Tom Egil Hverven

#fff

#000

Hva slags respekt for naturen ligger gjemt i at mange av oldtidens egyptiske skrifttegn, hieroglyfene, bygger på bilder av fugler, dyr og planter? I Kjartan Hatløys diktning har man lenge kunnet spore fascinasjon for eldre egyptisk kultur. Dens storhetstid varte i 2500 år, fra om lag 2800 til 300 før vår tidsregning. I diktsamlingen «Menneskedagar» (2018) dreide siste del seg om egyptisk mytologi, for eksempel gudinnen Maat, som står for en livgivende verdensorden. Med årets bok, «Mot kaos», vier Hatløy en hel diktsamling til egypternes forståelse av kosmos – og deres forsøk på bekjempelse av motsatsen, kaos. Forsida av boka, der Gizapyramidene speiler seg i noe som ligner en fjellformasjon i Ytre Sogn, illustrerer hvordan diktene setter egyptisk mytologi i poetisk relieff mot hverdagen i Salbu, Hyllestad, der Hatløy bor. Tekstene har gjennom forfatterskapets fjorten tidligere diktsamlinger beveget seg fra korte, hverdagslige observasjoner – uovertruffent formet i «Kjøkkendikt» (2012) – til lengre, refleksive dikt i seinere bøker. Også verselinjene er blitt lengre.

boka, og av og til kaster et blikk på skjermer, farges himmelen av missiler og rakett­skjold nordøst for dagens Egypt. Å bli lammet av skrekk for en ny, mer omfattende krig er én mulighet. Hatløys dikt peker på andre alternativer: Stillhet, ro. Diktene demonstrerer en sta utholdenhet, en merkverdig tillit til at gode krefter kan vinne fram – og faktisk har vunnet fram – historisk sett. Når leste du sist et dikt om snillhet? Diktjeget i Hatløys bok fører lange dialoger med oldtidens kilder:

Eg og mine døde står og ser og søkjer den type restliv Egypt enno sender/ ja, vi øver oss opp i egyptisk togn, den som rådde i Teben, etter det somme av kjeldene seier/ den lærer oss opp i god vilje gjennom heile livsreisa vår, så vi kan verte den røynlege adel/ og kan fare oppover glade, i all fred og all slutt/ i snillheit

Ordet «adel» er kanskje fremmed. Om vi definerer adel som edelhet, verdighet, kommer vi nærmere Maat, den egyptiske gudinnen for sannhet og rettferd som nevnes i flere dikt. Hun forbindes i tillegg med harmoni, balanse, moderasjon og hjelpsomhet. I en ny utgave av podkasten Poesidigg, i samtale med Henning H. Bergsvåg, forteller Hatløy om bakgrunnen for å skrive slike tekster. Bokas vers kan helt enkelt leses som forsøk på å vende noe dårlig til noe godt. Maat står for «godheit og denne sivilisatoriske praksis:/ ikkje gløyme å handle for dei andre òg», som det heter i et av diktene. Jeg assosierer fra samtalen i Poesidigg til ord som «age» og «ærefrykt», og innbiller meg at de må dukke opp i diktene. De finnes riktignok sjelden ordrett i «Mot kaos», eksisterer derimot som en underliggende innstilling til tilværelsen som sådan, en holdning som «bed om fred». Boka framstår som sakte modnet visdom, en frukt av mange års frie studier i egyptologi.

 I et av diktene finnes følgende håpefulle linjer, uttrykt med en kiasme, ved en ukjent faraos grav: «medan haugar vert til byar og byar vert til haugar […] kvar skapte dag taper vondskapen». Faraoen «lever av Maat», det gir krefter til å slå Seth, kaosets herre, tilbake. En viss kunnskap om egyptisk natur, historie og kultur er en fordel for å lese diktene, særlig når det gjelder bildene av gudenes funksjon.

For en del år siden befant jeg meg noen dager i Egypt, mot slutten i en liten båt på vei opp Nilen ved Aswan, i strykene kjent som første katarakt. Ved øya Elefantine slo en falk en due i lufta med en fart og kraft jeg ikke kunne forestilt meg uten å ha sett det med egne øyne. Etter hvert som jeg leser meg inn i mytologien knyttet til falker, og Hatløys dikt om guden Horus, framstilt som en falk eller en mann med falkehode, gir opplevelsen ved Aswan bedre forståelse av bokas komplekse bilder. Falkens suverenitet og overlegne styrke, knyttet til tanken om at dens to øyne representerer sola og månen, himmelens lyseste legemer, gir bakgrunn for korte dikt som dette:

Eit fragment frå Luxor:/ «Horus-auget lever, det er æveleg ungt/ det svevar ikring Tellus og merkar seg dei vonde»

Jeg liker godt diktene som starter slik, med henvisning til funn, som små fragmenter revet løs fra sammenhengen i oldtidens byer, steder som nå til dels framstår som utplyndrede ruiner. Gjenstandene er spredt på flere museer, særlig europeiske, i en diskutabel kulturell diaspora. Boka nevner en rekke kunstskatter, for eksempel det mest kjente, i egyptisk avdeling i Neues Museum i Berlin: bysten av dronning Nefertiti.

dikt-fragmentene taper seg mot slutten av boka. Jeg erfarer noe jeg husker fra møtet med Hatløys tidligere bøker: Den gjentatte soldyrkelsen virker for repetitiv. Samtidig er repetisjonene vel begrunnet i egyptisk kultur – og i dagligdags erfaring, for all del – men gjentakelsene gir ikke tilstrekkelig liv til tekstene. For mye sol gir tørke, om jeg kan si det slik. Å starte dikt med flate formuleringer som «Noko frå 11. dynasti» eller «No om den høge funksjonæren Merib» gir heller ikke samme effekt som eldgamle sitater.

Falkens kraft

På sitt beste kan radikale dikt forandre verden, åpne øynene for en annen måte å se virkeligheten på, med blikk som igjen kan utløse handling. Om diktet derimot lukker seg om et fortellende jeg, kan det implodere i selvopptatt narsissisme.

I begynnelsen av juni publiserte Vagant en tekst av Eirik Vassenden på nett, en forsmak på tidsskriftets papirnummer 2/2025. I artikkelen ‘Den nye romanen. Den virkelighetslitterære fortellingen i norsk samtidspoesi’ leser Vassenden nyere norske diktbøker i lys av teorier om langdiktet som form. Han spør hvordan det kan ha seg at diktsamlinger etter årtusenskiftet i økende grad ligner selvbiografiske romaner, kretsende om fortellende jeg. Essayet har mange gode observasjoner, her rekker jeg bare å berøre noen få alternative perspektiver. 

 får vi mengder av diktbøker med avgrensede, selvbiografiske historier? Vassenden mener langdikt ikke bare utgjør et opprør mot modernismen, slik teoretikere foreslo for et par tiår siden. De lange diktene er barn av «vår tids dominerende lesestoff: de sosiale mediene», skriver han. Men skyldes ikke selvbiografiske diktformer også at jeget opplever seg truet i en seinmoderne kultur, hvor individer erfarer å være overlatt til seg selv, uten tilstrekkelig opplevelse av fellesskap? Filosofisk og sosialpsykologisk kritikk av nyliberalismen tyder på det.

ved lange dikt mangler i Vassendens artikkel: Mengden av diktbøker som ikke utelukkende kretser om det fortellende jeget, men om noe kritiker Sindre Andersen i forrige utgave av Bokmagasinet kaller natursensitiv poesi – i omtalen av Charlotte Vaillot Knudsens «Månekvinne». Lignende diktning behandles for tida i et bredt forskningsfelt: økokritikk. En rekke poeter bruker konkrete artsnavn som virkemidler for å nærme seg det som «står på spill i menneskets møte med naturen», ifølge Andersen. Vassenden er riktignok klar over at slike bøker finnes. Han omtaler en av dem, Carl Frode Tillers «Det framande landet» (2022), og kaller det et klimalangdikt om naturtap. Men der kritikere i 2022 la vekt på bokas kvaliteter, reduserer Vassenden Tillers langdikt til et typisk eksempel på selvopptatt misnøye - «et parodisk selvportrett av den middel­aldrende middel­­klasse­­mannen som tiltaler en ny generasjon samtidig som han legemliggjør eget overkonsum og mennesket som legger alt rundt seg øde». Vassenden fortjener ros for lange spissformuleringer. Likevel yter han ikke Tillers bidrag til diktsjangeren rettferdighet. «Det framande landet» kan tvert imot leses som eksempel på at perspektivutvidende diktning utfolder seg nettopp på 2020-tallet. Tillers bok retter seg ikke først og fremst mot jeget, men mot muligheten for fellesskap – 

 mennesker og natur – med et kritisk blikk på egen generasjon.

som Vassendens artikkel ble publisert, holdt Vigdis Hjorth et kåseri i regi av Bokmagasinet på Litteraturfestivalen på Lillehammer, ‘Tidene påkaller alvoret’ (trykt i Klassekampen lørdag 14. juni). Hjorth er fullt på høyde med Tiller når det gjelder fortvilelse og selvpisking. Hun anvender en type tekster Vassenden finner mindre av i vår tid: Bertolt Brechts korthogde politiske dikt, noen av dem illevarslende nok publisert i 1939. Krig, da og nå, dreier seg om kontroll over territorier, og dermed over naturressurser. Parallelt med krigene fører mennesker en politikk som ødelegger klimaet og forverrer naturtap, noe som igjen bereder grunnen for krig, i en ond spiral. Vassenden har rett i at vi trenger overskridende dikt: Dersom man med poesiens kraft løfter blikket ut over jegets og det nasjonale kollektivets snevre behov, og oppdager naturtapet som foregår, unngår norsk venstreside å avskaffe naturen – og dermed seg selv.

Vassenden fortjener ros for lange spissformuleringer. 

Se deg omkring

Den første romanen Abdulrazak Gurnah utgir etter nobelprisen i 2021 når ikke opp til hans beste, for eksempel «Paradis». Romanen «Tyveri» er en enklere historie, i form nesten like enkel og litterært forslitt som en trekant. Tidligere framstillinger av den postkoloniale tilstandens komplekse motsetninger er tonet ned.

Hoveddelen av romanen foregår i Tanzania på 1990-tallet, mens turiststrømmen skyter fart. Trekanten i romanen består av fattiggutten Badar, den mer velbemidlede Karim, og Fauzia, en begavet ung kvinne. Det er tette forhold, intense blikk utveksles i halvmørket om kvelden, mellom usikre unge mennesker fylt av begjær. Romanens spenninger befinner seg ikke først og fremst i det samfunnsmessige eller politiske, men i bånd mellom mennesker som nærmer seg voksen alder. Ulike betydninger av ordet «Tyveri» gjør romanen gåtefull. Hvor går grensen mellom troskap og troløshet, mellom å låne og å stjele?

i Tanzania etter frigjøringen tidlig på 1960-tallet. Tvangsekteskap er på den tida fortsatt regelen i det arabisk-muslimske miljøet Gurnahs romaner ofte skildrer. Moren til Karim forlater et ekteskap med en eldre mann på landsbygda, men kan ikke flykte andre steder enn til foreldrene som tvang henne til å gifte seg. Farens opplevelse av volden under og etter revolusjonen har gjort ham bitter. Tidligere var han en poetisk historieforteller, nå blir han taus. Et mer prosaisk liv ligger foran dem – det preger også romanen, der det riktignok finnes doble bunner. Et av bokas bedre partier skildrer hvordan den unge Karim lover seg selv at han ikke skal behandle eventuelle egne barn like dårlig som han selv er blitt behandlet. Fattige mennesker i innlandet flytter mot kysten, eller sender barna sine dit hvor økonomien blomstrer, på øya Zanzibar eller i hovedstaden Dar es Salaam. Gurnah er spesielt god til å beskrive unge menneskers begrensede perspektiv på verden, det uoversiktlige i kombinasjonen av familiesammensetninger, økonomi og de voksnes kjærlighetsliv.

 Karim og Badar omskiftelige liv hos ulike familiemedlemmer. De forenes i ungdomstida, ved at fostergutten Badar blir levert nærmest som en pakke på døra. Karim er da en framgangsrik student ved universitetet. Framstillingen skifter mellom ulike synsvinkler fra kapittel til kapittel. Badars perspektiv på tilværelsen er blant romanens laveste. Sakte oppdager trettenåringen at han er kommet til kysten som en 

, en tjener. Han blir opplært i matlaging og renhold. Informasjon om bakenforliggende forhold får han bare i brokker, av husets aldrende gartner.

romanens anonyme forteller seg det tredje hjørnet i romanens figur. Fauzia, en ung jente, har fallesyke som barn. Hun vokser sykdommen av seg og blir et skolelys. For en norsk leser er det ironisk at Fauzias nærmeste venninne, Hawa, i likhet med enkelte nordmenn drømmer om å bli rik og vakker og reise til Sveits. Hawa får seg da også jobb i reiselivsbransjen. Fauzia utdanner seg til lærer. Hun og Karim blir et par, med Badar som nær venn og kjærkommen barnevakt for det første barnet. Karims karriere stiger mot maktens indre korridorer, mens Badar, uten utdanning, har jobbet seg opp fra gulvet i en hotellbransje i rask vekst. Der lærer han seg skrevne og uskrevne regler, normer han får bruk for når unge, hvite kvinner kommer fra England, fulle av eventyrlyst. En av dem skjønner at det er lettere å få Karim på kroken. Han er lei av å være småbarnsfar. Romanens velformede trekant bryter sammen på måter som ikke akkurat utgjør grensesprengende litteratur. Likevel berører «Tyveri» viktige endringer i et Tanzania preget av akselererende masseturisme. Unge menneskers prøvende blikk for hverandre har jeg sjelden sett bedre skildret.

