Tom Egil Hverven

#fff

Koker man en suppe lenge nok, blir de opprinnelige ingrediensene nesten ugjenkjennelige. Menneskehetens historie kan betraktes som en kjele der ord kokes. Språk omformes av energisk og kreativ bruk under skiftende omstendigheter. Marilynne Robinson forsøker i boka «Reading Genesis» («I begynnelsen») å gjøre hovedtrekkene i Første mosebok tydeligere. Guds forsyn, plan og omsorg for menneskene framtrer mer gjennomsiktig, forutsigbar hos den amerikanske forfatteren. Gunnar Wærness, derimot, utydeliggjør Bibelens første bok. Diktene i «Koke Mosebok» fordeler ord, bilder, navn og begreper på nytt. Gud blir utydelig i god forstand, som utgangspunkt for tolking. Brutalt kort kan det sies slik, mot slutten av et dikt som starter med en påstand om at det billedlig talt kan ta «lang tid/ å grave et menneske/ ut av et dyr»:

Hva må ofres for å forstå relasjonen mellom dyr, mennesker og guder? Bokas uttalte mål er «å sabotere Bibelen og hedre den i samme bevegelse» – og lykkes med det. Innenfor Wærness’ forfatterskap framstår diktsamlingen som ledd i en lang poetisk skapelsesprosess, spredt i ulike publikasjoner. Første bok var «Tungen og tåren» (2013), en annen del kom i den omfangsrike boka «Å skrive er å be om for mye» (2020). Wærness har også andre steder publisert dikt med utgangspunkt i historien om tvillingparet Esau og Jakob, Isaks sønner, Abrahams barnebarn i Første mosebok.

Mange husker hvordan Esau solgte førstefødselsretten sin, retten til arv, for litt brød og en linsesuppe. Etter en lang dag på markene var eldstebroren sliten. Han sa han holdt på å dø av sult. Esau tok begjærlig imot suppe Jakob hadde kokt. Suppen var betaling, kampen var i gang. Historien om brødrene kan tolkes på mange måter – jeg skal vokte meg for å gjøre den enkel. Et mulig utgangspunkt er å lese historien som bilde på overgangen fra jeger- og sanker- til jordbrukssamfunn for cirka 10.000 år siden. Menneskers adgang til jord og ressurser måtte fortolkes og fordeles på nytt. Situasjonen i Midtøsten eller Ukraina i dag kan leses i lys av slike lange historiske linjer. Wærness’ dikt gjør da også det.

 innsats fra leseren, er det likevel ikke slik at «Koke Mosebok» gjør alt til en suppe. Diktene fyller én til fem sider, satt opp med jevn venstremarg og ujevn høyremarg. Som i tidligere dikt er Wærness raus med pauser – cesurer – inne i hver enkelt diktlinje (se første linje i sitatet ovenfor). Diktene med tittel til slutt, i parentes, løper uten å starte øverst på boksiden, ulikt hvordan mange diktsamlinger er organisert. I form av et kort sitat fra selve diktet, skrevet med versaler, kaster tittelen lys tilbake på det man har lest. Slutten av ‘(FØR DE SETTES SAMMEN)’ lyder slik:

Sydende dikt

Jordskjelv på jordskjelv går gjennom det norske litterære landskapet. Digitaliseringen gjør alt som var fast på papir, til luftige strømmer av tekst og tale. I løpet av 1990-tallet gjorde nett-teknologiene kvantesprang idet stadig mer informasjon ble tilgjengelig digitalt – mye av den gratis. Mange innså at institusjoner for skriving og lesing ville bli forvandlet, men hvordan? På totusentallet vet vi mer: Aviser, tidsskrifter og forlag kjøpes opp, skifter hender eller går under i et økende tempo. Aschehoug er til salgs, Solum Bokvennen nær konkurs, papirbaserte tidsskrifter kjemper med ryggen mot den digitale veggen. Hvordan ser verden ut når tidsskriftet Vinduet til høsten blir en del av en yngre søster, Vagant, både på papir og nett?

 (2/1979) siterte Helge Rønning noen ord av Georg Johannesen, fra samlingen «Dikt 1959». Et av diktene har tittelen ‘Råd om hvem som er verd å høre på’. Teksten advarer mot å høre på folk som har overlevd to verdenskriger, de har vært opptatt av «å slippe unna gratis». Diktet slutter slik: «Du skal høre på mennesker som lever som om de levde om hundre år». I en artikkel i Vinduets nummer 3-4/1997 forsøkte jeg å ta diktet på ordet. Under tittelen «Windows» skrev jeg om tidsskriftets første femti år. Hvordan ville motsetningen mellom samfunnsvitenskap og litteratur se ut i en akselererende digital økonomi? Gunnar Skirbekk proklamerte i 1970 at poetokratiets tid var forbi. Nå var det viktigere å lese samfunnsvitenskapelige essays enn romaner og diktverk, mente Skirbekk. Filosofen fikk bred støtte, også på 1990-tallet. Jeg søkte andre kilder.

The New York Times trykket i september 1996 et science fiction-aktig essay av Richard Rorty (1931–2007). Under tittelen ‘Looking Backwards from the Year 2096’ forestilte den amerikanske filosofen seg at USA ville bli kastet ut i en blodig revolusjon i 2014 (omtrent samtidig som Donald Trump gikk inn i sin første presidentvalgkamp, innser jeg nå). I essayet ser Rorty for seg at økende økonomisk ulikhet ga støtet til en tretti år lang borgerkrig. Først etter krigen innser hans landsmenn at samfunnsvitenskapene ikke er i stand til å løse de krisene markedsliberalismens økonomiske brutalitet fører klodens mennesker inn i. Rorty mener diskusjonen om rettigheter vil bli erstattet av en debatt om brorskap og uselviskhet, basert på sitater fra det han kaller «Scripture and literature», hellige tekster og skjønnlitteratur.

Brorskap, i likhet med vennskap, var begreper verken filosofer eller advokater visste hvordan de skulle behandle. De kunne formulere prinsipper om rettferd, likhet og frihet. […] Men hvordan formulere ‘et prinsipp om brorskap’? Brorskap er en tilbøyelighet i hjertet, noe som framkaller en følelse av skam ved å ha mye når andre har lite. Det er ikke noe man kan ha en teori om eller et standpunkt folk kan bli overtalt til å innta.

Rorty innser at «søskenskap» er en bedre betegnelse for fellesskap enn «brorskap». Han nevner John Steinbecks «Vredens druer» (1939) som eksempel på litteratur som gir grunnlag for sosialt håp. Likevel overser Rorty det som i romanen utløser krisen: en økologisk katastrofe etter ekstrem tørke.

 flere levende vesener enn mennesker. Klimaendringer og naturtap forsterkes nå av indre krefter i digitaliseringen; datalagring og kunstig intelligens krever enda mer utbygd natur. Hva kan man håpe på? Vinduet har konsentrert seg om litteraturen. Vagants redaksjon har åpnet tidsskriftet mot samfunnet, særlig ved å formidle europeisk debatt. Uenighet og strid er nødvendig. Mitt håp er enkelt: At litteraturens kraft til skape nye hjerter, en metafor for å endre menneskers praksis, viser seg i samarbeidet mellom Norges to viktigste litterære tidsskrifter.

Søskenskap

Diktene til Einar Økland (f. 1940) kan bestå av bilder, aforismer og dekomponerte visdomsord. I årets bok, «Karikaturar i spegel med hol», utgjør kroppens deler rekvisitter diktene kan bruke og gjenbruke til det ugjenkjennelige. De lyriske skissene er en slags ligninger som logisk sett ikke går opp. De går heller ned, ned på landjorda, inn i det kroppslige, på måter som får legemet til å framstå fremmed: Øyne, ører, munn, svelg, hender og føtter henger ikke sammen slik de vanligvis gjør. De danner nye formasjoner. Det lyriske jeget i Øklands tekster vrir og vender på figurer, omskaper dem til poetiske karikaturer, ikke bare for moro skyld (det også), men for å oppnå erkjennelse, hentet fra bak­siden av speilet, vrangsiden av dagligspråket, ved tekstens dreining, inn og ut av søvn og drøm.

«Karikaturar i spegel med hol» består av korte dikt med ujevn høyremarg, de fleste under én side, noen få med enderim. Mange dreier seg om å lese og skrive, om identitet – eller like gjerne om negasjonen av det samme, selvoppløselig identitet. Er språket et speil i diktene? Hva ser et lyrisk jeg om det kikker inn i et speil med hull? Leser man bokas tittel i lys av helheten, ser jeget ikke bare karikaturer av seg selv, men tomhet, mørke, natt. Diktene nærmer seg fenomener det er vanskelig å finne språk for. Å bevege seg inn dit, mot det språkløse, virker som et av bokas mål, helt fra det første diktets bilde i speilet, der en flekk i glassflaten kommer med et slags kafkask tilbud, i en fram-og-tilbake-bevegelse: «Vekk herifrå – her!». Det lyriske jeget kunne sagt nei, utbryter diktet, men jeget velger å svelge flekken. Hvordan svelger man en flekk? Ved å legge ansiktet inn mot speilet, inn mot språket?

 der lyd formes som grunnlag for tale, vender tilbake i diktene, i likhet med blyanten, som på lignende måte danner grunnlag for skrift, for eksempel i ‘OBS!’:

Å forholde seg rolig, på grensen til apati, kan virke som det lyriske jegets varmeste anbefaling for leseren i «Karikaturar i spegel med hol». Forfatteren er åttiseks år. At noen av diktene dreier seg om å bli eldre, er ikke egnet til å overraske. Å leve er en slags koking «utan koketid», som et dikt foreslår, lakonisk. Andre dikt leker med tegnsettingen; tegn kan tale for seg selv, som i ‘Teikn i tida’:

på skyggelegging, skravering og taushet, idet de kombinerer blyantens og svelgets egenskaper på uutgrunnelige måter. I overgangen mellom dag og natt, mellom våken tilstand og drøm, utfolder en skyggeaktig, forbigående verden seg: «Skål difor for skuggane mens dei er her!/ seier brått ei skuggelaus røyst/ som kan vere mi/ i den lydlause halsen min.» Om jeg skulle svare «skål!» – og anbefale poesi for noen jeg kjenner som nå sakte begynner å lese, eller som nærmer seg en del av livet der man ikke lenger kan lese, vil jeg si: Gå til Einar Øklands bøker. Hans dikt kan du lese uten noen gang å bli ferdig.

Blyant og svelg

#000

Poeten Karin Haugane har tidligere utgitt essaysamlingen «Språk og erfaring» (2020), en bok med særlig blikk for det sårbare barnet. Tekstenes blanding av litterær selvbiografi og lesning vakte bred anerkjennelse. I årets essays, «Språk mellom fremmede», ønsker Haugane å hente verden inn i hennes eget land, Norge. Å hente inn verden betyr i denne sammenhengen å overføre tekster til norsk og gi dem tolkninger med klangbunn i Hauganes erfaringer. Med sterkt eksistensielt engasjement lykkes boka med å oversette og formidle tekster om fremmedhet. Haugane leser 14 forfattere og en filmskaper fra Midtøsten og ulike kanter av Atlanterhavet. Mange av dem har erfaringer av å leve i eksil, ofte i den postkoloniale epoken, der kulturer brytes mot hverandre på nye måter. Åpningsessayet, ‘Arabiske elegier’, leser tre forfattere med arabiske røtter, mens de fleste omhandler utvalgte verker av én og én forfatter, i tillegg til en filmskaper, franske Claire Denis. Noen av dem er sjeldent gode introduksjoner, for eksempel til fransk-algeriske Hélène Cixous, chilenske Gabriela Mistral, brasilianske Clarice Lispector, engelske Sarah Kane og amerikaneren Robert Frost.

 intervjuet Karin Haugane om essaysamlingen i Bokmagasinet 6. juni, la han vekt på hvordan den framstår som «dypdykk i et lesende liv». Essayene forankres ofte i Hauganes egne erfaringer. I «Språk og erfaring» fortalte hun om hvordan dramatiske hendelser i hennes familie bidro til å forme blikket på verden. Faren drepte moren før han tok sitt eget liv. I årets bok gjengir hun inntrykk fra reiser, og hun gjendikter også tekster som ikke finnes på norsk fra før. En styrke ved boka er at den inneholder en omfattende litteraturliste og fyldige noter, noe som gjør det lettere å finne tilsvarende steder i originaltekstene. Lenge eksisterte en tradisjon for at litterære essays ikke trengte kildehenvisninger. Hauganes nøyaktighet er å foretrekke.

verker om fremmedgjøring eller hjemløshet fra ulike kanter, der de fleste er fra de siste par hundre årene. Jeg assosierer fra bokas tittel til en pionér innen poesi om eksistensiell fremmedgjøring, romantikeren Friedrich Hölderlin. Tyske forfattere er, i motsetning til den forrige essayboka til Haugane, ikke med her, men noen linjer fra Hölderlins dikt ‘Mnemosyne’ kunne vært nevnt. Allerede på 1950-tallet gjendiktet Olav H. Hauge flere av tyskerens dikt. De ble en viktig del av hans «Dikt i umsetjing», et arbeid som kan ligne Hauganes: Litterær form blir til i forfatterens arbeid med andres former. Hölderlin skriver så tidlig som i 1803: «Et tegn er vi uten tydning,/ uten smerte er vi og har nesten/ mistet språket vårt i fremmed land» (min oversettelse).

Hölderlin skildrer et nullpunkt, en mulig nedre grense for fremmedhet, der språket er tapt, i nummenhet, uten smerte. Kunstnerne Karin Haugane behandler, søker å gjenfinne eller gjenoppfinne språk for erfaringer i dette grenselandet. Kapitlet om nobelprisvinneren Derek Walcotts diktning er interessant, men enkelte partier, særlig om hjemkomsten til Karibia, framstår mer refererende enn fortolkende. Behandlingen av Clarice Lispector (1920–1977) er annerledes, mer intens, med dyp resonans i historiske hendelser. Lispectors jødiske foreldre var fra Ukraina. Omkring 40.000 ukrainske jøder ble drept under borgerkrig og pogromer etter 1918. Moren ble voldtatt av en gruppe russiske soldater og fikk syfilis. I ukrainsk folketro mente man graviditet ville redde henne fra sykdommen. Chaya Pinkhasovna Lispector var to måneder gammel da familien flyktet til Brasil, der hun fikk navnet Clarice. Hun fikk senere høre at hun ble født for å prøve å redde moren, som døde da Clarice Lispector var ni år gammel.

