablerte begrepet 

Det siste tiåret har hun også vært en utrettelig Trump-kritiker. Denne ukas essay, kalt «Some Notes on the City of Angels and the Nature of Violence», dreier seg om protestene mot immigrasjonspolitiet ICE. President Donald Trump har svart med å sette inn nasjonalgarden mot demonstrantene.

Solnit argumenterer for at protestene bør anses som starten på et folkeopprør mot Trump-regimet og retter skarp kritikk mot myndighetenes angrep på rettighetene til en rekke utsatte grupper.

Hun kritiserer også tendensen til å overfokusere på eventuelle materielle ødeleggelser demonstrasjonene måtte innebære, når den egentlige og farlige volden begås av Trump og hans kumpaner.

Ble kastet ut fra Facebook etter Trump-kritikk

Rikke Løe Hovdal

Det er som om jeg kan se lensearbeiderne springe rundt her med båthaka, sier Elias Akselsen der han går gjennom det høye gresset med hendene plassert i lommene på skinnjakka.

Vi befinner oss i Fetsund, ved Glommas bredder. Her tilbrakte den folkekjære musikeren mang en barndoms sommer. Akselsen, som er født i 1947, er tater – og tilhører den siste generasjonen som vokste opp med en nomadisk livsstil.

En gang var det et stort fløtningsanlegg her vi står, med hundrevis av arbeidere fra ulike deler av landet. Men de var ikke aleine. Hit kom også taterne, som satte opp teltene sine på sletta og drev handel med arbeidsfolket – litt som en lokalbutikk.

Sommerminnene fra Fetsund lever ennå sterkt i Akselsen. For eksempel var det her han lærte å mestre det våte element.

– Vi ungene sprang rundt her, og så møtte vi noen karer som spurte om vi kunne svømme. Da vi sa nei, kasta de oss uti, humrer Akselsen.

Etter det vi vet, kom taterne til Norge på 1500-tallet. Altså har de levd her i et halvt årtusen – med en livsstil som skilte seg radikalt fra de fleste andre nordmenns. Hvordan var egentlig hverdagen for en tater?

Det gir en ny, omfattende utstilling noen svar på: På kunstsenteret Nitja i Lillestrøm åpner i dag «Taterlandet». Utstillingen er kuratert av kunsthistoriker Ellef Prestsæter ved Guttormsgaards arkiv, som har samarbeidet tett med Akselsen.

Tanken er å løfte fram kulturarv som de færreste i majoritetsbefolkningen kjenner til, både på grunn av forfølgelsen taterne ble utsatt for, og fordi levemåten i sitt vesen handlet om ikke å etterlate seg varige spor.

Uten bygde­folket hadde taterne aldri overlevd.

Sommer i taterlandet

Det er ikke hver dag det ruller en litteraturdebatt, men det gjør det sannelig nå: Såkalt minoritetslitteratur diskuteres heftig.

I Klassekampen har Mazdak ­Shafieian kritisert det han mener er en tendens i norsk litterær offentlighet, nemlig at man er mer opptatt av forfatternes identitet enn av litteratur i seg selv.

I Morgenbladet har Ivo de Figueiredo luftet en aversjon mot det han kaller «den representative livshistorien», memoarbøker om minoritetserfaringer utstyrt med en «innforstått og overskridende jeg-forteller som i verste fall fremstår som autoritær», og der leseren levnes et «forsvinnende lite refleksjonsrom».

 ut til at de fleste er uenige med Figueiredo. Blant dem som har svart ham, finner vi medieforsker Elisabeth Eide, som på nokså belærende vis påpeker verdien av at minoriteter selv får fortelle sine historier heller enn å bli skrevet 

Det er temmelig opptråkket terreng for opplyste lesere i 2025 og framstår som en avsporing. Så vidt jeg kan se, har Figueiredo aldri hevdet at minoritetspersoner ikke bør skrive om egne erfaringer. Det han opponerer mot, er 

 slike fortellinger typisk har fått de siste årene, som har konkrete konsekvenser for lesningen.

Det er litterær kritikk vi burde anse som et sunnhetstegn, også om vi er uenig i konklusjonen – og teksten fortjener å møtes på sine reelle poenger, ikke med stråmannsargumenter eller antydninger om kulturkrig, som det har vært tilløp til i sosiale medier.

 ha innvendinger mot Figueiredos diagnose; kanskje treffer den ikke på alle forfatterne han nevner, og antakelig burde en kritiker tørre å slakte en bok uansett. Likevel opplever jeg at essayet sier noe interessant. For hva gjør det med en tekst når dens litterære jeg er identisk med forfatterens jeg, tilsynelatende uten gliper? Når er det et fruktbart grep som gir historien kraft? Når støter det leseren fra seg fordi teksten framstår enøyd, bastant eller selvrettferdig?

Etter mitt inntrykk har det ikke så mye med minoriteter å gjøre; det er snarere et trekk ved virkelighetslitteraturen som har bredt seg i alle demografier, til den grad at den er blitt norm heller enn et normbrytende eksperiment. Kanskje henger det også sammen med kulturen for øvrig, hvor toleransen for flertydighet virker å være svinnende, mens essensialistiske forklaringsmodeller vinner fram.

hevdet Frode Helmich Pedersen at virkelighetslitteraturen må anses som en litterær epoke som nå er vel forbi glansdagene – og at dens begrensninger er blitt åpenbare. Det er det fristende å slutte seg til.

Beretninger om utenforskap har nådd sentrum

Jeg til besvær

Endre Ugelstad Aas

Anniken C. Mohr

– Hvordan kan man ha 250 arrangementer som ikke sier noen ting om Palestina

– Jeg lurer på hvordan man kan lage en litteraturfestival i 2025 med 250 arrangementer som ikke sier noen ting om Palestina, sier oversetter Gøril Eldøen.

