Frida Fliflet

Rikke Løe Hovdal

#fff

Ein skal faktisk døy ein gong. Og det kjem nærmare og nærmare. Så det var kanskje naturleg å lage ei plate som handlar om tid, seier rappar Runar Gudnason.

– Eg held jo på med det mange påstår er ein ungdomskultur. Ein 

ungdomskultur. Men eg er ein rural mann på 53.

Gudnason og makkar/fetter Bård Aasen Lødemel, ein litt meir urban mann på 49, befinn seg nett no i ein høgst urural setting: i bakgarden til ein kafé på Grønland. Side Brok har inntatt hovudstaden for å øve og gjere 

før haustturneen startar i september. Dagen dette står på trykk, slepper duoen nemleg si første plate på tolv år, «All verda». Platetittelen er henta frå singelen «Esso»: 

Me er berre frå bygda, og det er all verda

. Og ligg ikkje noko av essensen i Side Brok i nett denne linja?

– Den setninga kan bety mange ting, men ja, eg synest det er ei kjerne i det vi driv med. Eg har oppdaga, som mange andre, at jo meir lokalt du gjer det – det er då det kan bli universelt, seier Gudnason.

Ei bygd kan romme si eiga verd. Men låtlinja har også ei ekstra dobbeltheit: Ho betyr at det er stort og stas å vera frå bygda – men også at «me er berre frå bygda – og det er heile verda også». Alle kjem opphavleg frå bygda, påpeiker Gudnason.

– Og når ein skriv om menneske, om liv og død og kjærleik og hat: Alle desse tinga er grunnleggande. Det skjer ikkje ein drit meir i New York enn det gjer i Hovdebygda. Det er akkurat dei same tinga overalt.

Plata kan handle om mange ting, understrekar han, men til sjuande og sist er det rapmusikk. Trommer og flow er det viktigaste:

– Viss ikkje det er i orden, er alt anna likegyldig. Dei som lagar songar seier ofte at dei toneset tekstar. I rap set vi tekst til trommer. Det må vere god flow, gode lydar, og så må dei fortelje deg noko. Gjerne både om meg og om deg som høyrer på.

Dialekt-rap er eit idiotisk ord. Alle i Noreg rappar på dialekt

Her, no, då

Christopher Olssøn

Eg veit ikkje kor nokon ting er i Oslo, slår Tobias Sten fast.

Me er på veg til fots gjennom hovudstadsgryta, åler oss forbi turistar og elsparkesyklar og bygningsarbeid og vegsperringar og trikkeskinner. Det er formiddag og sola steiker, og me skal til Oslos fremste countrybar, Bonanza. Stordingen Sten er eit par dagar i Oslo, der han no motvillig bur, for å trekka pusten før han held fram med sin 

lange haustturné. Han har nemleg blitt countrypopstjerne på rekordtid – ein type kjendis som knapt har eksistert her til lands før.

– Eg trur eg er ein plass mellom at eg ikkje veit kva som foregår og at eg synest det er veldig vanskeleg å ta innover meg, seier Sten.

– Men eg er jo blitt kjent for noko positivt. Tekstane mine treff folk. Eg har fått heilt sjuke meldingar, folk som skriv dei har trekt seg frå å ta sjølvmord fordi dei har høyrt på musikken min … Så eg synest det er eit nødvendig bidrag til samfunnet.

I skrivande stund har han seks av ti låtar på Spotifys topp-ti-liste over dei mest spelte songane i Noreg. Ting har skjedd i rakettfart: Debutalbumet «Tobias Sten» kom i mai. Førre veke sleppte han ein utvida versjon av plata med tre nye låtar, blant anna duetten «Ingen her e deg» med gudbrandsdøl Synne Vo. Låta, ein smellcatchy pedal steel-ballade om kjærleikssorg på bygda, vil nok bli ein av haustens – kanskje årets – store norske hits.

Med ei svær, lett rusten stemme, sterk meloditeft og allsongvenlege låtar om (vanskeleg) kjærleik, har Sten tatt banjo og cowboyhatt inn i det kommersielle popformatet. Det same som crossover-artistar i den amerikanske countryen har gjort i tiår, med andre ord – men i ein norsk kontekst skil Sten seg ut.

– Eg har treft folk som faktisk saknar å føla noko. Musikk som ikkje berre handlar om å ta seg ei linje og hoppa på ein russebuss og gløyma livet.

Det har også mykje å seia at tekstane hans er basert på ekte opplevingar, trur Sten. Han vil at publikum skal bli kjent med den han er.

Plateselskapa skal gjera deg til noko du ikkje er

Bygdegullet

Det er ikkje få ting Highasakite sitt nye album vil gape over: død, skam, sjukdom, makt, kjærleik, stoltheit og «stillhet som varer for lenge», ifølgje pressemeldinga. Låtane har namn som «Messiah», «Biblical» og «Requiem», mens albumcoveret viser frontkvinne Ingrid Helene Håvik sitt fjes sminka på lik-aktig, metall-inspirert vis. Dette er blodig alvor, altså.

Og sånn høyrest det ut òg. Håvik er glad i dramatikk, og sjølv om fleire av låtane her er seige som tjære, er dei også insisterande voldsomme. Lydbildet er grandiost, med harde synthar og trommer som enten er så luftige at dei nesten går i oppløysing, eller spisse og skarpe som buekorps. Det viktigaste instrumentet er likevel Håviks enorme vokal, som svever og borer seg inn høgt og lågt.

 album, er låttekstane ein bremsekloss. Å skriva godt om livets store kjensler og djupe dalar, krev presisjon, kreativitet og finesse – klart at tekstane må ha ein klangbotn, eller i alle fall ein snert. Dessverre forblir døden, skamma og makta abstrakte fenomen her, langt vekke for lyttaren, med linjer som 

Your heart is my temple / I worshipped every beat

Don’t say that you’ve let go / Like you could ever let me go

Kva og kven handlar låtane eigentleg om? Tekstane har nesten ingen scener, karakterar eller detaljar som hjelper lyttaren med å komma nærmare – og slik eg forstår målet med plata, er det nettopp å kikka nærmare på livets største utfordringar, og rista skikkeleg i lyttaren på vegen.

 ikkje har det i seg å skriva knallgode popsongar, og refrengteften hennar er udiskutabel. «Call Me When You Need Me» er catchy som fy, og dei små augneblikka av spenstig instrumentering er eit løft: den latinoflørtande trompeten i «Make It», eller orgeloutroen som utgjer «Requiem».

Likevel blir plata for flat. Sounden minner om ein del listepop frå 2010-talet, og har noko Imagine Dragons-aktig over seg, det er så patosfylt, så mørkt, men i sin iver etter å ropa om dei største kjenslene, ender det opp med å kjennast litt … kjenslelaust.