Clarice følte skyld for at hennes egen fødsel ikke hadde klart å kurere moren. […] For et barn vil det å se sin egen mor såret, på både kropp og sinn, uten å kunne hjelpe henne, ha en skakende virkning.

– med klangbunn i egne, tidlige erfaringer – å leve seg inn i de første årene til den brasilianske forfatteren, som en bakgrunn for å forstå en novellesamling som «Familiebånd» (1960). En hel verdensanskuelse, basert på hasidisk jødedom, står på spill. Lispector forkaster i et intervju ideen om jødene som Guds utvalgte folk. Hun leste religionskritikken til Baruch Spinoza og forlot organisert jødedom etter at faren døde i 1941. Haugane beskriver Lispectors vei ut av «religionenes humaniserte Gud» i korte setninger. Hun antyder flere steder, også i bolken om Edith Södergran, sammenhengen mellom industrialisering, modernisering og gudsforlatthet. Samtidig er essayene fylt av undring og sorg, med gode spørsmål til hva som skjer i og med en moderne erfaring av Guds død. Brasilianske Lispector opplever som jødisk kvinne med ukrainsk opphav at hun lever midt i det mystiske, i latin­amerikansk folketro. På denne bakgrunnen leser Haugane Lispectors siste roman, som hun kaller «Et livspust (Pulseringer)» etter en engelsk oversettelse. Her kunne hun nevnt den norske versjonen, «Et pust av liv», oversatt fra portugisisk av Anne Elligers (Solum Bokvennen, 2024). Viktigere er gjengivelsen av håpet til litteraturen som kommer til uttrykk i den siste romanen: Den navnløse forfatteren skriver «som for å redde noens liv», antagelig sitt eget. Haugane siterer fra «At skrive og leve», Lispectors notatbøker, utgitt på dansk: «At skrive er også at velsigne et liv, der ikke blev velsignet». Essayene i «Språk mellom fremmede» viser styrken i å tolke grenseoverskridende litteratur biografisk, forsterket av Karin Hauganes evner som nærleser.

Litterær form blir til i forfatterens arbeid med ­andres former.

Intense lesninger

Med «Løpende villsvin» debuterer Endre Ruset som romanforfatter. Han har nådd bredt ut som poet og poesiformidler, blant annet med «Noriaki» (2017), som kobler hoppsport med haikudiktning. Enkelte motiver fra poesien er gjenkjennelige i romanen, som tap og savn i nære relasjoner, samt en sterk fascinasjon for idrett. Man kan ikke forvente samme tetthet, samme intensitet i fortellende prosa som i dikt. Likevel framstår ikke romanen like god som Rusets beste diktsamlinger, der særlig «Elsket og savnet» (2014) og «Stjålet venn» (2024) gjør inntrykk.

«Løpende villsvin» starter i en familie på fire, bosatt på Lillehammer på 1980-tallet. Barna, to brødre, er født i begynnelsen av tiåret. En kryptisk, tidlig leseanvisning framstiller brødrenes historie som todelt, «den ene har fiksjonens optikk, den andre er rent biografisk». Den anonyme fortelleren innrømmer at dersom de to delene måtte kokes sammen, ville fortellingen «se ut som noe à la dette», altså foreliggende roman, uten at jeg som leser blir mye klokere av det.

 på 1990-tallet blir de to tenåringsbrødrene boende hos henholdsvis faren på Lillehammer og moren i Bærum. I romanens nåtid, i Oslo etter årtusenskiftet, er den ene broren frilanser, i øyeblikket 

 for en tidligere spydkaster. Som skribent opplever han kreative perioder uten søvn, med tilsvarende utmattelse når skriveøkten er over, eller etter utglidende samvær med spydkasteren. Romanen ser hendelsene fra skribentens perspektiv. Hans vekselvise isolasjon og kaotiske sosiale liv, inkludert et sammenbrudd og etterfølgende sykehusopphold, er sentrum for fortellingen. Broren, spydkasteren og andre tegnes som vagere bipersoner. Romanens tilbakeblikk på brødrenes felles liv med foreldrene er formet som fireårsperioder knyttet til olympiske sommerleker i perioden 1988-1996, med sideblikk på vinter-OL. Vinteren slik han kjente den på Lillehammer i 1994 finnes ikke lenger, sukker fortelleren, nær skribenten. Det har oppstått et «stillehav av tid mellom nå og da».

 ‘Seoul’, bidrar til å forklare romanens tittel. De færreste husker Tor Heiestad. Skytteren vant gull i konkurransen «Løpende villsvin» det året: «I to dager var han der. Og så var han borte» – altså fra offentlig oppmerksomhet. Øvelsen forsvant også fra OL-programmet. Som i flere av Dag Solstads bøker utgjør sportsresultater en slags matrise for skribentens hukommelse, uten at Rusets roman når samme nivå. Solstad vever romanpersonenes historier sammen med sportsresultater på måter som lader tekstene med bevegelighet, vidd og humor. Hos Ruset heller sportsreferatene mer mot nostalgi:

Isdansernes tid er forbi. Seilernes tid er forbi. Det samme med skytterne. Nå er det bare langrennsløpere og syklister igjen. Terje Vigen og Nordlands trompets tid er forbi. Nå er det bare Johannes Høsflot Klæbo, Therese Johaug og Jon Fosse som ruller.

Slike setninger imponerer ikke like mye som romanens poetiske sekvenser, for eksempel skildringen av familiens siste felles tur i anledning OL i Atlanta i 1996. Et besøk i Monterey Bay Aquarium på vestkysten av USA, i noe romanen kaller «manetmørket», danner bakgrunnen for fine, drømmeaktige sekvenser, der ansiktet til gullvinner Heiestad glir sammen med myriader av glassmaneter. I det mørke rommet, sammen med broren, opplever den unge gutten en «tilstand uten tilstand», «fritatt for angst». Manetbildene vender seinere tilbake i skribentens forhold til Birgit, som han treffer på utesteder i Oslo. De nyforelskede kan oppleve en tilsvarende vektløshet, pulserende i et gigantisk akvarium. Når skribenten forteller Birgit om det distanserte forholdet til familien, får villsvinene en lignende drømmeaktig eksistens. I slike poetiske partier er romanen på sitt beste. Sportsnostalgien holder ikke samme nivå.

I manetenes rike

Pseudonymet Ylva Mørch står som forfatter av «Forsoningens bok», en roman som dirrer med sjelden kraft. I dialog med Albert Camus’ bok om selvmordet som filosofisk problem, holder bokas jeg-forteller et borende oppgjør med seg selv og sin tidligere ektemann. «Myten om Sisyfos» (1942) og bibelfragmenter er byggesteiner i en intens selvgranskning. Mot slutten av romanen skjer en vending, et omslag, som brokker av fortvilte bibelsitater leder opp til. Kjernen i teksten er fortellerens kaskader av spørsmål til en hendelse for over femti år siden: Hvor mange piller, hvor mye alkohol hadde mannen hennes, A, fått i seg der han lå på sofaen? Hvorfor ble hun ubesluttsom, lamslått, den kvelden han ønsket å dø, hjemme i stua, mens barna sov? Holdt hun en pute over ansiktet for å hjelpe ham over grensen? Hvor går skillet mellom selvmord og barmhjertighetsdrap?

 tilkalte hun lege, og A fikk hjelp. Noen år seinere ble han funnet død i skogen etter å ha tatt sitt eget liv. Hvordan forsone seg med samlivet de hadde? Bokas omslagstekst opplyser at Ylva Mørch er pseudonym for Mie Berg Simonsen (f. 1942). Man skal ikke lese langt for å ane sammenheng med en beslektet roman, skrevet av datteren til Simonsen, kunstneren Lene Berg (f. 1965). Hennes «Fra far» (2023) er en kollasj av tekster omkring et dødsfall i Paris midt på 1970-tallet. Faren, Arnljot Berg, filmregissør og forfatter, ble anklaget for drap på sin tredje kone, Evelyn Berg. Sju år seinere tok han sitt eget liv.

Mie Berg Simonsenvar Arnljot Bergs andre kone. Han hadde et barn fra før, de fikk to barn sammen på 1960-tallet. «Forsoningens bok» er sentrert om romanpersonen A og hans ønske om å dø fra kone og barn. Fortellingen er fra starten både insisterende og distansert: «Du må se dette for deg: Et rom, en ganske alminnelig stue […]», med bokhyller fulle av bøker, en kopi av Picassos maleri Guernica på veggen, barneleker utover gulvet, en mann utstrakt på sofaen, en kvinne i døråpningen. Hun forsøker å rekapitulere hva som skjedde tidligere på kvelden. Hviler han bare, sover han rusen ut? Eller har han svelget så mange piller at han dør foran øynene hennes? Igjen henvender fortelleren seg direkte til leseren:

Jeg møter ditt vantro blikk – kunne denne kvinnen virkelig være så famlende, så usikker? Du rygger tilbake, men du blir nødt til å tro meg, det er hun som har sittet ved siden av den mannen hun er gift med, han som har en datter på elleve år og er far til hennes to barn på fem og to. Hun har sett ham gulpe i seg en mengde piller, og nå er hun fanget i en slik avmakt, en sånn tvetydighet, tvil, villrådighet at hun trues av oppløsning.

mesterlig skildret. Romanen graver og graver i kvinnens minner. Hun anvender sitater fra «Myten om Sisyfos» for å klarne tankene, men avstanden til Camus’ illusjonsløse univers øker. Den franske forfatterens tro på fornuft og klarsyn i møte med dødslengsel, gir ikke lenger tilstrekkelig mening for henne. Samlivet med A ga fortelleren erfaring av en håpløshet hvor fornuften ikke strekker til. Camus mente en absurd helt som Sisyfos kunne hente styrke i forakt for sin skjebne: å bli dømt til å rulle en stein opp en skråning. Hun innvender at man kan ende med å forakte seg selv, sin egen avmakt, slik A gjorde. Fortellerens oppgjør med ektemannen, med seg selv og sosiologien hun studerer og virker innenfor, er sterk lesing, forsterket av et brev hun finner. Idet hun møter den elleve år eldre A, er han separert, han har en liten datter, og har nylig vært innlagt som psykiatrisk pasient på 6. avdeling på Ullevål sykehus. Nyforelsket, 19 år gammel, skriver hun til sin bekymrede mor:

Han og jeg må sammen finne ut om livet kan gi oss et sted der det er mulig for oss å være.

 barn, men et varig sted fant de ikke. Til slutt ble hun redd for at hun ikke ville klare å skjerme barna for As dødslengsel – og flyttet fra ham. Gradvis, delvis gjennom psykologisk behandling, er hun blitt en annen enn den unge Camus-leseren hun en gang var. Fortelleren finner seint i livet ro i den katolske messen. Samtidig er kirkerommet henne fremmed, språket ubegripelig. Hun tar seg tid, går i lære, blir ønsket velkommen som medlem. Romanens spredte, epigrafiske bibelord tidligere i boka fremstår i et klarere lys. Første sitat er « … fra det dype roper jeg til deg …» (Salme 130). Vendingen bidrar til å kaste lys over tittelen, «Forsoningens bok», men omslaget kommer seint og relativt brått. Sammenhengen hun ser mellom As dødslengsel og kristentroens gudslengsel er ikke umiddelbart innlysende. Litterært er jeg mer overbevist av romanens første, ubønnhørlige hoveddel enn av tilløp til forsoning mot slutten.

Samtidig kan teksten gi kritikeren grunn til skepsis til innlærte estetiske normer. Skjer det noe i samtida som gjør at virksomme standarder for hvordan man kan skrive, endres, i og med verker som Jon Fosses monumentale «Septologien» og Ylva Mørchs mer beskjedne «Forsoningens bok»? Begge anvender brokker av liturgi og bønner fra katolsk tradisjon. Lignende formuleringer er i nyere estetiske vurderinger av litteratur blitt kalt besvergelser – som toneangivende autoriteter har ment man bør unngå. Les for eksempel essayet om samtidspoesien av Fredrik Parelius i Bokmagasinet denne uka, der han ønsker seg en mer besvergende poesi. Mine eksempler fra fortellende prosa viser at fenomenene Parelius beskriver, ikke nødvendigvis begrenser seg til poesien. Å sitere fra Det gamle testamentet i en roman, innebærer på mange måter å forbinde den med poesiens opphav. Romaner som «Forsoningens bok» kan bidra til en mer interessant diskusjon om hvor samtidslitteraturen er på vei.

Selvmordets problem

Et nyord forekommer som overskrift på korte kapitler i Ellen Grimsmo Foros’ roman «Overnatte, overdage»: Det flertydige ordet «Årverk» betegner noe den anonyme fortelleren ikke behersker, utover å skrive romanen: «Ikke klare å lage en middag, ikke kunne føre en samtale». Noe verker. En vag smerte, skildret i en stil som veksler mellom nøktern, realistisk prosa og svulmende poetiske bilder. Kombinasjonen av slike stilistiske ytterpunkter er problematisk, romanen kan bli for vag. Likevel overbeviser boka som litterær dokumentasjon av et redusert liv. I korte tekster, de fleste på om lag én side, blander romanen skildringer av en inaktiv tilstand med noe man kunne kalle poetiske utglidninger. I metaforer og bilder beholder fortelleren en rest av kreativitet hun ellers mangler.

 på Forlaget Oktober, til gode kritikker, er «Overnatte, overdage» Foros’ debut som romanforfatter, utgitt som selvpublisering. Mens diktsamlingene beskriver mer abstrakte landskaper, er romanen plassert i et konkret, gjenkjennelig miljø i Byåsen i Trondheim. Boka er en inntrengende undersøkelse av et kjærlighetsforhold, der fortelleren lider av kronisk utmattelsessyndrom. Navn som Tollef, Anton og Ella angir hennes nærmeste: Kjæresten og to foreldre. Spredte tilbakeblikk på barndom og oppvekst utfyller bildet av en nåværende tilstand hvor fortelleren opplever bølger av tilbakefall. Hun blir lysømfintlig, mister evnen til konsentrasjon, utholdenhet. Hun fører lister over minkende minutter brukt på skriving, lesing og sosiale aktiviteter. Hun holder Tollef på avstand, unngår samtaler, mørklegger leiligheten. Romanen skildrer en form for fatigue, en kronisk utmattelse som rammer stadig flere mennesker i industrialiserte land, anslagsvis 15.000 mennesker i Norge, ifølge Store medisinske leksikon. Boka skildrer tilstanden fra innsiden, jeg henter informasjon utenfra, som kontekst.

