Tom Egil Hverven

#fff

Den ambisiøse diktsamlingen «Salt/Land» kan leses som et portrett av et øysamfunn. Med samfunn mener jeg ikke bare menneskene som har bodd der – eller sporene etter dem. Jeg tenker på naturen, øyas plassering i salt hav, med et vidt landskap omkring. Hva utgjør debutsamlingen til Fredrik Parelius? Den blander naturpoesi med minnearbeid, i en avansert lek med ord og former. Som lyrikk gjør den bruk av sjangerens eldste rim og rytmer, syngende. Samtidig foregår noe under bokstavenes dansende overflate, noe svulmende mørkt, hviskende antydet i et foranstilt fragment, uten annen kjent opphavsmann enn forfatteren: «

Parelius har doktorgrad i moderne norsk lyrikk. Han er en lærd debutant. Tekstene svinger seg gjennom poesiens ulike uttrykk, fra prosadikt og frie vers til sjangerens strenge former, særlig sonetter. Enkelte verselinjer går igjen tre ganger i ulike dikt. Som om ikke det var nok, skriver Parelius slike enkeltstående linjer fra hele samlingen inn i en avsluttende mestersonette, et dikt på utmålte 14 vers, ‘Under haugen’. Effekten er svimlende. Samlingens sentrifugale og sentripetale krefter, tekstenes spredning og sammentrekning, forenes i den siste sonettens gravhaug, dekket av «grønskens strupetak», gras som på samme tid virker beskyttende og kvelende.

utfordringene på ulike måter. Katrine Heiberg i Morgenbladet og Gro Jørstad Nilsen i Bergens Tidende skriver i rosende anmeldelser om åpningsdiktet, ‘Alsøyland’, en skildring av en halvøy. Heiberg mistolker Alsøy som en øy. Nilsen tolker halvøya som stedet der samlingen utspiller seg. Jeg tolker boka annerledes, sentrert om én hel øy, Tomma, «et herjet hjerte». Øya stiger klart og tydelig fram i en ekfrase, om lag en tredel ut i boka, med tittelen «Geologisk generalkart 1925». Skildringen av kartet gjengir bergarter i forskjellige farger, som her, i siste halvdel av diktet:

Et herjet hjerte

#000

I dagboknotatene i «Mitt Abruzzo» skildrer Per Petterson et møte med den amerikanske kollegaen Marilynne Robinson noen år inn på 2000-tallet. Han har slått gjennom internasjonalt med «Ut og stjæle hester», hun med «Gilead», første roman i kvartetten hun ble viden kjent for. De skal på scenen i Washington D.C. for å snakke om bøkene. Petterson liker Robinsons bok svært godt. Han nærmer seg henne før samtalen for å knytte kontakt. Hun ser fraværende på ham, «søvnig nesten», snur seg og fortsetter å snakke med sidemannen. Hun har åpenbart ikke lest Pettersons roman, noe som blir bekreftet på scenen, der hun avfeier alle forsøk på samtale.

Etter å ha lest «Mitt Abruzzo» nærmer jeg meg Marilynne Robinsons forfatterskap med visse fordommer – glad for at jeg i likhet med Petterson møter henne først og fremst i tekster. Gjennom den essayistiske delen av forfatterskapet undrer jeg: Tenker hun for høyt om seg selv – om forfattere i hennes tradisjon, ja, om mennesket generelt? Eller hadde hun kanskje bare en dårlig dag, den gangen i Kennedy Center, for et par tiår siden? Tålmodig arbeid med bøker kan dekke over dårlige dager. Romanene gir et usedvanlig litterært løft. De fire romanene i Gilead-kvartetten, utgitt i USA mellom 2004 og 2020, utgjør et dypdykk i amerikansk historie, med tyngdepunkt på 1950-tallet, tiåret før borgerrettskampen gjorde den svarte delen av amerikansk befolkning mer likestilt med den hvite. Bøkene skildrer to naboer, John og Robert, og deres familier. De to vennene er aldrende prester i hver sin reformerte menighet, med hang til å diskutere evige spørsmål: Hva er et menneske? Hvordan finne et hjem? Hvordan søke et meningsfullt liv? Hvis nåde finnes, hva består den i?

Samtidig som John og Robert framstår som pastorer med sterke meninger, er John utstudert skildret, med flertydige nyanser. Han reflekterer over døden i første bok, «Gilead», formet som et langt brev til sønnen, som ennå bare er et barn. John kan sette fram kategoriske påstander, for eksempel om den kristne dåpen, som symboliserer innlemmelse i et fellesskap. Samtidig er romanen fylt av tvil. John trekker ofte påstander tilbake, for å reflektere over det opprinnelige spørsmålet fra nye kanter. Han mener dåpen ikke fremmer hellighet, dåpen 

 hellighet, og i dette ligger en kraft. Han har selv, som prest, kjent kraften gå gjennom seg. Man føler skapningens liv, dens mystiske liv, og ens eget mystiske liv samtidig, sier han. I rekonstruksjon av et minne fra barndommen reflekterer John over hva som skjedde da han og noen fromme kamerater døpte et kull med kattunger. Hendelsen vekker nye spørsmål: Hva utgjør en dåp? Hvilken kraft ligger i symbolske handlinger?

Uten humor er scenen ikke. En av kameratene er baptist. Han tror «fullt og fast på å bli dukket helt under». John aner at det ikke er noen god idé å holde nyfødte kattunger under vann. I ettertid er han undrende til hva som faktisk skjedde. Kattemoren tok noen av ungene i nakkeskinnet og dro dem med seg mens guttegjengen holdt på med dåpen. Forble noen av dem hedenske katter? Hva skjedde med dem John klarte å døpe? I mange år lurer han på hva de har gjort med kattungene, «ut fra en kosmisk synsvinkel». Tanken kan virke komisk, men John mener det alvorlig. Under ligger den reformerte kristendommens predestinasjonslære: Er noen forutbestemt til frelse, andre til fortapelse? En kosmisk synsvinkel, belyst av Robinson mange steder, også i Fosseforedraget, handler om menneskets – og dermed Guds – posisjon i universet. I «Gilead» fører minnet om dåpen av kattunger over i en passasje der John siterer Ludwig Feuerbach (1804-1872), en overgangsfigur i tysk filosofi, mellom idealisme og materialisme:

Vann er den reneste, klareste av alle væsker; i kraft av dets naturlige vesen er det et bilde på Den guddommelige ånds plettfrie natur. Vann har kort sagt en betydning i seg selv, som vann. Det er på grunn av sin naturlige kvalitet at det blir vigslet og valgt ut for å formidle Den hellige ånd. I så måte ligger det en vakker og dyp, naturlig betydning til grunn for dåpen.

John fikk som ung boka «Kristendommens vesen», et hovedverk av Feuerbach, i gave av den noe mindre fromme Edward, en bror som studerte i Tyskland og håpet å riste fromheten ut av John. Virkningen av Feuerbachs tenkning tidlig i Gilead-kvartetten er eksplosiv: Ved å sitere filosofen gjengir Robinson en åpenbar mulighet for moderne mennesker: Gud er skapt av menneskene, ikke omvendt. Gud kan ifølge Feuerbach tolkes som menneskets tilbedelse av seg selv. Under fortellingen ligger det faktum at hans tenkning var en viktig forutsetning for utviklingen av dialektisk materialisme hos Marx og Engels.

Hos Jon Fosse finnes en variant av lignende tankegang i «Septologien», der Asle tidlig hevder at «

utan mennesket hadde ikkje Gud vore til, og utan Gud hadde ikkje mennesket vore til

», et sitat av en tidligere tysk tenker, Meister Eckhart. Folk som beklager seg over at de som inviteres til å holde Fosseforedraget snakker for lite om Jon Fosse, kan med hell studere forfatterskapene nærmere. Sannheten er at religion, eller forestillingen om en bedre verden, slik den framstilles hos både Robinson og Fosse, på ingen måte er begrenset til himmelske sfærer. Det jordiske og himmelske er sammenfiltret, vevd inn i hverandre, som virkningsfull litteratur – med sterk vekt på det jordiske.

Det jordiske og himmelske er sammen­filtret, vevd inn i hverandre.

I Guds bilde

De siste årene har skandinaviske kristendemokratiske partier beveget seg mot høyre. Dyptgripende endringer i mentalitet kan ligge bak: Det er en sammenheng mellom posisjoneringen til Kristdemokraterna i Sverige og Kristelig Folkeparti i Norge og den brede oppslutningen om Donald Trump og Pete Hegseth blant evangelikale kristne i USA. Men hvordan? To nye bøker, «Makten och det heliga» av Joel Halldorf, samt «Hvem skal vi elske?» av Ragnar Misje Bergem, undersøker bakgrunnen for globale politiske omveltninger.

La meg starte i en dokumentarisk fiksjon, Per Olov Enquists «Lewis resa» (2001). Romanen handler om pinsebevegelsens raske vekst på 1900-tallet, under ledelse av den svenske predikanten Lewi Pethrus. Boka utkom for tjuefem år siden, i en tid hvor religion fremdeles var på vikende front i vestlige land. Hvem ante hvilken betydning konservativ kristendom kunne få i politikken? Noen av romanens innledende setninger har jeg tenkt på siden. Enquist skildrer hvordan pinsebevegelsen springer ut av en radikal strøm i europeisk fromhetsliv, med røtter hos herrnhuterne på 1700-tallet:

Det var som et kor av navn og stemmer, det var den europeiske radikalpietistiske from

heten, uten samfunns- eller imperiedrømmer, noe høyst uvanlig, nå nesten fraværende. Det store, hviskende koret av stemmer fra mennesker som var ringe, men hadde gjort sitt beste 

Herrnhuterne og deres etterfølgere hadde ikke ambisjoner om å skape samfunn, de ville omskape mennesker. De ville ikke utgjøre noen «statsbyggerreligion», de søkte ikke makt. De ville gjennomsyre samfunnet nedenfra. De radikale pietistene ønsket ikke strid, men fred, skriver Enquist. Imperiedrømmer var høyst uvanlige, 

. Nå? Setningen skifter diskret fra fortid til samtid. Hvordan kunne lignende frikirkelige strømninger så raskt skifte kurs, til og med danne grunnlag for makt, i retning av kristennasjonalistiske holdninger i en rekke land?

Teologen Joel Halldorf, professor i kirkehistorie ved Enskilda Högskolan i Stockholm, er en erfaren forfatter og aktiv deltaker i svensk offentlighet. Hans forrige utgivelse var den kritikerroste «Bokens folk» (2023). Halldorf vokste opp i pinsebevegelsen og kjenner svensk frikirkelighet fra innsiden. Årets bok, «Makten och det heliga», er delt i sju deler, inkludert fyldige forord og etterord, alle datert og plassert historisk, i og utenfor Halldorfs eget liv. Det gir teksten unike forankringer. Halldorf gir inntrykk av å skrive ut fra et eksistensielt behov for å forstå. Forordet starter i et teltmøte med den norske pinsepredikanten Emmanuel Minos i 1990. Halldorf er ti år gammel. Minos taler om fred, etter en drøm om Mikhail Gorbatsjov. Drømmen stopper ikke der: Alt blir svart, mørket dekker jorden. Teltmøtene i Halldorfs oppvekst ble holdt i en skandinavisk periferi av storpolitikken. I dag har apokalyptiske syner rykket inn i sentrum av politikken, som begrunnelser for Pete Hegseths krigsministerium, under Donald Trumps administrasjon. Visjonene kan spille en avgjørende rolle for krigføringen i Midtøsten.

Om vi tar et skritt tilbake: Hvilke visjoner om samfunnet skaper religionene, seint i den vestlige, liberaldemokratiske epoken? Religion som fenomen mangler en allment akseptert definisjon. Etymologisk betyr ordet «det som binder sammen». Religioner kretser rundt erfaringer av det hellige, ifølge Halldorf. Ordet hellig henger sammen med at noe oppleves som helt, uskadet, komplett og friskt. Sosiologen Émile Durkheim hevdet for over hundre år siden at samfunn bare kan fungere om de vekker erfaringer av det hellige i mennesker. Religionenes tilbakekomst i politikken må forstås på denne bakgrunnen: Den liberale bølgen som startet for om lag to hundre år siden, og som skjøt fart i og med globalisering og frihandel mot slutten av forrige århundre, etterlot seg et vakuum. Venstreorienterte bevegelser maktet ikke å fylle tomrommet, noe som ble stadig klarere etter murens fall i 1989. Framveksten av islamisme, jødisk ortodoksi og kristennasjonalisme lar seg dermed belyse i Halldorfs velformulerte framstilling.

Halldorf og Ragnar Misje Bergem tilhører et skandinavisk fagmiljø med økt interesse for politisk teologi de siste tiårene, som del av en internasjonal bølge. Med utgivelser som «Politisk teologi» (2019) og «The Politics of Monotheism (2024) har den norske teologen Bergem startet et ambisiøst forfatterskap. Årets bok, med den noe forvirrende tittelen «Hvem skal vi elske?», snevrer inn perspektivet til «De kristne ideene bak Maga-bevegelsen», bokas undertittel. Bergem har imponerende god oversikt over landskapet bak bevegelsen som ikke bare vil gjøre USA til et stort og mektig land, men til en kristen nasjon, med lovgivning og skoleverk basert på en snever forståelse av såkalt «kristne» verdier, ut fra merkverdig selektiv bibellesning. Bergems bok gir innsikt i de ulike delene av det kristelige velgergrunnlaget for Trump og Hegseth, blant såpass forskjellige grupperinger som evangelikale protestanter og konservative katolikker. Det kan virke merkelig at reaksjonære katolikker er en del av Trumps maktbase, samtidig som pave Leo XIV for tida står fram som en av Trumps tydeligste motstemmer. Forklaringen er enkel: Så vid er den katolske kirken, med 1,4 milliarder medlemmer over hele verden. Bergem viser hvordan høyrefløyen blant amerikanske katolikker målbevisst har søkt makt, med visepresident J.D. Vance i fremste rekke. Når Trump vil sikre flertall i amerikansk høyesterett for bedømmelsen av politiske beslutninger, velger han konservative katolikker.

Kjærlig­heten forklarer ­politikkens ­sanselighet.

Imperiedrømmer

Boka «Temperatur» er en sanselig og kroppsnær framstilling av noe så abstrakt som vitenskapelige målinger. Forfatteren Ellen Vistes opphold på Svalbard, med isbading, badstue og turer til øygruppas breer og gruver, byr på konkrete opplevelser av kulde og varme. Hva måler vi egentlig når vi måler temperaturen i kroppen, i lufta eller i vannet? Hva er temperaturmålingens historie? Hvilken betydning har slike historier nå – i lys av økende klimaendringer? Bokas engasjerte, kronologiske framstilling av temperatur­målingens kultur- og vitenskapshistorie leder fram til akutte utfordringer i samtida.