Patos, osv

Ikke før er Øya overstått, så lurer en ny musikken-og-politikken-sak i buskene. Tidlig denne uken satt popartisten Aurora side om side med Greta Thunberg ved oljeraffineriet på Mongstad i Nordhordland. Demonstrasjonen – som går ut på å blokkere inngangen til raffineriet – er i regi av aktivister fra Extinction Rebellion. Aurora har alltid vært en politisk engasjert artist, om enn i ganske vage termer à la «vi vil alle ha fred». Men at klimasaken står hennes hjerte nært, er det liten tvil om.

Bergens Tidende har dekket Mongstad-protestene tett. Da Aurora dukket opp, påpekte de at hun i 2022 opptrådte på Equinors femtiårsjubileum – en stor fest i Stavanger konserthus – og fikk penger for det. Hvor mye det er snakk om, er uvisst. Til BT sier Aurora at hun ikke vil være i et ekkokammer, men heller bruke muligheten til å framføre musikken og meningene sine for folk hun er uenig med.

Aurora, både i tale og musikk, virker det rimelig å tro henne på denne altruistiske logikken. Det minner nemlig om forrige gang hun stod i en liknende storm: I 2019, da hun fikk sterk kritikk for å skulle spille konsert i Israel – mens manageren skjulte det fra turnéplanen. Da sa hun til Klassekampen: «Jeg liker godt å blande politikk og musikk. Og snakke om medmenneskelighet og empati. Om kjærlighet og styrke.»

Å først ha fått penger fra Equinor, og så protestere mot selskapet, ser sjølvsagt ikke bra ut. Men det som ser enda mindre bra ut, er backlashen Aurora nå får på sosiale medier. Få ting får kommentarfelttroll til å gå mer bananas enn uperfekte klimaaktivister – spesielt hvis de 

er unge og kvinnelige. En, to, tre, fyr løs.

Men Aurora var langt ifra aleine om å opptre på Equinors jubileum. Samme kveld spilte blant andre Åge Aleksandersen, Kurt Nilsen og Sondre Lerche. Jeg har ikke innsyn i deres innbokser, men jeg tillater meg å tvile på at de får samme type hets.

å peke på hvor hyklersk Aurora er: Hun gir jo ut lp-plater laget av olje! Hun går med syntetiske klær laget av olje! Hun kom seg sikkert ut til Mongstad med 

Men hvordan i alle dager skal man egentlig opptre som aktivist, som musiker, ja, som menneske? På Øya-konserten for et par uker siden sa Dennis Lyxzén i punkbandet Refused: «Nu är det så at hur vi enn bär oss åt, har vi liksom blod på händerna. Jag far i affären, blod på händerna, sätter mig i bilen, blod på händerna, drikker läsk, blod på händerna.» Altså: Alt vi gjør og er og tar i, er så tilskitnet av den globale hyperkapitalismen at det er nær umulig å holde sin sti rein.

Lyxzén trakk linjer til Øyas eierselskap og videre, men argumentet kan også brukes om Auroras aktivisme. Oljebarn er vi alle, uansett. Protester i vei.

Hvordan i alle dager skal man egentlig opptre?

Plettfri aktivist?

#000

Når festivalsommaren slår inn over landet, og samtidig markerer det etterlengta konseptet 

i denne redaksjonen, brukar eg å seie takk og farvel til alt som luktar musikkbransje og stikka til fjells. No i juli, derimot, stod både Førdefestivalen og Moldejazz på plakaten, og det høgst frivillig.

Festivalane er viktige i kvar sin sjanger: Førdefestivalen, med blikket retta mot folkemusikk frå stort sett alle kontinent, har gjort mykje viktig arbeid for det ein flosklete kan kalla 

. Moldejazz er, som dei fleste norske jazzfestivalar, ein hjørnestein i heimbyen, og ein av Europas eldste jazzfestivalar (og landets viktigaste, ifølge seg sjølv).

Moldensarane må vere blant landets største patriotar, der dei vandra og/eller hoppa rundt med skinande fjes, mildt sjokkerte over tropevêret, mens dei peikte mot Moldepanoramet og erklærte: «Blir aldri lei!» Og det var ikkje vanskeleg å forstå patriotismen under årets Moldejazz – sjølv om varmen gjorde at eg, og sikkert mange fleire med meg, droppa fleire konsertar til fordel for meir avkjølande aktivitetar.

Årets Artist in Residence i Molde var eminente Trondheim Jazzorkester, som spelte i ei rekke forskjellige konstellasjonar (sjå også platemelding på side 19). Nasjonale veteranar som Karin Krog og Bugge Wesseltoft var på plass – men her var også fleire (halv)unge, (halv)nye, veldig 

briter og amerikanarar, som representantar for noko heilt anna: festivalopnar Yussef Dayes, multikunstnar Alabaster dePlume, trommis Makaya McCraven og bluespoet Aja Monet. Det er og blir noko pussig med å sjå musikalske legender liksom løfta opp og sleppt ned i ein norsk småbykontekst – synet av den snart syttiårige souldivaen Dianne Reeves som steig ut frå restaurantkjeda Egon, for eksempel, med eit litt forvirra uttrykk i fjeset.

Samtidig er det freistande å setta spørsmålsteikn ved bookingar som Emma Steinbakken, Marstein og Kamelen. 

 Men som ein moldensar forklarte meg: «Dette er jo ein festival for 

. Det er ingen her som veit kven Arooj Aftab er, liksom.» Eg tok meg uansett i å sakna fleire friske bookingar i den meir klubbete eller indiepoppete leiren, om ein no først skal valsa utanfor jazzen.

Men viss ønsket var å Nå Dei Unge, så lukkast det i alle fall. På veg til Marstein og Kamelen flokka hordar av kvitkledde, blonde og solbrune tjueeinåringar seg rundt Romsdalsmuseets store utescene. Sjølv har eg aldri heilt fått grep om fenomenet Marstein, reint musikalsk, så det var nyttig å sjå han live. Her kom sjarmen og karismaen til syne, og han jobba hardt, aleine på scena som han var. Litt moralposering her og der («jeg takka nei til et samarbeid med et brusmerke! Jeg vil ikke si hvilket merke det var!»), men for all del: Gi ungdommen alle moralske forbilde dei kan få. Marstein vil noko, og han står for noko.

Den vakraste konsertopplevinga kom derimot på festivalens siste kveld. Pakistansk-amerikanske Arooj Aftab, med sine tenksame, funklande låtar og ei stemme som liksom rommar hundreår, gjorde seg ypperleg i Molde domkirke. Ho er ei kul booking, ein særeigen artist som klarar å målbinde både kyrkjerom og Coachella. I stor kontrast til dei lyriske låtane, er ho tørrvittig og småarrogant på scenen: «This is when we usually go off»

 sa ho før ekstranummeret, «but my heels are six inches so I can’t be bothered».