 Foros’ diktsamlinger, som til dels er erotisk eksplisitte, skildrer romanen kjærlighetsforholdet som del av en gradvis innsnevring av sosialt liv. Fortellerens sykdom begrenser også samværet med Tollef, selv om lysglimt finnes. Mellom tilbakefallene av depresjon, som begge sliter med, opplever de øyeblikk av frigjørende latter, som når hun vil ha ham med på blomsterslang i nabolagets hager. Hun snubler og faller på gulvet i det de er på vei ut. Teksten tar en dyster poetisk vending, typisk for boka:

 og vi lo og lo av denne forskyvninga, han på skammelen, jeg på gulvet, den slo opp ei luke av frigjørende latter, men av og til når jeg tenker på det så ligger det aske i den luka, som om lufta og veden allerede har brent opp.

 veksler med mørke og dystre. I romanens store bue finnes et jeg som nær sagt eksplosivt oppdager naturen tidlig i tenårene. Hun er en periode brennende, energisk miljøaktivist, før hun praktisk talt slukner. Sjangerbetegnelsen pastorale, brukt som tittel på skildringer av det unge jegets utadvendte engasjement, særlig i Natur og Ungdom, utgjør tidlige idyller. En kollektiv protest mot utbyggingen av Moholt-krysset på E6 gjennom Trondheim, danner et klimaks i fortellerens aktivisme. Sammen med gruppa blir hun arrestert, de kastes på glattceller. I en paradoksal skildring av en isolasjon som kan ligne den hun beskriver i resten av boka, opplever hun en intens form for lykke i «felles ensomhet», skildret med aksjonistens allsang, overskudd og humør, fra hver sin glattcelle. I ettertid tenker annerledes om perioden:

Kanskje hadde jeg som miljøaktivist brukt opp krafta og håpet mitt. Jeg søkte trøst i naturen, men hadde mista den djupe kontakten med årstidene. Den sommeren imploderte jeg i angst. Skjønte at alt mitt en gang skulle ta slutt.

Boka bølger mellom optimisme og pessimisme, med gyldighet ut over jeg-fortellerens personlige misere: Mange har opplevd å gå tom for krefter etter sterkt engasjement i en ungdomsbevegelse. Samtidig åpner tilbakeblikkene i romanen for flere mulige forklaringer på utmattelsen, som tidlige problemer med å finne gode grenser for liv og utfoldelse. Fortelleren opplever seg som «et snitt av verden», hun blør og verker, skorper seg og gror. Tekstene virker sanne.

Boka bølger mellom optimisme og pessimisme.

Verkende sår

Muligheten til virkelig å dele et annet menneskes perspektiv er begrenset. Vi er utlevert til egne øyne, egne ører – fordi vi lever i forskjellige kropper, på ulike steder, til ulike tider. Selv søsken som er vokst opp sammen, har problemer med å forstå hverandre. Hvordan er det da for mennesker som treffer hverandre for første gang? Arne Lygre undersøker hvor vanskelig det er å se verden fra andres perspektiver i to skuespill. I «Gi meg hånden» møter vi en familie med en historie over tre generasjoner. Bokas andre drama, «Vær meg fremmed», skildrer mennesker som treffer hverandre for første gang.

To motsatte bevegelser går ofte igjen hos Lygre: Personene han skildrer erfarer at de er avhengige av fellesskap, av omsorg. Samtidig strever de med å frigjøre seg fra klamme familiebånd, eller fra vennskap som forvitrer. Bevegelsene spilles ut mot hverandre i en kompleks vev av stemmer. Tiden som går innenfor teksten, settes i relieff mot brokker av tid som er gått i de forskjellige personenes liv, før stykket tok til. Slik gir Lygres dramaer en unik erfaring av eksistens – i tid.

, den umiddelbart sterkeste av de to nye tekstene, spilles allerede på Nationaltheatret i Oslo. En aldrende far kaller familien sammen for å gi en smertefull beskjed til døtre og barnebarn. De tre søstrene, to fra farens første ekteskap, en fra det andre, har opplevd å bli overlatt til seg selv på ulike måter. Det er som om ensomheten har satt seg i dem da de var små, bemerker en av dem. Barnebarnet Jacob og hans kjæreste, samt Jacobs kusine, bringer inn en yngre generasjons perspektiver.

Forut for stykket levde faren med en annen kvinne, mens moren til de to eldste var syk. På denne tiden fikk han den tredje datteren med elskerinnen han seinere giftet seg med. Begge hans koner er døde. En kortere periode har han latt Jacob og moren hans bo i huset. Jacobs mor er full av bitterhet overfor faren, som hun mener aldri har tatt ordentlig ansvar, verken for barn og barnebarn. Jacobs mor er en gjenkjennelig figur om man har sett tidligere stykker av Lygre. Noen av hans skikkelser har en brutal – og dramatisk effektiv – evne til å si ting rett ut. Moren til Jacob kan plumpe ut med upassende påstander. For eksempel fradømmer hun Jacob og kjæresten mulighet til å få et lykkelig samliv. Hennes kritikk av faren og søstrene er på samme tid realistiske og hensynsløse, plassert midt i det skjøre familiesamværet. Mot slutten blir faren desperat i møte med døtrenes manglende forståelse:

Dere kan jo ikke være så jævla tankeløse? Dere kan ikke bare tenke 

, dere må jo også kunne sette dere inn i en tid som ikke er deres egen?

, «Vær meg fremmed», hadde premiere på Rogaland Teater denne uken, iscenesatt av den anerkjente regissøren Stéphane Braunschweig. Han har tidligere satt opp seks stykker av Lygre i Frankrike. «Vær meg fremmed» blir også vist under Festspillene i Bergen. Fire mennesker, fremmede for hverandre, treffes mer eller mindre tilfeldig ved en kunst­installasjon, plassert i naturen. Møtet mellom dem gir mulighet til å framstille – i effektive tilbakeblikk – hvordan hver og en har møtt fire andre personer med avgjørende betydning for deres liv. Teksten kan virke stilisert, men også dette dramaet har en rolig intensitet i utforskingen av ensomhet. I hendene til gode regissører og skuespillere vil trolig dynamikken kunne tre fram mellom de fire personene og det abstrakte kunstverket.

I avgjørende øyeblikk kan kunst gi beskyttelse, i form av ly mot været, eller mot verden omkring. Kunstverket representerer et underliggjørende kontrapunkt i stykket, et bilde på hva kunst kan utgjøre i menneskers liv, noe Lygre tidligere har utforsket i dialog med Sverre Bjertnæs. Slik skapes en kontinuitet i Lygres fine forfatterskap.

Kunst som ly

Mot slutten av «Sosialistenes guide til Bibelen» forteller Mímir Kristjánsson om et besøk i Sarons dal i august 2025. Under pinsemenighetens sommerstevne blir han spurt om hvor troende han er på en skala fra 0 til 10, der 0 er «aggressiv ateist» og 10 er «dypt troende». Mímir mener svaret fortsatt er nær null, selv om han ikke lenger er den aggressive ateisten han en gang var. Nå mener han at «kristendommen har mye å lære oss», noe Sofie Marhaug og han tydelig viser i boka. De leser og tenker sjøl, i en slags luthersk tradisjon.

 bakgrunn og innfallsvinkel er nærmere Marhaugs enn Kristjánssons, slik forfatterne presenterer seg i bokas «trosbekjennelser», forstår jeg Mímirs konklusjon: Hans mangel på åndelighet fordrer et ærlig svar, nær null, i mangel på tro. Også jeg er først og fremst interessert i Bibelen som tekst. Guideboka inviterer til å se den fra nye, friske sider. For eksempel slo det meg hvordan de to forfatterne har en annen inngang til bibeltekstene enn forfatteren Marilynne Robinson, som nylig holdt Fosseforedraget i Oslo. Robinsons bakgrunn er kalvinismen, som ofte gir seg utslag i en konservativ, bokstavtro tilnærming til Bibelen, særlig i hennes hjemland, USA. Også i Norge dyrker mange frikirker og pinse­menigheter noe man kaller en «klassisk» eller «bibeltro» tilnærming. Holdningen henger sammen med en dreining i norsk politikk de siste årene: Viktige deler av velgergrunnlaget til KrF og Frp kommer nå fra frikirkelige miljøer, ikke fra Den norske kirke, der nyere bibelkritikk har større gjennomslag. Kristne i frikirker holder seg til en bibeltolking som ligner Robinsons.

 framhevet Robinson inspirasjon fra Edgar Allan Poe og andre amerikanske forfattere på 1800-tallet. Hun mener de står i en tradisjon fra de første europeiske innvandrerne til Nord-Amerika på 1600-tallet, mer inspirert av Jean Calvin enn av Martin Luther. Robinsons bibelsyn gir merkverdige utslag. Terje Stordalen, en av Norges fremste teologer innen bibelvitenskap, anmeldte hennes «Reading Genesis», en lesning av Første Mosebok, som på norsk fikk tittelen «I begynnelsen». I Svensk Teologisk Kvartalsskrift (4/2024) gir han en skarpsindig analyse av et hovedproblem hos Robinson og tradisjonen hun står i: Bibelen blir lest som en åpenbaring, en bok som gir direkte tilgang til kosmiske sannheter om Guds og menneskets vesen. Ved å gå tilbake til Poes tid, før kritisk teologisk og filologisk tenkning ble mer utbredt, unngår Robinson å konfrontere seg selv med hva slags mangfoldig tekst Bibelen er. Stordalen fester seg ved at den amerikanske utgaven kalles «

, altså troverdig informasjon om virkeligheten». Han mener Robinsons teorier om Første Mosebok gjør «bibeltekstene til en ekstraordinær kilde til teologisk metafysikk». Stordalen begrunner hvorfor Robinsons løse teorier gjør essayet hennes filosofisk og teologisk problematisk: Det mangler tilstrekkelig grunnlag i bibelforskningens kildekritikk.

«Sosialistenes guide til Bibelen» bærer preg av å være skrevet raskt, viser boka at andre tilnærminger til bibeltekstene er mulig. Marhaug og Kristjánsson er klar over eksistensen av et par århundrer med kritisk undersøkelse av Bibelens tekster. For eksempel kjenner de til at Paulus neppe skrev alle brev som bærer hans navn. Bibelen er blitt til over en periode på over tusen år, med en mengde ukjente forfattere. Ulike kirkesamfunn er ikke engang enige om dens eksakte omfang. Skal man lære noe, må man rett og slett skaffe seg et minimum av kunnskap om Bibelen – og lese og tolke tekstene selv. På det punktet er Marhaug og Kristjánssons guide mer overbevisende enn Marilynne Robinsons tilnærming – med konsekvenser for både sannhet og politikk.

De leser og ­tenker sjøl, i en slags ­luthersk tradisjon.

Bibelen og politikken

Fra et norsk perspektiv er spørsmålene relevante midt i mai: Forstår man det egne best gjennom møtet med det fremmede? Framtrer Norge tydeligere om man går til to tusen år gamle tekster? Med langdiktet «Rot, eller kunsten å elske Norge» leverer Thea Selliaas Thorsen originale svar, inspirert av en forfatter hun har arbeidet med i flere tiår, Ovid (43 f.Kr. – 17 e.Kr.). I dialog med hans tekster utforsker hun forholdet mellom kjærlighet og nasjon, mellom kvinnelig og mannlig skaperkraft.

Thorsen er en internasjonalt anerkjent ekspert på et av romertidens best bevarte forfatterskap. Hun har gjendiktet Ovids verker fra latin siden 2001. «Ars amandi – kunsten å elske» var en viktig grunn til at han ble forvist til eksil ved Svartehavet av keiser Augustus i år 8 e.Kr.. Mesterverket «Metamorfoser», om menneskers, dyrs og guders forvandlinger, ble fullført på den tiden. På fremragende vis blander Thorsen bilder og former fra verkene i «Rot, eller kunsten å elske Norge». I kamp med diktjegets fantasifulle innfall har boka tre hoveddeler, i tillegg til tematisk tydelige underkapitler som ‘Havet’, ‘Fisket’, ‘Lykke’, ‘Ulykke’ eller «Makt». Tredelingen følger Norge fra nord til sør. Første bok tar for seg Nord-Norge, andre bok skildrer Midt-Norge og Vestlandet, tredje bok Sør- og Østlandet. Tidlig ligger vekten på næringer som fiske, olje- og gassvirksomhet, med en flom av historiske og litterære digresjoner, bundet sammen av et omfattende noteapparat med lesverdige kommentarer og krysshenvisninger. Diktjeget, som står forfatteren nær, bringer inn personlige erfaringer med natur og kultur, født som hun er i Oslo, oppvokst i Østfold, bosatt i Trondheim, der hun er professor i klassiske fag, det vil si gresk og latin, ved NTNU.

å elske Norge» er en oppfinnsom lek med ord, myter og vitenskapelige kjensgjerninger. Diktet er skrevet i klassisk form, 

som Ovid benyttet i «Ars amandi – kunsten å elske». Elegi betyr opprinnelig klagesang, men allerede omkring år 600 f.Kr. beveget greske elegier seg friere, bort fra klagesang i streng forstand. Et distikon er en rytmisk versenhet bestående av en seksfotet og en femfotet linje – riktignok med variasjonsmuligheter. Tradisjonelt bygger formen på mytisk stoff, noe Thorsen anvender til fulle ved å la nyere hendelser utspille seg mot antikkens myter. Diktets tvetydige lek med ord foregår også på detaljplanet, med et vell av interne referanser. Ordet «rot» kan stå for både uryddighet og plantedeler under jorden – og billedlig, om det å slå rot i et land. Bokas fiktive samtalepartner, italieneren Angelo, mener diktjeget aldri har slått rot noe sted, slik hun farter omkring. Hva betyr det å være rotfast?