Skjør trekant

Styrken ved at to bøker om og av Toril Moi (f. 1953) kommer samtidig, er at leserne får et dybdesyn på den sentrale litteraturforskerens liv og arbeid. Ledetråder er kampen for kvinners frihet, samt studier av tekster som skildrer både ufrihet og veier til frihet. På til sammen 640 sider blir vi kjent med Mois røtter på Sør- og Vestlandet, samt hennes internasjonale karriere som teoretiker og lærer. Samtalene med Ane Farsethås i «Toril Moi. I frihetens tegn» gir en ramsalt kritikk av et mannsdominert miljø ved Universitetet i Bergen, samt en underlig enøyd kritikk av postmodernismen, før arbeid og kjærlighet fører Moi til viktige læresteder i England og USA. Hennes egen bok, «På jakt etter Norge», er ikke en reiseskildring, slik undertittelen antyder, men en studie i norsk prosa og film på 1950-tallet, riktignok med utgangspunkt i lesning av en unik reiseskildring, Aasmund Olavsson Vinjes «Ferdaminne frå sumaren 1860».

En svakhet viser seg når man leser de to bøkene samlet: Leseren må finne seg i gjentakelser. Moi bemerker repetisjonene til slutt i «På jakt etter Norge», og forklarer dem ved at tekstene i boka opprinnelig er publisert i Nasjonalbibliotekets serie pamfletter, «Kultur og liv på 1950-tallet». Hun har likevel valgt å la gjentakelsene stå i sin egen bok, siden kapitlene godt kan leses hver for seg. I de to nye bøkene som nå utkommer, blir imidlertid stadige repetisjoner om Moi, hennes foreldre og familiebakgrunn kjedelige, på grensen til meningsløse.

 vil jeg starte et annet sted: Ved å kombinere nyskapende litteraturforsking med aktiv deltakelse i offentlig debatt gjennom flere tiår har Toril Moi nådd et stort, engasjert publikum. Fra 1989 har hun vært professor ved Duke University i USA. Med sin første bok, «Sexual/Textual Politics» (1985), kastet hun seg inn i debatten om hva moderne feministisk litteratur- og kjønnsforskning kunne være, for senere å følge opp med omfattende formidling av forfatterskapene til Julia Kristeva og Simone de Beauvoir. I tillegg har hun fordypet seg i konsekvenser av dagligspråkets filosofi, inspirert av Ludwig Wittgenstein og Stanley Cavell, særlig i boka «Revolution of the Ordinary» (2017).

 internasjonale løpebane og hennes norske røtter står i sentrum for oppmerksomheten i Ane Farsethås’ bok. «Toril Moi. I frihetens tegn» baserer seg på samtaler de to har hatt på reiser i Norge, England, Frankrike og USA, til steder som kan knyttes til Mois liv og arbeid. Farsethås anvender en nøktern stil i forklarende innledninger, samt i egne spørsmål og replikker. Hun framstår mildt respektfull, uten i særlig grad å utfordre samtalepartneren med skarpe, kritiske spørsmål. Toril Moi gjengis i et livligere, muntligere språk, med enkelte rariteter, som at hun kan snakke i punkter, som en slags foreleser, «a) … b) … », for eksempel om morens savn av støtte fra familien da hun i sin tid forsøkte å lære seg engelsk. Morens manglende utdannelse, med en oppvekst på Moster og en kort periode som hushjelp i Bergen, før hun blir husmor, danner et skarpt relieff til Toril Mois eget liv. Farens engasjementer som ingeniør i kraftutbygging og annen industrivirksomhet gjør at familien flytter mellom Matre, Askim, Svelvik og Tonstad før foreldrene slår seg ned på Jæren. I Mois voksne liv blir Varhaug et slags hjemsted, midt mellom besteforeldrenes Moster og Kvinesdal, der mange sommerferier ble tilbrakt i oppveksten. Mois muntlige knoting skyldes flytting mellom vest og øst. Mobbing, særlig i Askim, fører til at hun ikke greier å holde på sin opprinnelige dialekt. En løsning blir språklig eksil, fordypning i fransk og engelskspråklig litteratur og teori.

 til Universitetet i Bergen, der hun ikke finner seg til rette ved litteraturvitenskapelig institutt, ledet av professor Atle Kittang. Han veileder henne riktignok til magistergrad, men avstanden mellom dem øker. Feministisk teori er ikke Kittangs store lidenskap, for å si det forsiktig. Moi avlegger doktorgraden på sin debutbok «Sexual/Textual Politics» uten å ha hatt stipend i Bergen, basert på senere opphold i Oxford, i et hastig opprettet romantisk forhold med litteraturteoretikeren Terry Eagleton. Han får vi ikke høre mye om, men oppgjøret med Kittang, som hun både er imponert av og kritisk til, fyller mange sider i Farsethås’ bok. Kittangs favorisering av mannlige og ignorering av kvinnelige forskere blir skildret i detalj. Framstillingen skjemmes av sjablongmessig framstilling av det Moi kaller postmodernisme, en omfattende sekkebetegnelse for teoretiske retninger hun selv var en del av, men som hun seinere kritiserer fra et hverdagsspråklig, filosofisk utgangspunkt. For lesere som er interessert i en bredere framstilling, anbefaler jeg Bjarne Riiser-Gundersens bok «Da postmodernismen kom til Norge» (2016). Kritikken i Farsethås’ bok tyder på at det trengs ytterligere undersøkelser av hva som foregikk, i teori og praksis, ved miljøet omkring litteraturvitenskap i Bergen.

Mer overbevisende enn Mois lettvinte kritikk av postmodernismens påstått manglende sannhetsbegrep, er hennes kritikk av identitetspolitikk. Kort sagt er hun mer opptatt av universelle begreper som frihet, likhet og rettferdighet. Å betrakte identitet som noe fast og definerbart, med tilsvarende politiske konsekvenser, mener hun er et feil utgangspunkt. Identitetspolitikk fører ikke automatisk til frigjøring, men like gjerne til nye former for konservatisme, mener hun. Moi ser bedre veier til frihet gjennom eksistensialistisk eller marxistisk teori, for eksempel med større vekt på klassebevissthet enn identitetstilhørighet.

på at hun tross omfattende teoretisk produksjon er forankret i folkelig norsk kultur. Hennes egen bok, «På jakt etter Norge», anlegger slike perspektiver, særlig i studier av filmene til Edith Carlmar og bøkene til Torborg Nedreaas. Men det er noe dypt ironisk ved omslaget på boka, som gjengir et utsnitt av Nikolai Astrups «Vårnatt i hagen». Folk som har studert litteraturvitenskap, vil vite at bildet danner utgangspunkt for Olav H. Hauges dikt ‘Til ei Astrup-bilete’ og for Atle Kittangs gode lesning av diktet i artikkelen ‘Eit vern om draumen’. Omslaget kan villede lesere til å tro at Moi tilbyr alternative lesninger av poesi i «jakt etter Norge», for eksempel tidlige modernistiske mestre som Hauge eller Gunvor Hofmo. I stedet konsentrerer hun seg om mer ukjente noveller, romaner og filmer fra tiåret før modernismens gjennombrudd i sjangrene, verker som i liten grad er oppe i dagens kultur- og litteraturdebatt. Moi velger 1950-tallet fordi hun selv ble født det tiåret. Hun har opplevd spenningene mellom husmor-idealet hennes mor forsøkte å leve opp til, og moderne feministiske idealer som ble Toril Mois egne, med et tidlig uttalt ønske om å forsørge seg selv – og ikke få egne barn. Fra et slikt utgangspunkt gir hun en lesning av Vinjes «Ferdaminne», som utgangspunkt for å nærme seg Agnar Mykle, Jens Bjørneboe og Ebba Haslund, i tillegg til nevnte Nedreaas og Carlmar.

 med en undersøkelse av Mois familierøtter i pietismen. Røttene stikker ikke dypt, siden ingen av foreldrene gikk i kirke eller bedehus. Moi selv meldte seg ut av statskirka så snart hun var 15 år. Likevel innser hun at eldre deler av familien var innvevd i lavkirkelige bevegelser. Derfor vier hun det siste kapittelet til lesning av Alfred Hauge, Sigbjørn Hølmebakk og Kjell Askildsen. I mer ukjente noveller og romaner tar de oppgjør med norsk kristendom slik den framsto ved midten av forrige århundre. Spørsmålet er hvor gode analyser man kan lage på grunnlag av verker med middels kvalitet. Tross Mois anerkjennelse av Hauges roman «Ropet» (1946), røper framstillingen heller ingen inngående kjennskap til pietismen. Hun mener den er på vikende front allerede i 1946, samtidig som arbeiderpartistaten «tiltvang seg kontroll over Kristelig Gymnasium». Her blander Moi sammen KG og Oslo lærerskole, som ble overtatt av staten i 1947. Med støtte i sosiologen Pål Repstads forskning ville jeg heller tidfeste pietismens nedgangstid til 1970- og 80-tallet. Avslutningskapitlet gynger, når det gjelder feministisk teori og litteratur er Moi på atskillig tryggere grunn.

I forskerens fotspor

Kritiker i Klassekampen

Bernt Hagtvet spør nok en gang «Når kommer oppgjøret?» (

). Han spør mot bedre vitende. Oppgjør med Hagtvets absurde, løsrevne beskyldninger mot Dag Solstad har vært tatt, tiår for tiår. Når Hagtvet ikke får svar 

 tiår, kan det, som han selv antyder, skyldes at han gjentar seg selv. Første gang han og jeg diskuterte Solstad, var på Skjervheimseminaret i 2003. Ti år seinere holdt Nytt Norsk Tidsskrift en debatt på Litteraturhuset i Oslo, dokumentert i NNT 3 og 4/2013. Referansen minnet jeg Hagtvet om så seint som i januar 2024, etter artikkelen han skrev om Solstad i Samtiden 6/2023.

I artikkelen ‘Jeg var redd for å miste min gode forstand’ i NNT 4/2013 går jeg gjennom argumenter som ligner på dem Hagtvet fortsatt repeterer, om Dag Solstads forhold til maoismen. I motsetning til Hagtvet mener jeg det ikke er noen som helst grunn til å holde forfatterskapet utenfor. Solstad er først og fremst forfatter. Jeg viser til Solstads oppgjør med AKP (m-l) i «Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land» (1982). Der står det, ordrett sitert:

«I denne beretninga har jeg forsøkt å gi uttrykk for ei uro angående det kommunistiske partiet. Jeg ser med stor skepsis på det redskapet jeg har gitt ti år av mitt liv til. Et kommunistisk parti skal en passe seg for, jeg håper jeg har fått leseren til å forstå det.»

av Henrik Ibsen’ (2008) og Solstads egne uttalelser til Alf van der Hagen i «Uskrevne memoarer» (2013, side 269-272), slik jeg gjør i NNT, er det lite og ingenting igjen av Hagtvets argumenter. Se for eksempel siste setning på nevnte sider i van der Hagens bok, der Solstad snakker om hva han er mest kritisk til ved kommunismen – og konkluderer: «Jeg kan ikke se noen framtid for kommunismen, heldigvis, på hundre år, i hvert fall».

Hold opp, Hagtvet

Rune Christiansens bøker veksler elegant mellom ulike sjangre – romaner, dikt og essays. De kan med utbytte leses om hverandre, som innganger til Christiansens særegne univers, myldrende av referanser til film, musikk og litteratur, med en til dels labyrintisk effekt. «Tragedie under drivende skyer» går lenger i en slik retning enn for eksempel «Ensomheten i Lydia Ernemans liv» (2014), etter min smak den beste romanen i en løst sammenhengende serie av kvinneportretter. Årets fortelling, formet som et kriminalmysterium med innlagte klisjeer, er Christiansens femte på rad med en kvinne som hovedperson.

 faren sin. Hun reiser til et pensjonat nordvest i Frankrike, der et opprevet kystlandskap veksler med forlatte steinbrudd, øde gårder og bølgende åkere. Romanen består av korte kapitler med underfundige overskrifter som ‘La dama rossa uccide per la seconda volta’. Bokas noter opplyser til en viss grad om bakgrunnen for slike sitater. Jeg skriver «til en viss grad», for setningen blir ikke oversatt, bare forklart med henvisning til «Emilio Miraglias gotiske giallo fra 1972». Hva i all verden er giallo? Jo, italienske skrekk-thrillere på 1960 og 70-tallet, med vold og avkledde kvinner, en forløper for slasher-sjangeren, som bød på enda mer brutal vold. Jeg kan bekrefte at romanen byr på vold og avkledde kvinner. Men det lyder for enkelt. Jeg leter videre for å finne filmtittelen på et språk jeg forstår: «The Red Queen Kills Seven Times». Så mange dødsfall finnes ikke i «Tragedie under drivende skyer», men Christiansen har endret italiensk 

 (to). Romanen nevner også en rød skikkelse, tegnet på en vegg i en avsidesliggende grotte. I tillegg dukker det opp en papirlapp med et bibelsted, fra profeten Jesaja, der en hevngjerrig skikkelse i røde klær tråkker ned folk som om de var druer i en vinpresse, og lar blodet «renne til jorden».

 en skikkelse i rød drakt seg for den unge jenta som Kerstin møter blant personalet på pensjonatet. Sandrine virker som en sårbar person. Mens Kerstin i møte med mennesker er relativt tillitsfull, et mønster i den nevnte rekken av romaner om kvinner, er Sandrine preget av mistillit. Dødsfallene kan til en viss grad knyttes til henne. For Kerstin og en kvinnelig politietterforsker blir Sandrine et viktig, men upålitelig vitne. Romanens mysterium er hva hovedpersonene faktisk erfarer, eller blir fortalt, for eksempel om en gutt som har klatret opp i en kran i et steinbrudd og hoppet. Var det et selvmord? Et annet lik dukker også opp, drept med en barnekniv i et ødslig skur, en stund etter at Sandrine har vist fram 

 kniv og sagt at det «er nesten som den har ild i seg». Historien har to døde, altså, ikke sju.