I går åpnet Norsk Litteraturfestival på Lillehammer. De neste seks dagene samles forfattere, kritikere, journalister og andre skrivende fra inn- og utland i OL-byen for å diskutere alle slags temaer som kan samles mellom to permer.

På programmet står alt fra stjerneforfatteren Haruki Murakami til samtaler om samisk kritikk. Men også debatter om tilstanden i Russland, Kina, Europa og USA.

Eldøen og andre fra det norske litteraturmiljøet som Klassekampen har snakket med, reagerer imidlertid på det de mener er en påfallende mangel ved årets program.

Kun ett av arrangementene handler om krigen i Gaza.

– Det både sjokkerte og forundret meg, sier Eldøen.

Eldøen viser til at en av løypene med arrangementer festivalen har laget for publikum, stiller spørsmålet «Hvor er verden på vei?». Den inneholder debatter med temaer som demokratiets oppløsning i USA og Kinas rolle i verden.

– Dette er viktige temaer, for all del. Men jeg mener debattløypa tar en enorm omvei rundt det vi alle tenker på nå: folkemordet i Gaza og den etniske rensingen av palestinere, sier hun.

Etterlyser palestinske stemmer

Onsdag døde Ngugi wa Thiong’o, 87 år gammel. Kenyaneren ble regnet som en av det afrikanske kontinentets viktigste forfattere og ble lenge spådd å vinne nobelprisen i litteratur.

Ngugi levde i eksil i USA, der han arbeidet som litteraturprofessor. Bøkene var fulle av politisk sprengstoff og gjorde ham upopulær hos styresmaktene i Kenya.

Blant Ngugis romaner kan nevnes debuten «Ikke gråt, barnet mitt» (1964) og «Blodige kronblad» (1977), som i sin tid ble oversatt til norsk av Reidulf Molvær.

Da Klassekampen slår på tråden til Molvær, framhever han Ngugis betydning for andre afrikanske forfattere.

– Han gjorde Øst-Afrika til en litterær stormakt, sier Molvær.

Ngugi var nasjonalist og opptatt av at det kenyanske folket skulle bli helt fritt fra den britiske koloniseringen, som offisielt tok slutt i 1963.

– Han kjempet for afrikanernes verdighet og ville frigjøre hjemlandet kulturelt. Det dreide seg om å avkolonisere ikke bare kroppen, men 

– om å bli helt selvstendig og stolt av landet sitt.

Litteraturprofessor Helge Rønning har fulgt Ngugis forfatterskap, og også han understreker kenyanerens plass blant de aller ypperste i afrikansk litteratur.

Han gjorde Øst-Afrika til en litterær stormakt.

Sinnets frihet

«En fredsbevegelse må gjenreises som en sjølstendig, samlende og demokratisk kraft både nasjonalt, i Europa og internasjonalt.»

Slik står det skrevet i artikkelsamlingen «Stopp våpenkappløpet – uten fred er alt ingenting», som utgis av det vesle venstresideforlaget Håndslag i disse dager.

Boka er en oppfordring til nedrustning og fredspolitikk i en mildt sagt betent tid.

– Vi har ønsket å bringe sammen fredsstemmer, forskere og folk som er engasjert i saken. Det trengs et venstresideperspektiv på debatten om krig og fred, sier Roy Pedersen.

Sammen med Sigurd Allern har han redigert boka, som teller 20 bidrag fra et spekter av bidragsytere – blant dem forfatter Linn Stalsberg, statsviter Sverre Lodgaard og politiker Thorbjørn Jagland.

Selv har Pedersen vært sentral i fagbevegelsen i mange år. «Stopp våpenkappløpet» er særlig et forsøk på å mobilisere fagorganiserte, forteller han.

Sammen med Allern publiserte Pedersen en kronikk i onsdagens Klassekampen, der de hevdet at opprustningen i Europa bare øker faren for krig – og rammer de svakeste blant oss, i form av kutt i velferd og klimatiltak.

– Som det ble uttalt av Trondheimskonferansen i januar: Ingen har egentlig råd til opprustning, sier Pedersen.

Vil senke våpnene

Hvordan bør litteraturen forholde seg til krisene som preger samtida? Den skotske forfatteren Ali Smith har valgt å møte dem direkte og uredd. I den hyllede årstidskvartetten (2016–2020) skildret hun det siste tiårets opprivende hendelser i takt med at de utspant seg: flyktningkrise, høyrebølge, brexit, pandemi. I «Andre tider» (2022) trakk hun linjer mellom middelalderens fobi mot løsgjengere og vår tids utestengelse av migranter. I sin seineste roman, «Gliff», som nå foreligger på norsk, går hun motsatt vei: til framtida, hvor autoritære krefter har inntatt maktas korridorer.

 befinner vi oss i Storbritannia, kanskje noen tiår fram i tid. Vi møter to barn, den ikke-binære Briar og veslesøstera Rose, som er etterlatt alene hjemme med et lager av hermetikk. Så vidt de vet er mora bortreist på jobb, og stefaren har dratt for å hente henne. Leseren forstår at det har skjedd noe langt dystrere. Et autoritært overvåkningsregime har tatt makta, og enhver som ikke følger reglene, blir kategorisert som «uverifiserbar» og satt til tvangsarbeid. Mangfold undertrykkes. Kunst og kultur utraderes. Oljekonglomerater tar knekken på klimaet, og gress, planter og elver er giftige for levende vesener.

