Frida Fliflet

#fff

#000

I juni skreiv jeg en kommentar om Cmat, Olivia Rodrigo og det smale rommet kvinnelige popstjerners kropper fortsatt blir skvist inn i. Egentlig tok jeg også med Ariana Grande som eksempel – men så tok jeg henne ut igjen. Men denne uken kom nyheten om at Grande, midt i albumslipp, tar pause fra offentligheten. Grunnen? «Endless, ongoing public scrutiny».

Grande er vant til å bli dissekert ned til den minste detalj: De siste tolv årene har hun vært en av klodens største popstjerner. Likevel har noe endret seg. Da hun slapp albumet «Eternal Sunshine» våren 2024, og deretter var å se på kino i «Wicked», var hun blitt tynn. Ekstremt tynn. Siden da har spekulasjonene – er det anoreksi, bulimi, Ozempic!? – gått høyt og lavt.

 slapp Grande sitt åttende studioalbum, «Petals». To ferske musikkvideoer herfra, og en pågående turné, har fyrt ytterligere opp under bekymringen rundt kroppen hennes. Og denne uken gikk altså en representant for Grande ut og annonserte at artisten, som 

, trekker seg fra offentligheten etter turnéslutt, og veivet en pekefinger mot den umettelige, sladrende offentligheten.

Men da nyheten kom, virket mange fans å rette sinnet sitt, ikke mot Ariana, men mot folkene rundt henne – PR-teamet inkludert, som stadig bruker ordet «sunn». Hvorfor har de ikke klart å skaffe Grande hjelp? Den spiseforstyrrede nekter jo som oftest for sin egen tilstand. Man får bare håpe det er dette som skjer nå: Det er ikke første gang at formuleringen «ta en pause fra offentligheten» er kodeord for å få helsehjelp.

ved å bruke spalteplass på dette i avisen? Det kan man godt mene, og det mener jeg på et vis sjølv også. Likevel blir det feil å late som ingenting.

Jo, spekulasjon i kjente kvinnekropper, både i tradisjonelle og sosiale medier, har ofte blitt utkledd som falsk bekymring over den gitte personens helse. Men i dette tilfellet virker bekymringen berettiget. Både fans og ikke-fans peker på Karen Carpenter fra The Carpenters, som døde av anoreksi i 1986. Da var hun like gammel som Grande er nå. Hennes død var første gang spiseforstyrrelser blei diskutert seriøst i amerikansk offentlighet.

Ingen av oss vet hvordan det er å være i Grandes sko. Men enten hun vil eller ei, er hun en som millioner av mennesker ser opp til. Dermed er hun også et speil for samfunnets skjønnhetsnormer. Så når hun og teamet hennes insisterer på at hun er «sunn», gjør de både seg sjølv, fansen og kulturen en bjørnetjeneste: De impliserer at dette er en normal kropp. Det er det ikke.

album. Hun går i strupen på både presse og parasosiale fans, og i singelen «Hate That I Made You Love Me» synger hun: 

You studied my crown and borrowed my body.

 Måtte hun få den tilbake, både fra sladderen og anoreksien.

Sunt og usunt

Ea Othilde Baklund, du fikk din Øya-debut da du bare var 17 år. Nå er du blitt hele 21, sluppet debutalbum til strålende mottakelse, og gjør Øya-comeback med en fersk ep i bagasjen?

– Ja, jeg er kjempespent. Øya blir liksom avslutningen på festivalsommeren for oss. Vi har omrokert litt og kjører utvidet band: saksofonist og ekstra gitarist. Jeg har egentlig vært gitarist i bandet hele veien, men nå er jeg 

– Ja, det blir en helt annen måte å holde konsert på når man ikke er instrumentalist. Det blir en gøy dag, Nick Cave headliner jo, og da jeg spilte på Øya i 2022, headlinet han også samme dag.

– Ja, jeg har egentlig hørt mye på ham, men mest da jeg var litt yngre. Men jeg er veldig glad i PJ Harvey, og jeg føler Nick Cave er en del av det universet. Jeg hørte veldig mye på «The Boatman’s Call»-albumet. Han og PJ Harvey var jo sammen, og da de slo opp, skrev han det albumet. Alle vet hvem det er han synger om! Da jeg hørte dette albumet om henne i tredjeperson, tenkte jeg bare «dette er 

Hva er det med PJ Harvey som treffer deg sånn?