Kontrasten mellom framtoninga og musikken var komplett

Lov med kok

Anniken C. Mohr

Jeg blir ganske lite nervøs. Jeg tror jeg bare har ristet det av meg, sier Henriette Eilertsen.

– Da jeg var ungdom var det helt annerledes, da ble jeg dødsnervøs. Men nå 

jeg litt den spenningen. Jeg kjente det under pandemien; behovet for et adrenalinkick. Å stå på scenen og ikke vite hvordan det skal lande.

– Veldig. Men det er viktig å kjenne på ubehaget iblant. Ta ting i øyeblikket og la det stå til.

Har man fulgt bare littegrann med på norsk jazz de siste årene, har navnet Henriette Eilertsen vært umulig å unngå. Også i poplandskapet har fløytetonene hennes vært å høre, for eksempel med Fieh og Masåva. Hun er, med andre ord, i vinden. I sommer gjorde fløytisten og komponisten tre forskjellige konserter på Kongsbergjazz, inkludert bestillingsverket «Just a Universe». Under Moldejazz spilte hun blant annet med Trondheim Jazzorkester/Jason Moran, og kommende tirsdag, under Oslo Jazzfestival, spiller hun med Henriette Eilertsen Trio. Til vinteren kommer trioens debutalbum. Mange baller i luften? Ja. Men nervøs blir hun altså ikke.

Klassekampen møter Eilertsen på OLYP, et studio- og øvingsromfellesskap på Rosenhoff i Oslo. Der deler hun et lite øvingsrom med ni andre musikere. Instrumenter står og ligger på gulvet, langs vegger og hyller. Eilertsen har nettopp vært en uke i studio for å spille inn et bestillingsverk av trommis Thomas Strønen for det tyske plateselskapet ECM.

– Så nå gjenstår det bare at Manfred Eicher godkjenner det, ler hun.

Eicher, sjef på ECM, er en institusjon i europeisk jazz – som har sittet i sjefsstolen siden starten i 1969.

– Han holder fortet. Strengt. Men han har bestilt denne innspillingen, så jeg regner med det ordner seg.

Jo eldre jeg blir, jo mer skjønner jeg hva jeg selv driver med

Ro i spillet

Tittelen på Rolling Stone Magazines frontsak i mai lyder: «Lorde: ‘I’m an intense bitch’». Klassekampens utsendte forventer dermed divanykker og ufordragelighet her jeg sitter i en hotellresepsjon og venter på å møte en av tjuetitallets mest innflytelsesrike popmusikere. Men da vi blir geleidet inn rett dør i sjette etasje, er det lite divanykker å spore: Ella Yelich-O’Connor er i perlehumør. Hun slår ut med armene og ønsker høflig velkommen til et streit, blåmalt hotellrom. Balkongdøren står åpen, utenfor hyler måkene og Gröna Lunds berg-og-dal-bane-ryttere om kapp.

Da vi møtes, er det to uker til «Virgin» slippes, Lordes fjerde album. Det er derfor hun befinner seg i Stockholm, for å ha en pressedag – slik store artister gjerne gjør før plateslipp. I dag er det altså et knippe skandinaviske medier som står for tur, og Universal-ansatte tar tiden på oss med sekundpresisjon. Er det lange dager? 

– Albumet er veldig personlig å snakke om. Men dette er en bra dag, forsikrer Lorde:

Hun har spist «en hel tube!» Kalles kaviar til frokost. Hun er 

28-åringen er den typen artist som trekker seg tilbake når hun kan – men når hun først gir ut album, er hun i sentrum av popkulturen.

– Jeg har jo gitt ut musikk i tolv år nå, og jeg kan se en rød tråd fra den første versjonen av meg som åpnet munnen framfor en mikrofon, til den versjonen av meg som er på «Virgin», forteller Lorde, og setter seg til rette i en plysjstol.

– Det handler litt om å finne tilbake til noe grunnleggende, noe essensielt som alltid har vært der – samtidig som jeg også pusher meg inn i nytt territorium. «Virgin» er en utforskning av den typen kvinne jeg vil være, tror jeg.

Jeg tror jeg aldri helt kommer til å forstå berømmelse

Jomfrutur

Det er festivalsommer i Norge, det er folkemord på Gaza, og boikottørsten gjennomsyrer det norske kulturliv. Akkurat nå er alles øyne rettet mot Øyafestivalen: Norges utvilsomt beste festival for populærmusikk, med rundt 80.000 besøkende årlig. Som Klassekampen har skrevet mye om, ble Øyas eiere, festivalselskapet Superstruct, i fjor kjøpt opp av de amerikanske investeringsgigantene KKR. Disse har ikke spesielt reint mel i posen: De investerer i olje og gass og israelsk teknologi – og eier dessuten det tyske eiendomsselskapet Aviv Group, som igjen eier det israelske nettstedet Yad2.

Yad2, et slags israelsk Finn.no, annonserer for ulovlige boliger på den okkuperte Vestbredden. Nå tar flere og flere til orde for å boikotte hele Øya­festivalen, midt i en europeisk bølge av liknende tilfeller.

 knippe artister – der flere har spilt eller skal spille på Øya – ut i Klassekampen med et felles opprop. «At Øyafestivalen har vokst seg stor, bør ikke brukes som unnskyldning for å la seg kjøpe på bekostning av etiske prinsipper. Makt må ikke alltid korrumpere», skriver de.

Musikere er gode på å organisere seg, og gode på opprop. Det er viktig at bransjen viser hvor de står. Men nøyaktig 

artistene vil at Øya skal gjøre, forblir temmelig uklart. Mener de at Øya skal avblåse hele greia? Bryte alle kontrakter med artistene, arbeiderne og alle andre som er involverte? At Øya skal legge ned hvis ikke KKR skaffer seg en moralsk ryggrad?

 for å sikre videre drift. Nå er prisen blitt smertelig tydelig: De har null kontroll over hva andrehåndseierne deres driver med. Og hva kan de gjøre sjøl? De kan presse, si seg uenige, de kan stå på krava – det gjør de også, og det skulle bare mangle. Men ut over det? Tja. Øya er ikke en stiftelse som for eksempel Roskilde (som blir tungt sponset av Tuborg).

Ballen ruller fort i slike saker, men i skrivende stund er det ingen artister som har trukket seg fra Øyas hovedprogram. Det har derimot tre artister fra tirsdagsprogrammet gjort – «oppvarmingsdagen» til Øya, som foregår på mindre scener rundtom i Oslo.

 at KKR har tenkt å bli etisk forsvarlige med det første. Som professor emeritus Tor W. Andreassen sa i Klassekampen torsdag: «I disse selskapene handler alt om profitt, profitt, profitt.» KKR er noen råkapitalister. Punktum.

