Ingen kunstig intelligens kan frambringe en betydningsfull diktsamling. Dette skjønner jeg helt inn i margen når jeg leser Marianna Kurttos diktsamling fra i vår, «Ellen valkeudessa» (Ellen i det hvite). Jeg kan ikke forutsi de neste ordene, ikke en eneste gang. Ordene åpenbarer seg og kaster om på ordene i de forrige linjene. Det som er lest, danner et nytt mønster i tankene. Kaleidoskopet vris for hver linje. Jeg opplever både nytelse og svimmelhet.
Slik er poesien. Poesien er framtidas litteratur.