 Ellen Viste som kommunikasjonsrådgiver ved Bjerknessenteret i Bergen, et viktig fagmiljø for klimaforskning. Hun er meteorolog med doktorgrad på regn og har tidligere utgitt den kritikerroste boka «Vindens historier» (2023). Årets utgivelse, «Temperatur», har undertittelen «en historie om kuldesjokk, varmedød og arten som stiller klodens termostat». Vekten ligger på menneskets fornemmelser av varmt og kaldt – samt vår påvirkning på klodens evne til å holde temperaturen på et levelig nivå. Boka er delt inn i om lag tretti kortere kapitler, inkludert fyldige referanser og noter. Historien veksler mellom forfatterens egne erfaringer og kompetent kunnskapsformidling. «Temperatur» går rett inn i den eksistensielle dimensjonen ved bokas emne: I likhet med andre pattedyr må mennesket holde kroppens temperatur relativt konstant for å overleve:

Trettisju grader er blodets fasit. Noen overlever fem grader mindre, de færreste fem grader mer.

De korte setningene er mettet med mening. Klimaendringene finnes gjennom boka som undertekst, mer enn som tørre tall og fakta. Ved at Viste begynner i oppvarmet vann i Nordnes sjøbad hjemme i Bergen, får hun fram enkle, anskuelige kjensgjerninger: Med hensyn til temperatur, er mennesket arten «som ikke kan endre seg selv og heller forandrer verden». Boka følger vitenskapsfolk gjennom århundrene, med utviklingen av termometre og temperaturskalaer som Celsius, Fahrenheit, Réaumur og Kelvin. Bak navnene finnes utforskende mennesker, flere av dem med omfattende virkninger i vitenskapshistorien.

 er boka ikke: Å ha nesten seks hundre noter i en bok av dette omfanget, mange av dem med utfyllende opplysninger, virker ikke nødvendig. Bøker rettet mot allmenne lesere bør konsentrere seg om å fortelle viktig informasjon i løpende tekst, og begrense notene til å vise hvor kunnskapen er hentet fra. En lang digresjon om diplomaten og oppfinneren Benjamin Thompson (1753

1814), over flere kapitler, er riktignok morsom lesning. Beretningen om amerikaneren i spiontjeneste for britene i Bayern, der han blir utnevnt til riksgreve av Rumford, vikler seg likevel inn i kvinnehistorier som fører noen hakk for langt bort fra bokas emne. Thompsons viktigste innsats innen temperaturforskning er oppdagelsen av hvordan mekanisk arbeid kan utvikle varme, for eksempel ved boring av kanonløp. Når det er sagt, beveger «Temperatur» seg generelt på solid nivå innen forskningsformidling. Særlig bokas skildring av oppholdene på Svalbard gir teksten intens kontakt med endringene, som skjer raskere i Arktis enn noe annet sted på kloden. Viste tilbringer noen vårmåneder der i 2024. Hun bodde på øygruppa også som student på 1990-tallet og kan dermed gjengi egne fornemmelser av forskjellene. Bokas perspektiver kan være svimlende, i kompakte setninger om universets energi, spredt over milliarder av år:

Tid og temperatur styrer. Universet vil bli for kaldt for liv – en gang. Solen vil slukne – om fem milliarder år. Jorden skal bli varmere. Nå. Luften, havet, isen, regnskogen og tundraen. Temperaturen stiger overalt, men ingen steder mer enn i Arktis. Aller bråest stiger den på Svalbard.

, med den tørre tittelen ‘Offisiell temperatur’, går konkret inn på endringene ved Longyearbyen. Siden 1971 har årstemperaturen der steget nesten fem grader – og vintertemperaturen nesten åtte. «Det er tre–fire ganger så mye som gjennomsnittet av verdens målestasjoner.» La setningen synke. Viste forklarer det enhver kan se og høre i norske værmeldinger: Temperaturen på Svalbard er til tider absurd, faretruende høy, også sammenlignet med det norske fastlandet. 

 stiger temperaturen på Svalbard raskere enn andre steder? Viste og kollegene nøler. Forskerne foretrekker et nøkternt språk. Hvordan finne ord? «Overveldende» er et nær sagt resignert valg hos en av kollegene som har oppholdt seg sammenhengende i Longyearbyen i over tjue år. Én grunn til de raske endringene er «atlantifisering». Vann fra Golfstrømmen ender i området rundt Svalbard og fjerner sjøisen. Når isen er borte, hindrer den ikke lenger sjøen i å varme opp luften. Før lå isen som et beskyttende lokk. Minkende sjøis og mer åpent hav er en viktig årsak til at global oppvarming slår sterkere ut i Arktis. Fenomenet henger lokalt sammen med regimeskifte i været. Etter 2005 passerer uvær oftere på vestsiden av Svalbard. Vinden trekker varmt vann østover, inn i fjordene, slik at isen forsvinner raskere. I Norge er mange mest opptatt av at åpne havområder gir muligheter: mer ferdsel, økt olje- og gassutvinning. Ellen Viste peker på at temperaturforandringene ødelegger tidligere farbare vinterveier på is over store deler av nordområdene, i Finland, Estland, Russland, Kina og Nord-Amerika.

«Temperatur» viser hvordan økende varme og minkende kulde endrer kloden. Samtidig er boka på en paradoksalt god måte preget av at dystre fakta framstilles med et smittende humør.

De korte setningene er mettet med mening.

Det varme og det kalde

Historikeren Ole-Albert Rønning Nordby tar i «Morð» for seg en sjelden kriminalgåte. Tittelens norrøne stavemåte nærmer seg scenen i Ringsaker ved Mjøsa i 1432, der storbonden Sigurd blir drept. Kona Gudrun sier han ble sparket i hjel av en hest. Andre kjente vitner finnes ikke. Ingen av Ringsakers mektige menn på tinget tror henne. Kongens to utsendinger tviler. De vil prøve saken på nytt. Gudrun får ni måneder på å forsvare seg mot anklagen om at hun har drept Sigurd. «Morð» sirkler inn det norske bondesamfunnet for 600 år siden. Nordby låner trekk fra spenningsromaner, samtidig framstår boka som etterrettelig historieskriving, med et bredt kildeapparat.

Seint i boka innrømmer Nordby at sympatien hans har ligget hos Gudrun. Det merker man som leser. Samtidig ligger historikerens sympati også et annet sted: hos sannheten. Nordbys tvil, utformet med spekulativ kreativitet, utløser kaskader av spørsmål: Hvordan ble Sigurd drept? Hvilke konflikter fantes i ekteskapet, i lokalsamfunnet, i bispedømmet på Hamar, som eide gården, eller hos kongens menn, som ser det hele fra Oslo og København? Hvordan løste man i det hele tatt drapsgåter i en tid hvor moderne rettsmedisin ikke fantes? Bygdefolkets oppfatninger viser seg å ha avgjørende betydning, ikke minst fordi de utgjør en definerende myndighet, idet bygdas storbønder samles på tinget utenfor Ringsaker kirke for å dømme i Gudruns sak.

 ligger Magnus Lagabøtes landslov (1274): «Hvis noen dreper en annen, skal de miste alt de eier […] enten en mann dreper en kvinne, eller en kvinne dreper en mann». Alt står på spill for Gudrun. At en kvinne dreper sin egen mann, var antakelig like uvanlig på 1400-tallet som i dag, mener Nordby. Utfordringen hans er at boka kun bygger på to kortfattede dokumenter, fra begynnelsen og slutten av rettsprosessen. Ellers er kildene tause om ekteskapet mellom Gudrun og Sigurd og deres liv på gården i Ringsaker. Desto mer ligger åpent for historikerens begrunnede tvil, spørsmål og undersøkelser. Noen vil kanskje mene at faghistorikere skal holde seg til det de vet med sikkerhet. «Morð» viser at så enkelt er det ikke, særlig fordi Nordbys bok inneholder et vell av interessant informasjon om et av norgeshistoriens minst omtalte århundrer, 1400-tallet, begynnelsen på drøyt fire hundre år under dansk styre. Nordby møter mangelen på kunnskap ved å bringe inn informasjon fra andre kilder, i vide sirkler omkring Ringsaker, fra bunnen til toppen av samfunnet.

Boka utmerker seg ved at Nordby zoomer inn og ut av middelalderens dagligliv, økonomi og jus, konteksten for dødsfallet og rettsprosessen. Ringsaker er på denne tiden en av Norges rikeste jordbruksbygder, samtidig som velstanden er ujevnt fordelt. Kirken en betydelig landeier, Sigurd var leilending under Hamar biskop. Betalingen for leie av jorda, såkalt landskyld, skjer gjerne i form av huder, der de med best kvalitet garves, strekkes og skrapes til nettopp slike tynne pergamentbiter som dommen over Gudrun skrives på. Nordby beskriver i detalj hvordan det skjøre dokumentet i Riksarkivets fjellmagasiner ser ut, med lagrettemennenes segl, «preget med våpenskjold, kors, nøkler og bumerker».

 pronomener som «vi» og «jeg» hyppig. Vanligvis er jeg skeptisk til sakprosa som veksler slik i omgang med kilder, med alle tvilsomme forutsetninger som kan bakes inn i et omfattende «vi». Hvem er «vi» i 2026? «Vi» omfatter i hovedsak et lesende fellesskap, offentligheten, i en slags oppsummering av hvor historisk forskning står på 2020-tallet. Likevel, når pronomenet «vi» gjentas over tusen ganger, går det inflasjon i bruken. Tidlig i boka skriver Nordby om hva «vi» kjenner hjemmefra, hva som er fremmed for «oss». Når han skriver at mennesker på 1400-tallet «ligner mye mer på oss enn vi skulle tro», strekker han forutsetningene langt. Et merkelig valg er ellers å skrive «på Ringsaker». Det vanlige er «i Ringsaker». Bruken av «jeg» er mindre problematisk, selv om også dette ordet forekommer relativt hyppig, et par hundre ganger. Pronomenet brukes først og fremst til å gjøre rede for valgene i framstillingen, steder der Nordby eksponerer sin egen usikkerhet. Det gjør «Morð» til desto mer dirrende lesing.

 ni månedene åpnes Sigurds grav. Hvordan ble han drept? Hvilken dom fikk Gudrun? Uten å røpe for mye, vil jeg løfte fram hvordan boka taler inn i vår tids debatter om «løgn, sannhet og ære», slik undertittelen antyder. Én sak er at Norge har en rettssak gående mot en kvinne i Løten som skal ha drept og partert sin eks-kjæreste på sin egen gård nyttårs­aften 2023. Hun skifter stadig forklaring. Om boka ikke refererer direkte til slike pågående saker, trekker Nordby linjer til vår tid. Han går i dialog med moderne kilder, som historikeren Erling Sandmos «Voldssamfunnets undergang. Om disiplineringen av Norge på 1600-tallet» (1999). Bruken av Sandmos arbeid i avsnittet om ære viser hvordan en diskusjon av hendelser på 1400-tallet kan kaste lys over debatter som foregår her og nå, for eksempel om norske aktørers troverdighet etter Epstein-avsløringene. Enkelt sagt: Tillit og troverdighet er ikke noe man kan påberope seg uavhengig av folks oppfatninger. Nesten alltid vil det være slik at et menneskes ærlighet hviler på andre beretninger om dem som ærlige, «og slik strekker sannheten seg bakover som en endeløs rekke av fortellinger», som Sandmo skriver. Nordbys vell av referanser åpner avgrunner mens man leser. Samtidig virker det uunngåelig å prøve å forstå mennesket Gudrun.

Et spørsmål om troverdighet

Sammenbruddet i den liberale verdensordenen blir gjerne tidfestet til Donald Trumps andre presidentperiode, fra 2025. På bakgrunn av Arne Johan Vetlesens bok er det grunn til å spørre om ikke sprekker og revner oppsto langt tidligere, for eksempel da vitenskapsfolk på 1980-tallet slo fast at den globale oppvarmingen truet livet på kloden. Fysikeren James Hansen hevet stemmen i den amerikanske kongressen allerede i 1988. Greta Thunbergs startet sin «skolstrejk för klimatet» i Stockholm i 2018. Liberale demokratier og land med andre styringsformer har til sammen fortsatt som før, med økende karbonutslipp, tross forsøk på å skape internasjonal enighet, som i Parisavtalen i 2015. Konsekvensene blir stadig tydeligere, med økende ekstremvær, skogbranner, flommer, tørke og smeltende isbreer. Tross varsler, med overveldende vitenskapelig dokumentasjon, har klimabevegelsen de siste årene opplevd tilbakegang. Vetlesens bok behandler skuffelsen i møte med miljøkrisen: «Living with Disappointment in the Face of Environmental Crisis». Undertittelen, «Resilience, Resistance, and Denial», kan oversettes med robusthet, motstand og fornektelse. Enkelte spissformuleringer er kjent gjennom Vetlesens mangeårige bidrag som spaltist i Klassekampen. I bokform kombinerer han grundig filosofisk argumentasjon med en liknende skarp polemikk. Utgivelsen er den fjerde i en engelskspråklig serie om konsekvenser av naturtap og klimaendringer fra hans hånd siden 2015.

Vetlesens bok er en intens bekreftelse på noe jeg har ant – men ikke vært i stand til å formulere tilstrekkelig klart: Å knytte sammenbruddet i verdensordenen til Trump og høyreradikale bevegelser i Europa, er å skrape på overflaten. Et mer grunnleggende faktum er at menneskeheten hvert år forbruker mer, og slipper ut mer karbon, enn planeten kan tåle. Det truer klodens klima og naturens evne til regenerering med fare for alle levende veseners eksistens. Innsikten har etiske konsekvenser: Å se bort fra fakta er ingen farbar vei, verken i enkeltmenneskers liv, i organisasjoners, bedrifters eller staters liv. Vi er alle rammet på ulike måter. Norges oljerikdom, grunnlagt på det som med voksende kunnskap framstår som uetisk utnyttelse av naturressurser, kan på sikt ikke kjøpe oss ut av konsekvensene.