Så hva hjelper? At alle artister på alle Superstructs festivaler boikotter, slik at alt avlyses? Ja, kanskje. Men et slikt utfall virker mildt sagt usannsynlig.

Det er et større spørsmål som ulmer i bakgrunnen her. Hvis man virkelig mener at alle bør boikotte Øyafestivalen, har man spent opp en ekstremt stram line for seg sjøl. Nå står jeg i fare for å bli anklaget for 

-ism, men likevel: Både Ticketmaster og Live Nation – musikkbransjens to aller mektigste selskaper – har egne forgreininger i Israel. Skal de også boikottes? I så fall begynner det å bli vanskelig å dra på konsert. Live Nation eier for eksempel Norges største festival: ikke Øya, men Tons of Rock, som går av stabelen kommende uke på Ekebergsletta i Oslo.

Hvor går grensa?

De første ordene på Haims nye album er: 

. Det spørres slørete, seigt, men en slik albumåpner er en tydelig deklarasjon: Hei! Hvis du skal lytte til dette, får du følge med. I denne åpningslåten, «Gone», vifter søstertrioen bort en ekskjæreste, og vifter samtidig en vennlig pekefinger mot vår tids sporadiske, spilleliste-aktige lytting. Det er en velkommen oppfordring – men da må det som følger, også fortjene oppmerksomheten. På californiernes fjerde album, «I Quit!», er det dessverre for lite av slikt.

«Gone» er for så vidt et unntak. Tross en treig start, setter den tematisk tone for albumet – nå er det slutt, jeg vil være fri, ha det! – og låner futt fra sin sampling av George Michaels «Freedom!». Singelen «Relationships» er også en 

av en poplåt hvor Danielle Haim erklærer: 

I think I’m in love, but I can’t stand fuckin’ relationships

 å gjette at «Relationships» – blant flere av albumets låter – tar for seg Danielles brudd med en annen musiker, Ariel Rechtshaid. Han har produsert Haims tre tidligere plater (og de tre forrige platene til Vampire Weekend, et band som Haim, spesielt Danielle, også har jobbet med). Nå har eks-vampyr Rostam Batmanglij tatt over roret som produsent her, sammen med Danielle sjølv.

Men Batmanglijs skarpe meloditeft er nokså fraværende. For all del, Haims øre for smarte hooks – pianoriffet på «Love You Right», basslinjen på «Relationships» – er fortsatt intakt. Noe spenstig instrumentering, som bandets typiske saksofon i nostalgitrippen «Take Me Back» eller munnspillet i «The Farm», løfter også deres luftige, retrokjælende poprock. Men i det store og det hele er det ikke nok: De femten låtene er for mange og for lange. Disse ørene er i alle fall mette etter halvparten.

tjukk. Søstrene er blitt single og har inntatt

-modus, men det speiles egentlig ikke musikalsk. Frihetstrangen Haim så overtydelig vil kommunisere – symbolisert både i albumtittel, covere og låttekster – høres sørgelig lite … fri ut. Iblant virker det knapt nok søkende.

Det sagt: Noe av styrken i Haims låter er at de er nettopp 

. De krever tid for å vokse og feste seg. Hvor glad er jeg ikke blitt i en låt som «Los Angeles», sjølv om den knappest slo meg i bakken da den kom for fem år siden. Likevel har jeg en snikende mistanke om at dette ikke er tilfellet med størsteparten av «I Quit!». Det er rett og slett for kjedelig.

Frihet? Ok, da

Tom Henning Bratlie

Når man har holdt på så lenge sammen, kan de hørenår jeg synger noe og ikke mener det, sier Tuva Syvertsen, og nikker mot Erik Sollid, Martin Langlie og Magnus Larsen jr.

– Jeg kan høre det også, hvis jeg hører på opptak, at jeg ikke mener det. At det ikke er sant. Jeg hører det på klangen i stemmen, nesten. Det er jævlig rart.

Vinden bryter opp solsteiken her vi sitter med Valkyrien Allstars rundt et trebord i Ål sentrum. Lydprøven er nettopp overstått, og om noen timer skal de spille på Folkemusikkveka, landets eldste folkemusikkfestival. (Tuva beskriver stemningen som «litt sånn slektstreff»). Erik, Martin og Magnus – henholdsvis fele- og gitarspiller, trommis og bassist – kom i bil fra Oslo samme dag. Bilen havarerte rett nok sju kilometer unna, men her er de, bare ørlite forsinket. Tuva har vært her siden torsdag, og er allerede «godt marinert».

Folkemusikkveka er en ting, det nye albumet en annen. I dag, når dette står på trykk, slipper Valkyrien sin sjuende plate: «Venter på noen som venter på noen». De har tatt seg tida.

Nei, verden gjør jo ikke det. Men etter vårens to singelslipp, «Lyseblått» og «Slemt eller frekt», kjenner kanskje en del på at de trenger en ny 

-plate. I løpet av de siste tjue årene har firkløveren blitt et av landets beste og mest innflytelsesrike band, med sin stadig mer særpregete hybrid av folkemusikk, pop 

Nå har de bytta plateselskap fra Grappa til svenske Supertraditional, «där dagsfärsk dansmusik möter uråldriga folkmusiktraditioner». Kan de bli 

 I sommer spiller de i alle fall på to svære svenske festivaler: først Rosendal Garden Party i Stockholm – som del av en eksklusiv og smått absurd lineup med blant annet Kraftwerk, Chaka Khan og Sean Paul – før Way Out West i august. De skal også varme opp for Åge Aleksandersen i Oslo, og turnere de fleste kriker og kroker av landet.

Det nye albumet har de «prøvd å lage flere ganger». Livet skjer, som de sier. Ting tar tid – og å slippe noe som ikke var 

– Det er ikke ofte når man lager plate at man tenker «der naila vi den greia der». Men alle låtene har fått seg en runde to, og har hatt godt av det, sier Martin.

Vi trodde nok at vi var først til å gjøre en del greier. Men det var vi ikke

Ålstars

Av alle vonde ting å se på, ligger synet av statsledere som smisker seg opp til Trump på pressekonferanser, veldig høyt oppe. Sjølv om det er aldri så strategisk å ikke såre Trumps krystallskjøre ego, skriker primaldyret i meg: Ta igjen! Pirk ham i brunkremen! Dra ham i hentesveisen!

Men det kommer jo ingen politikere til å gjøre. Og da – kan man tenke – bør det finnes noen andre som tør å si fra. For eksempel store, amerikanske artister, som har et enormt publikum og ditto stor påvirkningsmakt. Men da må man leite med lupe. Hvor er de? Hvorfor er de så stille mens ytringsfriheten, klimapolitikken, helsesektoren, utdanningssystemet, kulturlivet, demokratiet, 

hederlige unntak. I forrige uke slapp Bruce Springsteen en live-ep (anmeldt lenger bak i magasinet), der han inkluderer sine flammende taler mot Trumps «korrupte, inkompetente og forræderske administrasjon». Trump svarte at Springsteen «ought to KEEP HIS MOUTH SHUT» – hvis ikke kan det gå galt, impliserer han. (For en retorisk parallell, bla om og les om Stalin og Sjostakovitsj). Gamle Neil Young kastet seg på, og skreiv: «Bruce and thousands of musicians think you are ruining America. (...) I am not scared of you. Neither are the rest of us.»