Svaret på spørsmålet for meg, det er Norge, mitt

Norge, og kjærlighet: Jo visst, for rot eller røtter

ofte med det at man har følelser knyttet til et

kunnskap som er relevant for det å elske et land». Hun håper dessuten at diktet kan gjøre leseren klok på det norske, siden litteratur i et land med ytringsfrihet er et sted der man har lov til å si alt, si hva som helst. Å si alt medfører også kritikk. Diktjegets ramsalte kritiske bemerkninger er spredt gjennom hele diktet. I nord, der fiske er en viktig næring, er hun opptatt av sjøsamenes rettigheter. I viltre sprang beveger diktet seg mellom Nordkapp, Barentshavet og 

, nordsamisk for Melkøya, der gassen fra Snøhvit i vår tid blir brakt i land, for å kondenseres og videresendes i flytende form. De neste linjene følger spor etter de første menneskene som holdt til her, i steinalderen. Hva har skjedd? Diktet mer enn antyder at vi har mistet kontakt med sjøsamisk kunnskap:

Et salig rot

En ung katolsk helgen, Terese av Lisieux (1873–1897), spiller en rolle i en kort prosatekst av Joseph Roth (1894–1939): «Legenda om den heilage drankaren» (1939). Novellen skildrer en aldrende uteligger som oppholder seg under bruene ved Seinen i Paris, og føyer seg inn i rekken av fremragende tekster Jon Fosse har oversatt til norsk. Med legendens eldgamle kombinasjon av underholdning og lærestykke, nærmer Roth seg en gåte som også preger Fosses romaner: Hva er nåde?

 har Jon Fosse gjendiktet ett betydelig verk hvert år i snitt. Oversettelsene spenner fra middelalderen til samtidslitteratur, og omfatter dramatikk, poesi og prosa. For framtidige forskere vil det være en betydelig oppgave å reflektere over forholdet mellom Fosses arbeid som oversetter og hans egne bidrag til verdenslitteraturen i samme periode. Verker av forfattere som Georg Büchner, Rainer Maria Rilke, Franz Kafka, Samuel Beckett, Thomas Bernhard, Sarah Kane og Peter Handke gjør det klart at tyngdepunktet ligger i modernismen og dens forløpere. Kanskje utgjør oversetterarbeidet en forskning i mulige skrivemåter, ikke altfor langt fra hans egen, samtidig som de utfordrer både forfatterskapets sentrale emner og Fosses etablerte uttrykksmåte?

Joseph Roth vokste opp i en jødisk familie i Østerrike-Ungarn, nær dagens Lviv i Ukraina. Han er mest kjent for romanen «Radetzkymarsjen», om dobbeltmonarkiets undergang. Etter å ha arbeidet som journalist i Berlin og Wien, emigrerte Roth i 1933. Mot slutten av livet levde han som fattig eksilforfatter i Paris. Han var anerkjent som en betydelig stilist på tysk før han slo seg ned i Paris. Han døde av lungebetennelse i 1939, betydelig alkoholisert. Innehaveren av stamkafeen hans i Paris tok vare på manuskriptet til «Legenda om den heilage drankaren». Boka ble utgitt posthumt av et forlag for tysk eksillitteratur i Amsterdam. En versjon på bokmål finnes fra før, oversatt av Steinar Dahl Mathisen (Bokvennen 2014).

Novellen starter en vårkveld i 1934, ved at en eldre, velkledd herre går ned trappene mot Seinens elvebredd:

Der plar, som nesten alle veit, men som ved dette høvet likevel fortener å bli kalla fram i folks minne, dei heimlause i Paris sova eller rettare sagt: halda til.

 velgjøreren henvender seg til uteliggeren Andreas, novellens hovedperson. Roth skaper på samme tid avstand og nærhet til det fortalte, ved å legge vekt på å kalle fram i minnet noe «som nesten alle veit». Novellens fortellerposisjon refererer til et forestilt fellesskap som vekselvis vet og ikke vet. For eksempel «veit vi ikkje» hvorfor den velkledde herren henvender seg til Andreas. Jon Fosses gjendiktning følger originalens tegnsetting og bruk av pronomener tett.

Som i eldre legender kan enkeltsetninger alene romme mye. Den nyankomne spør: «Hvor skal du, bror?». Andreas svarer: «Eg visste ikkje at eg hadde nokon bror, og eg veit ikkje kvar eg skal.» Velgjøreren sier han vil vise Andreas veien. Han gir Andreas to hundre franc, og ber ham betale tilbake til «den vesle heilage Terese av Lisieux», ved å gi pengene til en prest i nærheten. Tilsvarende underlige hendelser, som oftest med penger og alkohol involvert, fortsetter gjennom novellen. Det er ingenting menneskene venner seg lettere til enn under, slår den anonyme fortelleren fast. Andreas blir konfrontert med personer han tidligere har møtt, en elskerinne han gjenforenes med, og en tidligere klassekamerat, som nå er fotballstjerne med hotellrom på Champs-Élysées. Mye framstår usannsynlig, men hvor sannsynlig er nåde?

Godt fortalt og gjendiktet er historien uansett.

Under bruene

Den ambisiøse diktsamlingen «Salt/Land» kan leses som et portrett av et øysamfunn. Med samfunn mener jeg ikke bare menneskene som har bodd der – eller sporene etter dem. Jeg tenker på naturen, øyas plassering i salt hav, med et vidt landskap omkring. Hva utgjør debutsamlingen til Fredrik Parelius? Den blander naturpoesi med minnearbeid, i en avansert lek med ord og former. Som lyrikk gjør den bruk av sjangerens eldste rim og rytmer, syngende. Samtidig foregår noe under bokstavenes dansende overflate, noe svulmende mørkt, hviskende antydet i et foranstilt fragment, uten annen kjent opphavsmann enn forfatteren: «

Parelius har doktorgrad i moderne norsk lyrikk. Han er en lærd debutant. Tekstene svinger seg gjennom poesiens ulike uttrykk, fra prosadikt og frie vers til sjangerens strenge former, særlig sonetter. Enkelte verselinjer går igjen tre ganger i ulike dikt. Som om ikke det var nok, skriver Parelius slike enkeltstående linjer fra hele samlingen inn i en avsluttende mestersonette, et dikt på utmålte 14 vers, ‘Under haugen’. Effekten er svimlende. Samlingens sentrifugale og sentripetale krefter, tekstenes spredning og sammentrekning, forenes i den siste sonettens gravhaug, dekket av «grønskens strupetak», gras som på samme tid virker beskyttende og kvelende.

utfordringene på ulike måter. Katrine Heiberg i Morgenbladet og Gro Jørstad Nilsen i Bergens Tidende skriver i rosende anmeldelser om åpningsdiktet, ‘Alsøyland’, en skildring av en halvøy. Heiberg mistolker Alsøy som en øy. Nilsen tolker halvøya som stedet der samlingen utspiller seg. Jeg tolker boka annerledes, sentrert om én hel øy, Tomma, «et herjet hjerte». Øya stiger klart og tydelig fram i en ekfrase, om lag en tredel ut i boka, med tittelen «Geologisk generalkart 1925». Skildringen av kartet gjengir bergarter i forskjellige farger, som her, i siste halvdel av diktet:

Et herjet hjerte

I dagboknotatene i «Mitt Abruzzo» skildrer Per Petterson et møte med den amerikanske kollegaen Marilynne Robinson noen år inn på 2000-tallet. Han har slått gjennom internasjonalt med «Ut og stjæle hester», hun med «Gilead», første roman i kvartetten hun ble viden kjent for. De skal på scenen i Washington D.C. for å snakke om bøkene. Petterson liker Robinsons bok svært godt. Han nærmer seg henne før samtalen for å knytte kontakt. Hun ser fraværende på ham, «søvnig nesten», snur seg og fortsetter å snakke med sidemannen. Hun har åpenbart ikke lest Pettersons roman, noe som blir bekreftet på scenen, der hun avfeier alle forsøk på samtale.

Etter å ha lest «Mitt Abruzzo» nærmer jeg meg Marilynne Robinsons forfatterskap med visse fordommer – glad for at jeg i likhet med Petterson møter henne først og fremst i tekster. Gjennom den essayistiske delen av forfatterskapet undrer jeg: Tenker hun for høyt om seg selv – om forfattere i hennes tradisjon, ja, om mennesket generelt? Eller hadde hun kanskje bare en dårlig dag, den gangen i Kennedy Center, for et par tiår siden? Tålmodig arbeid med bøker kan dekke over dårlige dager. Romanene gir et usedvanlig litterært løft. De fire romanene i Gilead-kvartetten, utgitt i USA mellom 2004 og 2020, utgjør et dypdykk i amerikansk historie, med tyngdepunkt på 1950-tallet, tiåret før borgerrettskampen gjorde den svarte delen av amerikansk befolkning mer likestilt med den hvite. Bøkene skildrer to naboer, John og Robert, og deres familier. De to vennene er aldrende prester i hver sin reformerte menighet, med hang til å diskutere evige spørsmål: Hva er et menneske? Hvordan finne et hjem? Hvordan søke et meningsfullt liv? Hvis nåde finnes, hva består den i?

Samtidig som John og Robert framstår som pastorer med sterke meninger, er John utstudert skildret, med flertydige nyanser. Han reflekterer over døden i første bok, «Gilead», formet som et langt brev til sønnen, som ennå bare er et barn. John kan sette fram kategoriske påstander, for eksempel om den kristne dåpen, som symboliserer innlemmelse i et fellesskap. Samtidig er romanen fylt av tvil. John trekker ofte påstander tilbake, for å reflektere over det opprinnelige spørsmålet fra nye kanter. Han mener dåpen ikke fremmer hellighet, dåpen 

 hellighet, og i dette ligger en kraft. Han har selv, som prest, kjent kraften gå gjennom seg. Man føler skapningens liv, dens mystiske liv, og ens eget mystiske liv samtidig, sier han. I rekonstruksjon av et minne fra barndommen reflekterer John over hva som skjedde da han og noen fromme kamerater døpte et kull med kattunger. Hendelsen vekker nye spørsmål: Hva utgjør en dåp? Hvilken kraft ligger i symbolske handlinger?

Uten humor er scenen ikke. En av kameratene er baptist. Han tror «fullt og fast på å bli dukket helt under». John aner at det ikke er noen god idé å holde nyfødte kattunger under vann. I ettertid er han undrende til hva som faktisk skjedde. Kattemoren tok noen av ungene i nakkeskinnet og dro dem med seg mens guttegjengen holdt på med dåpen. Forble noen av dem hedenske katter? Hva skjedde med dem John klarte å døpe? I mange år lurer han på hva de har gjort med kattungene, «ut fra en kosmisk synsvinkel». Tanken kan virke komisk, men John mener det alvorlig. Under ligger den reformerte kristendommens predestinasjonslære: Er noen forutbestemt til frelse, andre til fortapelse? En kosmisk synsvinkel, belyst av Robinson mange steder, også i Fosseforedraget, handler om menneskets – og dermed Guds – posisjon i universet. I «Gilead» fører minnet om dåpen av kattunger over i en passasje der John siterer Ludwig Feuerbach (1804-1872), en overgangsfigur i tysk filosofi, mellom idealisme og materialisme:

Vann er den reneste, klareste av alle væsker; i kraft av dets naturlige vesen er det et bilde på Den guddommelige ånds plettfrie natur. Vann har kort sagt en betydning i seg selv, som vann. Det er på grunn av sin naturlige kvalitet at det blir vigslet og valgt ut for å formidle Den hellige ånd. I så måte ligger det en vakker og dyp, naturlig betydning til grunn for dåpen.

John fikk som ung boka «Kristendommens vesen», et hovedverk av Feuerbach, i gave av den noe mindre fromme Edward, en bror som studerte i Tyskland og håpet å riste fromheten ut av John. Virkningen av Feuerbachs tenkning tidlig i Gilead-kvartetten er eksplosiv: Ved å sitere filosofen gjengir Robinson en åpenbar mulighet for moderne mennesker: Gud er skapt av menneskene, ikke omvendt. Gud kan ifølge Feuerbach tolkes som menneskets tilbedelse av seg selv. Under fortellingen ligger det faktum at hans tenkning var en viktig forutsetning for utviklingen av dialektisk materialisme hos Marx og Engels.

Hos Jon Fosse finnes en variant av lignende tankegang i «Septologien», der Asle tidlig hevder at «

utan mennesket hadde ikkje Gud vore til, og utan Gud hadde ikkje mennesket vore til

», et sitat av en tidligere tysk tenker, Meister Eckhart. Folk som beklager seg over at de som inviteres til å holde Fosseforedraget snakker for lite om Jon Fosse, kan med hell studere forfatterskapene nærmere. Sannheten er at religion, eller forestillingen om en bedre verden, slik den framstilles hos både Robinson og Fosse, på ingen måte er begrenset til himmelske sfærer. Det jordiske og himmelske er sammenfiltret, vevd inn i hverandre, som virkningsfull litteratur – med sterk vekt på det jordiske.

Det jordiske og himmelske er sammen­filtret, vevd inn i hverandre.

I Guds bilde

De siste årene har skandinaviske kristendemokratiske partier beveget seg mot høyre. Dyptgripende endringer i mentalitet kan ligge bak: Det er en sammenheng mellom posisjoneringen til Kristdemokraterna i Sverige og Kristelig Folkeparti i Norge og den brede oppslutningen om Donald Trump og Pete Hegseth blant evangelikale kristne i USA. Men hvordan? To nye bøker, «Makten och det heliga» av Joel Halldorf, samt «Hvem skal vi elske?» av Ragnar Misje Bergem, undersøker bakgrunnen for globale politiske omveltninger.

La meg starte i en dokumentarisk fiksjon, Per Olov Enquists «Lewis resa» (2001). Romanen handler om pinsebevegelsens raske vekst på 1900-tallet, under ledelse av den svenske predikanten Lewi Pethrus. Boka utkom for tjuefem år siden, i en tid hvor religion fremdeles var på vikende front i vestlige land. Hvem ante hvilken betydning konservativ kristendom kunne få i politikken? Noen av romanens innledende setninger har jeg tenkt på siden. Enquist skildrer hvordan pinsebevegelsen springer ut av en radikal strøm i europeisk fromhetsliv, med røtter hos herrnhuterne på 1700-tallet:

Det var som et kor av navn og stemmer, det var den europeiske radikalpietistiske from

heten, uten samfunns- eller imperiedrømmer, noe høyst uvanlig, nå nesten fraværende. Det store, hviskende koret av stemmer fra mennesker som var ringe, men hadde gjort sitt beste 

Herrnhuterne og deres etterfølgere hadde ikke ambisjoner om å skape samfunn, de ville omskape mennesker. De ville ikke utgjøre noen «statsbyggerreligion», de søkte ikke makt. De ville gjennomsyre samfunnet nedenfra. De radikale pietistene ønsket ikke strid, men fred, skriver Enquist. Imperiedrømmer var høyst uvanlige, 

. Nå? Setningen skifter diskret fra fortid til samtid. Hvordan kunne lignende frikirkelige strømninger så raskt skifte kurs, til og med danne grunnlag for makt, i retning av kristennasjonalistiske holdninger i en rekke land?