‘Drill, baby, drill’, tar utgangspunkt i forverringen under Donald Trump. Med presidentens oppheving av USAs klimareguleringer i forrige uke, altså etter Vetlesens ferdigstilling av boka, er tilbakeslagene han beskriver blitt desto verre. Ved at klimagasser ikke lenger regnes som trussel mot folkehelsen – i strid med tilgjengelig vitenskapelig kunnskap – åpner Trump for økt olje- og gassutvinning. Det samme gjør for øvrig norske regjeringer, med en annen forklaring: Europas behov for fossil energi. Til grunn ligger kapitalismens trang til fortsatt vekst, og den nyliberale økonomiens fornektelse, dens blindhet for konsekvensene. Bokas første del har tittelen ‘Ingen vei ut: Varianter av en perfekt moralsk storm’. Norsk debatt er for tida med god grunn opptatt av mulig korrupsjon blant politikere og diplomater. Vetlesen peker på en mer alvorlig form for korrupsjon: Ved å skape fordeler for oss selv gjennom fortsatt olje- og gassutvinning, stjeler vi muligheten til liv fra framtidas generasjoner. Folk i de rikeste landene har riktignok ennå mulighet til teknologisk å påvirke utfallet til sitt eget beste. Men hvor lenge? Virkningen av karbondioksid er langvarig i havet og atmosfæren. Boka peker på sentrale problemer i vestlig kultur: Den frambringer individer som forstår seg selv som konsumenter, ikke som voksne, ansvarlige mennesker: 

Vi lever i en epoke hvor shopping er blitt en mer overbevisende markør for frihet enn stemmegivning

, siterer Vetlesen en av mange gode kilder.

Andre del, ‘Å drepe samtalen: Den sosiale organiseringen av fornektelse’, starter med lesning av en norsk forfatter. Per Espen Stoknes skriver blant annet om klima­paradokset: Mens vitenskapelige data viser mer og mer dramatiske konsekvenser av karbonutslipp, bryr folk i USA og Norge seg mindre og mindre. I boka kommer Vetlesen tilbake til historiske situasjoner som kan ligne, for eksempel avskaffelsen av slaveriet, opphevelsen av apartheid eller innføringen av røykeloven – historiske øyeblikk hvor moralske vippepunkter oppsto og opinionen snudde. Forskjellen er at konfliktene gjaldt forholdet mellom mennesker. Klimakrisen gjelder i tillegg forholdet mellom menneske og natur. Vetlesen referer til et bredt utvalg av forskere som utvider perspektivet på dilemmaene i møte med økende vekst og utslipp.

 (robusthet, motstandsdyktighet) i nyliberale samfunn. Han ser nærmere på hvordan opinionen møtte varslere som Rachel Carson («Den tause våren», 1962) og Greta Thunberg. Begge møtte sterk motstand. Når konsekvensene av fortsatt vekst fornektes, skyves vekten over på tilpasning, også det med mulige fatale konsekvenser. Vetlesen veksler mellom dialog og polemikk i møte med teoretikere som Judith Butler og Andreas Malm. Også lesningen av Mark Fishers kritikk i «Den kapitalistiske realismen» (2009, norsk oversettelse 2023) tilfører gode perspektiver. Vetlesen ser muligheter i samspillet mellom varslere og institusjoner, en faktor han mener Butler og Malm underspiller. Desto viktigere blir det å sørge for at samfunnets institusjoner opprettholder etiske standarder. Vetlesen etterlyser lederskap. Boka er et livsnødvendig tilskudd til en etisk debatt om klimaendringene.

Å se bort fra fakta er ­ingen farbar vei.

Etterlyser lederskap

Norske litterater sørger over den store romanens død. Det hevder kritikeren Eirik Riis Mossefinn i Bokvennen Litterær Avis (BLA 1/2026), under den alarmistiske tittelen ‘Romanapokalypsen!’. Han viser blant annet til Trygve Riiser Gundersens fyldige omtale av Olga Tokarczuks storverk, «Jakobsbøkene», her i Bokmagasinet (6. september 2025). Endringer i teknologi, distribusjonsformer og kultur kan snart gjøre slike byggverk umulige, skrev Gundersen. Mossefinn stemmer i, riktignok motstrebende: Romanens riddere må slipe sine sverd. Norske romaner er luftige og korte. «Det bygges ikke, undres ikke, eksperimenteres ikke – i det minste ikke nok», hevder han. I generaliserende sveip finner Mossefinn ingen norske forfattere verd å løfte fram. Et enslig nordisk håp knytter han til Theis Ørntofts to nyeste romaner, «Jordisk» (2023) og «Habitat» (2025). Danskens bøker befinner seg uten tvil i det øverste sjiktet i nordisk prosa. Men finnes det ingen norske romaner verd å diskutere?

 Nobelprisen i 2023 etter å ha utgitt «Septologien» i tre bind på til sammen over 1200 sider (2019–2021). Tatt i betraktning verkets omfang og kvalitet, har merkverdig få norske kritikere diskutert romanen grundig. Har ikke verket nettopp en eksperimentvilje Mossefinn etterlyser? Selv var jeg riktignok skeptisk i møte med første bind, der jeg så antydninger til at Fosse gjentok kjente fraser, som «lysande mørker». Etter noen års arbeid, gjengitt blant annet i boka «Å lese etter troen» (2022) og antologien «The Voices of Jon Fosse. A Critical Study» (2025), fikk jeg en annen oppfatning, særlig basert på siste bind, «Eit nytt namn». Fosse demonstrerer dyp innsikt i kristendommen, både dens kjetterske og rettroende sider, idet han gir kunstneren Asle en unik bevegelighet. Asle går inn og ut av det man kunne kalle en svak, nærmest avmektig tro.

Mye har skjedd på de fem årene siden romanen utkom: Fortolkninger av kristendom har rykket inn i sentrum av politisk debatt. I forlengelsen av diskusjoner om nasjonalkonservatismen i USA og Europa, mellom Hilde Sandvik og Asle Toje i tidsskriftet Vagant, har Sandvik i podkaster og debattinnlegg konsentrert noen av sine argumenter om uttrykket «Kristus Pantokrator», Kristus som symbol på makt. En slik skikkelse har dominert deler av europeisk kulturhistorie. I seinmiddelalderen skjedde et skifte, med vekt på realistiske framstillinger av den lidende Kristus, en svak makt. Når kristendommen nå brukes til å legitimere politisk makt på begge sider av Atlanteren, skjer en tilbakevending til Kristus som maktsymbol.

 i Jon Fosses «Septologien» identifiserer seg med noen han kaller «dei små», de første, svake troende, før kristendommen fikk politisk innflytelse. Fra et lavt utgangspunkt nærmer Asle seg kristendommens liturgi og bønner, inkorporert i romanen. Interessant nok gjør en annen romanperson noe lignende: Bjørn Hansen i Dag Solstads tre romaner om ham (1992, 2009 og 2019). Fra å legge vekt på lammelse som paradoksal frigjøring i første bok, søker Bjørn Hansen seg mot fellesskapet i de to siste. Hansen er opptatt av «fellesskapets forestillinger» hinsides døden: «Vi kjenner bønnene de ba […], det er alt vi har å holde oss til», sier han mot slutten, igjen med vekt på forståelse av en svak kristen tro. Karl Ove Knausgård skildrer lignende, skrøpelige innfallsvinkler til kristendommen i første bind av Morgenstjerne-serien, en flerstemmig romansyklus på flere tusen sider.

Ingen av mine eksempler kan kalles korte, ingen er uten undring. I likhet med Ørntofts romaner nærmer de seg steder som kan vise seg å være politisk brennbare. Et alternativ til å slipe sverd er å skjerpe blikket for det som befinner seg rett foran øynene.

Finnes det ingen norske romaner verd å diskutere?

Romanens død

For fem år siden utga klimaforskeren Bjørn H. Samset «2070», en bok om hvordan verden kan unngå de alvorligste konsekvensene av klimagassutslipp. Med årets bok, «Energirevolusjonen», vil han beskrive hvordan menneskehetens energibehov kan dekkes uten å ødelegge klodens natur og klima. Mellom de to bøkene er verden på rask fart mot 1,5 gradersmålet for global oppvarming, med enorme konsekvenser for natur og klima. Hvis konsekvensene er så store – hvorfor skjer det så lite?

Som fysiker ved Cicero Senter for klimaforskning og dyktig fagformidler har Samset gode forutsetninger for å belyse utfordringer både Norge og verdenssamfunnet står overfor. Han legger fram kjensgjerninger med kjølig nøkternhet, uten å ta politisk stilling i detalj. Håpet med boka er åpenbart at fakta skal utløse handling. «Revolusjon» er et sterkt ord, men er det sterkt nok i en norsk sammenheng, der regjeringspartiet møter argumenter mot fortsatt bruk av fossil energi med slagord som «utvikle, ikke avvikle olje- og gass­industrien»? Råd fra FNs Klimapanel og Det internasjonale energibyrået går i motsatt retning av norsk politikk. Som kritiker burde kanskje også jeg velge en nøktern stil, men inntrykkene av ødeleggelsen dagens politikk fører til, er for store. Et ferskt, lokalt eksempel: Ekstremværet Amy ødela skog for en milliard kroner natt til 4. oktober 2025. Sporene i landskapet er voldsomme her jeg bor, sør i Vestfold. Alt vi vet om klimaendringene tyder på at ødeleggelsene vil øke. Konsekvensene av fossile brensler truer alt liv på kloden – i form av tørke, flom og ekstremvær. Jeg får lyst til å skrike høyt om bokas innhold, ikke kritisere det. Verden spinner i en ond sirkel: Stormakters voldelige kappløp om ressurser øker klimagassutslippene i stedet for å minke dem.

med et kjølig blikk på det hele. Samsets bok går historisk og naturvitenskapelig til verks. Han forklarer hva energi er – fra bunnen av i solsystemet. Som fysiker er han befriende ærlig: «Vi vet virkelig ikke hva energi er, sånn dypest sett og innerst inne.» Det holder å vite hvordan energien virker. Bokas historiske gjennomgang danner grunnlag for å forstå situasjonen for kloden i det 21. århundre. Brenningen av fossil energi som skapte moderne samfunn, står nå i fare for å kvele dem. En omstilling til utslippsfri energi­bruk 

 skje, styrt av hensyn til bærekraft, tilgjengelighet og sikkerhet. Særlig sol- og vindkraft, i mindre grad biobrensel og kjernekraft, seiler opp som de viktigste alternativene – i tillegg til vannkraft i noen få land. Samset viser alternativenes styrker og svakheter – også i et økonomisk perspektiv.

En av de viktige påpekningene i «Energirevolusjonen» er hvordan vår avhengighet av fossil energi fungerer urettferdig – og forsterker urett. En underkommunisert side av norsk debatt er hvilken makt «som ligger i at noen har energi i overflod, mens andre fortsatt må klare seg uten». Samset peker på at nordmenn gjennomsnittlig forbruker fem ganger mer enn resten av verdens befolkning. I motsatt ende befinner Den sentralafrikanske republikk seg, med like mange innbyggere som Norge, men med en trehundredels energibruk per person. Klimatiske forskjeller forklarer ikke slike skjevheter alene.

 toppen i energiforbruk i verden, med 100 MWh (Megawattimer) per person i året. Bare noen få land ligger på samme nivå. Selv naboland som Sverige, Finland og Danmark har bare halvparten av Norges energiforbruk per innbygger. Spørsmålet er hvor lenge verdenssamfunnet vil finne seg i at det er slik. Samset peker i sin historiske gjennomgang på hvordan arven fra kolonitiden, med ekstremt ulik energitilgang, er med på å «befeste og videreføre forskjeller i livskvalitet og muligheter ulike steder i verden». At dette ikke er et problem for større deler av norsk venstreside, er meg en gåte.

Samset går historisk til verks for å forklare hvordan vi havnet her, på vippepunktet mot en dyster framtid. På avgjørende punkter de siste par hundre årene valgte dominerende økonomiske krefter å satse på kull, olje og gass, med varige konsekvenser for energiforbruk. Norge skiller seg ut ved å ha annerledes naturgitte forutsetninger for vannkraft. Olje- og gassreservene på den norske sokkelen ble oppdaget rett før de alvorlige konsekvensene av fossil energi ble tydeligere. Vårt eget land er det beste eksemplet på en av bokas hovedteser: Menneskeheten har ingen energikrise. Krisen består i hvordan vi henter ut energien fra sola, enten den er lagret i kull, olje og gass eller utfolder seg her og nå, som rennende vann, solstråler og vind.

Boka er preget av en muntlig stil, med korte setninger og en del gjentakelser: At verdens energiforbruk i 2024 var 185.000 TWh (Terrawattimer) får vi fortalt hele ni ganger. Opplysningen om at Norges største kraftverk, Kvilldal i Rogaland, har en maksimal effekt på 1240 MW (Megawatt), gjentas også flere ganger. I et foredrag kan slikt fungere, i en bok virker enkelte gjentakelser overflødige. Likevel leverer Bjørn Samset viktige fakta til en offentlig debatt om en nødvendig energi­revolusjon.

Kjølende nøkternhet

Romanen «Skam» er siste del av Ann-Helén Laestadius’ trilogi om et samisk miljø i og omkring gruvebyen Kiruna. De to foregående, «Stjålet» (2022) og «Straff» (2024) har en ytre dramatisk nerve, der viktige deler av handlingen utgjør konflikter mellom den svenske majoriteten og den samiske minoriteten. Tredje bok foregår i større grad på et indre plan, hos en jente som har mistet kontakten med det samiske språket. Om romanen ikke er avansert som fortelling, gir den sterke inntrykk av dilemmaer i en yngre samisk befolkning.