Også punkrockerne i Green Day – som for 19 år siden ga ut det stadig mer profetiske albumet «American Idiot» – har brukt sin verdensturné til å hamre løs mot Trump, Vance og Musk fra scenen. De har også oppdatert låtteksten til «American Idiot» ved å sy inn en Maga-referanse.

 Hvor er viktige, innflytelsesrike og politisk engasjerte artister som Olivia Rodrigo, Boygenius og Billie Eilish? Eller Ariana Grande, Lana Del Rey – Kendrick Lamar, for den del? Og 

 er samtidens to mektigste popmonolitter? Taylor Swift og Beyoncé, som begge oppfordret til å stemme på Kamala Harris i valgkampen, glimrer nå med sitt fravær.

Er de redde for å fremmedgjøre deler av fanbasen? Er de redde for å bli tatt ut av kontekst og bli trollet i hjel på internett? Er de redde for grensetrøbbel ved neste 

? Er de redde for å miste privilegier og lukrative avtaler? Kjører de Dolly Partons «sitt stille i båten»-taktikk, med håp om å nå ut til begge sider av sitt polariserte hjemland?

De unge, i starten av karrieren, har mer å tape enn de gamle legendene som pusher åtti – og de er mer sårbare for internetts og fandoms’ hysterisk lettantennelige sider. Likevel er det vanskelig å føle noen dyp sympati for denne rungende stillheten, sånn som ting er nå. De vet hva de står for, de har en enorm makt – og de velger å ikke bruke den. Kanskje det kan kalles en skam.

Savnet: protest

Du går av som dirigent og kunstnerisk leder i Solistkoret etter 35 år. Det har blitt et av Europas ledende kor, med en svært høy stjerne – og snart tar 34-årige Yuval Weinberg over roret. Hvordan blir det å forlate skipet?

– «Hva føler du nå?» Hehe. Jeg har jo levd med dette koret i 35 år, så jeg vet ikke hvordan det blir uten dem. Men jeg er først og fremst veldig takknemlig for det vi har fått holde på med og bygge opp. Jeg trives enormt godt med kvaliteten og arbeidsmoralen som Solistkoret har.

Det er ikke sånn at jeg er lei, men jeg vil også gjøre andre ting i mitt profesjonelle liv: mer instrumentalmusikk, mer orkestre, og da må jeg lage plass til det. Alt har sin tid. Og det er fint for koret å få en annen dirigent. Koret kjenner Yuval godt, og jeg har enormt tro på ham. Det er det beste valget de kunne ha tatt.

Solistkoret fyller 75 år i år. Hva var målet ditt da du startet som kunstnerisk leder?

– Jeg ville at det skulle være så høy kunstnerisk kvalitet som overhodet mulig. Hele tiden strekke seg videre. Men i det er det også en menneskelig komponent; ting må ikke være perfekte. Jeg ville utforske ny musikk med nysgjerrige sangere som vil utenfor komfortsonen. Du er ikke i Solistkoret for å søke kunstnerisk sikkerhet.

Den andre store kampsaken var at sangerne skulle få betalt – det fikk de nemlig ikke. Å være kunstnerisk leder er ikke bare å finne repertoar og dirigere. Jeg har sittet i mange møter på Stortinget, for å si det sånn. Først i 2014 kom vi på statsbudsjettet – da hadde vi holdt på i 24 år. Men jeg har jo lært utrolig mye på veien, da.

Du gjør dine avsluttende konserter med koret i disse dager: først Festspillene i Bergen – der du er festspillmusiker – så Universitetets aula i Oslo og en «finale» i Kulturkirken Jakob. Dere gjør også to konserter med Emilie Nicolas, i Grieghallen og Operaen. Her møter hennes popmusikere deres barokkmusikere. Hvordan har samarbeidet vært?

– Hvis du tenker på en del av barokklåtene, var jo de popmusikk på sin tid. Så det kjennes ikke så unaturlig – vi leker oss, blander, Emilie er med og synger på Händel, koret synger med på hennes låter, og det er også folkemusikk og impro inni der.

Blant musikerne som er med er også Eivind Helgerød, sønnen min, som har spilt med og produsert plater for Emilie. Det er veldig gøy å stå på scenen sammen, det gir en ekstra fin dimensjon. Vi pleier å gi hverandre tilbakemelding – jeg har jo hørt mye på det han har spilt og produsert opp gjennom, Emilie og Cezinando, for eksempel, og lydbildene der er ikke så langt fra f.eks. Luciano Berio (italiensk eksperimentell komponist, som Solistkoret har framført mye, journ.anm.) Vi tenker ikke så veldig båsete. Musikken er heller litt som forskjellige dialekter.

En kjempe takker av

Når man leser saker om Lauryn Hill skrevet det siste tiåret, er det et ord som stadig går igjen: enigma. Hvor er hun? Hva driver hun med? Hvordan har hun det? Hvem er hun blitt, denne visjonære rapperen, sangeren og sjangersmelteren?

Det er neimen ikke lett å finne svar. Hill, som fyller femti år på mandag, har stort sett holdt seg vekke fra offentlighetens lyskastere de siste tjuefem årene – kun avbrutt av enkeltopptredener, et par søksmål og andre utbrudd. Kanskje derfor er det så lett å tilbe henne som et ikon, om enn et sært et.

Med sitt ene studioalbum sådde Hill musikalske frø som lever og blømer i beste velgående. Storverket «The Miseducation of Lauryn Hill» (1998), ble i fjor kåret til det beste albumet gjennom tidene av Apple Music – foran Michael Jacksons «Thriller» og The Beatles’ «Abbey Road». Man kan si mye om slike kåringer, men å gi «Miseducation» førsteplassen illustrerer vel en ny tidsalder: rockens tronefall, hiphopens dominans. Færre hvite menn med gitarer, flere svarte artister opp og fram – og stadig flere av dem var kvinner.

Soloartisten Lauryn Hill debuterte til store forventninger. Hun var allerede et svært navn som del av hiphoptrioen Fugees, som nøt stor suksess med plata «The Score» fra 1996 – regnet som et av nittitallets definerende album. Dette var omtrent på samme tid som Tupac og Biggie ble skutt, og Fugees, med sin sosiale bevissthet, var et friskt pust, noe liksom sunnere. Men Hill ville befeste sin posisjon som en artist i egen rett.