Teologen Joel Halldorf, professor i kirkehistorie ved Enskilda Högskolan i Stockholm, er en erfaren forfatter og aktiv deltaker i svensk offentlighet. Hans forrige utgivelse var den kritikerroste «Bokens folk» (2023). Halldorf vokste opp i pinsebevegelsen og kjenner svensk frikirkelighet fra innsiden. Årets bok, «Makten och det heliga», er delt i sju deler, inkludert fyldige forord og etterord, alle datert og plassert historisk, i og utenfor Halldorfs eget liv. Det gir teksten unike forankringer. Halldorf gir inntrykk av å skrive ut fra et eksistensielt behov for å forstå. Forordet starter i et teltmøte med den norske pinsepredikanten Emmanuel Minos i 1990. Halldorf er ti år gammel. Minos taler om fred, etter en drøm om Mikhail Gorbatsjov. Drømmen stopper ikke der: Alt blir svart, mørket dekker jorden. Teltmøtene i Halldorfs oppvekst ble holdt i en skandinavisk periferi av storpolitikken. I dag har apokalyptiske syner rykket inn i sentrum av politikken, som begrunnelser for Pete Hegseths krigsministerium, under Donald Trumps administrasjon. Visjonene kan spille en avgjørende rolle for krigføringen i Midtøsten.

Om vi tar et skritt tilbake: Hvilke visjoner om samfunnet skaper religionene, seint i den vestlige, liberaldemokratiske epoken? Religion som fenomen mangler en allment akseptert definisjon. Etymologisk betyr ordet «det som binder sammen». Religioner kretser rundt erfaringer av det hellige, ifølge Halldorf. Ordet hellig henger sammen med at noe oppleves som helt, uskadet, komplett og friskt. Sosiologen Émile Durkheim hevdet for over hundre år siden at samfunn bare kan fungere om de vekker erfaringer av det hellige i mennesker. Religionenes tilbakekomst i politikken må forstås på denne bakgrunnen: Den liberale bølgen som startet for om lag to hundre år siden, og som skjøt fart i og med globalisering og frihandel mot slutten av forrige århundre, etterlot seg et vakuum. Venstreorienterte bevegelser maktet ikke å fylle tomrommet, noe som ble stadig klarere etter murens fall i 1989. Framveksten av islamisme, jødisk ortodoksi og kristennasjonalisme lar seg dermed belyse i Halldorfs velformulerte framstilling.

Halldorf og Ragnar Misje Bergem tilhører et skandinavisk fagmiljø med økt interesse for politisk teologi de siste tiårene, som del av en internasjonal bølge. Med utgivelser som «Politisk teologi» (2019) og «The Politics of Monotheism (2024) har den norske teologen Bergem startet et ambisiøst forfatterskap. Årets bok, med den noe forvirrende tittelen «Hvem skal vi elske?», snevrer inn perspektivet til «De kristne ideene bak Maga-bevegelsen», bokas undertittel. Bergem har imponerende god oversikt over landskapet bak bevegelsen som ikke bare vil gjøre USA til et stort og mektig land, men til en kristen nasjon, med lovgivning og skoleverk basert på en snever forståelse av såkalt «kristne» verdier, ut fra merkverdig selektiv bibellesning. Bergems bok gir innsikt i de ulike delene av det kristelige velgergrunnlaget for Trump og Hegseth, blant såpass forskjellige grupperinger som evangelikale protestanter og konservative katolikker. Det kan virke merkelig at reaksjonære katolikker er en del av Trumps maktbase, samtidig som pave Leo XIV for tida står fram som en av Trumps tydeligste motstemmer. Forklaringen er enkel: Så vid er den katolske kirken, med 1,4 milliarder medlemmer over hele verden. Bergem viser hvordan høyrefløyen blant amerikanske katolikker målbevisst har søkt makt, med visepresident J.D. Vance i fremste rekke. Når Trump vil sikre flertall i amerikansk høyesterett for bedømmelsen av politiske beslutninger, velger han konservative katolikker.

Kjærlig­heten forklarer ­politikkens ­sanselighet.

Imperiedrømmer

Boka «Temperatur» er en sanselig og kroppsnær framstilling av noe så abstrakt som vitenskapelige målinger. Forfatteren Ellen Vistes opphold på Svalbard, med isbading, badstue og turer til øygruppas breer og gruver, byr på konkrete opplevelser av kulde og varme. Hva måler vi egentlig når vi måler temperaturen i kroppen, i lufta eller i vannet? Hva er temperaturmålingens historie? Hvilken betydning har slike historier nå – i lys av økende klimaendringer? Bokas engasjerte, kronologiske framstilling av temperatur­målingens kultur- og vitenskapshistorie leder fram til akutte utfordringer i samtida.

 Ellen Viste som kommunikasjonsrådgiver ved Bjerknessenteret i Bergen, et viktig fagmiljø for klimaforskning. Hun er meteorolog med doktorgrad på regn og har tidligere utgitt den kritikerroste boka «Vindens historier» (2023). Årets utgivelse, «Temperatur», har undertittelen «en historie om kuldesjokk, varmedød og arten som stiller klodens termostat». Vekten ligger på menneskets fornemmelser av varmt og kaldt – samt vår påvirkning på klodens evne til å holde temperaturen på et levelig nivå. Boka er delt inn i om lag tretti kortere kapitler, inkludert fyldige referanser og noter. Historien veksler mellom forfatterens egne erfaringer og kompetent kunnskapsformidling. «Temperatur» går rett inn i den eksistensielle dimensjonen ved bokas emne: I likhet med andre pattedyr må mennesket holde kroppens temperatur relativt konstant for å overleve:

Trettisju grader er blodets fasit. Noen overlever fem grader mindre, de færreste fem grader mer.

De korte setningene er mettet med mening. Klimaendringene finnes gjennom boka som undertekst, mer enn som tørre tall og fakta. Ved at Viste begynner i oppvarmet vann i Nordnes sjøbad hjemme i Bergen, får hun fram enkle, anskuelige kjensgjerninger: Med hensyn til temperatur, er mennesket arten «som ikke kan endre seg selv og heller forandrer verden». Boka følger vitenskapsfolk gjennom århundrene, med utviklingen av termometre og temperaturskalaer som Celsius, Fahrenheit, Réaumur og Kelvin. Bak navnene finnes utforskende mennesker, flere av dem med omfattende virkninger i vitenskapshistorien.

 er boka ikke: Å ha nesten seks hundre noter i en bok av dette omfanget, mange av dem med utfyllende opplysninger, virker ikke nødvendig. Bøker rettet mot allmenne lesere bør konsentrere seg om å fortelle viktig informasjon i løpende tekst, og begrense notene til å vise hvor kunnskapen er hentet fra. En lang digresjon om diplomaten og oppfinneren Benjamin Thompson (1753

1814), over flere kapitler, er riktignok morsom lesning. Beretningen om amerikaneren i spiontjeneste for britene i Bayern, der han blir utnevnt til riksgreve av Rumford, vikler seg likevel inn i kvinnehistorier som fører noen hakk for langt bort fra bokas emne. Thompsons viktigste innsats innen temperaturforskning er oppdagelsen av hvordan mekanisk arbeid kan utvikle varme, for eksempel ved boring av kanonløp. Når det er sagt, beveger «Temperatur» seg generelt på solid nivå innen forskningsformidling. Særlig bokas skildring av oppholdene på Svalbard gir teksten intens kontakt med endringene, som skjer raskere i Arktis enn noe annet sted på kloden. Viste tilbringer noen vårmåneder der i 2024. Hun bodde på øygruppa også som student på 1990-tallet og kan dermed gjengi egne fornemmelser av forskjellene. Bokas perspektiver kan være svimlende, i kompakte setninger om universets energi, spredt over milliarder av år:

Tid og temperatur styrer. Universet vil bli for kaldt for liv – en gang. Solen vil slukne – om fem milliarder år. Jorden skal bli varmere. Nå. Luften, havet, isen, regnskogen og tundraen. Temperaturen stiger overalt, men ingen steder mer enn i Arktis. Aller bråest stiger den på Svalbard.

, med den tørre tittelen ‘Offisiell temperatur’, går konkret inn på endringene ved Longyearbyen. Siden 1971 har årstemperaturen der steget nesten fem grader – og vintertemperaturen nesten åtte. «Det er tre–fire ganger så mye som gjennomsnittet av verdens målestasjoner.» La setningen synke. Viste forklarer det enhver kan se og høre i norske værmeldinger: Temperaturen på Svalbard er til tider absurd, faretruende høy, også sammenlignet med det norske fastlandet. 

 stiger temperaturen på Svalbard raskere enn andre steder? Viste og kollegene nøler. Forskerne foretrekker et nøkternt språk. Hvordan finne ord? «Overveldende» er et nær sagt resignert valg hos en av kollegene som har oppholdt seg sammenhengende i Longyearbyen i over tjue år. Én grunn til de raske endringene er «atlantifisering». Vann fra Golfstrømmen ender i området rundt Svalbard og fjerner sjøisen. Når isen er borte, hindrer den ikke lenger sjøen i å varme opp luften. Før lå isen som et beskyttende lokk. Minkende sjøis og mer åpent hav er en viktig årsak til at global oppvarming slår sterkere ut i Arktis. Fenomenet henger lokalt sammen med regimeskifte i været. Etter 2005 passerer uvær oftere på vestsiden av Svalbard. Vinden trekker varmt vann østover, inn i fjordene, slik at isen forsvinner raskere. I Norge er mange mest opptatt av at åpne havområder gir muligheter: mer ferdsel, økt olje- og gassutvinning. Ellen Viste peker på at temperaturforandringene ødelegger tidligere farbare vinterveier på is over store deler av nordområdene, i Finland, Estland, Russland, Kina og Nord-Amerika.

«Temperatur» viser hvordan økende varme og minkende kulde endrer kloden. Samtidig er boka på en paradoksalt god måte preget av at dystre fakta framstilles med et smittende humør.

De korte setningene er mettet med mening.

Det varme og det kalde

Historikeren Ole-Albert Rønning Nordby tar i «Morð» for seg en sjelden kriminalgåte. Tittelens norrøne stavemåte nærmer seg scenen i Ringsaker ved Mjøsa i 1432, der storbonden Sigurd blir drept. Kona Gudrun sier han ble sparket i hjel av en hest. Andre kjente vitner finnes ikke. Ingen av Ringsakers mektige menn på tinget tror henne. Kongens to utsendinger tviler. De vil prøve saken på nytt. Gudrun får ni måneder på å forsvare seg mot anklagen om at hun har drept Sigurd. «Morð» sirkler inn det norske bondesamfunnet for 600 år siden. Nordby låner trekk fra spenningsromaner, samtidig framstår boka som etterrettelig historieskriving, med et bredt kildeapparat.

Seint i boka innrømmer Nordby at sympatien hans har ligget hos Gudrun. Det merker man som leser. Samtidig ligger historikerens sympati også et annet sted: hos sannheten. Nordbys tvil, utformet med spekulativ kreativitet, utløser kaskader av spørsmål: Hvordan ble Sigurd drept? Hvilke konflikter fantes i ekteskapet, i lokalsamfunnet, i bispedømmet på Hamar, som eide gården, eller hos kongens menn, som ser det hele fra Oslo og København? Hvordan løste man i det hele tatt drapsgåter i en tid hvor moderne rettsmedisin ikke fantes? Bygdefolkets oppfatninger viser seg å ha avgjørende betydning, ikke minst fordi de utgjør en definerende myndighet, idet bygdas storbønder samles på tinget utenfor Ringsaker kirke for å dømme i Gudruns sak.

 ligger Magnus Lagabøtes landslov (1274): «Hvis noen dreper en annen, skal de miste alt de eier […] enten en mann dreper en kvinne, eller en kvinne dreper en mann». Alt står på spill for Gudrun. At en kvinne dreper sin egen mann, var antakelig like uvanlig på 1400-tallet som i dag, mener Nordby. Utfordringen hans er at boka kun bygger på to kortfattede dokumenter, fra begynnelsen og slutten av rettsprosessen. Ellers er kildene tause om ekteskapet mellom Gudrun og Sigurd og deres liv på gården i Ringsaker. Desto mer ligger åpent for historikerens begrunnede tvil, spørsmål og undersøkelser. Noen vil kanskje mene at faghistorikere skal holde seg til det de vet med sikkerhet. «Morð» viser at så enkelt er det ikke, særlig fordi Nordbys bok inneholder et vell av interessant informasjon om et av norgeshistoriens minst omtalte århundrer, 1400-tallet, begynnelsen på drøyt fire hundre år under dansk styre. Nordby møter mangelen på kunnskap ved å bringe inn informasjon fra andre kilder, i vide sirkler omkring Ringsaker, fra bunnen til toppen av samfunnet.

Boka utmerker seg ved at Nordby zoomer inn og ut av middelalderens dagligliv, økonomi og jus, konteksten for dødsfallet og rettsprosessen. Ringsaker er på denne tiden en av Norges rikeste jordbruksbygder, samtidig som velstanden er ujevnt fordelt. Kirken en betydelig landeier, Sigurd var leilending under Hamar biskop. Betalingen for leie av jorda, såkalt landskyld, skjer gjerne i form av huder, der de med best kvalitet garves, strekkes og skrapes til nettopp slike tynne pergamentbiter som dommen over Gudrun skrives på. Nordby beskriver i detalj hvordan det skjøre dokumentet i Riksarkivets fjellmagasiner ser ut, med lagrettemennenes segl, «preget med våpenskjold, kors, nøkler og bumerker».

 pronomener som «vi» og «jeg» hyppig. Vanligvis er jeg skeptisk til sakprosa som veksler slik i omgang med kilder, med alle tvilsomme forutsetninger som kan bakes inn i et omfattende «vi». Hvem er «vi» i 2026? «Vi» omfatter i hovedsak et lesende fellesskap, offentligheten, i en slags oppsummering av hvor historisk forskning står på 2020-tallet. Likevel, når pronomenet «vi» gjentas over tusen ganger, går det inflasjon i bruken. Tidlig i boka skriver Nordby om hva «vi» kjenner hjemmefra, hva som er fremmed for «oss». Når han skriver at mennesker på 1400-tallet «ligner mye mer på oss enn vi skulle tro», strekker han forutsetningene langt. Et merkelig valg er ellers å skrive «på Ringsaker». Det vanlige er «i Ringsaker». Bruken av «jeg» er mindre problematisk, selv om også dette ordet forekommer relativt hyppig, et par hundre ganger. Pronomenet brukes først og fremst til å gjøre rede for valgene i framstillingen, steder der Nordby eksponerer sin egen usikkerhet. Det gjør «Morð» til desto mer dirrende lesing.

 ni månedene åpnes Sigurds grav. Hvordan ble han drept? Hvilken dom fikk Gudrun? Uten å røpe for mye, vil jeg løfte fram hvordan boka taler inn i vår tids debatter om «løgn, sannhet og ære», slik undertittelen antyder. Én sak er at Norge har en rettssak gående mot en kvinne i Løten som skal ha drept og partert sin eks-kjæreste på sin egen gård nyttårs­aften 2023. Hun skifter stadig forklaring. Om boka ikke refererer direkte til slike pågående saker, trekker Nordby linjer til vår tid. Han går i dialog med moderne kilder, som historikeren Erling Sandmos «Voldssamfunnets undergang. Om disiplineringen av Norge på 1600-tallet» (1999). Bruken av Sandmos arbeid i avsnittet om ære viser hvordan en diskusjon av hendelser på 1400-tallet kan kaste lys over debatter som foregår her og nå, for eksempel om norske aktørers troverdighet etter Epstein-avsløringene. Enkelt sagt: Tillit og troverdighet er ikke noe man kan påberope seg uavhengig av folks oppfatninger. Nesten alltid vil det være slik at et menneskes ærlighet hviler på andre beretninger om dem som ærlige, «og slik strekker sannheten seg bakover som en endeløs rekke av fortellinger», som Sandmo skriver. Nordbys vell av referanser åpner avgrunner mens man leser. Samtidig virker det uunngåelig å prøve å forstå mennesket Gudrun.