«Skam» undersøker langsomme, pinefulle ettervirkninger av en svensk parallell til fornorskningspolitikken. Hovedpersonen, Marina, vokser opp i gruvesamfunnet i Kiruna, uten nær kontakt med samisk språk og kultur. Besteforeldrene og deler av familien bor utenfor byen, nærmere reindriftens dagligliv. For gruvearbeiderfamiliene i Kiruna kuttes båndene fra generasjon til generasjon. Når noen i familien snakker samisk, forstår Marina lite eller ingenting. I eksistensielt ladede øyeblikk opplever hun å bli «kvalt på begge språk». Moren hennes ble sendt på nomadeskole, internater der det var forbudt å snakke samisk. Laestadius behandlet de strenge forholdene ved nomadeskolene i forrige bok, «Straff», uten at romanene direkte overlapper hverandre.

 fikk barn, valgte hun å fortrenge det samiske. Romanene avdekker lag for lag konsekvensene av sentralistisk svensk språkpolitikk. Samtidig belyser «Skam» andre dimensjoner ved samisk identitet. Den indre dramatikken i romanen er knyttet både til språket og til konservativ kristendom. Deler av miljøet er preget av vekkelsesforkynnelsen til den svenske presten Lars Levi Læstadius (1800–1861). I romanens nåtid er Marinas onkel legpredikant i de læstadianske miljøene. Hans datter Eva er Marinas nærmeste venn i unge barneår, med sterke lojalitetsbånd. Romanen følger et i og for seg velbrukt skjema ved at jentene forelsker seg i samme gutt. Daniel må velge mellom fromme Eva eller mer frilynte Marina, som knytter seg til et miljø med festing og alkohol. Gjengitt slik, kan «Skam» virke i overkant enkel og skjematisk. Laestadius’ anonyme forteller, som ser verden med Marinas blikk, gir likevel et komplekst bilde av skamfølelsen som bygger seg opp idet hun innser hva hun risikerer å miste. En eldre, fåmælt slektning med innsikt i familiens historie – og ferdigheter i samisk håndverk – gir romanen en viktig omdreining, med vidtrekkende konsekvenser for Marinas selvforståelse. Samtalene med Nils-Ante, mormors bror, åpner hennes blikk for det kulturelle tapet, samtidig som hans forsiktige tilnærming til familiehistorien gir henne en mulighet til å kople seg på igjen.

roman opererer på to tidsplan, vekslende mellom årene omkring 1980 og slutten av 1990-årene. Hullene som skal fylles ut, fører til enkelte mindre interessante transportetapper. Romanen er på sitt mest intense i skildringen av språket. Vi følger Marina mens hun sakte oppdager konsekvensene av ikke å beherske annet enn svensk. Når slektninger snakker til henne på samisk, gjengis samiske ord uten forklaring i løpende tekst i romanen. Effekten er at leseren stilles på utsiden av språket, omtrent der Marina befinner seg. Bakerst i boka finnes en ordliste over anvendte samiske ord, samt enkelte uttrykk på meänkieli, tornedalsfinsk med sterke islett av svensk.

Det er verdt å merke seg parallellene til Kathrine Nedrejords roman «Sameproblemet» (2024), som hun vant Brageprisen for. I tillegg har Ingeborg Arvola skildret erfaringene til norskfinske innvandrere i sine romaner. Kjersti Anfinnsen omtaler lignende opplevelser med kvensk i den ferske Kolon-antologien «Memoarer». Statsadministrasjonenes ensidige vekt på det som gjerne kaller sammenhengskraft, ved å ensrette språkundervisningen, rammet nordområdenes minoriteter. Nordiske lands mangfold har ikke oppstått med de nye innvandringsbølgene etter 1970. Flerkulturen som ytre høyrekrefter framstiller som en trussel, har eksistert i århundrer, i blandingen av folkeslag som samer, russere, finner, svensker, dansker og nordmenn. Romaner som «Skam» gir nødvendig innsikt i hvilke vanskelige valg unge mennesker står overfor, etter langvarig nasjonal ensretting.

 Underveis velger hun bort både Eva, det kristelige miljøet og en mer avansert utdanning. Læstadianismen stiller unge mennesker på nær sagt umulige valg, mellom streng pietisme og mer åpen liberalitet. Motsetningene gjelder også likestilling, noe Marina får merke i møte med Kirunas kvinnelige prest. Lignende kamper foregår fortsatt på begge sider av den svensk-norske grensen, der læstadianske menigheter ikke aksepterer kvinnelige prester.

«Skam» fikk blandet mottakelse i svensk presse da den utkom i fjor. Kanskje skyldes det at enkelte svenske kritikere ikke overskuer konsekvensene av romanens kopling mellom språklige, kulturelle og læstadianske komponenter. For min del oppveies bokas romantekniske svakheter av innsikten den gir i skammen som følger av å miste språk og tilhørighet. Ann-Helén Laestadius’ roman er et vitnesbyrd, skriver hun i takksigelser til slutt. Ordet vitnesbyrd har flerbunnet klang i pietistisk tradisjon, der ærlig, oppriktig tale betraktes som en lettelse av en byrde når den deles i fellesskapet. Laestadius har skrevet en roman, ingen selvbiografi, men sorgen er min, skriver hun. Romanen vitner om smerten, traumene forbundet med å miste et språk, men den viser også en flik av lettelse over at de verste kampene snart kan være over.

I eksistens­ielt ladede øyeblikk opplever hun å bli kvalt på begge språk.

Språktapet

Hovedanmelder i Bokmagasinet

Asle Toje skriver i svar (21. januar) til min kommentar i Bokmagasinet at jeg «synes å mene at enkelte temaer helst ikke bør berøres». Det motsatte er tilfelle. Nettopp derfor siterte jeg relativt utførlig fra to ferske tekster Toje har publisert i Aftenposten og danske Kristeligt Dagblad. Der skriver Toje at den norske enhetskulturen snart har gått tapt som følge av innvandring: «Svært mange er ikke norske i kulturell forstand». For å unngå «civilisatorisk selvudslettelse» må vår verdensdel søke tilbake til sin kristne kjerne.

skriver han i kjente, generaliserende vendinger om den «norske meningseliten» som ikke lytter til ham. Sannheten er at han ikke kommer godt ut av debatter med Hilde Sandvik (Vagant, om religion og politikk) eller Tore Wig (Morgenbladet, om statsvitenskapelig metode).

Min innfallsvinkel er en annen. Toje tar feil når han hevder at jeg ser på hans kirkelige engasjement som «en slags skjult forklaring» på hans politiske analyser. Intet er skjult: Toje har uttalt seg offentlig om engasjementet i Messiaskirken. Som medlem av administrativt råd står han oppført med ansvar for «menighetens strategi og planer». Dermed støtter han vel kirkens verdigrunnlag? Jeg har lest tilgjengelige tekster om kirkesamfunnet Messiaskirken tilhører, Den lutherske kirke i Norge, samt dens alternative presteutdanning, Ad Fontes. I tillegg har jeg lest offentlige uttalelser av kirkens øverste leder, biskop Torkild Masvie, fra han grunnla kirken i 2006 til nå (retriever.no).

seg på det jeg fant: Den lutherske kirke i Norge, med om lag 150 medlemmer, ser på Bibelen som ufeilbarlig, og utleder av dette et sterkt engasjement mot kvinnelige prester, mot homofili og mot dagens abortlov. At Toje på lignende grunnlag ser på innvandring og mangfold som trusler, virker ikke merkelig. Bibeltolkning dannet bakgrunn for en ideologi om nasjonens renhet som preget Norge for et par hundre år siden, blant annet med lovfestet utestengelse av jøder og jesuitter. Vitenskapelig filologisk forskning har i mellomtiden gjort synet på Bibelens ufeilbarlighet ytterst sjeldent. Toje kaller seg forsker, da venter man seg et minstemål av innsikt over faggrensene.

indre utvandring, hans fragmenterende valg av kirke, for et obskurantistisk blindspor. Obskurantisme betyr uvilje mot opplysning og tankefrihet. Nettopp slik framstår Messiaskirken. Den norske kirke, som Messiaskirken brøt ut av, har 3,4 millioner medlemmer i Norge. Den norske folkekirkens mangfold utgjør på grunnlag av forskningsbasert teologi noe annet enn Messiaskirken. Toje plasserer seg selv som representant for «ærlig tale», mens han plasserer meg som representant for uærlighet og «fortrengning». Enhver som kan lese får gjøre seg opp sin egen mening.

Uviljen mot opplysning

Steinar Opstad (f. 1971) har levert dikt på høyeste norske nivå siden debuten med «Tavler og bud» (1996). «Tørkesommer» er poetens første roman. Kjenner man diktene, drar man kjensel på omgivelsene til Snorre, hovedpersonen i boka. Tolvåringen vokser opp på en gård i det indre av Vestfold, i et vekslende skog- og åkerlandskap. Med en vellykket skildring av en ung gutts følelser, tanker og begjær utvider Opstad sitt litterære repertoar.

Jeg-fortelleren Snorre plasserer seg selv i et klassedelt samfunn, før liberaliseringen av Norge skjøt fart, slik jeg tolker romanen. På en liten grendeskole er det gjennomsiktig hvem som kommer fra rike og fattige gårder, hvem som har odelsrett og hvem som ikke har det. Snorres bror, Egil, er eldst, og skal overta Buvin. Faren driver grisefjøset godt, mens andre gårder framstår som dårligere skjøttet, for eksempel nabogården Håvin, der Snorre hjelper den eldre naboen Rolleiv med stell av kuene. Vennskapet dem imellom er nært – for nært, viser det seg, idet de bader i en liten innsjø etter arbeidet. Rolleiv nærmer seg Snorre som en voksen, kåt mann. Tolvåringen opplever seg selv som et barn, han dilter etter slik han «har gjort så mange ganger før», utlevert til den voksne.

 luktesans og fysiske berøringer gjennomsyrer fortellingen, med en intensitet som er sjelden å lese. «Tørkesommer» er på ingen måte den første oppvekstskildringen i norsk litteratur, likevel framstår den ambivalente beskrivelsen av seksualitet som genuin for en epoke noen tiår tilbake i tid. Gryende, uoppdaget seksuell lyst utgjør sammen med restene av konservativ seksualmoral byggesteiner i det som framstår som en usedvanlig godt gjennomført roman. Som i tidligere bøker, for eksempel «Kjærlighetstapene» (2015), mestrer Opstad å beskrive et vanskelig landskap mellom kristendom og sex, et terreng som har voldt mye sorg og smerte gjennom historien.

Følelseslivet til Snorre, hans antydede, internaliserte normer, samt detaljer om gårdsdriften og samfunnet som helhet, er så nøyaktig beskrevet at det er fristende å si at den foregår et år på 1980-tallet. Opstads forklarende note til slutt i boka er interessant i så måte. Han skriver at dialogene i romanen er farget av hvordan man snakket i Vestfold, omkring Andebu, i hans oppvekst. De eldre karakterene i romanen snakker Vestfold-­dialekt, mens de yngre snakker et bredt østnorsk, med færre islett av Vestfold-mål. Opstad forklarer godt hvordan romanen er formet av lokal dialekt – og dermed ikke er konsekvent i rettskrivningen. I og med at jeg har oppholdt meg mange somre ikke langt unna, kan jeg for mitt indre øre høre hvor riktig Opstads forklaring lyder – og hvor ytterligere sann romanen framstår gjennom hans litterære valg. Den forklarende noten fungerer som fernissen på et maleri: Den beskytter verket, metter fargene og gir økt glans. Boka skildrer et samfunn som ikke lenger finnes, på måter som øker forståelsen både for romanens tid og tida som fulgte.

psykiske problemer, eller «nerver», som man gjerne kalte det. Hun blir innlagt. Faren har sine utfordringer, han stammet som liten. Stammingen kommer tilbake når han denne sommeren må ta seg av sine to sønner alene. Han sender dem til naboene Liv og Rolleiv, uten å vite hva han da utsetter Snorre for. Selv drikker faren periodevis med en lokal dikter, mer enn de har godt av. Portrettet av naboen, poeten Henrik Midtbøen, er både varmt og fornøyelig, også som en inkarnering av Snorres lengsler etter et poetisk, alveaktig språk. Han er usikker på om han er en gutt, ei jente eller en alv. Lengselen og det poetiske uttrykket tar ulike former i romanen:

 det er som om varmen tar fra oss både dagene og tida. I den dørgende varmen har evigheta, så å si, stigi ner til oss.

Slike steder er det som om apokalyptiske inntrykk fra seinere tørkesomrer, for eksempel i 2018, slår inn, med bevissthet om mer fatale konsekvenser av klimaendringer enn ett års sviktende avling. Tørken sprer død. I romanens sommer framstår Snorre på sitt mest levende i nære omgivelser på skolen, i gårdsarbeidet og på fritida med jevnaldrende. Hans nærmeste venner er Evlyn og Thorleif. En lang skoleferie forandrer deres innbyrdes relasjoner på måter jeg ikke skal røpe her. Også skildringen av jente- og guttekroppers utvikling er sanselig, poetisk i Opstads roman. Evlyn går rett fram i sine tilnærmelser til Snorre, mens Thorleif, som kommer fra en kristelig familie, går vanskelige omveier, begge realistisk og nyansert skildret. Samtidig gir de korte kapitlene glimt av dagligliv på nabogårdene Buvin og Håvin, med ekstremt gode, nære skildringer av mjølking av kuer eller stell av nyfødte griser. Fjøsets fluer og spindelvev gir visuelt inntrykk, behandlingen av «klaka drit» og møkkamåking gir konkrete fornemmelser av lukt. Romanens lyriske språk går tett på den alkoholiserte farens fortvilelse over ikke å mestre gården og oppdragelsen av sønnene:

Pappa stirrer ner i den glinsende dritten i møkkatroa, som om det er der, i den lysende dritten, at sannheta om livet vårt står skrivi.

bue er tørkesommeren en ytre trussel mot gårdsdriften. Samtidig utgjør morens langvarige innleggelse på psykiatrisk sykehus en indre fare, særlig for Sondre, som ikke mangler foreldrenes nervøse trekk. Alt i alt skaper Steinar Opstad et helstøpt bilde av et ungt menneske i et samfunn som befinner seg på et vippepunkt. Kulturen i det indre av Vestfold kunne legge hindringer i veien for livsutfoldelse, men den kunne også åpne muligheter. Ved endt lesning håper jeg på en fortsettelse.


Opstad skaper et helstøpt bilde av et ungt menneske.

Heit sommer

Med en nær fem hundre siders antologi, skrevet av forlagets egne forfattere, feirer Kolon forlag 30 år. De mer enn førti bidragene i ulike sjangre dokumenterer forlagets bredde. Antologien rommer tekster av blant andre Karoline Brændjord, Tone Hødnebø, Cecilie Løveid, Steinar Opstad, Gunnhild Øyehaug og Vemund Solheim Ådland. De beste tekstene lover at mer er i vente.

Kolon ble i 1995 startet som et imprint, et selvstendig forlag i Gyldendal Norsk Forlag. Torleiv Grue var eneste redaktør, og slik har Kolon fortsatt. Bjørn C.W. Aagenæs tok over ansvaret i 2009. Grue fortsatte som hovedkonsulent, mindre aktiv de siste årene før han døde i 2024. Karin Nygård var redaktør i en treårsperiode, i tillegg nevnes en rekke redaksjonskonsulenter av Aagenæs i antologiens innledning. Det må sies klart, også her: Ved siden av Forlaget Oktober representerer Kolon det ypperste innen kvalitetsforleggeri for ny norsk skjønnlitteratur, med sterkere vekt på poesi enn de fleste forlag.

korte bidrag på to til ti boksider. Memoarer forstås vanligvis som erindringer om eget liv og virke, uten at forleggeren legger sterke føringer på valg av form og innhold. Han åpnet for dikt, fortellinger, essays og dramatikk – og fikk en bred vifte av bidrag. Noen av dem overskrider målet om maksimum ti sider, noe som ikke er en fordel for flyten i antologien. Poetiske tekster vinner på å være konsise, særlig Brændjords, Hødnebøs og Aadlands bidrag utmerker seg i så måte.