Det klarte hun: «Miseducation», med sine 77 minutter, er et omfangsrikt, referansetungt verk. Plata tar opp store, eksistensielle temaer – morskap, religion, kjærlighet og diasporaliv. Som Danielle Jackson påpeker i litteraturmagasinet The Paris Review, ble «Miseducation» kanonisk på flere måter: både i den mannsdominerte, ofte misogyne hiphopen 

 i musikkindustriens maktkorridorer, som var dominert av hvitsnippete hvite menn.

Plata var også et frampek mot hva som skulle komme. 2000-tallet ville hørtes annerledes ut uten Hills sømløse sjangerkrysninger av rap, r&b, soul og reggae. Et knippe av samtidens pop- og rapmonolitter har oppgitt henne som inspirasjon – fra Beyoncé, Kanye og Nas til Adele, Stormzy og Rosalía. (Det er også verdt å smette inn at Hill, samme år som hun slapp «Miseducation», skreiv og produserte Aretha Franklins siste store hit: «A Rose is Still a Rose».)

Døråpner-rollen Hill hadde for andre kvinnelige rappere – og posisjonen som en kompromissløs, svart kvinne i den breie vestlige popkulturen – var essensiell. Hun hadde både 

, kunstnerisk og politisk integritet. Dessuten var Hill veldig vakker, en åpenbar fordel, og ekstremt stilbevisst – men ble posisjonert som en motsats til hyperseksuelle rappere som Lil’ Kim og Foxy Brown.

Et enigma fyller femti

Et like sikkert vårtegn som russebukser og påskeliljer, er debatten om oljespons av Festspillene i Bergen. Equinor er nemlig «hovedpartner» for den tradisjonsrike festivalen – Skandinavias største festival for musikk og scenekunst, som de sier sjølv.

I år har aksjonsgruppen Folk mot fossilmakta varslet «fredelige, men forstyrrende protester». Aksjonistene krever at Festspillene forplikter seg til å fase ut sine fossile sponsoravtaler, og mener det er et paradoks at fossilselskaper får så stor plass i kulturlivet «i en tid hvor klimaendringer truer kunst og kultur verden over.»

 rett i. Det er altfor vanlig at private gigaselskaper grønnvasker seg gjennom kultur- og idrettsarrangement. Og Equinor er virkelig tungt til stede i Festspillene, med sitt Morgendagens helter-program. I pressemeldingene fra festivalen som tikker inn i innboksen min, finnes det tre logoer: Festspillenes egen, DNB og Equinor. I tillegg er styreleder i Festspillene, tidligere Høyre-politiker Thorhild Widvey, også styreleder i oljeselskapet Vår energi. (Den politiske bakgrunnen hennes er en perfekt illustrasjon: Hun har vært både kulturminister og olje- og energiminister).

Festspillene i Bergen er en festival som er sertifisert med Miljøfyrtårnet. Det vil si at de forplikter seg til en rekke klimatiltak for å drive festival på bærekraftig vis. Ikke dumt for Equinor å assosieres med! Spesielt ikke etter de siste ukenes mindre heldige pressedekning: Miljødirektoratet har funnet flere feil i Equinors håndtering av oljelekkasjen fra Njord-plattformen på nyttårsaften. I likhet med Naturvernforbundet, Greenpeace og Kystverket, har de meldt saken til politiet.

 NRK om tidsskriftet Nature sine funn: Equinors olje- og gassproduksjon har kostet estimerte 2261 milliarder kroner i klimaskader, kun i perioden 1991–2020. På den andre siden, bare i første kvartal av 2025, tjente Equinor nærmere 90 milliarder kroner.

Klart det er stygt. Og de som står på scenen, kulturutøverne sjølv, er tilsynelatende helt enige: De siste par årene har det kommet opprop mot oljeleiting fra sytten forskjellige kulturorganisasjoner, blant annet Den norske Forfatterforening og Norsk filmforbund. Iblant tar musikerne ordet direkte på scenen, som da Selma French i fjor problematiserte Shells spons av Moldejazz, der hun opptrådte.

 snakket med noen venner om dette, spurte en: Men hva er alternativet? I en ideell verden hadde kulturlivet båret seg sjølv, men det gjør det ikke. Det er vel bare å finne noen andre sponsorer, slengte jeg ut, men det var et slapt svar. Spørsmålet pirket i en breiere problematikk.

For å sette det på spissen: Festspillene mottar også støtte fra Kultur- og likestillingsdepartementet, uten at noen raser av den grunn. Alle norske kunstnere vil ha Statens kunstnerstipend, men å takke ja til penger direkte fra Equinor sitter langt inne. Men kommer ikke begge deler i bunn og grunn fra samme oljepenger? Klart at Equinor, som privat oljeselskap, har en symbolverdi – men er forskjellen 

 så veldig stor? Kulturlivet i Norge sponses per definisjon av oljen. Det gjør også alle andre sektorer i landet. 

sponses av oljen. Equinors grønnvasking-via-finkultur er bare en dråpe i det skitne, klissete oljehavet.

også oljehavet må vel bekjempes dråpe for dråpe. Å jobbe mot grønnvasking er, forhåpentligvis, ikke 

fånyttes. Men det som endrer noe i det store bildet, er jo en gjennomgripende oljestopp, en omlegging av samfunnet og senking av nordmenns materielle levestandard – med andre ord, at den norske staten får ut fingeren fort som faen og finner ut hvem vi skal være etter oljen.

Kulturlivet i Norge sponses per definisjon av oljen

Et helt vanlig oljesøl

Då Lido Pimienta overraskande vann Canadas mest prestisjefylte musikkpris, Polaris Prize, i 2017, var ho eit nokså ukjent namn. Tre år etter slo ho gjennom med plata «Miss Colombia», der ho viste seg som ein eksplisitt politisk artist. Hennar elektropop-cumbia gjekk i rette med misogyni, rasisme og patriarkat – og når oppfølgjaren no kjem fem år etter, står politikken framleis sterkt. «La Belleza» reflekterer rundt kolonialisme, røter og heimland, å vera afrocolombianer i Canada og tilhøyra eit urfolk. Men det musikalske landskapet er splitter nytt: Pimienta og samarbeidspartnaren Owen Pallett har nemleg skrive og arrangert all musikken for Symfoniorkesteret i Medellín.

 klassisk instrumentalmusikk i si kjerne, inspirert av mellom anna gregoriansk song og Lubos Fisers cembalo-prega soundtrack til den tsjekkiske skrekkfilmen «Valerie and Her Week of Wonders».