Noe vakkert finnes det ennå i verden. Søskenparet oppdager en flokk hester som gresser på et jorde, og tar til seg en av dem, som Rose gir navnet Gliff – derav romanens interessevekkende tittel. Da Briar slår ordet opp i et av de få bibliotekene som ikke er rasert, oppdager hen at det har en lang rekke betydninger, fra «en kilevink» til «en plutselig, overraskende solstrime». Leseren forstår at dette mangetydige, åpne og fantasi­eggende ordet er en motsats til den snevre og menneskefiendtlige ideologien som har tatt over samfunnet.

Vi er altså solid plantet i dystopien, og Smith baker inn referanser til en lang litterær tradisjon, ikke minst til Aldous Huxleys «Vidunderlige nye verden» (1932). Trofaste Smith-lesere er ellers på hjemmebane. Elementene kjenner vi fra tidlige romaner; staten som en ekskluderende institusjon, særlig symbolisert ved grenser, pass og overvåkningsteknologi; messiasliknende barn, flyktninger og mytiske dyr som gir håp om en høyere himmel og en kjærligere, friere, mer tolerant verden. Historien er fortalt i Smiths lekne, assosiasjonsrike, liksom luftige språk, som alltid glimrende oversatt av den suverene Merete Alfsen.

 Smiths forfatterskap også leseren følelsen av en høyere himmel – at vi kommer forbi den umiddelbare og utmattende nyhetskverna og ser vår tids utvikling i sammenheng med historien for øvrig. Når dette svevet stort sett uteblir i «Gliff», tross et så rikt språk, blir jeg sittende og grunne en stund på hvorfor. Noe kan skyldes romanens struktur; formen er nokså springende, og iblant kastes vi videre fram i tid, der søskenparet er adskilt og Briar har klatret oppover i det samme systemet som har ødelagt familien hans. Mye der imellom holdes åpent for tolkning, og det er et forståelig grep fra Smiths side – i en dystopi vil man ikke ødelegge den fortettede stemningen ved å dvele ved alskens trivialiteter; risikoen er at leseren får øye på sømmene som tråkler det litt usannsynlige universet sammen. Likevel tar jeg meg i å lengte etter hakket mer sammenheng og stringens.

Det største problemet er imidlertid de dystopiske elementene som blir lesset på i en salig blanding. Her skal alt med – ­klimakatastrofe, kunstig intelligens, fascisme, kulturfiendtlighet og så videre. Hensikten er antakelig å skru til fenomener som allerede finnes i samtida, og gi oss følelsen av at vi er et godt stykke på vei mot dystopien allerede. Men historien utvikler seg sjelden 

 forutsigbart, og Smiths framtidsvisjon føles en smule fantasiløs. Tidvis har jeg fornemmelsen av å bli matet med høyrebølgens kulturkamper, bare med motsatt fortegn; romanen forsøker å yte motstand, mens den egentlig er fullstendig låst til dette universet. Et eksempel er da Briar og Rose møter en gruppe uverifiserte som har gått i skjul på en gammel skole, og får vite hvorfor de er blitt utstøtt av samfunnet:

Én var blitt uverifisert etter å ha sagt høyt at en krig var en krig, noe det ikke var lov å si. En annen var blitt erklært uverifisert etter å ha skrevet på nett at drap på mange mennesker av et annet folk var folkemord. En tredje var blitt uverifisert for å ha ærekrenket oljekonglomeratene ved å si at de var direkte ansvarlige for klimakatastrofen.

høyrebølgen, framtidshåpet, er påfallende ofte kunstneriske, dannede mennesker med et liberalt syn på kjønn – typiske Ali Smith-lesere, kunne man kanskje si litt syrlig.

Ikke at jeg er uenig med menneske­synet romanen målbærer; at alle mennesker er likeverdige og fortjener frihet, omsorg og beskyttelse. Nei, snarere er jeg hjertens enig. Men det pipler fram en følelse som har meldt seg også i lesningen av noen av Smiths tidligere bøker, selv dem jeg setter høyt: at de først og fremst er skrevet om og til slike som meg, at de står i fare for å bekrefte vårt verdenssyn heller enn å utvide det, og at de tegner opp nokså enkle motsetninger mellom godt og ondt.

Vonde nye verden

Anders N. Kvammen

«For en jævlig bra bok. Jeg sitter og gråter.» Har anmelderne blitt for følelsesstyrt?

Fy faen, for en jævlig bra bok. Jeg sitter og gråter på T-banen hjem fra Badmintonstadion. Svett og trøtt.»

Slik begynner en anmeldelse Victor Malm nylig skrev i svenske Expressen. Er kritikerne blitt mer sippete enn de var før?

Ja, mener Leif Zern, som i en manns­alder har vært en av Sveriges fremste teaterkritikere. I Dagens Nyheter går han i rette med det han mener er en tendens i samtidas kulturanmelderi: kritikere som hulker og beljer heller enn å analysere verket.

«Før kunne man dra på med Julia Kristeva eller Jacques Derrida, nå graver man dypere og lar følelsene snakke uten hjelp av tekstteori og akademisk ferniss», skriver Zern, som betegner utviklingen som et «krisetegn».

– Avisenes kultursider har vært min arbeidsplass i mange år. Den forandringen jeg opplever nå, er den mest dramatiske jeg har sett, sier Zern til Klasse­kampen.

Det er flere årsaker til at det følelsesladde anmelderiet brer seg, tror han. Når avisenes kulturdekning skrumper inn, blir det færre kritikere om beinet. Omleggingen fra papir til nett har også endret premissene for hvordan man når ut til lesere.

– Hvordan skal man synes i disse nye formatene? Kanskje bruker man sterkere ord enn man ellers ville gjort – om så bare retorisk eller ubevisst. Klikkjaget siver inn og blir en del av tankegangen, sier Zern.