Scenene fra forlatte industriområder kan minne om tv-serien «The Last of Us», med skurte betonggulv, rustflekker, stabler med bildekk, skur av lecablokker. Alle detaljene! Fra Kerstin, som stadig fristes til å ringe eks-kjæresten Felix, assosierer jeg til tv-serien «Pørni», der hovedpersonen, spilt av serieskaper Henriette Steenstrup, stadig ringer sin avdøde søster. Felix er riktignok i live, men samtalene kan ligne. Man fristes til å spinne videre på romanens brede spekter av assosiative forbindelser. Sandrine ser fenomener få andre ser, som et gjenferd i en trapp på pensjonatet. Scenene minner meg om Ingmar Bergmans «Såsom i en spegel» (1961) der Karin, i likhet med Sandrine i romanen, hører vesener bak tapeten.

 Kerstin og politibetjenten er et kapittel for seg, preget av en underlig form for nærhet, med kroppslige berøringer og omsorg man ikke akkurat forbinder med profesjonelt politiarbeid. Likevel, nettopp slik grenseoverskridende adferd hører hjemme i sjangerfilmer Christiansens bok leker med. Kerstins relasjon til den avdøde faren tilfører ytterligere dimensjoner, ved at også han, nesten som Hamlets far, kan gripe inn i handlingen, plutselig stå ved vinduet og si, som en slags forklaring:

 Det er som om du har innfunnet deg for tidlig til en sammenkomst, og nå må du vente.

Vente? Hvor lenge? Til slutt kan man spørre om Rune Christiansens roman beveger seg ut i et tilstrekkelig fascinerende terreng i sjangerleken. Forholdet til en avdød far virker enda mer virkningsfullt skildret i «Fraværet av musikk», Christiansens formfullendte roman fra 2007. Kanskje skyldes vurderingen en mangelfullt utviklet smak hos meg, preget av forpliktelse på virkelighet, med tilsvarende manglende sans for lek? Tida får vise om Christiansens tålmodige rekke av romaner bøyer smaken.

Intrikat lek

Dersom et fagområde skal fungere på norsk, trengs et vokabular, et ordforråd. Et forråd er en oppspart, lagret mengde, bevart med sikte på senere bruk. Estetiske vurderinger er avhengig av et slikt forråd. Den som skriver, må ha tilstrekkelig presise ord og begreper for å formidle kritikk. Skal man skjelne mellom gode og dårlige, viktige og uviktige verker, trengs ord til å beskrive dem. Høres det selvfølgelig ut? I en verden dominert av engelsk, og i et land hvor estetisk refleksjon står svakt, er bøker som gir tilgang til tydelige og nøyaktige ord og begreper avgjørende.

 tenke meg noe bedre verktøy enn «Estetisk leksikon». Leksikonet på over fire hundre sider er i sin helhet skrevet av Arnfinn Bø-Rygg (f. 1944), professor emeritus ved Institutt for musikkvitenskap, Universitetet i Oslo. Nesten tretti år seinere husker jeg fremdeles forelesningen han holdt som del av konkurransen om en stilling ved UiO, om Arnold Schönbergs ufullendte opera, «Moses og Aron», et verk som pipler fram i denne bokas tekster. Bø-Rygg er kjent som aktiv kritiker i mange publikasjonsformer, særlig i Stavanger Aftenblad. Boka viser hans kunnskap, vidd og formidlingsevne. Leksikonet favner vidt, med vekt på musikk og kunst, siden «Litteraturvitenskapelig leksikon» fins fra før. Også teater og film får mer overflatisk behandling. Bø-Rygg er opptatt av at utvalget av begreper og termer skal være knyttet til 

, men boka har langt flere referanser til europeisk høykultur enn til globale populærkulturelle uttrykk.

om estetikk ble formet av tyske Alexander G. Baum­garten midt på 1700-tallet. Det kommer fra gresk, 

, sansefornemmelse, og kan spores tilbake til ord for å puste. Hos Baumgarten blir ordet dels definert som sansemessig erkjennelse, dels som en teori om det skjønne i kunst og natur. Hundre år seinere utfordrer en rekke kunstnere forståelsen av skjønnhet. Klassiske idealer om symmetri og harmoni viker plassen for en moderne forståelse av skjønnhet, blant annet i Charles Baudelaires «Les Fleurs du Mal» («Det ondes blomster», 1857). Dermed har jeg antydet at leksikonet er systematisk – det viser hvordan ord defineres innenfor et vitenskapelig system – og historisk, ved at begreper plasseres i tid. Bø-Rygg kan skrive relativt nøytralt, leksikalsk og tørt, som man venter av et leksikon, men han tillater seg å bryte opp stilen med subjektive vurderinger og humoristiske anekdoter. En av dem går omtrent slik, om sopranen Maria Callas (1923–1977) under stikkordet «diva»: Callas ga i sin sangkunst «uttrykk for en avgrunnsdyp tragikk» som tilhørere nøt. Hun var «hensynsløst ærgjerrig, monomant egosentrisk og hadde en umettelig appetitt på berømmelse». En kjent dirigent ropte en gang: «Callas, se nå på meg!» Callas svarte: «Nei, maestro, De må høre på meg!». Som kvinne ropte hun på vegne av flere, vil jeg legge til, også i denne boka.

Leksikonet står i gjeld til en rekke sentrale navn, utøvende kunstnere og teoretikere, de siste med tyngdepunkt i tysk, fransk og engelsk, med Theodor W. Adorno og Walter Benjamin i sentrum. I forordet gir Bø-Rygg en særlig takk til forlagsredaktør Live Slang (1953–2019) i Pax forlag, som var med å sette i gang prosjektet. Hun var også en drivkraft for Pax’ 

-serie for oversatt estetisk teori. Live Slangs milde og strenge vurderinger av samtidas kunst og litteratur røpet seg i seriens kresne utvalg. Norske forlag trenger ressurser til å videreføre arbeidet med oversettelser, slik også mindre aktører som Existenz, H//O//F, Skald og Solum Bokvennen gjør. Til neste utgave bør Pax rette opp mindre feil og mangel på samsvar i referansene. For min del kommer jeg til å ha «Estetisk leksikon» innen rekkevidde i overskuelig framtid.

Kritisk ordforråd

Den tyske sosiologen Hartmut Rosa holdt Vilhelm Auberts minneforelesning ved Universitetet i Oslo samme ettermiddag som filosofen Jean-Luc Marion holdt Fosseforedraget på Slottet for et par uker siden. Som formidlere av egen forskning er de svært forskjellige. Rosa befinner seg på bakkenivå, med eksempler fra hverdagslige gjøremål. Marion beveger seg i andre luftlag, med til dels høytflyvende teoretiske utlegninger. Jeg er ikke i tvil om hva jeg foretrekker: Rosas forrykende forelesning, tilgjengelig som video på nettet, søker å besvare spørsmålet «Er et resonant samfunn mulig?», med utgangspunkt i den norske kollegaen Vilhelm Aubert (1922–1988). Mens Marion brukte ord av Jon Fosse mest som pynt i sitt foredrag om «Skaping» – i form av et par korte sitater – demonstrerte Rosa hvordan han hadde lest sentrale sosiologiske essays av Aubert. Rosa anvendte Auberts tekster som inngang til forelesningen, med vidd og eksempelbruk som er gjenkjennelig i to nye utgivelser på norsk.

Rosas tenkning tar utgangspunkt i menneskers konkrete livsverden, samtidig som den byr på komplekse analyser av sosialt liv i det sein­moderne. Forelesningen i Oslo nærmet seg en kondensert versjon av «Det ukontrollerbare», den første av to bøker dyktig oversatt av Eivind Lilleskjæret. Den andre boka har et mer omstendelig navn, «Det lydhøre hjertet – demokratiet trenger religion», men budskapet i tittelen er tydelig.

Først noen ord om «Det ukontrollerbare», en bok på et par hundre sider. Rosa analyserer menneskers liv i en verden som forandrer seg med akselererende hastighet, særlig som følge av teknologiske endringer. Mens man tidligere opplevde forandringer i form av industrialisering og forbedrede verktøy fra generasjon til generasjon, øker mengden nye produkter og metoder i vår tid på måter som mange ikke henger med på – innenfor én generasjon. Med slående eksempler viser Rosa hvordan vi mennesker strever med å forholde oss til en verden som tilsynelatende er mer velordnet og organisert, men hvor kontrollen likevel glipper. Tallene som smartklokker hvert døgn registrerer om kroppens funksjoner, for eksempel, hva skal man gjøre med dem? Ikke at jeg har noen selv, men man merker en økende nervøsitet hos enkelte som har slike klokker: Er søvnen god? Har jeg beveget meg nok?

Rosas bok starter med et enklere eksempel fra våre breddegrader: Snø som faller. Rosa kunne neppe forutse hvor godt bildet fungerer i Norge, der deler av landet får nysnø i mai. Rosa gjør det i et språk som ikke ligner annen knusktørr sakprosa:

Snøen er det ukontrollerbares manifestasjon i sin reneste form: Vi kan ikke lage den, ikke kommandere den, ikke engang planlegge for den med noen grad av sikkerhet, i hvert fall ikke over lengre tidsrom. Og ikke nok med det: Vi kan ikke gjøre snøen til privateiendom. Tar vi den i hånden, smelter den mellom fingrene på oss, tar vi den inn i huset, renner den vekk 

Vintersportssteder reklamerer med at de er «snøsikre», skriver Rosa. Også her overgår norsk virkelighet hans oppfinnsomhet: Norges høyestliggende alpinanlegg er i ferd med å smelte bort. Selv en planlagt, omfattende produksjon av kunstsnø, nær Nord-Europas høyeste fjelltopp, vil bare utsette smeltingen av breen som sikrer drift av Galdhøpiggen Sommerskisenter. Den komplekse moderne verdensrelasjonen speiler seg i vårt forhold til snø, «som i en krystallkule», skriver Rosa. Boka utvider perspektivet: Den viktigste kulturelle drivkraften i det moderne er begjæret etter å underlegge verden vår kontroll. Samtidig får vi en følelse av å være levende, bli berørt og få opplevelser gjennom møtet med det som ikke lar seg kontrollere, det som gir resonans. Dersom alt var kontrollerbart, ville vi leve i en død verden. Livet utfolder seg på grenselinjen mellom det vi kan styre og det som unndrar seg vår kontroll. Derfor finner mange fotball fascinerende, mener Rosa. Selv om man kan kontrollere en del av spillet med penger og trening, kan man ikke vite hvordan en kamp ender.

Bokas eksempler gjør det lett å assosiere til lokale forhold. For tida diskuterer norske politikere om postombæringen skal reduseres fra annenhver dag til kun én dag i uka. Digitaliseringen gjør at antall fysiske brevsendinger synker drastisk, de fleste av oss får nå de nødvendigste meldingene elektronisk, raskt og effektivt. Samtidig risikerer noen å miste kontroll: Om lag 600.000 nordmenn er lite eller ikke digitale ifølge offisielle undersøkelser. Mer enn en tiendedel av befolkningen vil med andre ord rammes av foreslåtte innsparinger i postbudsjettet. «Det ukontrollerbare» nevner en frustrasjon mange som allerede 

 digitale brukere opplever: Nettbrett, pc-er og smarttelefoner inneholder mengder av funksjoner man aldri bruker. Programvaren man endelig har vent seg til å bruke, endres, slutter å fungere, eller fungerer på måter man ikke forstår eller har nytte av.

Det er logisk at ­verdens rikeste vil til Mars, ­bemerker Rosa. 

Eie, beherske, erobre

Ni måneder før han døde, 17. juli 2024, publiserte pave Frans et brev om «verdien av å lese romaner og dikt som en del av veien til personlig modenhet». Paven anbefaler folk flest å lese skjønnlitteratur, også romaner utenfor det som vanligvis regnes som oppbyggelig. Brevet viser vidsynthet. Samtidig blottlegger teksten pavestolens begrensninger, for eksempel når det gjelder kvinnelige perspektiver.

Brevet var opprinnelig tenkt som en oppmuntring til å lese skjønnlitteratur som del av presteutdanningen i den katolske kirke, men det pave Frans ønsket å si, viste seg å være gyldig for alle kristne. Derfor utvidet han målgruppa. Brevet peker på verdien av stille lesing i en tid hvor vi blir «eksponert for sosiale medier, mobiltelefoner og andre enheter overalt», som han skriver. Paven peker på litteraturen som et sted som åpner indre rom, og som lar leseren selv være med på å skape en hel verden i dialog med teksten.

skriver fra øverste punkt i et hierarki bestående av nesten 1,4 milliarder katolikker. Valget av navnet Frans var et tydelig tegn på at han ville ha bakkekontakt, noe paven viste ved tidlig å møte flyktninger, fattige og innsatte i fengsler. Han utfordret noen av kirkens verdier, for eksempel ved å åpne for velsignelse av likekjønnede par. Brevet viser vilje til å forstå flere sider ved menneskers hverdag, også de vi gjerne regner som mørke, usle, lave. Brevet viser evne til bevegelighet. Paven vil vise hvordan skjønnlitteratur kan lære oss «å lytte til en annens stemme», som han skriver, med henvisning til en landsmann, argentineren Jorge Louis Borges. Andre steder i brevet sier pave Frans at litteraturen utvikler empati, ved at den lærer oss å se gjennom andre menneskers øyne. Litteraturen kan «gjøre oss følsomme for andre menneskers mysterium».