Det er mektige saker. Spesielt «Ahora», ein heftig kamperklæring framført av kor, gjer alt rett. Det same gjeld «Dembow del tiempo», som veks og veks frå dei første fløytetonane, til perkusjonen kjem inn med dembowrytmen og Pimientas desperate stemme spør: 

 – og kva no? Låtas einaste tekstlinje samanfattar det apatiske følelseskaoset mange kjenner på, ein status quo i samtida.

speglar ikkje dei musikalske ambisjonane. Av og til er presisjonen på plass, men klisjéfaktoren er for høg. Det sagt, av ein eller annan grunn har eg høgare toleranse for blødmar på spansk enn eg har på norsk og engelsk. Kanskje fordi det er ein større, meir akseptert del av kvardagsspråket? Når Lido Pimienta leverer sukkerspinnfraser som «hjartet mitt er ditt», grøssar eg – men mindre enn eg elles ville gjort. Delvis er dette takka vere vokalisten Lido, som framfører linjene utan melodrama, men med djup nerve.

 er ei oppfordring: «ver lyset». Og det er lett å sympatisera med denne gløden, det større målet og meininga til «La Belleza». Men sjølv om albumet er musikalsk storslått, treff det ikkje like hardt i hjartet som ein kunne ønska.

På lysjakt

Ein septembermorgon i fjor sa faren min at han synest det var heilt utruleg at eit band med eit namn som 

kunne ha ein utanlandskarriere. Kvelden før hadde eg høyrt folkpoptrioen spela for eit djupt hengivent publikum på Landmark i Bergen, og var gått frå utsliten til nærmare euforisk, om enn på ein melankolsk måte. No har vel ikkje desse finlandssvenskane nokon enorm utanlandskarriere, men pappa hadde eit poeng: Det er ikkje eit bandnamn som rullar av tunga, det er ikkje snappy og Some-venleg. Det er, som bandet sjølv, hyperlokalt. Det er, som bandet sjølv, språkleg kompromisslaust, ganske sært og ganske vanskeleg å gløyma.

På måndag fyller Vasas’ forunderlege debutalbum, «Släkt med Lotta Svärd», ti år. (Lotta Svärd er ein karakter i eit dikt av Johan Ludvig Runeberg, rekna som Finlands nasjonalskald). I utgangspunktet var poenget å laga musikk på Vasadialekt, som dei snakkar i den vesle byen Vasa i Österbotten på Finlands vestkyst. Sjølve bandnamnet er ei linje i songen «Di tror int när jag säger»: 

Jag undrar om vi sku’ kunna leva ihop / Vasas flora och fauna.

Låtskrivar, gitarist og vokalist Mattias Björkas flytta frå Vasa då han var nitten år, og er i dag mangeårig Stockholmsborgar. Før «Lotta Svärd» hadde han lenge prøvd å synga på svensk i ulike former – men som mange har erfart, kom ikkje den kreative forløysinga før han tok i bruk sin opphavlege dialekt.

Björkas var i tvil om bandet faktisk ville få eit publikum, om nokon eigentleg ville forstå låtane. Men i eit musikklandskap der det å skilja seg ut blir stadig viktigare, viste dialekta seg å utelukkande bli eit fortrinn. I Sverige fekk Vasadialekta, og det finlandssvenske i seg sjølv, mykje merksemd. Dialekter står generelt svakare i Sverige enn her, dei er færre og sjeldnare. Men også i Österbotten «hålls det hårt på att dialekt är nåt som hör till hemmet», har Björkas fortalt til Svenska Dagbladet: «Det sitter nog ganska djupt hos de som skriver och sjunger, att man gör sig själv en björntjänst om man krånglar till det med konstig dialekt.» Men då «Släkt med Lotta Svärd» kom ut i mai 2015, var mottakinga overstrøymande.

Den nordiske popen har alltid kvilt tungt på melodien, mens rytme og perk har spelt andrefiolin. Vasas er intet unntak. Låtane er djupt melodiøse, og er – i likskap med ABBA – ikkje framande for å låna av europeisk 

-musikk. Dette er ikkje dans-mens-du-grin á la Robyn, men bandet er ekspertar på å la sorg og humor avløysa kvarandre på bittersøtt vis.

Viss det finst ei kjerne i «Lotta Svärd»-plata, er det den vekslande kjærleiken og ambivalensen som så mange har til sin eigen heimstad. Björkas kretsar rundt ungdom og oppvekst, og dei lokale namna og referansane ligg tjukt: 

Far genom Vöråstan / Förbi Wärtsiläs hall / Får bli Ollis i alla fall / Och vid hörnet där vid Sandögatan / hade de glömt ti salt’ / så jag strittar på is och asfalt.

Har du ikkje vore i Vasa, har du vore der no.

Men å forstå referansane er ikkje det viktigaste: Björkas er ein historieforteljar, og dei små novellene, som songane hans ofte er, står støtt. Nostalgien lukkar seg ikkje rundt songane, men opnar dei opp.

Ord som «vemod» gjekk mykje igjen i omtala av debuten, og det svenske synet på finlandssvensken som ein melankolikar, var tydeleg. Kanskje speler bandet også opp denne stereotypien, for «Släkt med Lotta Svärd» 

ei vemodig plate. Sjølv om det er balansert av oppriktig vittige linjer, er albumet fylt av svartsyn og lengsel: 

I min familj när spriten sagt sitt / är det alltid nån som ljuger brett och vitt / vi är släkt med Lotta Svärd.

Det er ikkje snappy og SoMe-venleg. Det er hyperlokalt

Til Vasaland

Kirsten Flagstad er Norges største klassiske sanger gjennom tidene. Gjennom karrieren opptrådte hun på de mest prestisjuefulle scenene som The Met i New York, La Scala i Milano – og første utgaven av Festspillene, i 1953. Nå gjør hun et slags comeback: Du har «utskilt» stemmen hennes fra gamle orkesterinnspillinger, og neste uke synger hun verk av blant annet Händel, Wagner og Grieg – sammen med to vokalensembler i Håkonshallen i Bergen. Hvordan fikk du ideen?

– Jeg er veldig interessert i moderne teknologi, men både i mediedekningen og i musikkverden generelt er dette sett på som noe veldig negativt: «KI kommer til å stjele jobbene våre og ødelegge alt». Men alt er ikke negativt!

Det fins en utrolig software – som egentlig ble lagd for rock ’n’ roll – som kan skille ut stemmen og separere den fra andre instrumenter. The Beatles gjorde dette i forfjor da de hentet ut John Lennon sin stemme fra gamle opptak og brukte den i en ny singel («Now and Then», journ.anm.). Poplåter er ofte innspilt seksjonsvis, så elementene allerede er separert og lagt lagvis i den ferdige innspillingen. Men ingen har brukt denne teknologien i klassisk musikk før, for der skjer jo innspillingene i én take, i ett gigantisk rom, med hele orkesteret pluss eventuelt sangere.

