Jeg hadde ikke lyst til å innlede denne artikkelen med den selvmorderiske frasen «hvis du leser disse linjene, betyr det at forfatteren ikke lenger er blant de levendes tall». Jeg hadde ikke lyst til å gjøre situasjonen mer nedstemt under de omstendighetene som krigstiden skaper. Den situasjonen som nå på tredje året eksisterer i «Betong-Kharkiv» – et mye brukt navn på byen som en gang var den første hovedstaden i sovjetrepublikken Ukraina. Situasjonen er likevel slik at om man ikke forteller sannheten, drukner man i de høytidelige slagordene fra den offisielle pressen, som i siste instans alltid bare slår forbauset ut med armene: «Unnskyld, men sånn er det blitt.»