– Jeg er jo veldig glad i musikken hennes, men da jeg oppdaget henne, var jeg aller mest fascinert av hennes artistpersonlighet og uttrykk: Hvordan hun har frontet seg selv visuelt, med coverart og pressebilder og klær, stil, sminke, alt. Hvordan hun har pakket inn musikken. Jeg tror det er det som snakker mest til meg.

Da vi begynte å jobbe med det visuelle og ta pressebilder helt i starten, brukte jeg masse tid på å se på bilder av henne. Hun er skikkelig rå. Veldig eksentrisk. Og hvis man ser på coverart på de aller første utgivelsene og pressebildene, har det alltid vært en rød tråd [i estetikken], som jeg synes er veldig fascinerende. Det er vanskelig å på en måte bestemme seg på hvem man skal være som artist fra første stund.

Jeg føler jo jeg lever et slags dobbeltliv

Flaks må man ha

Du har, blant mange jern i ilden, en ganske fersk plate i bagasjen: «Lokalt piano». Er det pop, er det jazz, er det samtid, er det … lokalmusikk? Hva ville du utforske her?

– Jeg har farta verden rundt og spilt konserter og holdt på i 26–27 år – og nå føltes det viktig å få fram at denne musikken kommer fra et sted. Vi glemmer litt det lokale aspektet med nærnaturen og familien og kollegaer og venner inn i denne musikken som alltid bare skal 

Jeg fikk med meg fotograf Jon Benjamin Tallerås og forfatteren Lars Finborud, vi bor alle tre på Nesodden. Vi ville utforske kjærligheten til det lokale, men også ambivalensen med å ville ut.

Ja, du har jo spilt med alle fra A-ha til Susanne Sundfør til Nils Petter Molvær. Utferdstrangen må leve side om side med lokalkjærligheten?

– Ja, det er spennet og konflikten ved å være musiker i dag. Vi glemmer kanskje litt å bidra i et lokalmiljø. Jeg har minnet meg selv på at det er viktig, og hatt litt huskonserter for og med de rundt meg. Det har vært veldig fint. Jeg synes ikke «Lokalt piano» passer helt i en vanlig konsertsal, da brytes den forbindelsen, så jeg har mekka et oppsett med batteri som går på solcellestrøm – sånn kan jeg spille ute og inne og rare steder og pop-up-ting. Det er veldig befriende: Musikken får et annet rom og et annet publikum.

– Nei da, batteriene kan være ferdig oppladet, men jeg må planlegge godt hvis jeg bare skal lade batteriene på sol. Jeg må se nøye på værmeldingen, hehe.

Da blir det ingen vestlandsturné her, altså.

– Ja, jeg snakket med Benedicte Maurseth, og hun sa det: «Du kan jo bare spille Østlandet!» Så vi får kanskje finne en løsning med noe vindgreier om vi skal spille på Vestlandet. Men det jeg merker, er at jeg får et bevisst forhold til forbruk: Jeg kan ikke sitte og spille i timevis og tømme batteriene, jeg må porsjonere ut. Det er ikke bare fri flyt av ressurser i dette oppsettet. Det har gitt meg et litt nytt blikk, og er et 

Jeg har fått et mer bevisst forhold til forbruk

Lokalt oppsett

Hallo, Bendik Hofseth! På søndag spiller du i Operaen med et utall gjester. Driver du og øver nå?

– Nei, ikke akkurat nå. Jeg øvde i går med en del musikere, og skal øve i morgen med noen andre … Vi har tre-fire forskjellige band som er i sving, så det er mye koordinering. Jeg synes alle er så gode, men alle kan jo ikke være på scenen samtidig. Jeg er spent. Jeg håper vi får til det vi prøver å få til.

– Det er ikke lett å si med ord … men musikk har jo en egen evne til å bringe folk sammen, skape en følelse av å 

noe: både vi som spiller oss imellom, men også med publikum. Vi vil klare å skape et rom hvor man føler at alle hører hjemme.

Ja, det kryr ikke av slike rom i offentligheten, si?

– Nei, de blir færre og færre. Musikk er ett av de få solidaritetsrommene som er igjen, pendelen [i kulturen] har svingt veldig langt i «hver mann for seg»-retningen. Det er synd. Men det jeg håper vi får til på søndag, er å vise at dette er et økosystem. Det er over hundre stykk på scenen, det er et kollektiv. Sjølv om det knyttes til mitt navn, noe jeg har litt problemer med.

– Fordi det handler veldig lite om meg. Jeg er ikke på toppen av denne næringspyramiden på noen måte, jeg er i skogen sammen med de andre. Men noen må jo være varemerket for dette. Hvis det hjelper oss alle, så får det være.