Jeg har jobbet tett med lyddesigner Max Pappenheim, en teknologisk trollmann. Jeg ville ikke ha én lang track; en karaokeversjon der man bare «synger med», så jeg har delt opp Flagstads stemme frasevis. Når hun trekker pusten, er det en ny del, og disse kan jeg «oversette» til et midi-keyboard og «styre», legge inn små pauser, osv. Jeg ville gjøre det så levende som mulig … med noen som definitivt er død. Det er utfordringen.

Hva sa folk når du la fram denne ideen? Var de litt … skeptiske?

– Sunn skepsis! De flestes reaksjon var: Okei, hvordan skal dette funke? Ingen har gjort det før, så det kan enten bli briljant eller ufattelig dumt. Men Festspillene er fantastiske, de kan ta risker. Og dette blir en mulighet til å høre Flagstads repertoar på en helt ny måte. Alle innspillingene som fins er gjort med svære orkestre, men nå har jeg arrangert alt for 16 stemmer. Alt er a cappella. Jeg vil at det skal være en feiring av den menneskelige stemmen. Og en stor feiring av Flagstad, da – å bringe stemmen hennes til liv i en konserthall, for mennesker som aldri fikk sjansen til å høre henne på ekte.

Hva synes disse to vokalensemblene om dette – å stå på scenen med en død førstesopran i koret?

– Ærlig talt vet jeg ikke ennå, for vi har ikke hatt første øving. Kanskje de synes det er litt makabert, eller kanskje synes de det er fantastisk å skape musikk sammen med en musikalsk helt. De må virkelig omstille seg og fokusere på fraseringen og uttalen hennes – de skal jo lage musikk 

Jeg har tenkt å plassere høyttaleren med Flagstads stemme inni koret, så all lyden kommer fra samme fysiske sted. Jeg hadde lyst å lime på fjeset hennes på høyttaleren, men det blei å dra det litt langt. Hehe.

Jeg ville gjøre det så levende som mulig, med noen som definitivt er død

Frida Fliflet

Artikler

Side Brok finst ikkje nostalgiske. Likevel må dei sjå bakover.

Countrystjerne Tobias Sten dukka opp frå ingenting. No vil han slå eit slag for dei følsame gutane.

Highasakite sitt nye album er grandiost og platt på same tid.

Plettfri aktivist?

Sommarens beste festivaloppleving kom frå ein dresskledd finne i Førde.

Henriette Eilertsen har inntatt norsk jazz’ kjerne med noe de færreste visste at de savnet: jazzfløyte.

Lorde venter på dagen hun mister interesse for pop. Enn så lenge er den langt unna.

Hvor går grensa?

Haim slår ut håret og drar sin kos – så hvorfor høres det så tamt ut?

Valkyrien Allstars har spilt seg opp til å bli et av Norges viktigste band. Vi ble med dem til et sted av spesiell betydning.

Savnet: protest

En kjempe takker av

Lauryn Hill, hvor ble det av deg i alt mylderet?

Festspillene i Bergen blir sponset av oljen. Men det blir alle andre også.

Lido Pimienta sitt nye album viser svære musikalske ambisjonar.

Til Vasaland

Kirsten Flagstad gjenoppstår som sopran under årets Festspillene i Bergen.

Opportunisten

Vossajazz 2025, både med og utan folkemusikk.

Gjenta, gjenta, gjenta

Eit utopisk 8. mars-ønske.

Då Trump nyleg skrota rettane til amerikanske transpersonar, tenkte eg på dei eg møtte i romjula.

Klassekampen havna på valgvake og Palestina-demonstrasjon ved Trump Tower.

Letter på loket

Sofia Kourtesis’ låter er fylt av familietråder, sorg og intens glede. Men helst vil hun snakke om politikk – og å plante godhet.

Diddys fall får neppe metoo-ballen til å rulle i musikkbransjen.

Casiokids er tilbake igjen etter 13 år – hakket mer voksne, men like lekne.

Side Brok finst ikkje nostal­giske. Likevel må dei sjå bakover.

Country­stjerne Tobias Sten dukka opp frå ingenting. No vil han slå eit slag for dei følsame gutane.

Higha­sa­kite sitt nye album er grandiost og platt på same tid.

Plettfri aktivist?

Sommarens beste festi­val­opp­leving kom frå ein dresskledd finne i Førde.

Henriette Eilertsen har inntatt norsk jazz’ kjerne med noe de færreste visste at de savnet: jazzfløyte.

Lorde venter på dagen hun mister interesse for pop. Enn så lenge er den langt unna.

Hvor går grensa?

Haim slår ut håret og drar sin kos – så hvorfor høres det så tamt ut?

Valkyrien Allstars har spilt seg opp til å bli et av Norges viktigste band. Vi ble med dem til et sted av spesiell betydning.

Savnet: protest

En kjempe takker av

Lauryn Hill, hvor ble det av deg i alt mylderet?

Festspil­lene i Bergen blir sponset av oljen. Men det blir alle andre også.

Lido Pimienta sitt nye album viser svære musikalske ambisjonar.

Til Vasaland

Kirsten Flagstad gjen­opp­står som sopran under årets Festspil­lene i Bergen.

Opport­u­nisten

Vossajazz 2025, både med og utan folke­mu­sikk.

Gjenta, gjenta, gjenta

Eit utopisk 8. mars-ønske.

Då Trump nyleg skrota rettane til ameri­kanske trans­per­sonar, tenkte eg på dei eg møtte i romjula.

Klasse­kam­pen havna på valgvake og Palestina-de­mon­strasjon ved Trump Tower.

Letter på loket

Sofia Kourtesis’ låter er fylt av fami­lie­tråder, sorg og intens glede. Men helst vil hun snakke om politikk – og å plante godhet.

Diddys fall får neppe metoo-ballen til å rulle i musikk­bran­sjen.

Casiokids er tilbake igjen etter 13 år – hakket mer voksne, men like lekne.

Side Brok finst ikkje nostalgiske. Likevel må dei sjå bakover.

Countrystjerne Tobias Sten dukka opp frå ingenting. No vil han slå eit slag for dei følsame gutane.

Highasakite sitt nye album er grandiost og platt på same tid.

Sommarens beste festivaloppleving kom frå ein dresskledd finne i Førde.

Festspillene i Bergen blir sponset av oljen. Men det blir alle andre også.

Kirsten Flagstad gjenoppstår som sopran under årets Festspillene i Bergen.

Opportunisten

Vossajazz 2025, både med og utan folkemusikk.

Då Trump nyleg skrota rettane til amerikanske transpersonar, tenkte eg på dei eg møtte i romjula.

Klassekampen havna på valgvake og Palestina-demonstrasjon ved Trump Tower.

Sofia Kourtesis’ låter er fylt av familietråder, sorg og intens glede. Men helst vil hun snakke om politikk – og å plante godhet.

Diddys fall får neppe metoo-ballen til å rulle i musikkbransjen.