Paven sier rett ut at han ønsker seg en radikal kursendring ved den katolske kirkes presteseminarer. Det betyr ikke at han vil åpne den for gifte menn – eller for kvinner. Han vil ha skjønnlitteratur inn som del av dannelsen. Å betrakte litteratur kun som en form for underholdning er en usunn tilnærming, mener han. En slik holdning «kan føre til en alvorlig intellektuell og åndelig utarming». Pave Frans skriver at han har hatt stort utbytte av å lese klassiske tragediediktere: «Når vi gråter over figurenes skjebne, gråter vi i bunn og grunn over oss selv, over vår egen tomhet, utilstrekkelighet og ensomhet», skriver han. Paven legger til at enhver må finne fram til litteratur som taler til en selv, der en er i livet. Ingen bør lese ut fra plikt alene.

tragediedikterne og det spanske eposet «El Cid», nevner ikke pave Frans mange skjønnlitterære verker i brevet. Forfatterne han nevner er menn, og alle har publisert de siste 150 årene: Marcel Proust, Jean Cocteau, T.S. Eliot, Federico Garcia Lorca, Paul Celan, C.S. Lewis og nevnte Jorge Louis Borges. Jon Fosses «Septologien» er antakelig blant verkene pave Frans kunne anbefalt, men han velger noe tryggere, nemlig å vise til 

 hvite menn – og, vel å merke, ingen kvinner. Kvinnelige forfatters stemmer er fraværende.

På det punktet kunne paven åpenbart utvidet horisonten. Han viser til Det annet vatikankonsil på 1960-tallet, for å begrunne hvorfor han anbefaler litteratur som går i dialog med samtidas kunst og litteratur. Den vil skildre menneskets «skrøpeligheter og gleder, dets mangler og dets makt», som han skriver. Ved hjelp av den tyske teologen Karl Rahner tegner han et bilde av hva litteraturen rommer: «handlinger, arbeid, kjærlighet, død og alle de usle tingene som fyller livet». Paven vil ikke bare høre om folks høyeste idealer og ambisjoner, men også om menneskets dypeste lidelse, frykt og lidenskap. Begrunnelsen for dette er at han vil tale til menneskers hjerter. Målet er å komme i dialog med mennesker for å forkynne evangeliet. Her er brevet tilbake ved den opprinnelige målgruppa: Katolske prester bør tale til folk der de er, skriver han. Den tiden de befinner seg i, finnes beskrevet i litteraturen. På denne måten gir paven uttrykk for et instrumentalistisk litteratursyn. Litteraturen blir et verktøy for høyere mål: å forkynne evangeliet står øverst.

Samtidig skriver han at det å stå i kontakt med litteraturen, og dermed menneskers lokale kultur, har satt kirken «fri fra fristelsen til en sneversynt, fundamentalistisk selvreferensialitet». Evangeliets rikdom og dybde, 

, som han kaller det, blir faktisk til i en dialog med det fremmede, slik jeg tolker brevet. Paven advarer mot selvtilstrekkelig fundamentalisme hos prester. Han går tilbake til den greske biskopen Basilios den store, for å begrunne argumentasjonen. På 300-tallet lovpriste Basilios rikdommen i klassisk litteratur, skrevet av «utenforstående», som han kalte ikke-kristne forfattere. Nettopp i møtet mellom kristendommen og datidens kultur vokste en ny presentasjon av evangeliets budskap frem. Pave Frans går enda lenger tilbake, til Paulus’ møte med lærde grekere på Areopagos, gjengitt i Det nye testamentet. Paulus siterer greske diktere og anerkjenner dem som en del av forberedelsene for evangeliet. Hvordan? Ved at «litteraturen bringer menneskets avgrunner frem […] for vise hvordan Kristus trer inn i disse dypene og lyser dem opp», skriver pave Frans. Han minner om et sentralt dogme, som innebærer en advarsel mot vranglære: at kristne aldri må miste av syne at Kristus på samme tid er fullt ut menneskelig og fullt ut guddommelig. Etter at Ordet er blitt menneske, er menneskets mysterium ikke «mysteriet om en abstrakt menneskehet, men mysteriet om alle menn og kvinner med deres sår, ønsker, minner og håp som utgjør en konkret del av deres liv.»

hvordan pave Paul VI henvendte seg direkte til kunstnere og forfattere i 1964. Han mente kirken trengte dem til «arbeidet med å gjøre den usynlige verden tilgjengelig og forståelig». Pave Frans tilføyer, med utgangspunkt i en tekst av T.S. Eliot, at «problemet for troen i dag ikke først og fremst er et spørsmål om å tro mer eller mindre på bestemte læresetninger». Pave Frans tror Vesten rett og slett mangler poesi. Her kunne paven hatt nytte av Jon Fosses «Septologien». Romanen reflekterer nettopp over forholdet mellom åpenbaring og poesi. Jeg opplever brevet som en utstrakt hånd i en slik retning, ikke minst når pave Frans utlegger Karl Rahners innsikt i «det dype åndelige slektskapet mellom presten og poeten». Poesien er ifølge Rahner «porter til det uendelige, porter til det uforståelige. De kaller på det uutsigelige. De strekker seg mot det ufattelige». Formuleringen ligner Svenska Akademiens begrunnelse for å gi Fosse nobelprisen, at han «ger röst åt det osägbara». Brevet fortsetter langs lignende linjer: «Litteraturen er ikke relativistisk, for den tar ikke fra oss verdier». Skjønnlitteraturen «tar ikke fra oss moralsk dømmekraft, men hindrer oss i blind eller overfladisk fordømmelse». Paven ser litteraturen som en mulighet til å lytte bedre, og unngå «å redusere verdens og menneskehetens mysterium til en dualistisk polaritet mellom sant og falskt eller rett og galt».

Svakere sider ved teksten blir synligere mot slutten, der paven innsnevrer det brede perspektivet idet brevet vender tilbake til prestene og presteutdanningen. Med henvisning til skapelsesberetningen i Første Mosebok framhever han menneskets oppgave: å navngi andre skapninger og ting. At en katolsk pave tenker på den måten, er ikke merkelig. Kirkens selvforståelse bygger på antroposentrisme. Mennesket har en suveren posisjon i skaperverket. Paven plasserer prestene høyt oppe, over legfolk. Pave Frans viste at han var engasjert i konsekvensene av klimaendringer med rundskrivet «Laudato Si’» (2015), om klima, natur og økologi. Men i en tid hvor naturtap og klimaendringer truer stadig større deler av livet på kloden, er ikke da sentrering om mennesket og prestene en del av problemet, ikke en del av løsningen?

Pave Frans tror Vesten rett og slett mangler poesi.

Verdien av litteratur

Filosof Jean-Luc Marion mener kunstnere må slutte kalle seg «skapere».

Den franske filosofen og teologen Jean-Luc Marion var i Oslo denne uka for å holde det prestisjetunge «Fosseforedraget», det første i rekken. For egen del skulle jeg gjerne hørt og lest et foredrag som i større grad henvendte seg til allmennheten, mindre bundet til intrikate utlegninger av skolastisk filosofi og Martin Heideggers oppgjør med tradisjonen fra Thomas Aquinas. Men man tar imot det man får. Som tilhører, som leser, må man ta utgangspunkt i det som er gitt, og det er lovende.

Sitater av Jon Fosse rammer inn foredraget «Skaping», og for Fosse er Marion åpenbart også viktig. Etter hvert som jeg leser tekster av og om Marion, blir forbindelseslinjer tydelige, for eksempel i en enkel figur som andreaskorset. Det skråstilte korset preger Fosses hovedverk, «Septologien», hvor maleren Asle gjentatte ganger stiller seg foran sitt eget maleri med en fyldig, rennende lilla og en like fyldig brun strek, formet som en X. I Marions hovedverk, «God Without Being», finnes andreaskorset, figuren X, i ordet «Gud», der Marion setter kryss over den midterste bokstaven i ordet. Med det antyder han hvordan den korsfestede guden er krysset ut, tilintetgjort, «uten væren», som bokas tittel antyder. Både Fosse og Marion er katolikker med bred kunnskap om jødisk-kristen tradisjon, samtidig som de utfordrer den – litterært, teoretisk og formmessig.

Marion startet foredraget i Oslo med å spørre hva vi mener med å skape. Han innrømmer at det er gått inflasjon i bruken av ordet. Som på norsk, snakker man i Frankrike om innholdsskapere uten å presisere hva som blir skapt. Selv om Marion ikke gjør det i foredraget, er det fristende å vise til kunstig intelligens som eksempel på hvor upresis og utflytende bruken av ord for å skape er blitt. Skaper man nytt innhold med tekster og bilder basert på KI? Kan man i det hele tatt si at mennesker skaper noe? For å nærme seg en bedre forståelse av ordet skaping, går Marion, som mange filosofer, tilbake til Aristoteles (384–322 f. Kr.). Ordet 

 betyr på gresk ikke bare tilvirkning, det å lage noe. Ordet har også bidratt til å forme ordet poesi, som vi bruker om diktning, litteraturens poetiske former. Skritt for skritt viser Marion hvordan det å lage noe bygger på tre elementer: materie, form og mål for tilvirkningen. En fjerde faktor er håndverkeren, kunstneren, produsenten. Det fjerde elementet er mindre viktig for Aristoteles enn de tre første, men i moderne tid, fra omkring år 1500, trekkes nettopp mennesket, den som produserer, fram som årsak til at noe blir skapt. Dette, som Marion kaller en metafysisk antakelse, vil han kritisere. Til det benytter han et sitat fra «Mysteriet i trua», Eskil Skjeldals samtalebok fra 2015, der Jon Fosse sier:

Og på eit eller anna stadium av skrivinga får eg gjerne ei kjensle av at no er alt skrive. No gjeld det berre for meg å skriva det ned før det forsvinn. For meg er skriving å lytta. Å skriva er ei storstilt lytting. […] for eg merka at når eg fekk til å skriva var det ikkje eg som skreiv, det var noko som skreiv i meg […]

Marion bruker sitatet som del av begrunnelsen for en påstand om at gode håndverkere på en måte arbeider uten å tenke. Kunstnere arbeider på samme måte, mener han. Tilvirkningen er styrt av det endelige målet for forvandlingen av materialet, objektets endelige form. Fremstillingen avhenger mer av hva tingen krever, enn av den produktive innsatsen til håndverkeren eller kunstneren.

Her skal det skytes inn at jeg ikke behersker fransk. Derfor veksler jeg mellom å lese Margunn Vikingstads nynorske og Stephanie Rumpzas engelske oversettelse av foredraget. I setningene jeg nettopp parafraserte finnes forskjeller som kan skyldes tvetydighet i originalen, eller de kan skyldes at engelsk terminologi ligger nærmere fransk – og dermed latin og gresk, som preger filosofisk vokabular. Rumpza er en amerikansk forsker ved Sorbonne, samme universitet som Marion i Paris. Hun har tidligere oversatt flere av hans tekster. Det er sannsynlig at hennes versjon befinner seg nærmere Marions fransk. Den nynorske oversettelsen bygger da også på Rumpzas oversettelser når det gjelder enkelte ikke-franske tekster. Notene med referanser til originaltekster er svært fyldige. Den nynorske gjengivelsen av enkelte av dem, for eksempel bibelvers i Første Mosebok, er unøyaktige.

Men, igjen, man tar imot det man får. Foredragets skritt i radikal retning skjer idet Marion hevder at moderne krav til det å lage noe, i form av produksjonsmessig effektivitet, med sikte på å fylle menneskets behov for økt forbruk og atspredelse, fører til nihilisme. Det som produseres «blir til uverkelege bilete, til inkje». Økt effektivitet «skaper» ikke en verden, langt mindre en ny verden. Effektiviteten ødelegger ting, hevder Marion i et resonnement som kan virke abstrakt, før han tyr til mer konkrete bilder: Det ligner hvordan «kreftframkallande celler øydelegg ein frisk kropp». Kanskje vil ikke den moderne formen for nihilisme spre seg i det uendelige, mener Marion, fordi verden som endelig, begrenset, motstår overmotet, hybrisen, i den grenseløst virksomme effektiviteten. Motstanden viser seg konkret: økologisk krise, utarming av tilgjengelige naturressurser, energimangel og en vegg av søppel. Marion kaller det et bedrageri å bruke begrepet «skaping» som om det hadde en selvinnlysende betydning – og ikke var resultat av ødeleggelsen eller glemselen av komplekse og subtile betingelser for hvordan ting kommer til syne.

, det greske ordet som ligger til grunn for begrepet fenomenologi, Marions filosofiske metode, med Edmund Husserl og Martin Heidegger som forgrunnsfigurer. Marion kombinerer denne tradisjonens oppmerksomhet om «saken selv», tingene slik de fremtrer, med omfattende historiske studier, blant annet i René Descartes’ filosofi. Marion hadde Jacques Derrida som lærer. De to førte en lang diskusjon om gavens betydning, om hva det betyr at noe er gitt som gave. Som vi skal se, vender foredraget seg mot gavens betydning mot slutten, i Marions tolkning av skapelsens betydning. Han står som katolsk teolog nærmere midten av en kirkelig tradisjon enn Derrida, et sted hvor tidlige kristne forfatterne, kirkefedrene ved begynnelsen av vår tidsregning, samt Thomas Aquinas utgjør viktige byggesteiner.

Marion mener at kunstnere må slutte å gjøre krav på å være skapere. 

Alt er gitt, alt er forgjeves

År for år virker det mer og mer underlig at vi feirer påske. Avstanden øker – både til historien, og til naturen, der gjenfødelse kan skje.