Flere av de mest interessante prosa-­bidragene kombinerer personlige memoarer med å utforske noe samfunnsmessig, politisk. Tekstene er ordnet alfabetisk, etter forfatternavn. Det passer godt å begynne med Kjersti Anfinnsen. To av hennes romaner, om den pensjonerte hjertekirurgen Birgitte Solheim, har fått bred oppmerksomhet og er oversatt til tolv språk. Hennes bidrag i antologien, ‘Landet heter Ruija’, undersøker Anfinnsens kvenske røtter. Hun ble klar over dem først på begynnelsen av 2000-tallet. Teksten starter ved hustufter i en åker nær Rovaniemi i Finland. Slektninger reiste i sin tid nordover derfra. Anfinnsen skildrer familiens erfaringer som kvener i Finnmark i fornorskingspolitikkens mest brutale periode. Språket ble nærmest utradert i løpet av to generasjoner. Først i 2005 blir kvensk offisielt anerkjent som minoritetsspråk i Norge, nå sterkt truet.

Som servitør og guide på Nordkapp oppdaget Anfinnsen at kvenske trekk ved Finnmarks kultur var fraværende i samtidas fortellinger. Faren hennes leste Mikael Niemis «Populærmusikk fra Vittula» (2000). Romanen fra den svenske siden av grensen fungerte som en øyeåpner. Anfinnsen gir gløtt inn i en trist historie om hvordan hennes mormor tilpasset seg et norsk samfunn som Vesisaari/Vadsø, der spor av finske røtter ble effektivt fjernet. Den korte teksten fungerer som et speil for en akutt samtidig debatt, om konsekvenser av ulike former for innvandring. Anfinnsen skriver godt om hvordan hun gjennom egen erkjennelsesreise fikk introdusert det kvenske som noe fremmed i identiteten. Hun rommer det kvenske, men «det fremmede er ikke bare skjørt og utrygt, det er en kilde til 

» (min utheving). De litterært produktive ordene preger også hennes bidrag til Kolons antologi.

finnes i Johan Lindvalls ‘Tre pianoer’. Lindvall er oppvokst i Kungsbacka i Sverige, utdannet ved Norges musikkhøgskole i Oslo og Skrivekunstakademiet i Bergen. Han er pianist og komponist og debuterte som forfatter med romanen «Februar» (2023). Bidraget til antologien speiler ulike perspektiver på kunst, særlig det å framføre musikk, med referanser til pianister som Keith Jarrett og Glenn Gould. På ulike måter vendte de ryggen til publikum i forsøk på å vende oppmerksomheten mot selve musikken. Fortelleren i teksten, antakelig nær Lindvall selv, vil spille like stille som han snakker, han vil at «stemmen skal være svak og nesten ikke høres». Har man som meg tilbrakt utallige timer med Jarrett og Goulds innspillinger, virker eksemplene fra de to pianistenes liv sterke. Lindvall forstår hvorfor Gould sluttet å spille konserter. De langsomme satsene hos Brahms appellerer til forfatteren fordi de hemmer tiden:

Det var den eneste formen for politisk mening jeg kunne se i musikk, at den ikke tilpasset seg kapitalismen i form av overflod og en slags påtrengende intensitet, musikk som ikke brydde seg om du lyttet eller ikke, som bare eksisterte.

Høres det ut som abstrakt, livsfjern estetisering av musikk – eller litteratur? Lindvalls tekst fungerer motsatt, som insitament til å lytte desto mer intenst til prosaens egen klang. Lindvalls bidrag peker mot en «ekte natur, en vill natur uten mening», noe jeg tolker som en utemmet, varm form for vitalisme, for eksempel slik man kan tolke hendenes sideveis forflytning, fingrenes løp over tangentene mens Glenn Gould spiller.

også ved Sonja Nyegaards ‘Hjerteflimmer’, en tekst som pulserer mellom realisme og surrealisme. Fortelleren er i dialog med en lege, som konstaterer hjerteflimmer. Om flimmeret er å forstå som en konkret hjertelidelse eller som et bilde på en tilstand, forblir svevende. Dialogen tar rare, fine vendinger, med flere tomme flater, åpne for tolkning. Fortelleren veksler mellom å arbeide på et hagesenter og på en kirkegård. Som en noe uortodoks praksis tar hun med seg planter som er til overs fra senteret til kirkegården. Noen av dem begynner å mutere, vokse vilt, i en av Kolon-antologiens mest fascinerende tekster.

Poetiske tekster vinner på å være konsise.

Det ypperste

Hvordan møte endetidsprofetier? La meg gjøre et forsøk. Rett før jul publiserte Asle Toje kronikken «Vil Norge overleve det som kommer?» i Aftenposten. Der hevdet han blant annet: «Enhetskulturen har snart gått tapt. Over 20 prosent av befolkningen har nå innvandrerbakgrunn. Svært mange er ikke norske i kulturell forstand». De korte setningene bidro til å begrunne følgende: «En nasjon er et skjebnefellesskap». Nasjonens egentlige udødelighet er kanskje å «gi mening til tiden den fikk. Derfor bør staten slutte veksthusdyrkingen av selvopptatte minoriteter».

han er medlem av Den norske Nobelkomite, får Tojes tekster en viss tyngde. Her skal jeg konsentrere meg om et annet verv, til belysning av utsagnene. Toje er medlem av administrativt råd for Messiaskirken i Oslo, en del av Den lutherske kirke i Norge. Det konservative kirkesamfunnet, dannet av utbrytere fra Den norske kirke, ble etablert i 2006. De har sin egen alternative presteutdanning, Ad fontes, som drives i søken etter det «opprinnelig lutherske», tidfestet om lag 150 år tilbake i tid, før teologien for alvor tok i bruk moderne tekstkritiske metoder. Andre kirkesamfunn har justert seg etter filologisk innsikt i hvordan Bibelen er blitt til, som følge av feilbarlige oversettelser og avskrifter gjennom flere tusen år. Den lutherske kirke i Norge regner derimot Bibelen som 

, altså «eneste kilde og rettesnor for tro, lære og liv». Kirkesamfunnet med om lag 150 medlemmer «godtar ikke kvinnelige prester, homofili eller abort» (Aftenposten 3. april 2025).

Som medlem av rådet er Toje ansvarlig for Oslo-menighetens økonomi og strategi. Ansvaret setter hans utsagn om veksthusdyrking av «selvopptatte minoriteter» i et spesielt lys. Øverste autoritet i Den lutherske kirke i Norge er biskop Torkild Masvie, opprinnelig utdannet ved Menighetsfakultetet. Han har videre studert blant annet i USA og Israel. Innflytelsen fra fundamentalistiske kristne, særlig den amerikanske Missouri-­synoden, er merkbar i hans offentlige virke. Masvie har i likhet med Toje over tid markert seg som kritisk til utviklingen i Den norske kirke. Hvordan han argumenterer for sine alternative teologiske synspunkter på ytre høyrefløy, framstår uklart. Men ambisjonene er tydelige: Den lutherske kirke i Norge skal føre det han kaller en «aggressiv kirkeplantingsstrategi».

 hadde 3,4 millioner medlemmer i 2024. På denne bakgrunnen kan man lese Tojes kronikk på nytt: Hvem bidrar til fragmentering? Toje er en flittig samfunnsdebattant. Han publiserte for eksempel kronikken «Europa er i dyb krise» i danske Kristeligt Dagblad (29. desember 2025). Her hevder Toje at vår verdensdel er rammet av «åndelig udmattelse» og må søke tilbake til sin kristne kjerne for å unngå «civilisatorisk selvudslettelse». Europa mangler en ledende nasjon, og «har mistet sit interne kompas». Toje savner en åndelig opprustning, en «ny erkendelse af, at et fællesskab ikke bare er love, institutioner og skatter, men også mening, pligt, loyalitet, lidelse og håb».

 er det ikke vanskelig å enes om at kristendommen har hatt betydning for europeisk kultur. Toje er ikke alene om å interessere seg for slike spørsmål. De siste ukene har både Mímir Kristjánsson, Sofie Marhaug (Facebook, 12. januar) og Terje Eidsvåg (Adresseavisen, 30. desember) fortalt om egen bibellesning. Marte Heian-Engdal har skrevet om erfaringer med å oppsøke norske kirker (Aftenposten, 28. desember). Flere kirkesamfunn melder om økt interesse blant unge, også Den norske kirke. Dersom Toje er bekymret for fragmentering, anbefaler jeg Mímir Kristjánssons og andres åpne, lesende holdning. Den virker mer konstruktiv enn å gå i gamle, obskurantistiske blindspor.

Innflytelsen fra fundamentalistiske kristne er merkbar.

En indre utvandring

I møte med den nye boka til Vidar Sundstøl spør jeg meg om det er mulig for en roman å stille et sikte skarpere – og samtidig overlate så mye til leseren å se og tolke. Fortellingen undersøker situasjonen – vår situasjon – etter en siste avgjørende trefning mellom det som lenge ble kalt «indianere og hvite». En urfolk-massakre i Sør-Dakota i 1890 dannet innledningen til en periode med hvit dominans. For tida tar epoken dramatiske vendinger idet USA truer med å innta det ene landområdet etter det andre. Fortelleren i Sundstøls roman ser massakren ved Wounded Knee fra sin egen, relativt trygge situasjon, en idyllisk sommerkveld i Norge i 2025. Resultatet er en kompleks, litterært sterk fortelling.

 årene har Sundstøl i januar utgitt en roman med en forteller som deler trekk med forfatteren, uten å falle sammen med ham. I mengden av autofiksjon, villedende kalt virkelighetslitteratur, kan man si at Sundstøls bøker står godt hver for seg, mens de undersøker naturen, mennesket og historien. Årets utgivelse er et intenst høydepunkt i en løst sammenbundet serie. «Neste morgen ved Wounded Knee» henter stoff fra begge sider av Atlanteren, fra en brutal nedslakting på prærien i Midtvesten til stillheten ved fuglelokaliteter i Nedre Telemark.

Tittelen og romanens åpning fører leseren til et viktig historisk fotografi: Si Tanka (Big Foot) var leder for lakotafolket. Soldater fra den amerikanske hæren drepte ham i 1890 sammen med nesten tre hundre andre, også kvinner og barn. Massakren ved Wounded Knee regnes som slutten på de såkalte indianerkrigene. Morgenen etter udåden ligger liket igjen i snøen, i en forvridd stilling fortelleren analyserer. Ytte Si Tanka motstand i dødsøyeblikket? Fortelleren leser bildet av den halvt oppreiste kroppen fra forskjellige vinkler.

over nøden lakotaene må ha kjent før massakren. Tre av dem la i vei langt av gårde, til Nevada ved Rocky Mountains. Der hadde paiuten Wovoka i 1889 en visjon om at en åndedans skulle samle urfolkene. Lokal religion blandet seg med kristendommens drøm om utfrielse, frelse. Dansen skulle gi dem deres gamle områder tilbake, præriens ville natur skulle bli restaurert, bison ville igjen strømme over slettene, og de hvite skulle forsvinne. Hvite nybyggere, blant dem utvandrede nordmenn, feiltolket den ikke-voldelige motstanden i åndedansen som en trussel.

Fortelleren som reflekterer over dette, befinner seg i Nedre Telemark. Hans unge sønn er ute i sommernatten og formidler via mobiltelefon den halvt mytiske lyden av nattravn. Sangen ligner et pappstykkes rasping mot eikene på en sykkel. Lydene vekker fortellerens minner. Romanen beveger seg elegant mellom ulike plan, historisk og geografisk. Tanken på å skrive en bok om Wounded Knee fører ham til avgjørende punkter i hans eget liv. Noen få datoer fra de siste par årene fungerer som overskrift over ulike deler av teksten, et grep som gir en særegen virkelighetseffekt, som om romanen blir til mens dette skjer i forfatterens liv: Han treffer en kvinne han ikke har møtt på 23 år, K, blir forelsket, deltar med henne på en gudstjeneste under Glogerfestspillene på Kongsberg 28. januar 2024, der de synger:

Resultatet er en kompleks, litterært sterk fortelling.

En skjør stillhet

På midten av 1980-tallet, etter at han fikk Nordisk råds litteraturpris for «Juleoratoriet», var Göran Tunström (1937-2000) en forfatter mange ville lese. Som ung frilanser slukte jeg romanene hans. De kombinerte fortellertradisjonen fra Selma Lagerlöf med brå kast mellom realistiske, selvbiografiske elementer og drømmeaktige sekvenser. Tunström ble det man med et risikabelt ord kaller en «folkekjær» forfatter, langt utenfor Sverige. Folkekjære forfattere ble i modernismens storhetstid gjerne mislikt av kritikere, men Tunströms bøker fikk overveiende god mottagelse.

Filmen basert på «Juleoratoriet» (1996) økte forfatterens ry. Stadig kommer nye teateroppsetninger med utgangspunkt i boka, i år både ved Dramaten i Stockholm og Det norske teatret i Oslo. Nylig skildret dramaserien «So long, Marianne» Tunströms omgivelser på den greske øya Hydra omkring 1960, der han ble venn med Marianne Ihlen, Axel Jensen og Leonard Cohen. TV-serien plasserte Tunström i en birolle. I Lars Anderssons koloss av en biografi, «Göran Tunström. Försök med ett liv», spiller den svenske forfatteren hovedrollen gjennom 860 sider.

Som skrivende gjennom mer enn fire tiår, kjempet Tunström med og mot politiske og estetiske strømninger. Selv om han reiste mye med ektefellen, kunstneren Lena Cronqvist (1938-2025), særlig i Latin-Amerika og India, ble han ikke en like krass kritiker av kapitalisme og kolonialisme som de markante kollegene Jan Myrdal og Sven Lindqvist. Tunströms romaner, Anderssons hovedinteresse, holdt seg nærmere en klassisk fortellertradisjon, uten entydig politisk brodd. Samtidig hadde bøkene tilstrekkelig poetiske kvaliteter til å bli anerkjent i et litterært klima med økende politiske idealer på 1960- og 1970-tallet. Tunström var opptatt av identitet og solidaritet, med vekt på eksistensielle spørsmål.

Faren var prest i Värmland. Göran Tunström forberedte presteutdanning på gymnas i Uppsala, avbrøt studiene og satset alt på å bli forfatter. Forankringen i hjemstedet Sunne nær norskegrensen, samt vedvarende bearbeiding av farens tidlige død, bidrar til forfatterskapets særpreg. Anderssons biografi gir meg noen overraskende assosiasjoner. Selv om Dag Solstad og Karl Ove Knausgård til dels går i andre retninger enn Tunström, har de tre noen klare fellestrekk: Viktige deler av forfatterskapene reflekterer over farens død, de kretser rundt restene av kristendom i skandinavisk kultur, i tillegg til at bøkene gjør intens bruk av drømmer, gjerne med de tre momentene i kombinasjon, som i Solstads seine bøker eller Knausgårds Morgenstjerne-serie.

