Folk snakker som om Andrew Tate er noe nytt, og det irriterer meg. Andrew Tate har vært her lenge. Jeg husker godt at han kom til ungdomsskolen vår da jeg gikk i niende. Han var eldre enn oss og hadde et annet navn, så klart. Håkkien, Loopi eller hva faen. Han sto utenfor skolegården i den røde rånebilen med effekter dinglene som trofeer i speilet. Ryktene om at han hadde sittet i fengsel for vold summet mellom røykehjørnet og basketbanen. En og annen lærer kom bortom bilen på tomgang og formante at han ikke hadde lov å stå der. Det dreit Andrew Tate en lang marsj i og skrudde opp bassen. Han kom for å hente rekruttene sine, eller den nye dama si, eller begge deler. Alle stimlet de om ham og beundret ham for den kjappe replikken, de oppskrapa knokene, anlegget og bilen og samlingen med tomflasker og matrester som lå nedtrampa i matta. Bunken sedler fra det private næringsliv bula i brystlomma. Et levd liv fremfor trellingen på skolen. En fri sjel. En desperado i kjedsomhetens tid.