Under Dag Solstads gravferd i Oslo domkirke i forrige uke leste Gisken Armand fra «16.07.41», en selvbiografisk roman med Solstads fødselsdato som tittel. I begynnelsen av boka er fortelleren, Dag Solstad, på flytur over Tyskland. Det er lav tåke, flyet sirkler lenge i skyformasjonene før det kan lande. Underveis får fortelleren et syn av faren som døde da Solstad var elleve år gammel. Utenfor flyvinduet skjer en form for oppstandelse. «16.07.41» er som roman en fiksjon. Boka får likevel leseren med på at fortelleren Solstad befinner seg «i en paradisisk tilstand». Han har «himmelske forestillinger». I tillegg til farens ansikt ser han engler og fabeldyr, ja til og med Guds trone. Solstad får teksten til å sveve mellom visjon og realisme, for eksempel ved at fortellerens syn blir avbrutt av andre fly på vei opp, midt i de himmelske forestillingene.

 skrives fram uten inngående kjennskap til påskens budskap og jødisk-kristen tradisjon. Det understrekes av et nytt avbrudd, en fotnote i teksten. Av gode grunner leste ikke Gisken Armand noten. Den utgjør en lang refleksjon i seg selv og starter forsiktig i en annen retning enn fortelleren, som ikke ser noen mulighet til å oppdage Gud i det himmelske: «Men for andre kan det ha vært annerledes». Solstads tante Elise, for eksempel, farens søster, var sikker på at himmelens gater er av gull. Så sikker var hun at formuleringen gjentas åtte ganger, i Solstads uforlignelige prosa, der fortelleren til og med støtter henne. Likevel er han ikke sikker på om hun trodde at hun kom til å se broren sin igjen: «For hvis hun trodde på dette, slik at hun kunne si det høyt og tydelig, og ikke bare hviske det innvendig, da ville livet ha vært så helt annerledes, og samfunnet ha vært organisert på en helt annen måte, som vi har vanskelig for å forestille oss.» Fotnoten slutter der. At kampsangen ‘Internasjonalen’ ble spilt til slutt i Solstads gravferd, som ellers fulgte Den norske kirkes ritualer, kan tolkes i en slik sammenheng – som et uttrykk for en annerledes organisering. Men hvordan tolke avstanden som er oppstått til slike utopiske tanker?

 i den verdenen Solstad beskriver, men i etterdønningene av den. Solstads verden er den som kom før min, og her, i nåtiden, er den bortimot fremmed,» skriver min gode kollega Even Teistung i en nekrolog i tidsskriftet Vinduet (27. mars). Det har han rett i, av mange grunner. En av grunnene er at referansene for Solstads «himmelske forestillinger» er i ferd med å løse seg opp i ingenting i den norske kulturen. Kanskje henger det også sammen med at vi ikke lenger ser de dødes oppstandelse som noen mulighet? Den ferske vinneren av Nordisk råds litteraturpris, Niels Fredrik Dahl, skriver i «Min tredje muskel», en tidligere diktsamling:

Vi står ikke opp, vi står ikke opp, vi står ikke opp fra de døde.

Menneskets strev med å erindre historiens gang ender hos Dahl i oppstandelsens umulighet.

 også i tante Elises visjon, er menneskers tilværelse knyttet til liv i byer, på gateplan. Leser man bibeltekster utvides perspektivet: Mennesket er som gress, står det flere steder. Vi er kortlivede skapninger som en kort periode spirer om våren, før høsten setter inn. Utenfor byene er naturens evne til nyskaping likevel intakt, tross store skader, ødeleggelser Solstads generasjon ikke oppdaget i tide. Utvider man tolkningsrommet, ligger påskens mening der, billedlig talt, som en innsikt i at oppstandelse og regenerering er mulig: I naturens ville, frie syklus ligger muligheten til fornyet utopisk tenkning.

Utopisk impuls

Lange historiske linjer kan føres fram til noe som synes å foregå foran øynene nå. De siste ukene har Klassekampen rapportert om en russisk-ortodoks menighet som investerer i eiendommer i Norge, blant annet tett på regjeringskvartalet i Oslo og med god utsikt til sentrum av Arendal, en av landets viktige arenaer for politisk debatt i august hvert år.

Reportasjene, seinest onsdag denne uka, minner meg om noen setninger i Christine Amadous interessante «Bysantinerne. Den lange historien». Idéhistorikeren mestrer den vanskelige oppgaven å forenkle en komplisert, nærmest labyrintisk historie om det bysantinske riket. Keiserdømmet omfattet store deler av det indre Middelhavet og varte fra 300-tallet til osmanenes overtakelse av Konstantinopel i 1453 (kalt Istanbul etter tyrkisk modernisering i 1930). Setningene jeg merker meg handler om senatorene, den bysantinske keiserens «indre og lojale krets». De kunne være opp mot to tusen i tallet, bodde spredt i riket og kunne fungere som «øyne og ører». De hjalp keiseren med «å være til stede mange steder på en gang, som en gud». Amadou siterer samtidige kilder fra 350.

 riket startet ved at Konstantin den store avsluttet romernes forfølgelse av kristne. Han gjorde kristendommen til det oppsplittede Romerrikets religion i løpet av sin regjeringstid (306-337). Den gamle greske byen Bysants ble hovedstad i det østromerske riket under navnet Konstantinopel, et sentrum for kirkelig og politisk makt.

Amadou skildrer livlig og detaljert den lange historien til det som ble det bysantinske riket. Fra 395 var det ikke lenger forbundet med den vestromerske delen, som sakte gikk i oppløsning. Med svekkelsen av pavens betydning ble bysantinernes bånd til kirken og keiseren desto sterkere, i en type sammensmelting av tro og makt som vår tids mektige på begge sider av Atlanteren kanskje har lært noe av. Presidentene Donald Trump og Vladimir Putin har deler av sin maktbase hos konservative kristne, Putin med bånd til patriark Kirill og den russisk-ortodokse kirken.

Amadous bok viser hvordan man kan trekke lange tråder fra plasseringen av keiserpalasset ved siden av Hagia Sofia-kirken i Konstantinopel fram til Kirills opphøyelse av Putin som et «Guds mirakel» etter 2009. I vår tid framstilles en hersker på ny som en del av Guds plan. Det er opplysende og skremmende lesning, men la oss ta det fra begynnelsen.

 delen av Romerriket gikk under med den siste keiseren i 476, vokste det østromerske riket i betydning og utstrekning, med en første storhetstid under Justinian på 500-tallet. Pest og klimaproblemer etter vulkanutbrudd førte til nedgangstider, før en ny oppblomstring før 1000-tallet. I denne perioden utvidet handelen seg mot nord. Keiseren ansatte nordiske leiesoldater, blant annet i Harald Hardrådes og Sigurd Jorsalfars tid. I 1054 lyste paven i Roma og patriarken i Konstantinopel hverandre i bann. Den vestlige kirken ble etter hvert kalt katolsk (alminnelig), mens den østlige forsto seg selv som ortodoks (rettroende).

Gjensidige fiendebilder dannet seg i århundrene som fulgte. Vestlige historieframstillinger på 1700- og 1800-tallet framstilte det bysantinske riket i sterkt nedsettende vendinger, særlig livet omkring keiserens hoff. Amadou går andre veier, basert på nyere forskning.

 en innledning og sju hovedkapitler, der korte overskrifter antyder innholdet: Sammen med første kapittel, ‘Riket’, handler innledningen blant annet om vestlige forestillinger om det bysantinske. En interessant historie i seg selv er de konstruerte forestillingene om den østlige kulturens mindreverdighet.

Neste kapittel, ‘Byen’, beskriver Konstantinopel i all dens prakt ved inngangen til Svartehavet. ‘Keiseren’ skildrer betydelige herskere i rekken fra Konstantin den store. ‘Kirken’ dreier seg om fundamentene til felles kristen tro gjennom de første kirkemøtene på 300-tallet. Kapitlet beskriver enorme kirkebygg og innflytelsesrike klostersamfunn. Her behandles også ikonoklasmen, forbudet mot religiøse bilder på 800-tallet, en strid som bølger fram og tilbake i kunsthistorien.

Maktens tinder

Dag Solstads forfatterskap møtte jeg bokstavelig talt på betonggulvet, i øyenhøyde, på begynnelsen av 1980-tallet, som sesongarbeider ved Forlagssentralen, mens jeg til tider ulykkelig og ensom studerte teologi. Sannsynligvis pakket jeg bøker til Mammutsalg, romaner jeg den gangen ikke leste, bare sorterte i bestemte antall til landets bokhandlere, stabler av bøker med stor skrift på omslaget: «Svik. Førkrigsår», «Krig 1940», «Brød og våpen». Kanskje merket jeg meg også «25. septemberplassen», den siste med handling lagt til Halden. Nesten to tiår seinere, etter å ha lest det meste han hadde skrevet, var jeg på vei dit, til første samtale med Solstad. I november 1998 inviterte Norsk Forfattersentrum til feiring av senterets 30-årsjubileum. Samtalen i Halden ble noen måneder seinere publisert i Vinduets nettutgave under tittelen ‘Billige og dyre litterære triks’.

I mellomtiden hadde jeg lest de fleste novellene og romanene, samt noen artikler. Vi avtalte å snakke om nittitallsromanene, særlig «Professor Andersens natt», i tillegg til Solstads foredrag ‘Om romanen’, utgitt som del av «3 Essays» høsten 1997. I den polemiske teksten delte Solstad inn 31 anmeldelser av «Professor Andersens natt» etter hvordan kritikerne forholdt seg til ord som «utilstrekkelighet», «rystelse», «mord» og «Gud». Foredraget var en invitasjon til debatt om lesning og litteraturkritikk, ikke mindre aktuelt nesten tre tiår seinere, med synkende lesing og færre kritikker.

I foredraget var han særlig opprørt over hvor få som var i stand til å forholde seg til at romanen handlet om kristendommens begrep om Gud. Solstad slår fast at langvarig kommersialisering er i ferd med å ødelegge både romanen og dens lesere. For meg, som avbrøt teologistudiet før jeg begynte å studere litteratur, er «Professor Andersens natt» mindre fremmed. Den starter med refleksjon over norsk julefeiring, nærmere bestemt «den store kristne høytiden knyttet til Frelserens fødsel», som får professor Andersen til å kjenne en «indre fred» […] forsonet med tilværelsen». Intet mindre. Lest mot andre romaner og essays ble jeg dratt lenger og lenger inn i et forfatterskap med paradoksal bruk av bibelske ord og begreper. Mange har oversett ordene, eller snudd seg vekk fra dem, i vemmelse kanskje, over det de oppfatter som religiøse drag ved Solstads forfatterskap. Jeg leser bøkene heller som dialog med verdenslitteratur, ikke bare tidlige, mellomeuropeiske modernister, som Solstad selv og mange andre gjerne trekker fram, men eldre litteratur. Å la denne litteraturen, i form av bibelske rekvisitter så å si, gi gjenklang i romanene, slik Solstad gjør, for eksempel med «en pæl i kjødet» i «Arild Asnes 1970», eller i de himmelske visjonene i «16.07.41», er eksempel på en annen type motstand enn den man finner i gjengs norsk litteratur. Å beskrive denne motkraften, en slags romanens innebygde, omstendelige, motsetningsfulle treghet, er målet med disse ordene ved Solstads bortgang. Derfor, til saken, som i denne omgang er bøkene om Bjørn Hansen. I begynnelsen av trilogien utbryter kemneren på Kongsberg:

Tilværelsen har aldri besvart mine spørsmål. 

Tenke seg til at jeg skal leve et helt liv, og det er til og med mitt liv, uten at jeg er i nærheten av den sti hvor mine dypeste behov kan bli sett og hørt.

Bjørn Hansen menerhan kommer til å dø i taushet, og det skremmer ham. Bøkene er ikke tause. Protesten om tilværelsens tomhet, livets meningsløshet, er sjelden formulert skarpere enn i «Ellevte roman, bok atten» (1991), som danner opptakt til tre tiår med grublende romaner, omsluttet av de tre bøkene om kemneren og hans fall. Sammenfattende kan trilogien beskrives som søken etter en form for tilhørighet eller samhørighet. Mens Solstad i foredrag og artikler etterlyser et større felleskap, for eksempel av lesekyndige, undersøker romanene muligheten for – eller umuligheten av – felleskap i mindre, nære relasjoner. I den første boka innser Bjørn Hansen at han mister kontakten med sønnen mens de bor på Kongsberg. Neste forsøk på å oppnå kontakt med sønnens familie i Bø i Telemark, særlig sønnesønnen Wiggo, mislykkes. Idet Bjørn Hansen mot slutten av «17. roman» (2009) sitter i halvmørket på Nordagutu stasjon, leser han «Sygdommen til Døden» av Søren Kierkegaard. Hvis han et øyeblikk ser opp fra boka, får han glimt av hele det området Solstad beskriver i neste roman, utenfor trilogien: midtre deler av Telemark. «Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896» er fortellingen om Solstads mors slekt gjennom noen hundre år med luthersk kristendom, hvor bønder og arbeidere undertrykkes av kirkelige og politiske øvrigheter. Telemark­romanen ender med å fastslå at det eksisterer en avgrunn mellom et annet barnebarn i forfatterskapet, den 14-årige Dag Solstad, og hans mormor. Nyttårsaften i 1955 er Solstads onkel Abraham kommet hjem fra studier i Oslo. Onkelen har oppdaget at jorden ikke ble skapt på sju dager, slik det står i skapelsesberetningen. Mormor snøfter. Slikt vil hun ikke høre på. Bibelen har rett. Det vet hun. Det 14-årige barnebarnet måper over hennes uvitenhet.

Den tyske filosofen Hans Blumenberg skriver et sted at det skjedde et stort skifte i utviklingen av moderne tenkning idet viljen til å utholde lidelse i bytte mot individuell belønning flyttet seg fra det hinsidige til det dennesidige. Fra troen på et himmelsk paradis flyttet menneskers forventning seg til håpet om en framtid for ens egne barnebarn. Med klimaendringer og naturtap endrer den visjonen seg, og det ligger utenfor Blumenbergs og Solstads horisont. Likevel, Bjørn Hansen dør i tredje og siste roman i armene til barnebarnet sitt, den voksne Wiggo, etter å ha mistet oversikten, «eller mistet språket, som vel er en annen måte å si det på». Romanene mot slutten av Solstads forfatterskap er blant mye annet en undersøkelse av språkets grenser. Charles Taylor, en kanadisk filosof, famler langs lignende ytterkanter. I storverket «Cosmic Connections» (2024), leser han de mest avanserte forfatterne innen vestlig poesi fra romantikken til vår tid. Taylor anvender begrepet 

, lånt fra en tysk sosiolog, Hartmut Rosa. Enkelt sagt fungerer resonans, gjenklang, som en mulig motkraft eller motstand mot akselererende fremmedgjøring i en moderne verden. Taylor mener den beste litteraturen kan skape en form for gjenklang, en mulig gjenopprettelse av tapte forbindelser med omverdenen. Han finner slike muligheter hos fremragende diktere i vestlig kanon, fra Hölderlin og Wordsworth til Rilke og Miłosz.