Jeg møtte Tunström for snart førti år siden, på Engebret Café i Oslo. «Jeg er helt tom i hodet», sa Tunström trøtt i det vi satte oss ved et hjørnebord for å få en kopp kaffe. Han så rett på meg og advarte mildt: «Jeg står aldri for det jeg sier i intervjuer. Jeg vil bli ferdig med spørsmålene raskest mulig. Når det gjelder å mene noe, er jeg svært langsom av meg. Jeg må skrive for å besvare spørsmål, ellers blir jeg kategorisk og generaliserende».

Måten han sa det på, tok fullstendig brodden av ordene. I stedet lå det en varme og generøsitet i tonefallet, som ikke lot seg skjule av en viss morgenru tretthet i stemmen, skrev jeg den gangen, i avisa Vårt Land. Tunström avsluttet intervjuet med en nysgjerrighet jeg ikke kunne sette ord på, i hvert fall ikke på trykk, der og da. Jeg la merke til et varmt, oppsøkende, sosialt vitebegjær, en vennlig nysgjerrighet som også kommer til uttrykk i Anderssons biografi.

Flere av minneordene etter at Tunström døde i 2000, er varianter av en setning Maria Schottenius skrev i Aftonbladet: «

». Anderssons kildetilfang er omfattende, konsentrert om Tunströms forarbeid til romanene i notatbøker. Et nyord ramler ut av en lang assosiasjonsrekke etter et måltid, skildret av Tunström seint på 1990-tallet: «

Ett yrke kunne det vara. Nyfiken. Nyfikare

». Det siste ordet kombinerer svensk for å være nysgjerrig – og «att fika», ta en kopp kaffe, dele et måltid sammen.

Han ville holde fram at det finnes noe godt.

En verden vikler seg ut

Thomas Manns roman «Doktor Faustus» har musikk som hovedtema, men romanens vrimmel av kunstarter og idéhistoriske tradisjoner gjør den lesbar fra flere kanter. Jeg leste den for alvor rett etter at jeg første gang møtte Håkon Bleken (1929–2025). I januar døde han, 96 år gammel. I perioder leste Bleken knapt annet enn bøker av og om Thomas Mann. Jeg skjønte at jeg måtte arbeide ordentlig med Manns store etterkrigsverk for å henge med i svingene. Ingen forfatter, ingen roman refererte maleren oftere til enn «Doktor Faustus».

Romanen er Manns forsøk på å se det fascistiske sammenbruddet i 1930-årene i lys av lange linjer i tysk historie. Kanskje skyldtes Blekens fascinasjon at han selv syntes han kom for seint til erkjennelse. Som ung vernepliktig rett etter krigen, kjørte han post gjennom ruinene av Nord-Tyskland. Først i 1960- og 70-årene sank erfaringene inn i hans egne verker, med en rekke motiver fra «Doktor Faustus», særlig knyttet til hovedpersonen, Adrian Leverkühn. Siste gang jeg besøkte Bleken, for et år siden, leste han fremdeles fra boka. Enkelte sitater kunne han utenat.

 (3–4/2025) markerer 150-årsdagen for Thomas Manns fødsel med et dobbeltnummer om «Doktor Faustus». Romanen fra 1947, om ulike strømninger som ledet fram til nazistenes maktovertagelse, virker fremdeles relevant som bidrag til å forstå hva som skjer i Europa hundre år seinere. Agora vier to hundre sider til artikler om romanens forhold til historie, filosofi og musikkvitenskap, samt til et omfattende, oversatt utdrag fra Manns egne refleksjoner om romanen: «Doktor Faustus’ tilblivelse: En roman om en roman» (1949). En av mange gode betraktninger finnes i bidraget til filosofen Andreas Brekke Carlsson. Hans undersøkelse av «spørsmålet om skyld» ender i et paradoks: Manns roman kunne ikke eksistert om det ikke var for kulturen den kritiserer. Carlsson utvider poenget på en måte som ofte mangler i toneangivende norsk fascisme-­kritikk: Jobben Carlsson selv har ved et norsk universitet, samt teksten han skriver i Agora, ville ikke være mulig uten Norges olje- og gassproduksjon, «en aktivitet som vanskelig lar seg rettferdiggjøre i lys av klimakrisen». Skal man anvende innsikten fra Thomas Manns roman kritisk, bør man starte ved smertepunkter i kulturen hvor man befinner seg.

 aspekter ved Agoras temanummer knytter seg til oversettelse. Dag Østerberg gir gløtt inn i sitt eget arbeid med den norske versjonen, som kom i 1969. Agnes Banach, en fremragende oversetter av Witold Gombrowicz, undersøker flerstemmighet, demoni og eksil hos Mann og Gombrowicz. Hennes inngang belyser et tema som går igjen i flere av artiklene: Adrian Leverkühns liv – og Gombrowicz’ parodiering av det – belyser forholdet mellom sykdom og skaperkraft. Agoras montasje av tekster inneholder også en eldre, fremragende artikkel av den tyske musikkviteren Carl Dahlhaus, om en av romanens sentrale emner: Arnold Schönbergs tolvtonemusikk og den musikkteoretiske rådgivningen Mann fikk fra Theodor W. Adorno mens han skrev romanen. Alle tre levde i eksil i California og traff hverandre i sosiale sammenhenger. Schönberg forlangte at Mann skulle føye til en merknad om at tolvtoneteknikken var hans eiendom. Dahlhaus’ artikkel, opprinnelig publisert i 1982, er et kompakt, informativt bidrag til å forstå den estetiske teorien bak «Doktor Faustus», ikke minst «montasjen av realitetsfragmenter», Manns utstrakte bruk av sitater og referanser til virkelige personer, med og uten kildehenvisninger. Teknikken kan minne om Håkon Blekens kollasjer, hvor avisutklipp og biter av fotografier myldrer på lerretet, i en kontinuerlig undersøkelse av hvordan menneskelig godhet og ondskap kan opptre side om side.

Teknikken kan minne om Håkon Blekens kollasjer.

Det faustiske

Lenge er Tore Skeies «Hardråde», historien om Harald Sigurdsson, et helteepos. Haralds femten år i utlandet etter slaget på Stiklestad, i tjeneste hos noen av periodens mektigste fyrster, med suksessrike oppdrag i krig ved Svartehavet og Middelhavet, ligner få nordmenns liv. Også hans samling av folkene i et land­område etter hvert kjent som Norge, er unik. Likevel skriver Skeie i høstens bok at grunnleggelsen av olavskulten, som hans forrige bok «Hvitekrist» leder fram til, framstår «som det viktigste som hendte i norsk historie i hele denne tidsalderen». Olav Haraldsson kåres til helgen og kalles etter hvert «Norges evige konge». Indirekte stiller høstens bok, «Hardråde», spørsmål som ikke er mindre aktuelle nå: Hvilken makt råder? Hva slags rett? Hvilken verdensorden får overtak som følge av krig?

«Hardråde» starter med en detaljert skildring av landskapet rundt gården Stiklestad innerst i trøndernes land i år 1030. «Bred og ubevegelig» ligger kornbygda Verdal der, skriver Tore Skeie. Med en erfaren fortellers virkemidler beskriver han bygdas stødige, tradisjonelle befolkning, knyttet til gårdsdriftens sykliske rytme på «et ualminnelig godt jordsmonn». «Hardråde» anvender romanlignende metoder, med overgripende iscenesettelser og nærgående skildringer, for å få fram jordbrukets ro og forutsigbarhet – i motsetning til den dramatiske kampen som nærmer seg, slaget på Stiklestad, der Olav Haraldsson blir drept. Hans yngre halvbror Harald overlevde slaget. Begge var krigerske vikingkonger på lange tokt utenfor landets ennå diffuse grenser, henholdsvis før og etter slaget. Olav fikk æren for innføringen av kristendommen på Mostertinget i 1024. Haralds ettermæle domineres av brutal utnyttelse av landets ressurser til krigføring. Kamper over store områder, i dagens Danmark, Sverige og England, ender med at han blir drept i 1066, i slaget ved Stamford Bridge. Trettiseks år tidligere kjempet altså halvbrødrene Olav og Harald på samme side på Stiklestad. Hvorfor vurderes de så forskjellig? Hvilke ras i norsk mentalitetshistorie førte oss dit?

Skeies litterære grep, å stille jordbrukets ro mot krigens uro, har noe vilkårlig ved seg. Det er en triviell, men konsekvensrik innsikt: Enhver historiker ser verden fra stedet og tida der fortelleren befinner seg. La meg stille et motspørsmål: Er områdene rundt Verdalselva, med bevegelige leirmasser, virkelig så trygge? Hadde Skeie skildret bygda sommeren 1893, ville adjektivet «ubevegelig» vært direkte feil. Verdalsraset den våren, et av de dødeligste leirskredene i norsk historie, med et omfang på nærmere 15 kvadratkilometer, tok med seg 105 gårder, 116 menneskeliv og et stort antall husdyr, rett ved Stiklestad. Dette er etterpåklokskap. I 1030 er det sannsynlig at bygda virket ubevegelig. For Tore Skeies formål, nemlig å beskrive den «tidløse kontinuiteten» i bygdelivet som kontrast til det voldelige slaget på Stiklestad, er beskrivelsen sann nok.

Både realhistorie og mentalitetshistorie gjennomgår i det lange løp tektoniske endringer. Kulten omkring Hellig Olav, som overskygger den senere etterfølgeren, halvbroren Harald, blir fra slutten av 1800-tallet utsatt for omkalfatringer. Endringer i oppfattelsen av kongene ligger under Tore Skeies framstillinger i «Hvitekrist» og «Hardråde». I høstens bok skriver han at olavs­kulten til å begynne med var et elitefenomen. Helgenkåringen var en politisk handling ovenfra, men utviklet seg til noe mer gjennom middelalderen. Jeg vil tilføye: Den lutherske reformasjonen sørget i sin tur for ødeleggelse og glemsel. Med nasjonsbyggingen på 1800-tallet startet en annen utvikling. Nidaros­domen ble fra 1869 gjenoppbygd og restaurert. Nihundreårsmarkeringen for slaget på Stiklestad i 1930 økte interessen for 1000-tallet. I 1990-årene begynte en av Europas største statlige satsninger på pilegrimsleder – mot Olavs grav i Trondheim. Vår tids trøndere anvender Nidarosdomen og slag­stedet Stiklestad aktivt i arbeid med å styrke landsdelens betydning, kulturelt, politisk og økonomisk. Engasjementet vil øke mot markeringen av tusenårsminnet om slaget på Stiklestad, kalt «Nasjonaljubileet 2030».

Med innvandringen omkring årtusenskiftet fikk Norge en voksende katolsk befolkning. Ved olsokfeiringen 29. juli i år holdt den katolske biskopen i Trondheim, Erik Varden, en tale der han kritiserte samtida generelt – og guidene i Nidaros­domen spesielt – for negativ framstilling av Olav den hellige. I og med at Tore Skeies nye bok handler om tida rett etter helgenkongens død, går den inn i en debatt som kommer til å bli ført de neste årene: Hvordan skal vi forstå slaget på Stiklestad – og følgene av det? Hvilke følger har historieforståelsen for vår tids oppfatning av ulike verdensordener? Skeies bøker er fremragende bidrag til en debatt om hva vi egentlig skal feire i 2030. «Hvitekrist» og «Hardråde» viser gjennom bruk av omfattende kildemateriale at forskjellen mellom Olav den hellige og Harald Hardråde ikke er så stor som fantasifulle skalder, kirkeledere og politikere har villet ha det til. Kombinasjonen av grundighet og vellykket litterær framstilling gjør bøkene unike. Særlig inntrykk gjør skildringen av kong Haralds årelange, blodige krig mot danskekongen Svein Estridsson. Den norske hirdens plyndringer, særlig langs kysten og inn i Jylland, er rystende lesning. Én setning står ut i Skeies omfattende beskrivelse av Harald Sigurdssons herjing med broderfolket i sør: «Den førkristne krigskulten levde i beste velgående blant Olav den helliges kristne etterkommere.»

La setningen synke inn. Hva endret seg ved Olavs død? Hva er verd å minnes? En oppgave for dem som leder forberedelsene til feiringen om fem år kunne være: Les «Hvitekrist» og «Hardråde» og tenk gjennom hva Nasjonaljubileet 2030 skal romme. Når det gjelder krigskult er «Hardråde» særlig interessant. Boka viser hvordan Harald tok med seg erfaringene fra tjenesten ved det bysantinske keiserhoffet, viktige forvaltere av den tids forståelse av kristendom, til gjerningen som konge over Norge. Boka dveler ved skildringene av ­krigene mot Danmark, og ved Haralds siste kamp, mot England. Overflatiske historielesere som meg kan ha dannet seg inntrykk av at store slagsteder, som Stiklestad eller Stamford Bridge, var mer definerende enn de faktisk var. Skeie viser hvordan Haralds krigføring i Danmark var preget av annerledes taktikk enn de store slagene, en utmattelseskrig som strakk seg over år med plyndring og brenning. Haralds krigføring ligner slik sett mer på nyere tids geriljakriger eller terrorhandlinger. Eller på russiske drone­angrep mot Ukraina. Eller israeleres bombing av Gaza. Hvilken verdensorden følger?

Nesten ­tusen år ­seinere ­virker nord­menn ­enige om at vi ikke er ­grusomme.

Grådige, grusomme

Rekyl er bevegelsen bakover et skytevåpen får ved avfyring. Formulert slik, kan tittelen på Inger Elisabeth Hansens essayistiske bok virke kantete, prosaisk. «Rekyler» har likevel stor bevegelighet, tanke- og billedmessig (se ukas intervju side 4–5). Bokas ni hoveddeler danner par, bestående av ny skrift som reagerer på eldre skrifter, både hennes egne og andres, ikke som tilbakeslag, snarere som nye verbale avfyringer. Forfatterens langvarige engasjement for Latin-Amerika, med omfattende kunnskap om spanskspråklig litteratur, er tydelig. Samtidig trekker Hansen linjer til den vestlige kulturens kilder og viser sprengkraften i kyndig litterær tolkning.

«Rekyler» gir unike innblikk i forholdet mellom eldre skrifter og akutte politiske spørsmål. En av rekylene, ‘Stillheten brutt 2022–2025’, viser linjene fra de første voldelige erobringene omkring år 1500 til aktuelle konflikter, særlig i Mexico, et land Hansen kjenner godt.

