Selve litteraturkritikkens vesen står overfor en utfordring.
Peter Nielsen
VIKTIGPER: Tar kritikerne med seg fordommene sine inn i lesningen sin? Her ser vi Carl Spitzwegs maleri «Bokormen» fra cirka 1851. ILLUSTRASJON: GROHMANN MUSEUM/WIKIMEDIA COMMONS
Her, ved årets utløp, må det være tillatt å gjøre status og stille det vanskelige, prinsipielle spørsmålet: Hvem skriver kritikerne til? Eller: Hvem er den litterære kritikken til for?
Quentin Tarantinos filmsmak er kanskje blodig, men størst av alt er kjærligheten.
Bjørn Ivar Fyksen
ONCE UPON A TIME: Clint Eastwood i «Dirty Harry» fra 1971. FOTO: SHUTTERSTOCK/NTB
Quentin Tarantino
Cinema Speculation
Essay
Weidenfeld & Nicolson 2022, 392 sider
Få ting skaper stemning som en god massakre. De som er glad i regissør Quentin Tarantinos filmer og de sjangertradisjonene han knytter seg til, vil antagelig forstå hva jeg mener. Fryden over et voldelig klimaks, en overdådig shoot-out , er noe helt for seg selv. Tenk for eksempel på siste scene i George Roy Hills «Butch Cassidy and the Sundance Kid» (1969) eller slutten på Tarantinos egen «Django Unchained» (2012) – for ikke å snakke om forelegget for sistnevnte, Sergio Corbuccis «Django» (1966), der skuespiller Franco Nero drar en mitraljøse opp fra likkista han sleper på – and goes to town .
FORMIDLING: Gaute Heivoll skriv om kva som skjer når skaparkrafta blir mellommenneskeleg. FOTO: STIAN LYSBERG SOLUM
Gaute Heivoll
Dine ord
Roman
Tiden, 184 sider
Korleis ser ein blind person? Med lyd, lukt og berøring, ja – men òg gjennom å førestille seg, å dikta, å skapa landskap og forteljingar. I alle fall er det slik for den eine hovudpersonen i Gaute Heivolls tolvte roman, «Dine ord».