Han knytter også de gråtkvalte anmeldelsene til en annen utvikling: at verket først og fremst vurderes ut fra sitt viktige eller samfunnsaktuelle 

Kritikere som griner

På tvers av forskjeller kan de fleste være enige om én ting: Tirsdagens «Debatten» på NRK var et besynderlig skue. Det bitte lille «fredspartiet» Fred og rettferdighet (For), som har som hovedsak å stanse norsk pengestøtte til Ukraina, fikk nasjonens øyne rettet mot seg.

Mens Mímir Kristjánsson nylig advarte mot bullshit-­jobber som kommunikasjonsarbeid, fikk vi her et eksempel på at medie­strategi faktisk er et fag. Dét har For fingerspitzgefühl for. Etter alt å dømme inngikk de en heste­handel med NRK – om de fikk komme til orde i beste sendetid, skulle de endelig avsløre hvem som finansierer dem.

klarte å trenge gjennom eteren som mikroparti, skortet det – forsiktig sagt – på krafta i gode argumenter. Allerede etter to minutter måtte undertegnede gripe til mobilen, ikke fordi det skjedde noe viktig der, men fordi det som utspant seg i NRKs debattstudio, var for smertefullt å bivåne med begge øyne.

Partileder Marielle Leraand framsto manisk og apologetisk, utstyrt med noen lite tillitvekkende tall fra en uspesifisert «gallup» og noen patosfylte referanser til George Orwell. Den utskjelte Glenn Diesen framsto ikke som noen sylskarp spion, men som pinlig pompøs. Seeren fikk følelsen av at han først og fremst meler sin egen kake, rettere sagt sin Youtube-karriere. Ingen av dem evnet å erkjenne Russlands overgrep, bortsett fra noen pliktskyldige «de har brutt folkeretten, 

Ikke at motparten gjorde en strålende figur; Ine Marie Søreide viste ingen vilje til å se flere sider i debatten. Og som Harald Stanghelle påpekte i Klassekampen onsdag, bør det sitte langt inne å mistenkeliggjøre politiske motstandere som kjøpt og betalt av lumske aktører.

venstresida var det likevel Leraand og Diesen som opptok meg mest. For er det 

 som er den norske fredsbevegelsens ansikt utad i 2025? Det var ikke til å unngå at et spesifikt begrep rant meg i hu, et ord som ofte blir brukt som skjellsord: 

Etter det jeg kan finne, ble merkelappen brukt først enten 

 Jan Myrdal. I den norske debatten blir ordet som regel brukt om et ytterliggående segment av venstresida. Vi på vår side kan ergre oss over ordet så mye vi vil, kalle det stempling og hersketeknikk, men innerst inne vet vi jo innmari godt hvem det vises til. Det er en salig røre av såkalt radikale som har endt opp i – eller faretruende nært – konspiland og gjentar mange av de samme poengene som den ytre høyresida. I dette miljøet, som utspiller seg i ymse kroker på internett, er Putin-apologisme hverdagskost.

 oss på et problem venstresida har hatt i uminnelige tider: at vi har noen irriterende vedheng som stadig setter oss i forlegenhet, og som gjør viktige saker vanskelige å løfte opp til en breiere samfunnsdebatt, fordi de er så ladet at de blir avtennende for fornuftige folk.

En som har skrevet om det, er George Orwell – Leraands egen ledestjerne. I klassikeren «Veien til Wigan» (1937) diskuterer han hvorfor sosialismen ikke har større gjennomslagskraft. Problemet, mener han, er ikke sosialismens budskap i seg selv – det er jo enkelt å forstå og handler om skillet mellom utnytter og utnyttet.

Det som utspant seg i studio, var smertefullt

«Skrotvenstre»

I hagen til Fredensborg slott utenfor København finnes en underlig severdighet: 70 skulpturer i sandstein av norske bønder, samer og færøyinger.

Skulpturparken Nordmandsdalen ble satt opp på initiativ av kong Frederik 5. på siste halvdel av 1700-tallet. Hvorfor ble parken laget, og hva forteller den oss om dansketida?

Det er emnet for en fersk utstilling på kunstmuseet Kode i Bergen, som åpner i dag.

– Nordmandsdalen har forbindelseslinjer til hvordan vi tenker om naturressurser i dag, sier professor i kunsthistorie Mathias Danbolt.

Han arbeider i København, og har kuratert utstillingen sammen med seniorforsker Tonje Haugland Sørensen og postdoktor Helene Engnes Birkeli i Bergen, i samarbeid med Kode.

Her til lands har 1700-tallet vært en understudert kunstepoke, forteller Danbolt.

– I «Peer Gynt» kalles dansketida en 400-årsnatt. 1700-tallet forbindes gjerne med pudrede parykker og rokokko. Kunsthistorien i Norge har vært mer opptatt av 1800-tallet og nasjonalromantikken, fortsetter han.

Riktignok har Nordmandsdalens bønder fengslet folk i mer enn 250 år, ikke minst kulturhistorikere.

Kongens undersåtter

Tom Henning Bratlie

I går skrev Klassekampen om dokumentaren «Russians at War», som vises på Vega Scene i Oslo i ettermiddag.

Dette arrangementet ønsker flere å stoppe. Filmen relativiserer invasjonen av Ukraina og sprer russisk desinformasjon, hevder den ukrainske ambassaden i Norge. Ukrainske foreninger har rykket ut mot visningen, og det er ventet en demonstrasjon.

Selv hevder regissør Anastasia Trofimova at filmen er en protest mot krig og et forsøk på å menneskeliggjøre de russiske soldatene hun følger ved fronten. Hun avviser at hun har bånd til russiske myndigheter.