Bokas lengste kapittel tar utgangspunkt i bøker av historikeren Bartolomé de las Casas (1484–1566) og Jens Bjørneboe. Misjonæren las Casas’ tidlige tekster om «ødeleggelsen av Vestindia» blir regnet som grunnleggende for etablering av folkeretten. Hansen undrer hvorfor de fikk så liten historisk virkning. I en annen ende av kolonialiseringens epoke skrev Bjørneboe om bestialitetens historie – i trilogien han avsluttet med «Stillheten» i 1973. Hansen setter de to tekstene i relieff mot det som skjer nå, i 2025, hvor «narren er blitt konge», som hun skriver, med referanse til presidenten i USA. Landet styres av en lovbryter med saker gående mot seg. Donald Trump hever seg over rettssystemet. Presidenter som han kan få rettsapparatet til å ikke virke, «når det ikke tjener dem selv», som Hansen skriver.

til en forfatter hun ikke nevner. Herman Melville nærmet seg en lignende type uvirksomhet i fortellingen «Bartleby», om en kopist som nekter å utføre oppgaver ved et advokatkontor i New York på 1800-tallet. Novellen demonstrerer hvordan selv en ubetydelig skikkelse kan skape uorden ved et kontor, «få det til å ikke virke». Bartleby setter systemet ut av spill 

. Inger Elisabeth Hansens tekst belyser hvordan et rettssystem kan ødelegges 

, av en demokratisk valgt myndighetsperson, som oppfører seg som autokratisk fyrste. Dystopisk.

 boka i en annen ende, i et engasjement mot naturtap som kan minne om Hansens tidligere diktsamling, «Å resirkulere lengselen. Avrenning foregår» (2015). Åpningsteksten, ‘Klikk’, reflekterer omkring forskning på niser. To professorer undersøker hvordan småhvalene frembringer lyder, ved å sende luft gjennom avskårne hvalhoder. Teksten nærmer seg forskningen gjennom kaskader av spørsmål om hva lyd fra en død nise kan utgjøre. Teksten vrir og vender på spørsmål om hva dyrs språk og atferd kan bety, også som stedfortredere, ved at delfiner blir trent til å delta i krigføring til havs.

Hansen innrømmer at hennes egen tendens til å la dyrene bli stedfortredere er en «unnvikelsesmanøver». Hun klarer ikke å forholde seg til det som daglig utspiller seg på skjermer foran øynene hennes. Hva med hestene i Gaza? Gjentakelsen av forferdelige bilder låser blikket hennes. Lyden ‘klikk’, nisenes instrument for å orientere seg i flokken eller varsle et angrep, får nye betydninger.

Viktige deler av «Rekyler» beveger seg over og under vann. Bokas sterkeste, underligste bidrag er de to kalt ‘Fathers Point’, om opphavet til døpenavnet Inger Elisabeth. Forfatteren grunner over sitt opphav, begynnelser eller opprinnelser. En annen sentral tekst går tett på virksomhet hun kjenner godt som gjendikter. På begynnelsen av 2000-tallet ble Hansen og flere norske forfattere engasjert som konsulenter for den nye bibeloversettelsen. Som poet bidro hun til gjendiktningen av Forkynnerens bok i Det gamle testamente, en kort tekst med formuleringer som ofte siteres: «Alt er tomhet», oversatte man første kapittel i 1930 og 1978. «Alt er forgjeves!», ble det nå, i 2011. Fra tredje kapittel stammer ordene «Alt har sin tid, det er en tid for alt».

 skriver at hun er døpt og medlem av Den norske kirke. Samtidig skildrer hun sin avstand til de troende. Hun har aldri gått på søndagsskolen, alt «sånt» er helt fremmed for henne. Som forfatter har hun vært mer opptatt av ikke-vestlige skapelsesberetninger og myter. Gjennom studier av kolonitiden har hun sett hva slags vold vestlige kirker kan begrunne. Desto mer inntrykk gjør hennes personlige beretning om arbeidet med den norske bibeloversettelsen. Hun ble spurt om å være stilist på revideringer av poetiske deler av Det gamle testamente. I 2011 skrev Hansen en tekst til antologien «Bibelsk», der forfatterne ga ulike perspektiver på arbeidet som stilister. Nå formulerer hun en rekyl til denne opprinnelige teksten under en kompleks tittel: ‘Den beklådde boka (tilbake til opprinnelsen?) 2011–2025’.

«Den beklådde boka» er Bibelen. Hansen legger ikke skjul på konfliktene som oppstår i arbeidet med å bringe en norsk oversettelse mer i samsvar med et hebraisk opphav. Hvordan finne riktige kompromisser når ord og uttrykk har festet seg gjennom flere hundre års bruk av tekstene på dansk og norsk? Etter tre-fire års arbeid føler Hansen at det finnes noen «sandkorn i maskineriet». Hun blir i tvil om selve arbeidet med å finne fram til en opprinnelig versjon kan føre fram. Er selve det stilistiske arbeidet forgjeves? Hansen trekker seg fra oppgaven, samtidig som hun sitter igjen med «et overskudd av spekulasjoner». Overskudd gir også rekyl. Få har beskrevet dilemmaer ved oversettelse og tradisjonsbæring så presist og eksistensielt som hun gjør. «Rekyler» bør leses av alle som tror det er enkelt å bruke Bibelen eller andre religiøse tekster til å begrunne politikk, for ikke å si krigføring.

Hansen viser sprengkraften i kyndig litterær tolkning.

Bibelsk sprengstoff

Etter to romaner som ikke tilførte serien like mye som Karl Ove Knausgårds første tre bind om Morgenstjernen, beveger sjette bok seg inn på sentrale spor i det omfattende verket. «Jeg var lenge død» tar opp tråder fra det andre bindet, «Ulvene fra evighetens skog». Syvert Løyning, en relativt enkel fyr, etablerer seg der som begravelsesagent på Sørlandet. Han er en av seriens mest vellykkede komiske figurer, i romaner som utforsker den tynne grensen mellom liv og død. Syvert leter etter familierelasjoner i Russland, der den avdøde faren hadde en kjæreste. Sporene fører ham til moderne varianter av russisk-ortodoks tro på et liv etter døden – vitenskapelig transhumanisme. I «Jeg var lenge død» følger Syverts yngre bror Joar slike spor lenger enn langt. Bokas tittel er inspirert av «eg var longo død», noen av de første ordene i ‘Gullhanen’, et formfullendt, drømmeaktig dikt av Olav H. Hauge. Sammen med sitater fra Voluspá danner slike tekster en viktig klangbunn.

 har kun én forteller, astrofysikeren Joar. Det kan gjøre en leser som meg skeptisk, siden jeg liker de tidlige, flerstemmige bindene i serien best. Den relative monotonien i de to foregående bøkene, «Nattskolen» og «Arendal», begge sentrert om én person, blir imidlertid avløst av en forteller med stor aksjonsradius, både mentalt og geografisk. Joars reise utenfor kjente referanser og kartrammer spinner av gårde, inn i det usannsynlige, absurde. Samtidig rommer boka en tankemessig spennvidde som overgår det meste i Morgenstjerne-­serien (se ukas intervju, side 4–6).

Gjennom Syvert er vi tidligere blitt kjent med Joar som en ung smarting med synske evner. I fortellingens nåtid, idet Morgenstjernen viser seg og mennesker tilsynelatende ikke lenger dør, er han professor ved Universitetet i Oslo. For Syvert er hendelsene komisk fatale, begravelsesbyrået hans står i fare for å miste inntektsgrunnlaget. Joar er mer opptatt av å finne en forklaring. Dialogene dem imellom utgjør en lettsindig form for humor som kler romanens ellers dystre innhold. Den starter med å trekke linjer langt tilbake i kulturen – linjer som går gjennom Knausgårds eget forfatterskap. Voldelig dynamikk mellom brødre utgjør noen av de eldste fortellingene i jødisk-kristen kultur. Historien om Kains drap på Abel i Første Mosebok utgjør et raster man kan betrakte en rekke menneskelige fenomener gjennom.

Betydningen av å senke eller heve blikket preger både «En tid for alt» og «Min kamp». Den nye romanens teoretiske hovedkilde, russeren Pavel Florenskij (1882–1937), hadde problemer med å møte blikket til dem han snakket med. Joar erkjenner at han er en slik person selv. Han vet hvorfor: Å se andre mennesker i øynene er å slippe «sjelen deres eller hva det nå er» inn. Man må beskytte seg mot slikt. Av og til kan et nedslått blikk skjule en ondskap som bygger seg opp. Florenskijs nedslåtte blikk var riktignok av en annen type. Øynene uttrykte et varsomt og hjelpeløst ønske om å få være i fred, mener Joar. Romanen spenner en bue fra den russiske tenkeren til den fiktive matematikeren Benjamin Goossens, eneboeren Joar oppsøker mot slutten av boka.

 ved begynnelsen. Motstridende linjer tegnes opp i romanens to epigrafer. Den amerikanske fysikeren Sean Carroll slår i første sitat fast at det ikke finnes noe annet enn én naturlig verden, og den lar seg oppdage gjennom vitenskapelige, empiriske metoder. Det andre sitatet stammer fra Giorgio Agamben, en filosof fra en annerledes tradisjon: «Mysteriets dører tillater deg å gå inn, men de tillater deg ikke å gå ut igjen.»

Mens Carroll stenger døren inn til mysteriet, stenger Agamben tilsynelatende veien ut. I den motsetningen, som preger Joars lange erkjennelsesreise, står romanens fortelling og dirrer. På de første sidene får han ideen om å gi broren sin Talmud, samlingen av jødiske visdomsord og kommentarer til Mosebøkene, som julegave. Den jødiske mystikken står som et forbilde.

Carroll-sitatets vekt på empiri gjør det naturlig å trekke flere linjer til «En tid for alt». Knausgårds utgangspunkt er der en italiensk forsker som med egne øyne observerer engler. På lignende måte er det en grunnleggende motivasjon for tvileren Joar at han observerer en person som åpenbart er død, i live på gata. Det kan høres sært ut, men det er verdt å minne om at en av fortellerne i Jon Fosses nyeste roman, «Vaim», får besøk av sin nærmeste venn 

 at vennen er død. Romaner er steder man kan behandle slike emner litterært, og Knausgård gjør det på et høyt ambisjonsnivå, med referanser til bevissthetsfilosofi og kvante­fysikk.

 brødrene for å holde fortellingen på jorda. Joar er komisk opptatt av orden og forutsigbarhet, særlig på det hygieniske området. Han rydder og vasker, dusjer og kjøper nye klær, hvor han enn beveger seg, i Oslo, i Russland eller i Alpene. Som forteller er han på samme tid en av de mest overbevisende og selvmotsigende romanpersoner Knausgård har formet. Et høydepunkt for meg er Joars vandring gjennom Arendal og ut av byen for å møte en russisk-ortodoks prest. Med ett ser han hvordan alt han har tenkt og grunnet på, faller fra hverandre i møte med det kjente landskapet, «en stri strøm av hverdagslighet». Jeg assosierer til Olav H. Hauges ‘Kor lenge har du sove?’, et dikt som handler om å slå øynene opp, se deg omkring. Knausgårds nye roman er et sterkt bidrag til en syklus som i dialog med tidligere diktning stiller spørsmål om drøm og virkelighet over tusener av ansporende, undrende sider.

Boka rommer en tanke­messig spennvidde som overgår det meste i serien.

Utenfor kartet

Andre del av Carl Frode Tillers «Arbeidarhjerte» starter i juni 2025, med samme detaljrike intensitet som første del, som kom i fjor. Romanene utgjør en grundig undersøkelse av hva det å fortelle egne historier betyr for enkeltmenneskets mulighet til å finne en plass i det norske velferdssamfunnet. Slik verden ser ut nå, imidlertid, idet klodens ressurser snart er brukt opp, viser bøkene indirekte svakheter ved å begrense seg til analyse av klassemotsetninger.

I «Arbeidarhjerte 2» mister Trond fotfestet, både i jobben som byråkrat i UDI, som vikarlærer, og i samlivet med kona Therese og deres to døtre. Trond kommer fra arbeiderklassebakgrunn i Namsos, med farfar og far ved sagbruket, oppvokst under den kalde krigen. Han flytter til Trondheim, utdanner og gifter seg inn i middelklassen. Etter den lovende første delen skrev jeg at «Tronds refleksjoner over klassereisen han har foretatt, er knyttet til konkrete observasjoner, ikke til luftige ideologiske posisjoner». Andre bind, som ikke er noe dårligere, går nærmere inn på nettopp ideologi. Tronds far var kommunist og ble overvåket av etterretningstjenesten. Han fikk utdelt mappa si i 1997. En viktig del av romanen utforsker konsekvensene av overvåkningen for familien, for forholdet til kolleger, naboer, venner og bekjente som har stilt seg til rådighet for E-tjenesten.

 samtidig som han gjengir familie og venners historier. Selv blir han en del av ironigenerasjonen på 1990-tallet, inspirert av postmoderne estetikk og tv-programmer som Lille Lørdag, Åpen post og Ut i vår hage. Faren skjønner ikke humoren, han mener den sparker nedover. Trond ser at den fanger en ny tid, hvor Norge er forandret. Nye underholdningsformater tar for gitt at samer og innvandrere har selvironi – ved å inkludere dem. «Arbeidarhjerte 2» er formet som en rekke tilbakeblikk fra 2025, der Trond ser sin generasjons ironi på avstand. En sentral person er bestekompisen Bjørn, som Trond har kjent siden ungdomstida. Tidlig i romanen nevnes en samtale på en av de nye, eksklusive restaurantene i Trondheim, en av romanens mange effektive tidsmarkører omkring årtusenskiftet. Samtalen med Trond og Therese på restauranten, der Bjørn kommer med kraftige utbrudd om politiske spørsmål, nevnes flere ganger før den gjengis fyldig mot slutten.