Et spørsmål om troverdighet

Sammenbruddet i den liberale verdensordenen blir gjerne tidfestet til Donald Trumps andre presidentperiode, fra 2025. På bakgrunn av Arne Johan Vetlesens bok er det grunn til å spørre om ikke sprekker og revner oppsto langt tidligere, for eksempel da vitenskapsfolk på 1980-tallet slo fast at den globale oppvarmingen truet livet på kloden. Fysikeren James Hansen hevet stemmen i den amerikanske kongressen allerede i 1988. Greta Thunbergs startet sin «skolstrejk för klimatet» i Stockholm i 2018. Liberale demokratier og land med andre styringsformer har til sammen fortsatt som før, med økende karbonutslipp, tross forsøk på å skape internasjonal enighet, som i Parisavtalen i 2015. Konsekvensene blir stadig tydeligere, med økende ekstremvær, skogbranner, flommer, tørke og smeltende isbreer. Tross varsler, med overveldende vitenskapelig dokumentasjon, har klimabevegelsen de siste årene opplevd tilbakegang. Vetlesens bok behandler skuffelsen i møte med miljøkrisen: «Living with Disappointment in the Face of Environmental Crisis». Undertittelen, «Resilience, Resistance, and Denial», kan oversettes med robusthet, motstand og fornektelse. Enkelte spissformuleringer er kjent gjennom Vetlesens mangeårige bidrag som spaltist i Klassekampen. I bokform kombinerer han grundig filosofisk argumentasjon med en liknende skarp polemikk. Utgivelsen er den fjerde i en engelskspråklig serie om konsekvenser av naturtap og klimaendringer fra hans hånd siden 2015.

Vetlesens bok er en intens bekreftelse på noe jeg har ant – men ikke vært i stand til å formulere tilstrekkelig klart: Å knytte sammenbruddet i verdensordenen til Trump og høyreradikale bevegelser i Europa, er å skrape på overflaten. Et mer grunnleggende faktum er at menneskeheten hvert år forbruker mer, og slipper ut mer karbon, enn planeten kan tåle. Det truer klodens klima og naturens evne til regenerering med fare for alle levende veseners eksistens. Innsikten har etiske konsekvenser: Å se bort fra fakta er ingen farbar vei, verken i enkeltmenneskers liv, i organisasjoners, bedrifters eller staters liv. Vi er alle rammet på ulike måter. Norges oljerikdom, grunnlagt på det som med voksende kunnskap framstår som uetisk utnyttelse av naturressurser, kan på sikt ikke kjøpe oss ut av konsekvensene.

‘Drill, baby, drill’, tar utgangspunkt i forverringen under Donald Trump. Med presidentens oppheving av USAs klimareguleringer i forrige uke, altså etter Vetlesens ferdigstilling av boka, er tilbakeslagene han beskriver blitt desto verre. Ved at klimagasser ikke lenger regnes som trussel mot folkehelsen – i strid med tilgjengelig vitenskapelig kunnskap – åpner Trump for økt olje- og gassutvinning. Det samme gjør for øvrig norske regjeringer, med en annen forklaring: Europas behov for fossil energi. Til grunn ligger kapitalismens trang til fortsatt vekst, og den nyliberale økonomiens fornektelse, dens blindhet for konsekvensene. Bokas første del har tittelen ‘Ingen vei ut: Varianter av en perfekt moralsk storm’. Norsk debatt er for tida med god grunn opptatt av mulig korrupsjon blant politikere og diplomater. Vetlesen peker på en mer alvorlig form for korrupsjon: Ved å skape fordeler for oss selv gjennom fortsatt olje- og gassutvinning, stjeler vi muligheten til liv fra framtidas generasjoner. Folk i de rikeste landene har riktignok ennå mulighet til teknologisk å påvirke utfallet til sitt eget beste. Men hvor lenge? Virkningen av karbondioksid er langvarig i havet og atmosfæren. Boka peker på sentrale problemer i vestlig kultur: Den frambringer individer som forstår seg selv som konsumenter, ikke som voksne, ansvarlige mennesker: 

Vi lever i en epoke hvor shopping er blitt en mer overbevisende markør for frihet enn stemmegivning

, siterer Vetlesen en av mange gode kilder.

Andre del, ‘Å drepe samtalen: Den sosiale organiseringen av fornektelse’, starter med lesning av en norsk forfatter. Per Espen Stoknes skriver blant annet om klima­paradokset: Mens vitenskapelige data viser mer og mer dramatiske konsekvenser av karbonutslipp, bryr folk i USA og Norge seg mindre og mindre. I boka kommer Vetlesen tilbake til historiske situasjoner som kan ligne, for eksempel avskaffelsen av slaveriet, opphevelsen av apartheid eller innføringen av røykeloven – historiske øyeblikk hvor moralske vippepunkter oppsto og opinionen snudde. Forskjellen er at konfliktene gjaldt forholdet mellom mennesker. Klimakrisen gjelder i tillegg forholdet mellom menneske og natur. Vetlesen referer til et bredt utvalg av forskere som utvider perspektivet på dilemmaene i møte med økende vekst og utslipp.

 (robusthet, motstandsdyktighet) i nyliberale samfunn. Han ser nærmere på hvordan opinionen møtte varslere som Rachel Carson («Den tause våren», 1962) og Greta Thunberg. Begge møtte sterk motstand. Når konsekvensene av fortsatt vekst fornektes, skyves vekten over på tilpasning, også det med mulige fatale konsekvenser. Vetlesen veksler mellom dialog og polemikk i møte med teoretikere som Judith Butler og Andreas Malm. Også lesningen av Mark Fishers kritikk i «Den kapitalistiske realismen» (2009, norsk oversettelse 2023) tilfører gode perspektiver. Vetlesen ser muligheter i samspillet mellom varslere og institusjoner, en faktor han mener Butler og Malm underspiller. Desto viktigere blir det å sørge for at samfunnets institusjoner opprettholder etiske standarder. Vetlesen etterlyser lederskap. Boka er et livsnødvendig tilskudd til en etisk debatt om klimaendringene.

Å se bort fra fakta er ­ingen farbar vei.

Etterlyser lederskap

Norske litterater sørger over den store romanens død. Det hevder kritikeren Eirik Riis Mossefinn i Bokvennen Litterær Avis (BLA 1/2026), under den alarmistiske tittelen ‘Romanapokalypsen!’. Han viser blant annet til Trygve Riiser Gundersens fyldige omtale av Olga Tokarczuks storverk, «Jakobsbøkene», her i Bokmagasinet (6. september 2025). Endringer i teknologi, distribusjonsformer og kultur kan snart gjøre slike byggverk umulige, skrev Gundersen. Mossefinn stemmer i, riktignok motstrebende: Romanens riddere må slipe sine sverd. Norske romaner er luftige og korte. «Det bygges ikke, undres ikke, eksperimenteres ikke – i det minste ikke nok», hevder han. I generaliserende sveip finner Mossefinn ingen norske forfattere verd å løfte fram. Et enslig nordisk håp knytter han til Theis Ørntofts to nyeste romaner, «Jordisk» (2023) og «Habitat» (2025). Danskens bøker befinner seg uten tvil i det øverste sjiktet i nordisk prosa. Men finnes det ingen norske romaner verd å diskutere?

 Nobelprisen i 2023 etter å ha utgitt «Septologien» i tre bind på til sammen over 1200 sider (2019–2021). Tatt i betraktning verkets omfang og kvalitet, har merkverdig få norske kritikere diskutert romanen grundig. Har ikke verket nettopp en eksperimentvilje Mossefinn etterlyser? Selv var jeg riktignok skeptisk i møte med første bind, der jeg så antydninger til at Fosse gjentok kjente fraser, som «lysande mørker». Etter noen års arbeid, gjengitt blant annet i boka «Å lese etter troen» (2022) og antologien «The Voices of Jon Fosse. A Critical Study» (2025), fikk jeg en annen oppfatning, særlig basert på siste bind, «Eit nytt namn». Fosse demonstrerer dyp innsikt i kristendommen, både dens kjetterske og rettroende sider, idet han gir kunstneren Asle en unik bevegelighet. Asle går inn og ut av det man kunne kalle en svak, nærmest avmektig tro.

Mye har skjedd på de fem årene siden romanen utkom: Fortolkninger av kristendom har rykket inn i sentrum av politisk debatt. I forlengelsen av diskusjoner om nasjonalkonservatismen i USA og Europa, mellom Hilde Sandvik og Asle Toje i tidsskriftet Vagant, har Sandvik i podkaster og debattinnlegg konsentrert noen av sine argumenter om uttrykket «Kristus Pantokrator», Kristus som symbol på makt. En slik skikkelse har dominert deler av europeisk kulturhistorie. I seinmiddelalderen skjedde et skifte, med vekt på realistiske framstillinger av den lidende Kristus, en svak makt. Når kristendommen nå brukes til å legitimere politisk makt på begge sider av Atlanteren, skjer en tilbakevending til Kristus som maktsymbol.

 i Jon Fosses «Septologien» identifiserer seg med noen han kaller «dei små», de første, svake troende, før kristendommen fikk politisk innflytelse. Fra et lavt utgangspunkt nærmer Asle seg kristendommens liturgi og bønner, inkorporert i romanen. Interessant nok gjør en annen romanperson noe lignende: Bjørn Hansen i Dag Solstads tre romaner om ham (1992, 2009 og 2019). Fra å legge vekt på lammelse som paradoksal frigjøring i første bok, søker Bjørn Hansen seg mot fellesskapet i de to siste. Hansen er opptatt av «fellesskapets forestillinger» hinsides døden: «Vi kjenner bønnene de ba […], det er alt vi har å holde oss til», sier han mot slutten, igjen med vekt på forståelse av en svak kristen tro. Karl Ove Knausgård skildrer lignende, skrøpelige innfallsvinkler til kristendommen i første bind av Morgenstjerne-serien, en flerstemmig romansyklus på flere tusen sider.

Ingen av mine eksempler kan kalles korte, ingen er uten undring. I likhet med Ørntofts romaner nærmer de seg steder som kan vise seg å være politisk brennbare. Et alternativ til å slipe sverd er å skjerpe blikket for det som befinner seg rett foran øynene.

Finnes det ingen norske romaner verd å diskutere?

Romanens død

For fem år siden utga klimaforskeren Bjørn H. Samset «2070», en bok om hvordan verden kan unngå de alvorligste konsekvensene av klimagassutslipp. Med årets bok, «Energirevolusjonen», vil han beskrive hvordan menneskehetens energibehov kan dekkes uten å ødelegge klodens natur og klima. Mellom de to bøkene er verden på rask fart mot 1,5 gradersmålet for global oppvarming, med enorme konsekvenser for natur og klima. Hvis konsekvensene er så store – hvorfor skjer det så lite?

Som fysiker ved Cicero Senter for klimaforskning og dyktig fagformidler har Samset gode forutsetninger for å belyse utfordringer både Norge og verdenssamfunnet står overfor. Han legger fram kjensgjerninger med kjølig nøkternhet, uten å ta politisk stilling i detalj. Håpet med boka er åpenbart at fakta skal utløse handling. «Revolusjon» er et sterkt ord, men er det sterkt nok i en norsk sammenheng, der regjeringspartiet møter argumenter mot fortsatt bruk av fossil energi med slagord som «utvikle, ikke avvikle olje- og gass­industrien»? Råd fra FNs Klimapanel og Det internasjonale energibyrået går i motsatt retning av norsk politikk. Som kritiker burde kanskje også jeg velge en nøktern stil, men inntrykkene av ødeleggelsen dagens politikk fører til, er for store. Et ferskt, lokalt eksempel: Ekstremværet Amy ødela skog for en milliard kroner natt til 4. oktober 2025. Sporene i landskapet er voldsomme her jeg bor, sør i Vestfold. Alt vi vet om klimaendringene tyder på at ødeleggelsene vil øke. Konsekvensene av fossile brensler truer alt liv på kloden – i form av tørke, flom og ekstremvær. Jeg får lyst til å skrike høyt om bokas innhold, ikke kritisere det. Verden spinner i en ond sirkel: Stormakters voldelige kappløp om ressurser øker klimagassutslippene i stedet for å minke dem.

med et kjølig blikk på det hele. Samsets bok går historisk og naturvitenskapelig til verks. Han forklarer hva energi er – fra bunnen av i solsystemet. Som fysiker er han befriende ærlig: «Vi vet virkelig ikke hva energi er, sånn dypest sett og innerst inne.» Det holder å vite hvordan energien virker. Bokas historiske gjennomgang danner grunnlag for å forstå situasjonen for kloden i det 21. århundre. Brenningen av fossil energi som skapte moderne samfunn, står nå i fare for å kvele dem. En omstilling til utslippsfri energi­bruk 

 skje, styrt av hensyn til bærekraft, tilgjengelighet og sikkerhet. Særlig sol- og vindkraft, i mindre grad biobrensel og kjernekraft, seiler opp som de viktigste alternativene – i tillegg til vannkraft i noen få land. Samset viser alternativenes styrker og svakheter – også i et økonomisk perspektiv.