Uansett er «Russians at War» en problematisk film, mener den norsk-ukrainske sosiologen og aktivisten Nataliya Yeremeyeva.

– Filmen har trekk som kan beskrives som propagandistiske, sier Yeremeyeva.

I kveld skal hun delta i en paneldebatt etter visningen på Vega, der også Trofimova deltar. Altså boikotter ikke Yeremeyeva filmen, slik flere andre ukrainere gjør.

– Man kan ikke vise den i en hvilken som helst kontekst, når krigen fremdeles pågår. Men vi befinner oss i Norge, og vi har en demokratisk kultur for å snakke om vanskelige saker. Det er også viktig å ha det ukrainske perspektivet med i debatten, sier Yeremeyeva.

– Du har altså sett filmen allerede. Hva synes du?

Protagonisten er en ukrainer som kjemper for Russland.

Mener russere blir framstilt som ofre

Erik Åsard avslutter sin nye bok om Hitlers vei til makta, med Donald Trump.

«Krigståka er så tjukk at du knapt kan se menneskene bak den», sies det i krigsdokumentaren «Russians at War» (2024), som vises på Vega Scene i Oslo i morgen.

Regissør Anastasia Trofimova følger en gruppe russiske soldater ved fronten i Ukraina i 2023. Filmen lar publikum komme tett på soldatenes følelser om krigen – som viser seg å være ganske annerledes enn versjonen de er blitt servert av russiske myndigheter.

Men er filmen et prisverdig forsøk på å menneskeliggjøre vanlige russere som utnyttes som kanonføde, eller er det snakk om en farlig relativisering av invasjonen?

Det siste, mener den ukrainske ambassaden i Norge. Til Klassekampen hevder de at filmen «fungerer som en plattform for desinformasjon og Kremls falske narrativer», og ber om at visningen i Oslo avlyses.

Selv hevder Trofimova at anklagene er uten rot i virkeligheten.

– Om man ønsker å forstå en krig, er man nødt til å dokumentere begge sider, sier hun til Klassekampen.

Morgendagens visning av «Russians at War» skjer som et samarbeid mellom Fritt Ord, Oslo Dokumentarkino og Vega Scene. Etter filmen blir det en paneldebatt der Trofimova selv deltar. Den ukrainske foreningen i Norge planlegger en demonstrasjon mot filmen.

Dette er ikke første gang det blir bruduljer om «Russians at War». Helt siden filmen ble sluppet i høst, har den vært kontroversiell. Særlig tilspisset ble det ved filmfestivalen i Toronto, hvor visninger ble avlyst. Ifølge festivalen skyldtes det sikkerhetstrusler.

Det er tomme påstander for å diskreditere meg.

Krigsfilm anklages for propaganda

Selv om det er gått mange år, er det sånt man husker. Det biter seg fast», sa Bjarne Bjorvatn til Klassekampen torsdag om maidagene i 1945, da norske fanger kom hjem fra konsentrasjonsleirer.

Mens Bjorvatn endelig fikk klemme sin far igjen, brast andre i gråt over at deres kjære ikke var blant de overlevende.

Ennå finnes det tidsvitner etter andre verdenskrig, mennesker som selv følte krigen på kroppen og kan dele sine minner. Men når vi runder 80 år etter krigens slutt, melder spørsmålet seg uunngåelig:

Hva skjer når vi, i en ikke altfor fjern fortid, har mistet tilgangen på førstehåndserfaringer?

– Når de siste vitnene faller fra, går noe uerstattelig tapt. Det skjer i en tid hvor det sås tvil om hva som egentlig er sant om krigen og jødeutryddelsen, sier filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen.

Som forsker har Vetlesen vært opptatt av spørsmål om moral, ondskap og folkemord. Han tror den felles fortellingen om andre verdenskrig står i fare for å krakelere.

– Det har alltid fantes holocaustbenektere, men de har vært marginale i den større offentligheten, sier Vetlesen.

– En endring som er slående i våre dager, er at jødeutryddelsen instrumentaliseres av den israelske regjeringen, samt av ytre høyre-partiene i Europa, med anklager om antisemittisme når det kritiseres at sivile drepes i titusentall på Gaza.

Når de siste vitnene faller fra, går noe uerstattelig tapt.

Forbrytelse uten vitner

I dystopisjangeren finnes det noen plottgrep som er så velbrukte at de har blitt troper. Én slik trope er at katastrofen som rammer verden, enten den er klimakollaps eller pandemi, henger sammen med menneskelig grådighet, råskap og utbytting av naturen.

Det er også tilfelle i argentinske Agustina Bazterricas «Kjøtt snakker ikke», nylig utgitt på norsk av Forlaget Press. Et katastrofalt virus har gjort dyrekjøtt uspiselig, og som erstatning har en ny industri vokst fram. Genmodifiserte mennesker avles i fabrikker, uten språk og med tilsynelatende få kognitive evner. De har ett eneste formål: å avlives og selges som «spesialkjøtt». Denne industrien har på kort tid blitt lovlig og akseptert av allmennheten, som gladelig kjøper vakuumpakkede fileter, ører og fingre på supermarkedet.

 en nokså alminnelig mann som arbeider ved en slik kjøttfabrikk. Privatlivet hans har gått i oppløsning: Den vesle sønnen er død, og den sørgende kona har flyttet fra ham. Faren sitter dement på et sykehjem. Søsteren og familien hennes er hjernedøde storkonsumenter av menneskekjøtt. Selv lider Marcos av kvaler over industrien han er delaktig i og de mange psykopatene som fyller bransjens ulike roller.