Innen romanen kommer så langt, fletter den inn referanser til «Arild Asnes 1970». Trond leser Dag Solstads roman som uttrykk for «behovet for å gripe si eiga tid, kople seg på og vere i samtida». Over femti år etter at den ble utgitt opplever han fremdeles romanen som relevant. Tronds assosiasjoner går til Erlend Loes roman «L», der hovedpersonen har liknende lengsel etter å være del av et større fellesskap. I «L» er alle store samfunnsmessige oppgaver tilsynelatende fullført, alt er gjort og oppdaget. For Trond blir Loes bok fra 1999 en påminnelse om hvor fjernt og fremmed 1990-tallet virker, sett fra 2020-tallet. Samtidig vekker begge romanene erkjennelsen av at Trond mangler en oppgave, et fellesskap, en virksom fortelling, her og nå.

bakgrunnen Bjørns utbrudd på restauranten vekker gjenklang hos Trond. I et av de siste kapitlene, ‘Fine dining’, sitter de tre endelig på restauranten. Ingeborg, Bjørns kone, er ikke med. Hun er alvorlig syk av kreft. Bjørn er sliten, han vil ikke snakke om sykdom. Samtalen stykkes opp, slik den blir på slike restauranter, av grundige beskrivelser av mat og vin. Trond minnes en foreleser som på 1990-tallet hevdet at det ikke lenger finnes noen arbeiderklasse i Norge. Trond forteller at han den gangen ikke tok ordet for å si det opplagte: Hans familie finnes. Trond innser at han likner moren, som ikke vil innrømme at hun er en del av arbeiderklassen. I middagen innvender Bjørn at morens holdning er mulig å forstå, i lys av at norske politikere i hele etterkrigstiden har tonet ned alt snakk om klasse. Det har vært viktig for å bygge velferdsstaten: Arbeiderklassen var nødt til å få med seg middelklassen. Sosialdemokratene i nordiske land skjønte det, hevder Bjørn. De konsentrerte seg om det samlende, ikke det splittende. Arbeiderklassen og middelklassen er i samme båt, derfor er det viktig å samle seg om universelle ordninger, som opprettholder skatte­viljen, ønsket om å bidra til fellesskapet. Kulturkriger bunner i konflikter mellom klasser, mener Bjørn. De virker splittende, og de eneste som tjener på dem er de rikeste.

 danner en mørk klangbunn for Bjørns utbrudd, slik Trond forstår ham. Hvis høyresida vinner fram med privatisering, for eksempel av helsesektoren, blir Norge et nytt USA, mener Bjørn. På et annet nivå svever eksklusiv mat og lyse viner over samtalen, og danner en elegant, komplisert ironi, med utstuderte detaljer. Samtalen om en nødvendig forsoning mellom arbeiderklassen og middelklassen får en virkning for Trond, som har strevd med å finne ut av hvem han er, mellom røttene i farfars og fars arbeiderkultur og den kulturmiddelklassen han som voksen blir en del av, gjennom utdanning og giftemål.

Samtidig får jeg ikke Bjørn og Tronds resonnementer til å gå opp, sett i lys det omfattende naturtapet Carl Frode Tiller har skildret i foregående bøker, som romanen «Begynnelser» og diktsamlingen «Det framande landet». Hvordan sikre velferd og framgang når naturgrunnlaget brukes opp og klodens klima raseres? Skal 

 sikres, må den gjelde alle bankende hjerter, all strømmende sevje i et mangfold av levende organismer. Serien «Arbeidarhjerte» får kanskje flere bind?

Arbeiderklassen og middelklassen er i samme båt.

Alle hjerter skal med

Fugler du kan ha møtt» er laget av en erfaren og prisvinnende illustratør, Marianne Gretteberg Engedal. Boka gir oppfinnsom innføring i fuglenes verden, med effektfulle tegninger av et utvalg vanlige arter i Norge – og noen uvanlige. Boka er rettet mot barn og unge, men «Fugler du kan ha møtt» kan engasjere flere aldersgrupper. Engedal gir fuglene snakkebobler slik at de kan delta i framstillingen. Jeg leser boka sammen med 2-5-åringer. De kommenterer fluer som surrer rundt på sidene, fugler som gjør akrobatiske bevegelser – eller kråker som krangler om en søppelpose. «Fugler du kan ha møtt» gir samtidig stødig veiledning med biologen Christian Steel som fagkonsulent.

 en advarsel: «Du kan få fugledilla av denne boka» – men det er ikke farlig, føyer hun til. Det motsatte, likegyldighet i møte med fuglers liv, er farlig, vil jeg legge til. Fuglene varsler om endringer i naturen rundt oss, ganske enkelt ved å forsvinne. Boka konsentrerer seg om arter som forekommer ofte, som meiser, fluesnappere, spurver, svaler, sangere, spetter, troster, kråker, duer og måker. Etter en instruktiv innledning om navn på forskjellige deler av fuglenes kropper, er artene delt inn i løst formede grupper. Å sette meisene først gir mening, siden de ofte opptrer lett gjenkjennelig der folk bor, særlig blåmeis og kjøttmeis. I år forekommer også den livlige toppmeisen mer hyppig i Sør-Norge. Boka kommer seg fint rundt pedagogiske utfordringer som at spettmeis og stjertmeis ikke er i nær slekt med andre meiser.

finker og troster kan være vanskeligere å skjelne fra hverandre. Jeg må innrømme at jeg sneik meg til å bruke mobilen til å spille av lyd fra enkelte arter, til stor begeistring og oppfølgende spørsmål fra de unge lytterne. De var spesielt interessert i varsellyder, tegn på at fugler er skremt eller forstyrret. Etter tegningen av steinskvett kunne vi se video av hvordan den «skvetter» – knekker i beina og vipper med halen – når den er engstelig.

Dette er ikke ment som oppfordring til å lage enda flere bøker med lyd eller bevegelige figurer, det går utmerket godt an å bruke medier hver for seg. I noen arters tilfelle er lyd likevel en viktig del av muligheten for gjenkjennelse. Den beste appen jeg kjenner til, Gyldendals Store Fugleguide, fungerer utmerket som utfylling av Engedals framstilling, for dem som virkelig får dilla.

mer merkverdige utelatelser er ender. Mange barn og unge som bor ved vann og vassdrag stifter tidlig bekjentskap med en art som stokkand, ikke minst fordi voksne tror at ender og svaner liker loff. Det tåler de egentlig ikke, og her kunne boka ha bidratt med folkeopplysning. Engedal løser utfordringen ved å la enkelte utelatte grupper komme til orde i en egen bolk, blant dem vipe og gråhegre. Begge er utsatte arter der jeg bor. Stormen Amy meide ned trærne med hegrenes reir. Fugler forsvinner som følge av naturtap og klimaendringer – også derfor er jeg glad for en bok som gir økt innsikt i deres liv for kommende generasjoner.

Fugledilla

Liv Køltzow (1945–2025) var på samme tid stillfarende og fandenivoldsk. Det kan man merke, ikke minst i romanen «Melding til alle reisende» (2015) og i «Dagbøker i utvalg» (2021). For snart ti år siden fikk jeg gleden av å være med å tildele henne ­Gyldendalprisen. I årene etterpå var jeg en av Køltzows mange venner på Facebook, der hun gjennom tekst og video fra dagliglivet ga innblikk i et tungt arbeid: å leve med Parkinsons sykdom. Også denne dokumentasjonen vekslet mellom stillferdighet og råskap.

 grundigere med et forfatterskap før en prisutdeling, kan kaste et nådeløst lys inn i egen lesning – eller mangel på sådan. Jeg hadde lenge forbundet Liv Køltzow med den feministiske bevegelsen på 1970-tallet. Antakelsen var ikke uriktig, men den reduserte bøkene unødvendig. Etter Køltzows bortgang har mange fremhevet romanenes intense eksistensielle engasjement. Nettopp Køltzows evne til å skrive sant om det hverdagslige framsto klarere for meg etter arbeid med forfatterskapet. «Bøkene fanger inn ørsmå øyeblikk, de som gjerne glipper når den store historien skrives», skrev jeg den gangen, i 2016. Køltzow er en mester i å skildre det momentane, det vi i mangel av bedre ord kaller øyeblikk. Hva er et 

? For å forstå en forfatters vilje til å gå inn i det vanskelige, må man gå til tekstene.

I et udatert fragment, plassert mot slutten av 1970-tallet i dagbøkene, spør Køltzow: «Hva er meningen med litteraturen hvis de strukturene den skaper ikke ‘tilsvarer’ noe i virkeligheten?» Hun tilføyer at hennes hverdagsliv alltid har vært helt uformelig. Når hun klarer å gi det form, «finne strukturene i det» ved å skrive om det, har hun en stygg mistanke om at hun skaper fantasifostre, ønskestrukturer som ikke eksisterer. Spørsmålet retter seg både inn i hennes eget forfatterskap, og mot problemstillinger litteraturen har balet med lenge: Hvordan skildre virkelighet i litteratur, 

 litteratur? I dagboka henger spørsmålet nøye sammen med problemer i samlivet. Den kommende ektemannen, Kjell Heggelund, forholder seg ikke til resultatene av den feministiske bølgen på 1970-tallet, slik hun opplever det. Køltzow beskriver sitt eget hat, sin skuffelse over det hun kaller «K.’s forræderi når det gjelder likestilling». Samtidig, på de samme sidene, skriver hun at de elsker hverandre. De fortsetter å leve sammen, men det går ut over hennes muligheter til å skrive.

I dagboka noen år seinere kan vi lese: «For å skrive godt må du utvikle egenskaper stikk motsatt av dem du trenger for å klare det praktiske/økonomiske/sosiale liv». For Køltzow er det vanskelig å forsvare et ukonvensjonelt, bohemsk kaos, slik enkelte kolleger lever. Hun nærmer seg dilemmaene illusjonsløst: Som kvinne er det enda vanskeligere å leve slik «uten å 

 seg med stilen», som hun skriver, med ettertrykk. Slik jeg leser notatene fra mars 1985, mener Køltzow at hun risikerer å miste målet av syne. Hun lever verken et ryddig liv eller et intellektuelt liv, men lar seg overbevise av «omgivelsenes reaksjoner på 

Tom Egil Hverven

Artikler

Fredrik Parelius debuterer med fine dikt i tradisjonelle former, kretsende om en øy på Helgelandskysten.

Menneskene virker store og mektige i Marilynne Robinsons foredrag og essays, små og sårbare i romanene.

Kan en svensk og en norsk teolog forklare bølgen av kristennasjonalisme?

Det varme og det kalde

«Morð» er mer engasjerende enn det meste som utgis av sakprosa på norsk.

Arne Johan Vetlesens dyptgripende bok drøfter den moralske krisen bak klimaendringene.

Kritikerens valg står mellom å slipe sverdet eller å skjerpe blikket.

Kjølende nøkternhet

Ann-Helén Laestadius fullfører med «Skam» en innsiktsfull trilogi om samisk liv i Norrbotten.

Uviljen mot opplysning

Steinar Opstads første roman er en intens og usedvanlig god skildring av ungt begjær.

Det ypperste

Asle Toje bidrar til den oppsplittingen han advarer mot.

Årets roman av Vidar Sundstøl trekker virkningsfulle linjer mellom en massakre og himlingen i Kongsberg kirke.

Göran Tunströms arbeid med romaner skildres fra innsiden i en monumental biografi av Lars Andersson.

Det faustiske

Tore Skeie skriver historie ovenfra, men med mesterlige skildringer på bakkeplan.

«Rekyler» bidrar med kompleks, god respons på eldre tekster.

Knausgårds sjette bind om Morgenstjernen er et høydepunkt i serien.

Alle hjerter skal med

Engedals illustrasjoner gir en engasjerende innføring i fugleliv for barn.

Liv Køltzow skrev romaner på høyeste nordiske nivå.

Marte Michelet spenner forventingene høyt ved å «laive» faren, Jon Michelet.

Dikt som våker

Per Pettersons roman gir unike blikk inn i et maskulint indre.

Endelig! Dag Solstads siste roman setter både lykken og ulykken i bevegelse

Tore Rems individuelle sykehistorie er en velskrevet invitasjon til fellesskap.

Fredrik Parelius debuterer med fine dikt i tradi­sjo­nelle former, kretsende om en øy på Helge­lands­kysten.

Menneskene virker store og mektige i Marilynne Robinsons foredrag og essays, små og sårbare i romanene.

Kan en svensk og en norsk teolog forklare bølgen av kristen­na­sjo­na­lisme?

Det varme og det kalde

«Morð» er mer enga­sje­rende enn det meste som utgis av sakprosa på norsk.

Arne Johan Vetlesens dyptgri­pende bok drøfter den moralske krisen bak klima­end­rin­gene.

Kriti­kerens valg står mellom å slipe sverdet eller å skjerpe blikket.

Kjølende nøkternhet

Ann-Helén Laestadius fullfører med «Skam» en inn­sikts­full trilogi om samisk liv i Norrbotten.

Uviljen mot opplysning

Steinar Opstads første roman er en intens og usedvanlig god skildring av ungt begjær.

Det ypperste

Asle Toje bidrar til den oppsplit­tingen han advarer mot.

Årets roman av Vidar Sundstøl trekker virknings­fulle linjer mellom en massakre og himlingen i Kongsberg kirke.

Göran Tunströms arbeid med romaner skildres fra innsiden i en monumental biografi av Lars Andersson.

Det faustiske

Tore Skeie skriver historie ovenfra, men med mesterlige skild­rin­ger på bakkeplan.

«Rekyler» bidrar med kompleks, god respons på eldre tekster.

Knausgårds sjette bind om Morgen­stjernen er et høydepunkt i serien.

Alle hjerter skal med

Engedals illust­ra­sjoner gir en en­ga­sje­rende innføring i fugleliv for barn.

Liv Køltzow skrev romaner på høyeste nordiske nivå.

Marte Michelet spenner forven­tin­gene høyt ved å «laive» faren, Jon Michelet.

Dikt som våker

Per Pettersons roman gir unike blikk inn i et maskulint indre.

Endelig! Dag Solstads siste roman setter både lykken og ulykken i bevegelse

Tore Rems indi­vi­du­elle sykehis­torie er en velskrevet invitasjon til fellesskap.

Fredrik Parelius debuterer med fine dikt i tradisjonelle former, kretsende om en øy på Helgelandskysten.

Kan en svensk og en norsk teolog forklare bølgen av kristennasjonalisme?

«Morð» er mer engasjerende enn det meste som utgis av sakprosa på norsk.

Arne Johan Vetlesens dyptgripende bok drøfter den moralske krisen bak klimaendringene.

Kritikerens valg står mellom å slipe sverdet eller å skjerpe blikket.

Ann-Helén Laestadius fullfører med «Skam» en innsiktsfull trilogi om samisk liv i Norrbotten.

Asle Toje bidrar til den oppsplittingen han advarer mot.

Årets roman av Vidar Sundstøl trekker virkningsfulle linjer mellom en massakre og himlingen i Kongsberg kirke.

Tore Skeie skriver historie ovenfra, men med mesterlige skildringer på bakkeplan.

Knausgårds sjette bind om Morgenstjernen er et høydepunkt i serien.

Engedals illustrasjoner gir en engasjerende innføring i fugleliv for barn.

Marte Michelet spenner forventingene høyt ved å «laive» faren, Jon Michelet.

Tore Rems individuelle sykehistorie er en velskrevet invitasjon til fellesskap.