En av de viktige påpekningene i «Energirevolusjonen» er hvordan vår avhengighet av fossil energi fungerer urettferdig – og forsterker urett. En underkommunisert side av norsk debatt er hvilken makt «som ligger i at noen har energi i overflod, mens andre fortsatt må klare seg uten». Samset peker på at nordmenn gjennomsnittlig forbruker fem ganger mer enn resten av verdens befolkning. I motsatt ende befinner Den sentralafrikanske republikk seg, med like mange innbyggere som Norge, men med en trehundredels energibruk per person. Klimatiske forskjeller forklarer ikke slike skjevheter alene.

 toppen i energiforbruk i verden, med 100 MWh (Megawattimer) per person i året. Bare noen få land ligger på samme nivå. Selv naboland som Sverige, Finland og Danmark har bare halvparten av Norges energiforbruk per innbygger. Spørsmålet er hvor lenge verdenssamfunnet vil finne seg i at det er slik. Samset peker i sin historiske gjennomgang på hvordan arven fra kolonitiden, med ekstremt ulik energitilgang, er med på å «befeste og videreføre forskjeller i livskvalitet og muligheter ulike steder i verden». At dette ikke er et problem for større deler av norsk venstreside, er meg en gåte.

Samset går historisk til verks for å forklare hvordan vi havnet her, på vippepunktet mot en dyster framtid. På avgjørende punkter de siste par hundre årene valgte dominerende økonomiske krefter å satse på kull, olje og gass, med varige konsekvenser for energiforbruk. Norge skiller seg ut ved å ha annerledes naturgitte forutsetninger for vannkraft. Olje- og gassreservene på den norske sokkelen ble oppdaget rett før de alvorlige konsekvensene av fossil energi ble tydeligere. Vårt eget land er det beste eksemplet på en av bokas hovedteser: Menneskeheten har ingen energikrise. Krisen består i hvordan vi henter ut energien fra sola, enten den er lagret i kull, olje og gass eller utfolder seg her og nå, som rennende vann, solstråler og vind.

Boka er preget av en muntlig stil, med korte setninger og en del gjentakelser: At verdens energiforbruk i 2024 var 185.000 TWh (Terrawattimer) får vi fortalt hele ni ganger. Opplysningen om at Norges største kraftverk, Kvilldal i Rogaland, har en maksimal effekt på 1240 MW (Megawatt), gjentas også flere ganger. I et foredrag kan slikt fungere, i en bok virker enkelte gjentakelser overflødige. Likevel leverer Bjørn Samset viktige fakta til en offentlig debatt om en nødvendig energi­revolusjon.

Kjølende nøkternhet

Romanen «Skam» er siste del av Ann-Helén Laestadius’ trilogi om et samisk miljø i og omkring gruvebyen Kiruna. De to foregående, «Stjålet» (2022) og «Straff» (2024) har en ytre dramatisk nerve, der viktige deler av handlingen utgjør konflikter mellom den svenske majoriteten og den samiske minoriteten. Tredje bok foregår i større grad på et indre plan, hos en jente som har mistet kontakten med det samiske språket. Om romanen ikke er avansert som fortelling, gir den sterke inntrykk av dilemmaer i en yngre samisk befolkning.

«Skam» undersøker langsomme, pinefulle ettervirkninger av en svensk parallell til fornorskningspolitikken. Hovedpersonen, Marina, vokser opp i gruvesamfunnet i Kiruna, uten nær kontakt med samisk språk og kultur. Besteforeldrene og deler av familien bor utenfor byen, nærmere reindriftens dagligliv. For gruvearbeiderfamiliene i Kiruna kuttes båndene fra generasjon til generasjon. Når noen i familien snakker samisk, forstår Marina lite eller ingenting. I eksistensielt ladede øyeblikk opplever hun å bli «kvalt på begge språk». Moren hennes ble sendt på nomadeskole, internater der det var forbudt å snakke samisk. Laestadius behandlet de strenge forholdene ved nomadeskolene i forrige bok, «Straff», uten at romanene direkte overlapper hverandre.

 fikk barn, valgte hun å fortrenge det samiske. Romanene avdekker lag for lag konsekvensene av sentralistisk svensk språkpolitikk. Samtidig belyser «Skam» andre dimensjoner ved samisk identitet. Den indre dramatikken i romanen er knyttet både til språket og til konservativ kristendom. Deler av miljøet er preget av vekkelsesforkynnelsen til den svenske presten Lars Levi Læstadius (1800–1861). I romanens nåtid er Marinas onkel legpredikant i de læstadianske miljøene. Hans datter Eva er Marinas nærmeste venn i unge barneår, med sterke lojalitetsbånd. Romanen følger et i og for seg velbrukt skjema ved at jentene forelsker seg i samme gutt. Daniel må velge mellom fromme Eva eller mer frilynte Marina, som knytter seg til et miljø med festing og alkohol. Gjengitt slik, kan «Skam» virke i overkant enkel og skjematisk. Laestadius’ anonyme forteller, som ser verden med Marinas blikk, gir likevel et komplekst bilde av skamfølelsen som bygger seg opp idet hun innser hva hun risikerer å miste. En eldre, fåmælt slektning med innsikt i familiens historie – og ferdigheter i samisk håndverk – gir romanen en viktig omdreining, med vidtrekkende konsekvenser for Marinas selvforståelse. Samtalene med Nils-Ante, mormors bror, åpner hennes blikk for det kulturelle tapet, samtidig som hans forsiktige tilnærming til familiehistorien gir henne en mulighet til å kople seg på igjen.

roman opererer på to tidsplan, vekslende mellom årene omkring 1980 og slutten av 1990-årene. Hullene som skal fylles ut, fører til enkelte mindre interessante transportetapper. Romanen er på sitt mest intense i skildringen av språket. Vi følger Marina mens hun sakte oppdager konsekvensene av ikke å beherske annet enn svensk. Når slektninger snakker til henne på samisk, gjengis samiske ord uten forklaring i løpende tekst i romanen. Effekten er at leseren stilles på utsiden av språket, omtrent der Marina befinner seg. Bakerst i boka finnes en ordliste over anvendte samiske ord, samt enkelte uttrykk på meänkieli, tornedalsfinsk med sterke islett av svensk.

Det er verdt å merke seg parallellene til Kathrine Nedrejords roman «Sameproblemet» (2024), som hun vant Brageprisen for. I tillegg har Ingeborg Arvola skildret erfaringene til norskfinske innvandrere i sine romaner. Kjersti Anfinnsen omtaler lignende opplevelser med kvensk i den ferske Kolon-antologien «Memoarer». Statsadministrasjonenes ensidige vekt på det som gjerne kaller sammenhengskraft, ved å ensrette språkundervisningen, rammet nordområdenes minoriteter. Nordiske lands mangfold har ikke oppstått med de nye innvandringsbølgene etter 1970. Flerkulturen som ytre høyrekrefter framstiller som en trussel, har eksistert i århundrer, i blandingen av folkeslag som samer, russere, finner, svensker, dansker og nordmenn. Romaner som «Skam» gir nødvendig innsikt i hvilke vanskelige valg unge mennesker står overfor, etter langvarig nasjonal ensretting.

 Underveis velger hun bort både Eva, det kristelige miljøet og en mer avansert utdanning. Læstadianismen stiller unge mennesker på nær sagt umulige valg, mellom streng pietisme og mer åpen liberalitet. Motsetningene gjelder også likestilling, noe Marina får merke i møte med Kirunas kvinnelige prest. Lignende kamper foregår fortsatt på begge sider av den svensk-norske grensen, der læstadianske menigheter ikke aksepterer kvinnelige prester.

«Skam» fikk blandet mottakelse i svensk presse da den utkom i fjor. Kanskje skyldes det at enkelte svenske kritikere ikke overskuer konsekvensene av romanens kopling mellom språklige, kulturelle og læstadianske komponenter. For min del oppveies bokas romantekniske svakheter av innsikten den gir i skammen som følger av å miste språk og tilhørighet. Ann-Helén Laestadius’ roman er et vitnesbyrd, skriver hun i takksigelser til slutt. Ordet vitnesbyrd har flerbunnet klang i pietistisk tradisjon, der ærlig, oppriktig tale betraktes som en lettelse av en byrde når den deles i fellesskapet. Laestadius har skrevet en roman, ingen selvbiografi, men sorgen er min, skriver hun. Romanen vitner om smerten, traumene forbundet med å miste et språk, men den viser også en flik av lettelse over at de verste kampene snart kan være over.

I eksistens­ielt ladede øyeblikk opplever hun å bli kvalt på begge språk.

Språktapet

Hovedanmelder i Bokmagasinet

Asle Toje skriver i svar (21. januar) til min kommentar i Bokmagasinet at jeg «synes å mene at enkelte temaer helst ikke bør berøres». Det motsatte er tilfelle. Nettopp derfor siterte jeg relativt utførlig fra to ferske tekster Toje har publisert i Aftenposten og danske Kristeligt Dagblad. Der skriver Toje at den norske enhetskulturen snart har gått tapt som følge av innvandring: «Svært mange er ikke norske i kulturell forstand». For å unngå «civilisatorisk selvudslettelse» må vår verdensdel søke tilbake til sin kristne kjerne.

skriver han i kjente, generaliserende vendinger om den «norske meningseliten» som ikke lytter til ham. Sannheten er at han ikke kommer godt ut av debatter med Hilde Sandvik (Vagant, om religion og politikk) eller Tore Wig (Morgenbladet, om statsvitenskapelig metode).

Min innfallsvinkel er en annen. Toje tar feil når han hevder at jeg ser på hans kirkelige engasjement som «en slags skjult forklaring» på hans politiske analyser. Intet er skjult: Toje har uttalt seg offentlig om engasjementet i Messiaskirken. Som medlem av administrativt råd står han oppført med ansvar for «menighetens strategi og planer». Dermed støtter han vel kirkens verdigrunnlag? Jeg har lest tilgjengelige tekster om kirkesamfunnet Messiaskirken tilhører, Den lutherske kirke i Norge, samt dens alternative presteutdanning, Ad Fontes. I tillegg har jeg lest offentlige uttalelser av kirkens øverste leder, biskop Torkild Masvie, fra han grunnla kirken i 2006 til nå (retriever.no).

seg på det jeg fant: Den lutherske kirke i Norge, med om lag 150 medlemmer, ser på Bibelen som ufeilbarlig, og utleder av dette et sterkt engasjement mot kvinnelige prester, mot homofili og mot dagens abortlov. At Toje på lignende grunnlag ser på innvandring og mangfold som trusler, virker ikke merkelig. Bibeltolkning dannet bakgrunn for en ideologi om nasjonens renhet som preget Norge for et par hundre år siden, blant annet med lovfestet utestengelse av jøder og jesuitter. Vitenskapelig filologisk forskning har i mellomtiden gjort synet på Bibelens ufeilbarlighet ytterst sjeldent. Toje kaller seg forsker, da venter man seg et minstemål av innsikt over faggrensene.

indre utvandring, hans fragmenterende valg av kirke, for et obskurantistisk blindspor. Obskurantisme betyr uvilje mot opplysning og tankefrihet. Nettopp slik framstår Messiaskirken. Den norske kirke, som Messiaskirken brøt ut av, har 3,4 millioner medlemmer i Norge. Den norske folkekirkens mangfold utgjør på grunnlag av forskningsbasert teologi noe annet enn Messiaskirken. Toje plasserer seg selv som representant for «ærlig tale», mens han plasserer meg som representant for uærlighet og «fortrengning». Enhver som kan lese får gjøre seg opp sin egen mening.

Uviljen mot opplysning

Steinar Opstad (f. 1971) har levert dikt på høyeste norske nivå siden debuten med «Tavler og bud» (1996). «Tørkesommer» er poetens første roman. Kjenner man diktene, drar man kjensel på omgivelsene til Snorre, hovedpersonen i boka. Tolvåringen vokser opp på en gård i det indre av Vestfold, i et vekslende skog- og åkerlandskap. Med en vellykket skildring av en ung gutts følelser, tanker og begjær utvider Opstad sitt litterære repertoar.

Jeg-fortelleren Snorre plasserer seg selv i et klassedelt samfunn, før liberaliseringen av Norge skjøt fart, slik jeg tolker romanen. På en liten grendeskole er det gjennomsiktig hvem som kommer fra rike og fattige gårder, hvem som har odelsrett og hvem som ikke har det. Snorres bror, Egil, er eldst, og skal overta Buvin. Faren driver grisefjøset godt, mens andre gårder framstår som dårligere skjøttet, for eksempel nabogården Håvin, der Snorre hjelper den eldre naboen Rolleiv med stell av kuene. Vennskapet dem imellom er nært – for nært, viser det seg, idet de bader i en liten innsjø etter arbeidet. Rolleiv nærmer seg Snorre som en voksen, kåt mann. Tolvåringen opplever seg selv som et barn, han dilter etter slik han «har gjort så mange ganger før», utlevert til den voksne.

 luktesans og fysiske berøringer gjennomsyrer fortellingen, med en intensitet som er sjelden å lese. «Tørkesommer» er på ingen måte den første oppvekstskildringen i norsk litteratur, likevel framstår den ambivalente beskrivelsen av seksualitet som genuin for en epoke noen tiår tilbake i tid. Gryende, uoppdaget seksuell lyst utgjør sammen med restene av konservativ seksualmoral byggesteiner i det som framstår som en usedvanlig godt gjennomført roman. Som i tidligere bøker, for eksempel «Kjærlighetstapene» (2015), mestrer Opstad å beskrive et vanskelig landskap mellom kristendom og sex, et terreng som har voldt mye sorg og smerte gjennom historien.

Følelseslivet til Snorre, hans antydede, internaliserte normer, samt detaljer om gårdsdriften og samfunnet som helhet, er så nøyaktig beskrevet at det er fristende å si at den foregår et år på 1980-tallet. Opstads forklarende note til slutt i boka er interessant i så måte. Han skriver at dialogene i romanen er farget av hvordan man snakket i Vestfold, omkring Andebu, i hans oppvekst. De eldre karakterene i romanen snakker Vestfold-­dialekt, mens de yngre snakker et bredt østnorsk, med færre islett av Vestfold-mål. Opstad forklarer godt hvordan romanen er formet av lokal dialekt – og dermed ikke er konsekvent i rettskrivningen. I og med at jeg har oppholdt meg mange somre ikke langt unna, kan jeg for mitt indre øre høre hvor riktig Opstads forklaring lyder – og hvor ytterligere sann romanen framstår gjennom hans litterære valg. Den forklarende noten fungerer som fernissen på et maleri: Den beskytter verket, metter fargene og gir økt glans. Boka skildrer et samfunn som ikke lenger finnes, på måter som øker forståelsen både for romanens tid og tida som fulgte.

psykiske problemer, eller «nerver», som man gjerne kalte det. Hun blir innlagt. Faren har sine utfordringer, han stammet som liten. Stammingen kommer tilbake når han denne sommeren må ta seg av sine to sønner alene. Han sender dem til naboene Liv og Rolleiv, uten å vite hva han da utsetter Snorre for. Selv drikker faren periodevis med en lokal dikter, mer enn de har godt av. Portrettet av naboen, poeten Henrik Midtbøen, er både varmt og fornøyelig, også som en inkarnering av Snorres lengsler etter et poetisk, alveaktig språk. Han er usikker på om han er en gutt, ei jente eller en alv. Lengselen og det poetiske uttrykket tar ulike former i romanen:

 det er som om varmen tar fra oss både dagene og tida. I den dørgende varmen har evigheta, så å si, stigi ner til oss.