Én dag blir han gitt en levende kvinne, en ung og vakker «hunn», i gave av en forretningsforbindelse, omtrent slik man foræres en geit eller en ku. Men heller enn å slakte kvinnen, knytter den ensomme Marcos emosjonelle bånd til henne. Gradvis viser hun tegn til normal kognisjon, og det utvikler seg til et kjærlighetsforhold, en overskridelse som er forbudt og kan straffes med døden for begge to.

 altså ut for å si noe om menneskeverd, eller verdien av alle levende vesener. Marcos mistenker at viruset som førte til kannibalismen ble skapt av myndighetene for å få bukt med overbefolkning. Parallellen til vår egen kjøttindustri, der vi propper dyr fulle av medisiner og ignorerer deres lidelser for å kunne hamstre billig kjøtt, er åpenbar. Dystopier sier som regel mest om samfunnet vi lever i nå, og vi mennesker er altså skruppelløse forbrukere som heller luller oss inn i groteske livsløgner enn å endre livsstil.

som kynisk og forbrukerorientert, skrevet for å fenge lettkjøpte lesere med mest mulig sjokkerende skildringer av bestialiteter, blod og gørr. Etter få kapitler er jeg allerede matt av beskrivelser av «hunner» og «hanner» med rep om halsen som trekkes mot slakterommet hvor de avlives iskaldt og effektivt, eller slaktes av sadistiske rikinger som kjøper dem som jaktbytter.

At folk flest skal ha glemt sin iboende avsky mot å konsumere menneskekjøtt så raskt, virker usannsynlig, og budskapet man mates med, er en temmelig tynn suppe med noen overkokte biter av kapitalismekritikk. «Varene, enda et ord som mørklegger verden», tenker Marcos megetsigende om fenomenet levende mennesker som produkter. Men også kapitalismekritikk kan bli en vare, og framstår som et overfladisk grep Bazterrica tyr til for å forkle underholdningslitteratur i samfunnskritiske gevanter.

 oversettelse er som alltid solid, men kan ikke endre på det faktum at prosaen er tam, med floskler av sorten «Hva tenker disse operatørene på? Tenker de på at det de har i hendene sine, inntil nylig var et bankende organ?». Det er umulig å ikke sammenlikne denne romanen med en annen dystopi der kannibalisme spiller en sentral rolle, nemlig Cormac McCarthys «Veien» (2006). Hos McCarthy framstår imidlertid kannibalismen fullstendig troverdig, fordi samfunnskollapsen er skildret med en intens detaljrikdom og subtil oppbygning. Kort sagt, det er å sammenlikne epler med pærer – eller en indrefilet med en hamburger fra Nordfjord.

Dødt kjøtt

Selma Stormyren Larsen

Få amerikanske forfattere har vært like myteomspunne som Joan Didion. Hvem var hun egentlig bak de bekmørke Celine-brillene? Kanskje kan en fersk utgivelse gi oss flere svar.

Da Didion døde i desember 2021, åpnet redaktørene hennes et arkivskap ved siden av forfatterens skrivebord. Der fant de en umerket mappe med et lite utvalg dokumenter: en kopi av talen hun holdt i datteras bryllup, en oversikt over reservasjoner på Hotel Bristol i Paris, en liste over gjester på juleselskaper, noen passord.

Den har forlaget Knopf nå utgitt under tittelen «Notes to John». Utgivelsen, som kommer på norsk i sommer, har fått flere til å heve øyenbrynene. For er det egentlig etisk forsvarlig å publisere en død forfatters private notater?

. Det var det jeg følte da jeg leste boka, sier forfatter og kritiker Lynn Steger Strong til Klassekampen på linje fra USA.

I en anmeldelse i The Atlantic sammenlikner hun opplevelsen med den gangen hun så bestemora si 

ved ektemannens sykeseng, en kvinne som ellers aldri viste seg uten leppestift og hårspray.

– Uansett hvor mye kontroll Didion hadde i setningene sine, kunne hun ikke alltid ha kontroll i livet, sier Strong.

– Dette beviser at det var vanskelig også for Didion å være menneske. Men jeg vet ikke om vi trengte en bok for å forstå det.

Det er så enkelt som at denne boka inneholder klisjeer.

Didion og livet etter døden

Kall meg tabloid – men disse ordene pipler faktisk fram fra dypet i min sjel. Der syder det nemlig av frustrasjon etter NRKs avsløringer om de massive naturinngrepene som ødelegger vårt land.

Tirsdag kom nok en nyhet: Planlagt hyttebygging truer over 300 kvadratkilometer norsk naturskog, ifølge miljøorganisasjonen Sabima. Det får man kalle litt av en bakrus etter en påske så varm at skirenn er en saga blott. Hvordan skal vi komme ut av massepsykosen, nemlig ideen om at hver eneste nordmann skal eie en egen hytte?

er vanskelig å forstå, hyttedrømmen. Den passer med vår urgamle dragning mot fjell og hav, mot å søke tilflukt i en koie mens naturkreftene raser. Det er innmari koselig. Som en kjent intellektuell uttrykte det, sitert fritt etter minnet: Norge er et godt land å bo i om du liker å sitte på en fjelltopp. Om du har et urbant sinnelag, har vi litt å gå på.

Her til lands har tradisjonen dessuten vært oppnåelig for hvermannsen. Lenge varhyttene prosjekter for arbeidsfolk som med kyndige never bygde seg opp til et verdig liv, påpekte Marit Eikemo i Klassekampen nylig. Hyttene var av solid håndverk og enkel standard, og ofte ble det brukt overskuddsmaterialer fra industrien.

hyttemanien imidlertid som en sykdom ute av kontroll. Det finnes 451.181 hytter i Norge, og flere skal det bli. Hyttene er gjerne pakkeløsninger satt opp av innleid arbeidskraft. De skal ha ymse fasiliteter og egne veier. Som stipendiat Carmen Mapis beskrev i et innlegg på NRK onsdag, svekkes allemannsretten bit for bit.