Dag Solstad er i sine tekster atskillig mer pessimistisk, også på litteraturens vegne, enn Charles Taylor. Samtidig kan jeg ikke unngå å lese noen av Solstads sentrale tekster som et ønske om å tilhøre et fellesskap, gjenopprette forbindelser. Indirekte, 

, uttrykker romanene et håp om at litteraturen ennå har kraft i seg til å stifte fellesskap mellom mennesker. Den anonyme fortelleren i «Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen» (2019) sier rett ut om hovedpersonen: «Egentlig søkte han kontakt med fellesskapet.» Å dø er ensomt, tilføyer fortelleren: «Å gå og vente på dette fundamentalt ensomme øyeblikk er ikke til å holde ut.» Bjørn Hansen lever alene før barnebarnet Wiggo banker på døren midt i romanen. Han er kommet fra Bø til Oslo for å studere. I første del lurer Bjørn Hansen, i likhet med Solstad i Telemark-romanen, på hvordan mennesker før ham har tenkt – «denne århundrelange, talløse rekken av stumme mennesker» – generasjonene før ham. Det var dem «han lente seg til nå», skriver fortelleren om Bjørn Hansen. En underlig formulering. Hvordan lener man seg til de døde, til deres mørke? Svaret er innlysende – man lener seg til det språket de har etterlatt seg. Fortelleren griper inn, med et «vi»:

Bevegelige fellesskap

Forfattere som Ingeborg Arvola, Lars Ove Seljestad, Maria Navarro Skaranger, Zeshan Shakar, Annie Ernaux og Édouard Louis har noe felles: Alle skriver bøker om moderne arbeidsliv. Seljestads «Blind», Skarangers «Emily forever» og mange andre tekster blir inngående behandlet i en ny antologi, «Klasse(reise) i samtidslitteraturen», redigert av litteraturforskerne Anje Müller Gjesdal og Elin Nesje Vestli. Antologien gir verdifulle innspill til en debatt som har pågått i lengre tid, blant annet som følge av Kjartan Fløgstads kritikk av Édouard Louis’ romaner. Den forskningsbaserte artikkelsamlingen, med åpen tilgang på nettet, gir et godt grunnlag for å forstå litteraturens rolle i diskusjonen om europeisk arbeidsliv generelt.

– enten de foregår oppover eller nedover i samfunnet – gir dynamiske bilder av dyptgripende endringer. Eksemplene i antologien er hentet fra skandinaviske, tyske, franske og italienske forfatterskap, kombinert med nyere sosiologisk teori. Romaner, noveller og dokumentar­bøker beskriver hvordan arbeidslivet forandres radikalt, blant annet som følge av digitalisering, ny teknologi. Antologiens styrke er at den viser en parallell utvikling i flere land. Redaktørene Gjesdal og Vestli peker i innledningen på hvordan det tidligere fantes et 

, en relativt ensartet arbeiderklasse som lettere kunne enes om felles mål. Nye industriformer forandrer arbeiderklassen til et 

. Ustabile arbeidsforhold følger av prosjekt­organisering, midlertidighet og generell usikkerhet på om man har jobb neste dag. Grunnlag for solidaritet smuldrer opp. Som Magnus Nilsson skriver om Ellinor Torps dokumentariske bok «Rent åt helvete» (2023): Arbeiderklassen blir uten arbeiderbevegelse. Han sammenligner Torps ferske utgivelse med David Ericssons roman «Taxfree» (2004), og får fram endringene i svensk arbeidsliv over en tjueårsperiode. Beskrivelsen setter fingeren på et ømt punkt: svekkelsen av organisert arbeiderbevegelse.

 under Donald Trumps andre presidentperiode viser med all tydelighet at konfliktene i vår tids arbeidsliv går langs flere akser enn økonomi og tidsbruk. Folk mister jobber i tusentall bare fordi de jobber for staten, på grunn av etnisk opprinnelse, kjønn – eller som følge av reine ideologiske uenigheter. Utviklingen i USA er ekstrem, men europeiske land er ikke unntatt fra større, globale trender. For å forstå de nye utfordringene, holder det ikke med klassisk sosiologi med utgangspunkt i enkel marxistisk klasseanalyse. Bidrags­yterne i antologien bruker postmigrantisk og interseksjonell tilnærming, fordi menneskers identiteter i moderne europeiske samfunn er komplekse, flerdimensjonale. Ulike former for marginalisering og diskriminering skjer med utgangspunkt i både hudfarge, etnisitet, religion, klasse­tilhørighet og kjønn, og slike «seksjoner» av menneskelivet må ses i sammenheng med hverandre. Uten at det diskuteres direkte i antologien, lurer jeg på om ikke den lange debatten om Édouard Louis’ bøker kunne hatt nytte av en enda mer interseksjonell tilnærming, for eksempel når det gjelder betydningen av homofili og skeiv teori.

er minst like nødvendig for å gripe omfattende endringer i europeisk arbeidsliv. En av bidragsyterne, Natalia Igl, viser hvordan tysk-tyrkiske Deniz Ohdes roman «Streulicht» («Spredt lys») gir innblikk i en ung jentes motsetningsfulle forhold, ikke bare til arbeiderklassen, men til en familie med en migrasjons­historie. Arbeidsmigrasjon er ikke er noe nytt fenomen, men antologien viser hvordan forverringen av europeisk arbeidsliv forsterkes under bølger av innvandring, for eksempel fra Pakistan og Tyrkia på 1960- og 70-tallet, og fra tidligere østblokkland etter EU-utvidelsen i 2004. Et flerkulturelt arbeidsmarked øker polariseringen og prekariseringen, ifølge redaktørene. Boka forklarer ikke «prekær» eller «prekariat» etymologisk. Via fransk kommer ordet fra latin. I likhet med mange andre politiske begreper, har 

 et teologisk opphav: «oppnådd ved bønn, avhengig av andres nåde». Prekariatet, ofte uten fast ansettelse, uten støtte av fagforeninger eller tilstrekkelig fungerende velferdsstater, lever i uvisshet og utrygghet, slik samfunnets fattigste alltid har gjort. Forskjellen er at denne nye arbeiderklassen på mange måter er resultat av villet politikk, nyliberalisme, i samvirke med globalisering. Tyngre industri er gjennom mange tiår blitt flyttet lenger og lenger vekk fra Europa, slik debutromanen «Stål» av Silvia Avallone (2010, oversatt av Astrid Nordang) skildrer. I et postindustrielt Italia former Avallone en fortelling om familiene til ungjentene Anna og Francesca, nydelig lest av Camilla Skalle i antologien.

 Anje Müller Gjesdals eget bidrag skildrer en klassereise nedover, i Nathalie Kupermans roman fra 2010, «Nous étions des êtres vivants» («Vi var levende vesener»). Romanen forteller om oppkjøpet av et fransk barnebladforlag, der redaksjonen raskt utsettes for endringer inspirert av nyliberal management-ideologi. Medarbeiderne blir brikker i et spill og mister kroppslig kontroll som reaksjon på prosessen. En av de mer tilbaketrukne blant de ansatte spyr på allmøtet der nye planer blir presentert. Han har svelget unna pappaktig tomatsuppe fra en automat rett før møtet. Han kaster opp en 

 masse. Kampens og motstandens farge blir symbol på en kollektiv reaksjon på nedbemanningen av forlaget. Nærmere kommer man kanskje ikke prosesser som foregår i norske mediehus og forlag akkurat nå.

Arbeiderklassen blir uten arbeiderbevegelse.

På andres nåde

En eldre person i familien fortalte om en bussreise for syttifem år siden, omkring 1950. Hun hadde med seg en jente på ti år. Til tross for at det var ledige sitteplasser idet bussen humpet av gårde på grusveien, foretrakk jenta å stå, nesten to mil, fra Skarnes til Sand i Odalen. Hun var redd for at noen skulle se skinnene langs beina hennes. På 8. mars er det grunn til å tenke gjennom et kvinnelig perspektiv på hva som er privat og offentlig. Som mann ser jeg det utenfra. Ikke dermed sagt at det ikke angår meg.

 mor. Hun fikk poliomyelitt under krigen og var delvis lam fra hun var liten. Beina ble støttet opp av skinner. Buksene kunne skjule dem så lenge hun sto oppreist. Familien laget fotoalbum som dokumenterer oppveksten. Ikke ett bilde viser skinnene eller de utallige operasjonene. Tausheten og skammen som omga hennes funksjonsnedsettelse forplantet seg. Da hun som voksen ble skilt, og vi flyttet til Odalen etter at hun hadde giftet seg på nytt, skulle ingen vite at hun hadde barn fra et tidligere forhold. Vi byttet etternavn, men bygda var gjennomsiktig. Kampen mot folkesnakket, mot skolen, kommunen, legekontorene, alle som hadde eldre, offentlige data registrert, tok ikke slutt.

 tv-serie som Team Pølsa på NRK denne våren gir innblikk i en annen verden. Alt er ikke annerledes, men vekten er forskjøvet: I vår tid ligger skammen ikke hos barn med funksjonsnedsettelser, men hos folk som legger hindringer i veien for dem. I en av de første episodene legger jeg merke til Sunniva, en av deltakerne. Hun forteller at hun som regel velger å la være å si fra om utfordringer med et svekket hjerte. Hun vil leve så normalt som mulig, ved å holde noe privat, for seg selv. Likevel stiller hun opp i en serie som gir atskillig offentlig eksponering. Sunnivas valg uttrykker en oppnådd frihet.

 undersøker grensene mellom det offentlige og det private. Hilde Gunn Slottemo gjør det direkte i «Privatlivets historie» (omtalt i Bokmagasinet, 22. februar). Slottemo diskuterer hvordan grensene er i bevegelse langs mange akser i moderne samfunn, ikke minst som følge av ny teknologi. I en verden hvor sosiale medier og apper – eller for den saks skyld tv-serier – registrerer hvordan du har det, hva du opplever eller hva du tenker, flyter skillet mellom offentlig og privat på uoversiktlige måter.

 kan gi bakgrunn for mer bevisste valg i det sårbare området mellom det offentlige og det private. I «Kul i brystet. Året vi ble syke. En rekonstruksjon» av Line Norman Hjorth og Vigdis Hjorth skriver de to om brystkreft og behandling på måter som danner grunnlag for nye typer fellesskap. Kjerstin Aukrust, som har gjennomgått lignende behandling, får det godt fram i sin omtale (Bokmagasinet, 18. januar). Som nærmeste pårørende til en pasient med uhelbredelig, aggressiv egglederkreft, vil jeg tilføye at boka er unik ved at den inneholder flerfoldige perspektiver på sykdommen. «Kul i brystet» er skrevet av en datter og en mor. Tilfeldigheter fører til at de på samme tid er kreftpasienter og pårørende. Line og Vigdis, stemmene i boka, er reflekterende og skriveføre under og etter behandlingen. En rekke kryssende referanser gjør «Kul i brystet» til en unik bok, som jeg fikk mye igjen for å lese.

Vi lever i en tid hvor premissene for offentlig debatt – og politiske prioriteringer – endres fra dag til dag, nær sagt fra time til time. Som ferske erfaringer fra USA viser, kan bevilgninger til medisinsk forskning og behandling endres på kort varsel. For at demokratiet skal fungere som debatterende offentlighet, trengs hele tiden nye perspektiver nedenfra, fra privatsfæren, på hvordan det oppleves å være deltaker og tilskuer, pasient og pårørende.

Sunnivas valg uttrykker en oppnådd frihet.

Kvinnehelse

Annie Ernaux skrev for noen år siden et brev til en avdød søster. En dobbel retning preger den korte teksten: Boka er på samme tid henvendt til søsteren, altså til et 

 som ikke lenger kan nås, og til en leserskare som vokser, særlig etter at Ernaux fikk nobelprisen i litteratur i 2022. I likhet med andre bøker i forfatterskapet, beveger «Den andre datteren» seg mellom det offentlige og det private. Ernaux tvinger leseren til å tenke gjennom skillet på nytt.

I 1938, to år før Annie Ernaux ble født, døde søsteren av difteri, seks år gammel. Foreldrene snakket aldri direkte med Ernaux om den døde. Tilfeldigvis overhørte hun som niåring en samtale om søsterens tidlige død. Samtalen mellom moren og en annen kvinne skjer ute på gata, altså i et slags offentlig rom. Fragmenter av dialogen fester seg hos den unge jenta. Seint i livet får hun en oppfordring om å skrive «brevet du aldri skrev». Resultatet, «Den andre datteren», er nå oversatt til norsk av Henninge Margrethe Solberg. Brevet utgjør et komplekst minnearbeid, i kortfattet prosa med rekkevidde langt utover å være en enkel historie om en jente som blir holdt utenfor en familiehemmelighet.

av minner om hva moren sa om henne den gangen er gjengitt i kursiv, «

hun vet ingenting, vi ville ikke at hun skulle bli lei seg»

. En slik hensikt, å verne et barn mot sannheter man innbiller seg at de ikke tåler, er neppe forsvunnet i kulturen, selv om grensene for hva som oppfattes som skadelig endrer seg, ikke minst som følge av refleksjoner knyttet til kunst og litteratur. Ernaux’ bok gjengir talemåter som stivnet i hennes familie, ord som teksten setter i bevegelse igjen.