Slike steder er det som om apokalyptiske inntrykk fra seinere tørkesomrer, for eksempel i 2018, slår inn, med bevissthet om mer fatale konsekvenser av klimaendringer enn ett års sviktende avling. Tørken sprer død. I romanens sommer framstår Snorre på sitt mest levende i nære omgivelser på skolen, i gårdsarbeidet og på fritida med jevnaldrende. Hans nærmeste venner er Evlyn og Thorleif. En lang skoleferie forandrer deres innbyrdes relasjoner på måter jeg ikke skal røpe her. Også skildringen av jente- og guttekroppers utvikling er sanselig, poetisk i Opstads roman. Evlyn går rett fram i sine tilnærmelser til Snorre, mens Thorleif, som kommer fra en kristelig familie, går vanskelige omveier, begge realistisk og nyansert skildret. Samtidig gir de korte kapitlene glimt av dagligliv på nabogårdene Buvin og Håvin, med ekstremt gode, nære skildringer av mjølking av kuer eller stell av nyfødte griser. Fjøsets fluer og spindelvev gir visuelt inntrykk, behandlingen av «klaka drit» og møkkamåking gir konkrete fornemmelser av lukt. Romanens lyriske språk går tett på den alkoholiserte farens fortvilelse over ikke å mestre gården og oppdragelsen av sønnene:

Pappa stirrer ner i den glinsende dritten i møkkatroa, som om det er der, i den lysende dritten, at sannheta om livet vårt står skrivi.

bue er tørkesommeren en ytre trussel mot gårdsdriften. Samtidig utgjør morens langvarige innleggelse på psykiatrisk sykehus en indre fare, særlig for Sondre, som ikke mangler foreldrenes nervøse trekk. Alt i alt skaper Steinar Opstad et helstøpt bilde av et ungt menneske i et samfunn som befinner seg på et vippepunkt. Kulturen i det indre av Vestfold kunne legge hindringer i veien for livsutfoldelse, men den kunne også åpne muligheter. Ved endt lesning håper jeg på en fortsettelse.


Opstad skaper et helstøpt bilde av et ungt menneske.

Heit sommer

Med en nær fem hundre siders antologi, skrevet av forlagets egne forfattere, feirer Kolon forlag 30 år. De mer enn førti bidragene i ulike sjangre dokumenterer forlagets bredde. Antologien rommer tekster av blant andre Karoline Brændjord, Tone Hødnebø, Cecilie Løveid, Steinar Opstad, Gunnhild Øyehaug og Vemund Solheim Ådland. De beste tekstene lover at mer er i vente.

Kolon ble i 1995 startet som et imprint, et selvstendig forlag i Gyldendal Norsk Forlag. Torleiv Grue var eneste redaktør, og slik har Kolon fortsatt. Bjørn C.W. Aagenæs tok over ansvaret i 2009. Grue fortsatte som hovedkonsulent, mindre aktiv de siste årene før han døde i 2024. Karin Nygård var redaktør i en treårsperiode, i tillegg nevnes en rekke redaksjonskonsulenter av Aagenæs i antologiens innledning. Det må sies klart, også her: Ved siden av Forlaget Oktober representerer Kolon det ypperste innen kvalitetsforleggeri for ny norsk skjønnlitteratur, med sterkere vekt på poesi enn de fleste forlag.

korte bidrag på to til ti boksider. Memoarer forstås vanligvis som erindringer om eget liv og virke, uten at forleggeren legger sterke føringer på valg av form og innhold. Han åpnet for dikt, fortellinger, essays og dramatikk – og fikk en bred vifte av bidrag. Noen av dem overskrider målet om maksimum ti sider, noe som ikke er en fordel for flyten i antologien. Poetiske tekster vinner på å være konsise, særlig Brændjords, Hødnebøs og Aadlands bidrag utmerker seg i så måte.

Flere av de mest interessante prosa-­bidragene kombinerer personlige memoarer med å utforske noe samfunnsmessig, politisk. Tekstene er ordnet alfabetisk, etter forfatternavn. Det passer godt å begynne med Kjersti Anfinnsen. To av hennes romaner, om den pensjonerte hjertekirurgen Birgitte Solheim, har fått bred oppmerksomhet og er oversatt til tolv språk. Hennes bidrag i antologien, ‘Landet heter Ruija’, undersøker Anfinnsens kvenske røtter. Hun ble klar over dem først på begynnelsen av 2000-tallet. Teksten starter ved hustufter i en åker nær Rovaniemi i Finland. Slektninger reiste i sin tid nordover derfra. Anfinnsen skildrer familiens erfaringer som kvener i Finnmark i fornorskingspolitikkens mest brutale periode. Språket ble nærmest utradert i løpet av to generasjoner. Først i 2005 blir kvensk offisielt anerkjent som minoritetsspråk i Norge, nå sterkt truet.

Som servitør og guide på Nordkapp oppdaget Anfinnsen at kvenske trekk ved Finnmarks kultur var fraværende i samtidas fortellinger. Faren hennes leste Mikael Niemis «Populærmusikk fra Vittula» (2000). Romanen fra den svenske siden av grensen fungerte som en øyeåpner. Anfinnsen gir gløtt inn i en trist historie om hvordan hennes mormor tilpasset seg et norsk samfunn som Vesisaari/Vadsø, der spor av finske røtter ble effektivt fjernet. Den korte teksten fungerer som et speil for en akutt samtidig debatt, om konsekvenser av ulike former for innvandring. Anfinnsen skriver godt om hvordan hun gjennom egen erkjennelsesreise fikk introdusert det kvenske som noe fremmed i identiteten. Hun rommer det kvenske, men «det fremmede er ikke bare skjørt og utrygt, det er en kilde til 

» (min utheving). De litterært produktive ordene preger også hennes bidrag til Kolons antologi.

finnes i Johan Lindvalls ‘Tre pianoer’. Lindvall er oppvokst i Kungsbacka i Sverige, utdannet ved Norges musikkhøgskole i Oslo og Skrivekunstakademiet i Bergen. Han er pianist og komponist og debuterte som forfatter med romanen «Februar» (2023). Bidraget til antologien speiler ulike perspektiver på kunst, særlig det å framføre musikk, med referanser til pianister som Keith Jarrett og Glenn Gould. På ulike måter vendte de ryggen til publikum i forsøk på å vende oppmerksomheten mot selve musikken. Fortelleren i teksten, antakelig nær Lindvall selv, vil spille like stille som han snakker, han vil at «stemmen skal være svak og nesten ikke høres». Har man som meg tilbrakt utallige timer med Jarrett og Goulds innspillinger, virker eksemplene fra de to pianistenes liv sterke. Lindvall forstår hvorfor Gould sluttet å spille konserter. De langsomme satsene hos Brahms appellerer til forfatteren fordi de hemmer tiden:

Det var den eneste formen for politisk mening jeg kunne se i musikk, at den ikke tilpasset seg kapitalismen i form av overflod og en slags påtrengende intensitet, musikk som ikke brydde seg om du lyttet eller ikke, som bare eksisterte.

Høres det ut som abstrakt, livsfjern estetisering av musikk – eller litteratur? Lindvalls tekst fungerer motsatt, som insitament til å lytte desto mer intenst til prosaens egen klang. Lindvalls bidrag peker mot en «ekte natur, en vill natur uten mening», noe jeg tolker som en utemmet, varm form for vitalisme, for eksempel slik man kan tolke hendenes sideveis forflytning, fingrenes løp over tangentene mens Glenn Gould spiller.

også ved Sonja Nyegaards ‘Hjerteflimmer’, en tekst som pulserer mellom realisme og surrealisme. Fortelleren er i dialog med en lege, som konstaterer hjerteflimmer. Om flimmeret er å forstå som en konkret hjertelidelse eller som et bilde på en tilstand, forblir svevende. Dialogen tar rare, fine vendinger, med flere tomme flater, åpne for tolkning. Fortelleren veksler mellom å arbeide på et hagesenter og på en kirkegård. Som en noe uortodoks praksis tar hun med seg planter som er til overs fra senteret til kirkegården. Noen av dem begynner å mutere, vokse vilt, i en av Kolon-antologiens mest fascinerende tekster.

Poetiske tekster vinner på å være konsise.

Det ypperste

Hvordan møte endetidsprofetier? La meg gjøre et forsøk. Rett før jul publiserte Asle Toje kronikken «Vil Norge overleve det som kommer?» i Aftenposten. Der hevdet han blant annet: «Enhetskulturen har snart gått tapt. Over 20 prosent av befolkningen har nå innvandrerbakgrunn. Svært mange er ikke norske i kulturell forstand». De korte setningene bidro til å begrunne følgende: «En nasjon er et skjebnefellesskap». Nasjonens egentlige udødelighet er kanskje å «gi mening til tiden den fikk. Derfor bør staten slutte veksthusdyrkingen av selvopptatte minoriteter».

Tom Egil Hverven

Artikler

Gunnar Wærness omtolker Bibelen på politisk, kreativt vis.

Vagant og Vinduet slår seg sammen – for å gjøre hva?

Einar Øklands dikt veksler mellom blank moro og mørk erkjennelse.

Intense lesninger

Poesien trekker opp i Endre Rusets debutroman, sportsnostalgien trekker ned.

«Forsoningens bok» er en intens roman om en kunstners destruktive selvforakt.

Ellen Grimsmo Foros’ første roman skildrer utmattelse, i en risikabel kombinasjon av prosa og poesi.

Kunst som ly

Sosialistenes guide gir bedre leseveiledning enn Marilynne Robinson.

Thea Selliaas Thorsens sprelske og formelt strenge diktdebut bidrar til å fornye norsk poesi.

Jon Fosses gjendiktninger tar form som forskning i ulike skrivemåter, ikke altfor langt fra hans egen.

Et herjet hjerte

Menneskene virker store og mektige i Marilynne Robinsons foredrag og essays, små og sårbare i romanene.

Kan en svensk og en norsk teolog forklare bølgen av kristennasjonalisme?

Meteorolog Ellen Viste bedriver vitenskapsformidling med høy temperatur.

Et spørsmål om troverdighet

Arne Johan Vetlesens dyptgripende bok drøfter den moralske krisen bak klimaendringene.

Kritikerens valg står mellom å slipe sverdet eller å skjerpe blikket.

Klimaforskeren Bjørn H. Samset legger fram fakta, grunner til revolusjon.

Språktapet

Uviljen mot opplysning

Steinar Opstads første roman er en intens og usedvanlig god skildring av ungt begjær.

Kolon forlag feirer sine første 30 år med «Memoarer», en antologi som gir bud om litterær vekst og visdom.

En indre utvandring

Årets roman av Vidar Sundstøl trekker virkningsfulle linjer mellom en massakre og himlingen i Kongsberg kirke.

Göran Tunströms arbeid med romaner skildres fra innsiden i en monumental biografi av Lars Andersson.

Agora vier et nummer til Thomas Manns store etterkrigsverk.

Gunnar Wærness omtolker Bibelen på politisk, kreativt vis.

Vagant og Vinduet slår seg sammen – for å gjøre hva?

Einar Øklands dikt veksler mellom blank moro og mørk erkjen­nelse.

Intense lesninger

Poesien trekker opp i Endre Rusets debutroman, sports­nos­tal­gien trekker ned.

«For­sonin­gens bok» er en intens roman om en kunstners destruk­tive selvforakt.

Ellen Grimsmo Foros’ første roman skildrer utmattelse, i en risikabel kombi­nasjon av prosa og poesi.

Kunst som ly

Sosia­lis­tenes guide gir bedre lesevei­ledning enn Marilynne Robinson.

Thea Selliaas Thorsens sprelske og formelt strenge diktdebut bidrar til å fornye norsk poesi.

Jon Fosses gjendikt­ninger tar form som forskning i ulike skrive­må­ter, ikke altfor langt fra hans egen.

Et herjet hjerte

Menneskene virker store og mektige i Marilynne Robinsons foredrag og essays, små og sårbare i romanene.

Kan en svensk og en norsk teolog forklare bølgen av kristen­na­sjo­na­lisme?

Meteorolog Ellen Viste bedriver viten­skaps­for­midling med høy temperatur.

Et spørsmål om trover­dighet

Arne Johan Vetlesens dyptgri­pende bok drøfter den moralske krisen bak klima­end­rin­gene.

Kriti­kerens valg står mellom å slipe sverdet eller å skjerpe blikket.

Klima­fors­keren Bjørn H. Samset legger fram fakta, grunner til revolusjon.

Språktapet

Uviljen mot opplysning

Steinar Opstads første roman er en intens og usedvanlig god skildring av ungt begjær.

Kolon forlag feirer sine første 30 år med «Memoarer», en antologi som gir bud om litterær vekst og visdom.

En indre utvandring

Årets roman av Vidar Sundstøl trekker virknings­fulle linjer mellom en massakre og himlingen i Kongsberg kirke.

Göran Tunströms arbeid med romaner skildres fra innsiden i en monumental biografi av Lars Andersson.

Agora vier et nummer til Thomas Manns store etter­krigs­verk.

Einar Øklands dikt veksler mellom blank moro og mørk erkjennelse.

Poesien trekker opp i Endre Rusets debutroman, sportsnostalgien trekker ned.

«Forsoningens bok» er en intens roman om en kunstners destruktive selvforakt.

Ellen Grimsmo Foros’ første roman skildrer utmattelse, i en risikabel kombinasjon av prosa og poesi.

Sosialistenes guide gir bedre leseveiledning enn Marilynne Robinson.

Jon Fosses gjendiktninger tar form som forskning i ulike skrivemåter, ikke altfor langt fra hans egen.

Kan en svensk og en norsk teolog forklare bølgen av kristennasjonalisme?

Meteorolog Ellen Viste bedriver vitenskapsformidling med høy temperatur.

Et spørsmål om troverdighet

Arne Johan Vetlesens dyptgripende bok drøfter den moralske krisen bak klimaendringene.

Kritikerens valg står mellom å slipe sverdet eller å skjerpe blikket.

Klimaforskeren Bjørn H. Samset legger fram fakta, grunner til revolusjon.

Årets roman av Vidar Sundstøl trekker virkningsfulle linjer mellom en massakre og himlingen i Kongsberg kirke.

Agora vier et nummer til Thomas Manns store etterkrigsverk.