Det er et paradoks her, som organisasjonen Sabima også påpeker: Folk vil leve tett på naturen, og i prosessen raserer de den. Kommunene hevder seg avhengig av hyttefolket, men ofrer sitt arvesølv. Hyttelivet oppfattes stadig som noe rotnorsk og kjernesunt, selv om det i dag er langt fra sine røtter. Som alltid er det fristende å vifte med George Eliots «Middlemarch», romanen som forklarer absolutt alt som rører seg i mennesket: Vi har en formidabel evne til å pakke våre synder inn i gode hensikter, slik at materiell tilranelse og edel moral framstår som to sider av samme sak.

er at politikerne setter en øyeblikkelig stopper for hyttebygging i sårbare naturområder. Men om hyttemanien skal dabbe av i de breie lag, tror jeg det trengs noe mer: et kulturelt skifte, sosiale sanksjoner. Det må rett og slett bli smakløst å skaffe seg hytte i visse områder. Det må signalisere en grådighet man ikke ønsker å assosieres med.

For er det ikke først og fremst kulturelle bølger som får så mange til å skaffe seg hytte i utgangspunktet? Sju av ti norske hytter står tomme mer enn 300 dager i året, viser tall fra 2022. Det burde gi et hint om at langt fra alle er frilufts­entusiaster som bruker enhver anledning til å stulle på hytta.

 ofte dreier seg om noe annet: en automatisert forestilling om hva som utgjør den norske «pakka», modellen for et godt liv. Kommer du opp på et visst inntektsnivå, eller i en viss alder, skal du ha en fritidseiendom. Det holder ikke at dine gamle foreldre eier en hytte i et dalsøkk, helst skal hvert søsken ha en egen hytte, tilpasset sin lille kjernefamilies behov.

Helst skal hvert søsken ha en egen hytte

Hytter er harry!

Christopher Olssøn

Det tar på å være redaktør: Da Klassekampen banker på hos Mazdak Shafieian, har han knapt sovet den natta. Han har nemlig lagt siste hånd på Cloaca Maxima – tidsskrift for litteratur og kritisk tenkning.

17 tekster er publisert på Kloakken.no, og blant bidragsyterne finner vi Kari Løvaas, Jørn H. Sværen og Anne Carson – sistnevnte i oversettelse. Tidsskriftet publiserer et spekter av sjangre og skal romme «litterært grubleri og spekulerende tenkning, også av det eksperimentelle slaget».

Akkurat dét har vært en mangelvare de siste årene, mener Shafieian.

– Jeg har opplevd den norske litterære offentligheten som så rigid, moralistisk og konform at det ikke er noe liv i litteraturen lenger. Jeg hadde behov for å skape et eget gatehjørne, for å diskutere litteratur på et annet plan, sier han.

Selv har Shafieian i en årrekke gjort seg bemerket som essayist og forfatter. Dette er ikke første gang han lager tidsskrift; for eksempel redigerte han det massive Teologi sammen med nevnte Sværen i 2012.

Men mye vann har rent ut i havet siden den gang. I et eget essay i Cloaca Maxima går Shafieian i rette med det han anser som en økende tendens: minoritetserfaring som vare på det litterære markedet.

Den norske litterære offentligheten handler ikke lenger om litteratur, men om omstendigheter 

litteraturen, om forfatterens identitet, hevder Shafieian.

Elise Winterthun

Artikler

Kampen mot ulikhet bør ikke bare handle om penger, men om tid til å følge sine drømmer, mener Martin Hägglund.

Det respekterte Malmö-forlaget Ellerströms har utgitt kvalitetsbøker i over 40 år. Nå ber de leserne om hjelp for å overleve.

Stjerneforfatteren Rebecca Solnit delte en tekst om Los Angeles-opptøyene på Facebook. Så deaktiverte Meta profilen hennes.

Sommer i taterlandet

Kan vi komme til det egentlige poenget i debatten om minoritetslitteratur?

– Hvordan kan man ha 250 arrangementer som ikke sier noen ting om Palestina

Den kenyanske forfatteren Ngugi wa Thiong’o er død. Kjernen i hans bøker var afrikansk stolthet og identitet.

Vil senke våpnene

Ali Smith er tilbake med en dystopi om høyrebølgens triumf. Gjør den oss egentlig klokere?

«For en jævlig bra bok. Jeg sitter og gråter.» Har anmelderne blitt for følelsesstyrt?

Gjør fredsbevegelsen sexy igjen.

Kongens undersåtter

«Russians at War» tåkelegger vanlige russeres ansvar i Ukraina-krigen, mener Nataliya Yeremeyeva. Fritt Ords Knut Olav Åmås forsvarer dagens filmvisning.

Erik Åsard avslutter sin nye bok om Hitlers vei til makta, med Donald Trump.

Om noen år vil alle som selv opplevde andre verdenskrig, være borte. Hvordan vil fortellingen om krigen se ut da?

Dødt kjøtt

Terapi, antidepressiva og datteras alkoholmisbruk fyller sidene i Joan Didions posthume bok. Men er det kunst?

Forsøk på et kulturelt «vibe shift».

Med et flunkende nytt tidsskrift tar Mazdak Shafieian opp kampen mot en konform litterær offentlighet.

Vil hente Fosse hjem

Mens noen drar til hytta med bilen full av årgangsvin, sitter andre igjen i en trang blokkleilighet. Er påska vår mest klassedelte høytid?

I går ble det klart at Matias Faldbakken skal utforme regjeringskvartalets minnested etter 22. juli. Kritikerne er splittet.