Moren mener datteren døde som en liten helgen, overbevist om at hun skulle møte «

den hellige jomfruen og barmhjertige Jesus

». Bokas foranstilte epigraf er verdt å nevne her: «Barns forbannelse er at de tror» er et sitat av Flannery O’Connor. Den amerikanske sørstatsforfatterens verk, med en blanding av katolsk moral og grotesk gotikk, utgjør en virkningsfull kontekst. Man kan undre: Hvordan kan barns tro innebære forbannelse? Opp til tenåringsalder godtar barn mye av det foreldrene sier, ikke uten trass i perioder, likevel med en tillit som kan ha paradoksale effekter, noe epigrafen setter ord på. For forfattere oppvokst i katolsk kultur på hver sin side av Atlanteren, omfatter sitatet noe mer, kanskje noe som faller utenfor horisonten til lesere i en norsk, overveiende protestantisk kultur. Når moren til Ernaux som troende katolikk omtaler den døde datteren som en helgen, henger det sammen med en tro på mulige forbindelser til de døde.

I Nord-Europa ble slike forbindelser svekket med Martin Luthers reformasjon. Han ville kvitte seg med skadelige virkninger av en helgendyrkelse som i middel­alderen hang sammen med en mulighet for mennesker til å kjøpe seg selv eller nærstående fri fra skjærsildens pinsler gjennom avlat. Oppgjøret med avlatshandelen var en utløsende årsak til Luthers brudd med pavekirken. Lenge hadde bruddet dogmatiske og politiske konsekvenser, i form av tydelig grenseoppgang fra protestantiske kirkesamfunn mot det man anså som ulike former for avgudsdyrkelse, for eksempel i form av kontakt med de døde. I vår tid legges brikkene på nytt, helt inn i det norske kongehuset. Ernaux’s litterære innfallsvinkel til morens dyrking av søsteren som helgen bidrar til en mer reflektert samtale enn for eksempel prinsesse Märtha Louises samtaler med døde, som ble debattert i norsk offentlighet omtrent samtidig som «Den andre datteren» utkom på fransk i 2011.

resten av forfatterskapet, et nøkternt utgangspunkt. Alt starter med en niårings overhøring av en samtale som ikke er ment for henne. Ernaux setter de voksnes perspektiv opp mot sin egen en gryende mistanke om at ting kan henge sammen på andre måter. I fortellingens nåtid leser Ernaux gamle fotografier, for eksempel ett foreldrene har framstilt som henne selv som baby. «Det er ikke meg, det er deg», skriver hun effektfullt, og peker på forskjellene hun i skrive­øyeblikket ser mellom bilder av søsteren og seg selv.

Moralen kommer til uttrykk i et sitat fra morens samtale på gata, seksti år tilbake i tid. Hun sier om den døde datteren: «

». Ernaux skriver, i presens: «Hun der, det er meg». Hun får fram hvordan scenen i fortellingen om moren ikke har endret seg mer enn i fotografiene boka gjengir. Noe endres likevel: For moren forble søsteren en helgen, markert på allehelgensdag. Først moren, så Ernaux, går til graven den dagen, gjennom mange år. For Ernaux representerer den døde søsteren «en skygge» som nær sagt forfølger henne.

premiss for fortellingen er at Ernaux’ foreldre mente de bare kunne ha råd til ett barn. Søsterens død er en forutsetning for at hun selv kunne bli født. Søsteren fungerer som en skygge, også fordi spedbarnet Annie i foreldrenes øyne erstattet henne. Å skrive boka kan innebære å gjøre opp for gjelden til en søster Ernaux på sett og vis skylder sitt eget liv. Boka kan også utgjøre et forøk på å skrive seg fri fra skyggen. Boka lar søsteren komme til live og dø igjen for at forfatteren skal kunne unnslippe henne. Der står teksten og dirrer, som del av en kamp «mot de dødes lange liv», i et skjørt grenseland mellom det private og det offentlige.

Søsterens død er en forutsetning for at hun selv kunne bli født.

Søsteren som skygge

Den har en paradoksal tittel, novellesamlingen Tomas Espedal utgir denne uka: «Mens det ennå er for sent». I boka slipper et mylder av stemmer til. Uten å oppgi selvbiografiske skriveformer helt beveger den seg inn i akutte, politiske temaer.

De korte tekstene kommer av og til i svermer, formet om emner som skrivesperre, krig, Ukraina, natur, blomster, fugler, politikk, romantikk, bilkjøring, litterære forbilder, døden, lesing, skriving, avreise og ankomst. Mot slutten står ‘NORD’, bokas eneste dikt, med tittel og ujevn høyremarg. Teksten skildrer flytting til et sted som kan ligne Valnesfjord, mellom Bodø og Fauske, der Espedal i lanserings­intervjuer oppgir at han bor, etter mange år i Bergen. Fra å ha levd i et utpreget bymiljø, som ga stoff til mange av Espedals bøker, gir Valnesfjord bedre utgangspunkt for å skildre natur.

Konkurransen om å skrive gode naturskildringer er imidlertid sterk i nordisk litteratur, særlig under trykket fra naturkrisen, og Espedals novelleform framstår ikke tilstrekkelig presis. Mer slående er bokas ready­made-aktige setninger fra akutte hendelser og konflikter i nyhets­bildet. Espedal får med at navngitte NRK-journalister som Helge Jøssing, Harald Berre og Vidar Eidhammer ikke lenger leser Dagsnytt, men Nyhetene. Endringen har skjedd nylig, her er boka på høyde med samtida.

 vis for Espedals prosa kan boka kaste fram meninger og trekke dem tilbake i motsetningsfulle bevegelser. Enkelte navn går igjen flere steder, for eksempel Asger og Karel. Historier knyttet til deres navn og brevvekslinger danner usammenhengende fortellinger. I en av dem treffer Karel en professor med en motsetning skrevet inn i navnet: Janei. Professoren raser mot den «såkalte virkelighetslitteraturen». Først og fremst er han irritert over mengden av meninger i offentligheten, for eksempel om «politikk og moter, kultur og krig». Janei mener det krever den største anstrengelse å la være å mene noe om noe som helst. I en annen novelle heter det på sokratisk vis at å innse at man ikke forstår noe, nærmer seg en form for dumhet, «det ypperste et tenkende menneske kan oppnå». Tekstenes pendel svinger mellom kunnskap og innsikt, uvitenhet og avmakt. Espedal beveger seg her på nokså godt opptråkkede stier i forfatterskapet. Mer etsende er andre deler av boka, der presise oppfatninger uttrykkes i få ord:

Er det mulig å karakterisere de siste ukers bevegelser mellom Trump, Netanyahu, Putin, Gaza og Ukraina i færre ord? «Også krig kan kjøpes» slår meg som ord med ekstrem effekt på liten plass. Espedals vilje til å gå inn i det vanskelige, voldelige er en styrke ved tekstene. Et annet konsist avsnitt lyder slik:

Verdens uro vokser. Volden blomstrer. Trær faller. Skogen dør. Krigen gror. Man gjødsler jorden med unge menn.

Alt kan kjøpes

Med engasjerende fortellinger om gjenstander og begreper vil historikeren Hilde Gunn Slottemo kretse inn «Privatlivets historie», om hvordan grensene mellom det offentlige og det private endrer seg i Norge. Industrialiseringen på 1800-tallet førte til omveltninger som skyter fart i vår tid, akselerert av kommunikasjonsteknologier vi ennå bare aner konturene av. Slottemos mikrohistorie tar utgangspunkt i tretten konkrete fenomener: Skomakerens verksted, en divan for psykoanalyse, en flaske med alkohol, et såpestykke for renslighet, en slikkepott for nøysomhet, en byplan for boligbygging, et kors, et demonstrasjonstog, en skjerm, et dikt om parforhold, en seng, et hjemmekontor og en selfiestang.

Boka er formet i en stor bue, fra skomakerens verksted i hjemmet, der arbeid og familieliv, offentlig og privat, skjedde uten tydelige grenser, til vår tids hjemmekontor, som har en lignende struktur, forsterket av koronapandemien. Slottemo har et godt blikk for likheter og forskjeller, og for at historien ikke beveger seg rettlinjet. På sitt beste, for eksempel i skildringen av overgangen mellom handelsfamiliene og det moderne industrisamfunnet, gir boka gode innspill til refleksjon. Jeg vokste opp med butikker som relativt sømløst gikk i ett med hjemmet, før kjedene overtok det meste av varehandelen. Nå sitter noen av oss på hjemmekontor og reflekterer over hvordan tida akselererer. Nye teknologier utvisker forholdet mellom det private og det offentlige i tjenester som Uber, Volt og Airbnb, der ulemper og privilegier blir fordelt på nye måter.

 i boka er skildringen av hvordan kombinasjonen av aktiv sosial­demokratisk politikk og kommersielle krefter forandrer husmorens rolle i etterkrigstida. Slottemo får fram hvordan statlige kampanjer og reklame fungerer som offentlige speil for det private. Skjematisk kan man si at kvinner gikk fra å være ulønnede hjemmearbeidere til å bli forbrukere og lønnsarbeidere i det offentlige. Jeg assosierer til Annie Ernaux’ roman «Årene», en bok som på et enda mer mikroskopisk nivå skildrer tilsvarende endringer i Frankrike. Blikket på kvinners sentrale rolle i samfunns­endringene er et godt grep i «Privatlivets historie».

De fleste av Slottemos grep gir gode fortellinger, selv om det åpenbart ligger et hav av muligheter utenfor det lille utvalget skjønnlitteratur Slottemo anvender. For eksempel kunne følelsen av skam vært behandlet i mer enn noen korte setninger. Nyere norsk litteratur flyter over av innfallsvinkler til skam, helt fram til Kathrine Nedrejords minoritetsperspektiv i «Sameproblemet». Romanen gir verdifulle innblikk i konsekvenser av å snakke eller ikke snakke samisk – eller å bære kofte offentlig. Slottemo kunne også nevnt effekter av kunstig intelligens (KI), et begrep som nærmer seg sytti års bruk – og dermed er mer enn modent for historisering. Effektene er for omfattende til at de kan forbigås i stillhet.

Kapitlet om divanen, som omfatter psykoanalysen og skapelsen av selvet, skiller seg ut, med mer teoretisk, omstendelig framstilling, fullt av navn og referanser som tynger fortellingen. Jeg verdsetter bokas referanser til skjønnlitteratur, men her nevnes forfattere som Sigurd Hoel og André Bjerke for kortfattet til at det fungerer i helheten.

, særlig ­forbundet med arbeiderkultur og kvinnebevegelse, gir likevel boka politisk kraft og rikelig stoff til ettertanke. At hun også nevner et nyere, kontroversielt teaterstykke som «Ways of seeing» (2018), og den etterfølgende skandalen i familien til justisminister Tor Mikkel Wara, gir innsikt i hvor innfløkt forholdet mellom det offentlige og det private kan bli i seine stadier av moderne samfunn.

En privatsak

Etter en strålende debut med poetisk prosa i «Det lille vi vet om Sib», skriver Helene Torvund strammere poesi i bok nummer to. Hvert vers, hver vending i «Gust» er kortere, linjefallet hyppigere, selv om diktenes poetiske uttrykksmåter ikke er langt fra prosaen i debutboka. Et undrende, bevegelig jeg speiler seg fremdeles i omgivelsene. «Gust» rommer mange gode dikt, likevel kan man lure på om formen tåler alle speilvirkningene.

Tittelen, «Gust», peker mot et kjølig vindpust, med mulig drag av sykdom – eller noe spøkelsesaktig, med henvisning til en «alvering» på første side. Ringen viser ikke til gras tråkket ned under alvedans på en slette, derimot til noe brutalt menneskelig: områder dekket av asfalt og betong. Dikt­jeget står i vinduet ut mot en skog «som er jevnet med jorden». Bevisstheten om naturødeleggelser, som man ser i stadig større deler av norsk poesi og prosa, finnes i rikt monn også i «Gust», presist og historisk bevisst formulert.

 etter trærne, er en gusten, gråhvit flate, som om skogen «har trukket en skodde for». Gamle grensesteiner dukker opp i flere av diktene, kanskje del av en naturkunnskap som er gått tapt? Hvor mange kjenner lyden av kattugle? Steinene kan tolkes som navn på arter:

Et så hyppig anvendt ­poetisk bilde virker etter hvert forslitt.

Gråt og pust

Boka til Det norske Travselskaps 150-årsjubileum føyer seg inn i rekken av historiske betraktninger i lignende utgivelser av Dag Solstad, der den forrige heter «Artikler om litteratur 2015–2021». Et felles trekk ved en del av artiklene er at de tar utgangspunkt i Solstads hukommelse, eller mangel på sådan. Han former lange setninger, samt noen korte, med utgangspunkt i et mer eller mindre pålitelig minne, også i «En sann svir!». Stilen er en slags muntlig skriftlighet, med innskytelser, rettelser, slik at teksten ligner et foredrag, bundet sammen av en fortellende, feilbarlig, selvreflekterende forfatter. Med andre ord, boka holder Solstads høye nivå. Stilen står i talende kontrast til generalsekretær Svein Morten Buers mer nøkterne etterord, hvor Trav­selskapets leder presiserer at teksten ikke bør betraktes som historiske fakta, men subjektive minner.

 likevel ha visst hva de gjorde ved å be Solstad skrive for dem. Da industrikonsernet Aker i sin tid fylte 150 år og ville ha en jubileumsbok, fikk de en roman: «Medaljens forside» (1990). «En sann svir!» utgjør travsportens forside, framstilt av en person som «har vært oppslukt» av sporten siden han var tolv år gammel. Baksiden av medaljen, forbruket av hestekropper, samt travsportens mørkere økonomiske sider, med pengeutpressing og trusler av ulike slag, blir knapt nevnt.

Desto nærmere kommer boka selve travbanen og løpene. Solstad ble tilknyttet Jarlsberg ved Tønsberg som tolvåring i 1953. Han arbeidet der fram til 1960, først som såkalt stafett, hvor jobben besto i å springe rundt på området med resultat­listene for hvert løp. De siste tre årene fikk han en annen oppgave: å regne ut eventuelle odds for hestene som deltok. Ung­gutten fra Sandefjord var anerkjent som «en kløpper med tall». Siden har han fulgt travsporten fra ulike kanter av verden, i byer som Milano, Berlin og New York. Som bosatt i Oslo det meste av tida etter 1980, er Bjerkebanen den viktigste arenaen for Solstad, ikke bare som tilskuer. En kort periode var han også en mislykket hesteeier sammen med tre kamerater. Opplevelsene på Bjerkebanen fant veien inn i en av Solstads romaner, «Professor Andersens natt» (1996), der den mistenkte morderen eier en travhest sammen med tre andre. Vakkert skildrer Solstad hvordan romanen springer ut av tanker han gjorde seg på en takterrasse i Sorrento, utenfor Napoli, kort tid etter at han hadde giftet seg med Therese Bjørneboe.

 de aller fleste Oslo Grand Prix-løpene på Bjerkebanen siden begynnelsen av 1980-tallet, skriver han. Her må jeg stoppe et øyeblikk. Solstads jubileumsartikkel virker skrevet for et publikum med inngående kjennskap til travsportens ord og begreper. La meg derfor forklare: Oslo Grand Prix er det største som skjer innen hestesport i Norge (ifølge rikstoto.no). Løpet har internasjonal deltakelse, førstepremien var i 2023 på én million kroner. På listen over vinnere, altså hester, kusker og eiere siden starten i 1966, finnes en rekke navn som myldrer gjennom Solstads jubileumsberetning, fra Scott Protector til Victory Tilly, som vant i 2000. Solstad skriver at han planlegger å avslutte beretningen ved årtusenskiftet. Som i romanen «Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896» kan hva Solstad skriver, og hva han gjør, være høyst forskjellige ting. I romanen fra 2013 skrev han at han «ville la være å dikte», en oppskrift man neppe kan si at han fulgte. Når han nå, i en bok nesten like dryssende full av egennavn, sier han vil avslutte artikkelens framstilling i året 2000, kan heller ikke det tas bokstavelig. Straks setningen om avgrensning er formulert, fortsetter Solstad:

Tenk hva jeg kunne ha skrevet om den fenomenale 2013-årgangen med Cokstile 1.09,1, Juliano Rags 1.09,9, Thai Tanic 1.09,9 (den tilhørte en tidligere årgang, det gjør også Lionel), Ferrari B.R. 1.09,9, Evil Enok 1.10,4, Orlando Vici 1.10,4, Stoletheshow 1.10,4 blant andre, hver av disse, med presentasjoner av hva de har prestert i sin karriere, ville fort kunne bli beskrevet på minst én side per hest, og det går jo ikke, ikke i det hele tatt.

Selv en travmessig tungnem leser som meg tar poenget, mellom alle de rare navnene og de noe kryptiske løpstidene: Det ville sprenge grensene for boka om Solstad skulle skrevet om alt han har opplevd på travbanen. Om Telemark-romanen var en navnesymfoni, kan årets bok noe uærbødig kalles en navnegalopp. Galopp er som kjent ikke godkjent i travsport, men nettopp bruddene med jubileumsbøkers sjangerkrav gjør boka bokstavelig talt til «En sann svir!». Den innforståtte henvendelsen til travkyndige viser seg ved at merkverdige navn på hestene ikke kommenteres, heller ikke faguttrykk som «totalisator», «kaldblods» og «varmblods», eller små bokstaver i parentes etter noen av sluttidene: «(a)» eller «(e)». Parentesenes innhold forblir gåtefulle.

 Solstad er fagbladet Trav og Galopp-Nytt. Han har selv vært kilde der, og innrømmer at bladet er det eneste som pleier å sitere ham på at travsporten utgjør det sanne klasseløse samfunn. Andre medier lar være å sitere slike utsagn for å beskytte Solstad mot ham selv, mener han. Uansett, folk fra alle samfunns­lag møtes på travbanen. Han belegger det med den høyst ulike bakgrunnen til de fire kameratene som i sin tid kjøpte fiaskohesten Frances Bell. Sammen med Solstads «hemmelige» kollegiale forhold til Alm Svarten, hesten som i sin tid vant Gran kommunes kulturpris, gjør slike små glimt boka til en nytelse å lese.

En kort periode var han også en mislykket hesteeier.

Travle tider

Seilte man forbi Arendal for hundre år siden, var Tromøy kirke et viktig punkt for navigasjon. Den hvite kirka var i flere hundre år en del av landtoningen, konturene av landskapet sett fra sjøen. Mot slutten av 1900-tallet grodde landskapet igjen. Nå kan man verken se kirka fra havet – eller havet fra kirka. Tett skog stenger utsikten. Bruset fra dønningene hører jeg likevel, en sein ettermiddag i januar. Jeg har reist hit for å høre Karl Ove Knausgård i samtale med forfatterkollega Birger Emanuelsen i kirka – og er tidlig ute. Lyset på gravene på kirkegården er tegn på velstand, små elektriske lykter skinner åpenbart døgnet rundt.

. En sti leder mot sjøen, dønningenes slag mot rullesteinene og svaberget trekker meg ned dit. Ved stranden er bølgene synlige som horisontale lysglimt idet de slår mot land. Tromøya ligger langs en endemorene fra siste istid. Raet er et tidsskille, en synlig grense, lagt for 12.000 år siden. Da begynte en periode med relativt stabile temperaturer, en forutsetning for moderne sivilisasjon, for skrift, for litteratur, en epoke som synes å nærme seg slutten. Jeg går opp skråningen mot Tromøy kirke. Steingjerdene omkring kirkegården virker merkverdig jevne og rette, med avrundede, velplasserte steiner – en synlig ordnet verden. Tromøya er til stede i Knausgårds tekster fra starten, ja, mer enn det, et sitat fra en gravskrift fra kirkegården er Knausgårds første offentlige ytring i bokform, før han ble forfatter av romaner:

Hvor sød er Hvilen ey naar Livet selv er Møye

Naar alderdom kun det navn af Sygdom bær

Hvor let kan Jorden da den ædle Sjæl fornøye

Hvis attraa Lengsel Trøst selv Himlen ene er.

Ordene om døden som utfrielse, redning, slik gravteksten uttrykker, står først i en tekst kalt ‘Søvn’, Knausgårds bidrag til antologien «ALT / dokumentært» (1996), får jeg vite i samtalen mellom Knausgård og Emanuelsen. Geir Gulliksen, den gang redaktør i Tiden Norsk Forlag, spurte om Knausgård hadde mer. Det hadde han ikke, men han «ville forferdelig gjerne bli forfatter», som han innrømmer i Tromøy kirke. På kort tid skrev han sytti ifølge ham selv verdiløse sider, men fikk likevel kontrakt. Gulliksen viste ham tillit. Det er snart tretti år siden, resten av samarbeidet er historie.

seg inn og ut av serien romanen er en del av, der Tromøy kirke er sentral også i første bok, «Morgenstjernen» (2020). Emanuelsen stiller gode spørsmål, som særlig kretser rundt hvordan han skriver. Knausgård forteller om jevne rutiner, noen timers arbeid de fleste hverdager. Målet er å skrive tre sider hver dag, for å ende opp med en seks hundre siders roman i året. Om ettermiddagen sender han teksten til Gulliksen, neste dag får han svar. Slik bølger tekstene fram og tilbake mellom London og Oslo. I fjor ble resultatet to bøker, essaysamlingen «Kjøttets ingeniører» og romanen «Arendal».

Knausgårds forfatterskap skaper uorden i en midlertidig orden, tenker jeg under samtalen. Birger Emanuelsen peker på at de fire linjene fra gravskriften også dukker opp i romanen «Arendal», Knausgårds nyeste bok. De er elementer i historien om en slags sekt som søker seg inn i kirkerommet om natten. I romanen kommer familiefaren Syvert til Tromøya etter et bilhavari. I kirka er han vitne til en spiritistisk seanse, noen mennesker samler seg for å oppnå kontakt med de døde. Knausgård sier vi ikke trenger å gå langt tilbake i tid før verden var helt annerledes. Han minner om at verden framsto på en annen måte for dem som oppsøkte dette kirkerommet på 1600-tallet – og den kommer til å bli annerledes igjen. Å tro på livet etter døden, at det finnes en himmel, er svært forskjellig fra hvordan Knausgård tenker, sier han, uten å gå nærmere inn på det. Han vil holde romanenes rom åpne, tenker jeg.

Tida forrykkes, den brytes opp på en rekke forskjellige måter.

Tom Egil Hverven

Artikler

Mange års studier av egyptologi munner ut i fabelaktige dikt.

Samtidspoesien er mer enn selvbiografiske romaner.

Abdulrazak Gurnahs nye roman er ikke hans beste, men gir et godt bilde av ungt begjær.

I forskerens fotspor

Hold opp, Hagtvet

Rune Christiansen leker med sjangerkonvensjoner, krim og filmreferanser. Det blir i overkant innviklet.

«Estetisk leksikon» leverer noe alle som vil forstå kunst og litteratur trenger.

Eie, beherske, erobre

Pave Frans’ brev fra i fjor var en sterk appell til kristne om å lese skjønnlitteratur. Samtidig viste det noen blindflekker.

Filosof Jean-Luc Marion mener kunstnere må slutte kalle seg «skapere».

Påsken er ikke bare eldgammel, den er også ny og livsfrisk hver vår.

Maktens tinder

Dag Solstads bøker strekker seg mot fellesskapet. I en moderne verden utgjør de en særegen motkraft.

Den nye arbeiderklassen har satt spor i samtidslitteraturen, viser en ny antologi.

Nye bøker og tv-serier gir innspill til refleksjon over skillet mellom det offentlige og det private.

Søsteren som skygge

Tomas Espedal legger selvbiografiske skrivemåter bak seg, til fordel for mer radikal samfunnskritikk.

Hilde Gunn Slottemos bok om privatlivets historie gir stoff til ettertanke, men har åpenbare mangler.

Språklig oppfinnsomhet og underlige naturskildringer løfter Helene Torvunds nye bok.

Travle tider

Knausgårds romaner skaper produktivt kaos i de kristne symbolene.

Gerald Murnanes «Slettene» er som en opphøyd western.

Martin Bech Holtes bok overser hva som kan gjøre Norge virkelig fattig.

Folkekjær kunstner

Naturtap og klimaendringer rykker inn i Mona Høvrings poesi, uten at diktene mister sin kraftfulle flertydighet.

Vidar Sundstøls prosa flyter usedvanlig godt – i en trilogi som setter spor.

To kunstnere lager for tida slitesterke salmer i et nyskapende språk.

Mange års studier av egyptologi munner ut i fabel­ak­tige dikt.

Samtids­poe­sien er mer enn selvbio­gra­fiske romaner.

Abdulrazak Gurnahs nye roman er ikke hans beste, men gir et godt bilde av ungt begjær.

I forskerens fotspor

Hold opp, Hagtvet

Rune Chris­ti­ansen leker med sjanger­kon­ven­sjoner, krim og filmre­fe­ranser. Det blir i overkant innviklet.

«Estetisk leksikon» leverer noe alle som vil forstå kunst og litteratur trenger.

Eie, beherske, erobre

Pave Frans’ brev fra i fjor var en sterk appell til kristne om å lese skjønn­lit­te­ratur. Samtidig viste det noen blind­flek­ker.

Filosof Jean-Luc Marion mener kunstnere må slutte kalle seg «skapere».

Påsken er ikke bare eldgammel, den er også ny og livsfrisk hver vår.

Maktens tinder

Dag Solstads bøker strekker seg mot felles­skapet. I en moderne verden utgjør de en særegen motkraft.

Den nye arbei­der­klassen har satt spor i samtids­lit­te­ra­turen, viser en ny antologi.

Nye bøker og tv-serier gir innspill til refleksjon over skillet mellom det offentlige og det private.

Søsteren som skygge

Tomas Espedal legger selvbio­gra­fiske skrive­må­ter bak seg, til fordel for mer radikal samfunns­kri­tikk.

Hilde Gunn Slottemos bok om privat­livets historie gir stoff til ettertanke, men har åpenbare mangler.

Språklig oppfinn­somhet og underlige natur­skild­ringer løfter Helene Torvunds nye bok.

Travle tider

Knausgårds romaner skaper produktivt kaos i de kristne symbolene.

Gerald Murnanes «Slettene» er som en opphøyd western.

Martin Bech Holtes bok overser hva som kan gjøre Norge virkelig fattig.

Folkekjær kunstner

Naturtap og klima­end­ringer rykker inn i Mona Høvrings poesi, uten at diktene mister sin kraftfulle flerty­dighet.

Vidar Sundstøls prosa flyter usedvanlig godt – i en trilogi som setter spor.

To kunstnere lager for tida slite­ster­ke salmer i et nyskapende språk.

Mange års studier av egyptologi munner ut i fabelaktige dikt.

Samtidspoesien er mer enn selvbiografiske romaner.

Rune Christiansen leker med sjangerkonvensjoner, krim og filmreferanser. Det blir i overkant innviklet.

Pave Frans’ brev fra i fjor var en sterk appell til kristne om å lese skjønnlitteratur. Samtidig viste det noen blindflekker.

Dag Solstads bøker strekker seg mot fellesskapet. I en moderne verden utgjør de en særegen motkraft.

Den nye arbeiderklassen har satt spor i samtidslitteraturen, viser en ny antologi.

Tomas Espedal legger selvbiografiske skrivemåter bak seg, til fordel for mer radikal samfunnskritikk.

Hilde Gunn Slottemos bok om privatlivets historie gir stoff til ettertanke, men har åpenbare mangler.

Språklig oppfinnsomhet og underlige naturskildringer løfter Helene Torvunds nye bok.

Naturtap og klimaendringer rykker inn i Mona Høvrings poesi, uten at diktene mister sin kraftfulle flertydighet.

To kunstnere lager for tida slitesterke salmer i et nyskapende språk.