Forfatterbarnas oppvekstskildringer forteller oss noe vesentlig om hva skriving er, mener Åsa Beckman.

Kjærlighetens pris

Rolf Groven (1943–2025) er død. Han vil bli husket som en usedvanlig folkekjær kunstner, mener kunsthistoriker.

De som gjorde narr av Emmanuel Macrons taler om europeisk identitet, kan sette latteren i halsen, tror Simen Ekern.

Forfatterforeningen og Forfatterforbundet er enige om hva som må til for at foreningene kan slås sammen.

Kampen mot ulikhet bør ikke bare handle om penger, men om tid til å følge sine drømmer, mener Martin Hägglund.

Det respek­terte Malmö-forlaget El­ler­ströms har utgitt kvali­tets­bøker i over 40 år. Nå ber de leserne om hjelp for å overleve.

Stjerne­for­fat­teren Rebecca Solnit delte en tekst om Los Angeles-opptøyene på Facebook. Så deak­ti­verte Meta profilen hennes.

Sommer i tater­landet

Kan vi komme til det egentlige poenget i debatten om mino­ri­tets­lit­te­ratur?

– Hvordan kan man ha 250 arran­ge­menter som ikke sier noen ting om Palestina

Den kenyanske forfat­teren Ngugi wa Thiong’o er død. Kjernen i hans bøker var afrikansk stolthet og identitet.

Vil senke våpnene

Ali Smith er tilbake med en dystopi om høyre­bøl­gens triumf. Gjør den oss egentlig klokere?

«For en jævlig bra bok. Jeg sitter og gråter.» Har anmelderne blitt for følel­ses­styrt?

Gjør freds­be­ve­gelsen sexy igjen.

Kongens under­såtter

«Russians at War» tåkelegger vanlige russeres ansvar i Ukraina-­krigen, mener Nataliya Yeremeyeva. Fritt Ords Knut Olav Åmås forsvarer dagens film­vis­ning.

Erik Åsard avslutter sin nye bok om Hitlers vei til makta, med Donald Trump.

Om noen år vil alle som selv opplevde andre ver­dens­krig, være borte. Hvordan vil fortel­lingen om krigen se ut da?

Dødt kjøtt

Terapi, antide­pres­siva og datteras alko­hol­misbruk fyller sidene i Joan Didions posthume bok. Men er det kunst?

Forsøk på et kulturelt «vibe shift».

Med et flunkende nytt tidsskrift tar Mazdak Shafieian opp kampen mot en konform litterær offent­lighet.

Vil hente Fosse hjem

Mens noen drar til hytta med bilen full av årgangsvin, sitter andre igjen i en trang blokk­lei­lighet. Er påska vår mest klasse­del­te høytid?

I går ble det klart at Matias Faldbakken skal utforme regje­rings­kvar­talets minnested etter 22. juli. Kritikerne er splittet.

Forfat­ter­barnas oppvekst­skild­ringer forteller oss noe vesentlig om hva skriving er, mener Åsa Beckman.

Kjærlig­hetens pris

Rolf Groven (1943–2025) er død. Han vil bli husket som en usedvanlig folkekjær kunstner, mener kunst­his­to­riker.

De som gjorde narr av Emmanuel Macrons taler om europeisk identitet, kan sette latteren i halsen, tror Simen Ekern.

Forfat­ter­for­eningen og Forfatter­forbundet er enige om hva som må til for at forenin­gene kan slås sammen.

Det respekterte Malmö-forlaget Ellerströms har utgitt kvalitetsbøker i over 40 år. Nå ber de leserne om hjelp for å overleve.

Stjerneforfatteren Rebecca Solnit delte en tekst om Los Angeles-opptøyene på Facebook. Så deaktiverte Meta profilen hennes.

Sommer i taterlandet

Kan vi komme til det egentlige poenget i debatten om minoritetslitteratur?

– Hvordan kan man ha 250 arrangementer som ikke sier noen ting om Palestina

Den kenyanske forfatteren Ngugi wa Thiong’o er død. Kjernen i hans bøker var afrikansk stolthet og identitet.

Ali Smith er tilbake med en dystopi om høyrebølgens triumf. Gjør den oss egentlig klokere?

«For en jævlig bra bok. Jeg sitter og gråter.» Har anmelderne blitt for følelsesstyrt?

Gjør fredsbevegelsen sexy igjen.

Kongens undersåtter

«Russians at War» tåkelegger vanlige russeres ansvar i Ukraina-krigen, mener Nataliya Yeremeyeva. Fritt Ords Knut Olav Åmås forsvarer dagens filmvisning.

Om noen år vil alle som selv opplevde andre verdenskrig, være borte. Hvordan vil fortellingen om krigen se ut da?

Terapi, antidepressiva og datteras alkoholmisbruk fyller sidene i Joan Didions posthume bok. Men er det kunst?

Med et flunkende nytt tidsskrift tar Mazdak Shafieian opp kampen mot en konform litterær offentlighet.

Mens noen drar til hytta med bilen full av årgangsvin, sitter andre igjen i en trang blokkleilighet. Er påska vår mest klassedelte høytid?

I går ble det klart at Matias Faldbakken skal utforme regjeringskvartalets minnested etter 22. juli. Kritikerne er splittet.

Forfatterbarnas oppvekstskildringer forteller oss noe vesentlig om hva skriving er, mener Åsa Beckman.

Kjærlighetens pris

Rolf Groven (1943–2025) er død. Han vil bli husket som en usedvanlig folkekjær kunstner, mener kunsthistoriker.

Forfatterforeningen og Forfatterforbundet er enige om hva som må til for at foreningene kan slås sammen.