«Jeg unner alle å få seg en Christer Falck i livet», sa du til Dagbladet i 2016, etter at Falck i sin iver mekket et jubileumsopplegg for debutalbumet ditt, «IX» (1991). Tør jeg gjette at det var hans idé å fylle Operaen nå?

Musikk er ett av de få solidaritetsrommene som er igjen

En mann i skogen

Høyde­punktet på Olivia Rodrigos kjærlighets­album dasker deg i fjeset

Ens egen forelskelse er det mest interessante her i verden, men andres forelskelse er ganske kjedelig. Å gjøre sin egen forelskelse interessant for andre, og ikke minst skulle omsette den til interessante 

, er en hard nøtt å knekke: Hvis alt er rosenrødt og fritt for gnisning, blir brønnen fort grunn for en arme låtskriver.

Det visste Olivia Rodrigo veldig godt da hun satte seg fore å lage et knippe vaskeekte kjærlighetslåter. Et helt kjærlighetsalbum skulle det bli. Det var den ultimate utfordringen. Hun, som hadde gjort kometkarriere på å innkapsle akutt hjertesorg og brennende sjalusi i poppunka 

og forsmådde ballader, var jo så forelsket! Hun hadde det jo så bra!

fullt av kjærlighetssanger, men bare den første halvdelen har håp. Albumtittelen, hva enn den var tenkt som, er blitt til «You Look Pretty Sad for a Girl So in Love». På coveret svever Rodrigo høyt i luften, altfor høyt, og vi vet alle hva som kommer til å skje: Hun kommer til å falle. Og det er veldig, veldig langt ned til bakken.

Olivia Rodrigo er bare 23 år, og hun har vært popstjerne i de fem siste: I 2021 slo californieren ned som en bombe med låten «Driver’s License», mens hun enda var skuespiller i Disneymaskineriet. Debutalbumet «Sour» gjorde henne til global stjerne og det PR-folk ville kalt «gen Z icon». Den glitrende oppfølgeren «Guts» fra 2023 sementerte statusen hennes som en av popens største nye stjerner. Rodrigo klarte å blande sin fotogene Disneykarisma med motkulturelle indiereferanser på overraskende godt vis, og hennes evne til å flekke ut hit på hit – så velskrevne, så vittige, så vonde! – virket uten ende.

Låtene på «You Look Pretty Sad…», derimot, er mindre umiddelbare. Poppunken, bubblegrungen og de tunge gitarriffene har stort sett måttet vike for luftigere åttitallsinspirasjoner: mild synth, New Order, new wave og fuzzpop – og ikke minst The Cure. Referansene til det britiske bandet florerer. De fins både lydlig, tekstlig – som i de to singlene «The Cure» og «Drop Dead» (

You know all the lines to «Just Like Heaven» / And I know why he wrote them

) – og ikke minst bokstavelig i «What’s Wrong With Me». For hvem dukker opp her, i Rodrigos første samarbeidslåt? Jo, sjølvaste Robert Smith, som framfører verset sitt med stort alvor og sedvanlig emosjonell nerve. Stemmene deres går forbløffende godt sammen.

Melodisk sett er disse nye sangene mer monotone, og de krever mer tid. Ja, såpass tid trenger de at man kan ta seg i å kjede seg litt, og jeg er fortsatt usikker på om dette er en plate jeg vil gjøre til 

, slik som «Guts». Det sagt, de fleste av disse låtene er 

Rodrigo og hennes faste makker og produsent Daniel Nigro er nemlig mestere på å bygge opp poplåter. De vrir på strukturer og får inn uventede vendinger, uten at det går på bekostning av slagkraften. Hør hvordan «Drop Dead» stadig forandrer form, eller hvordan «Honeybee» tar en venstresving ved at strykerne aleine utgjør den pulserende broen. Eller hvordan «The Cure» tar seg fem minutter på å vokse fra paranoid hvisking til orkestral desperasjon – uten å miste hooket av syne.

Rodrigo forteller ingen svart-hvit historie

Flyr høyt, faller hardt

Når eg skriv dette, er ikkje VM begynt eingong, og allereie står kontroversane i kø: den somaliske dommaren Omar Abdulkadir Artan er nekta innreise til USA. Haitianske supportarar slepp heller ikkje inn, sidan Haiti er ramma av Trumps såkalla 

. Det iranske landslaget får ikkje tilbringa meir enn 24 timar på amerikansk jord av gongen. Den frie marknaden og svartemarknaden fyrer opp billettprisar til vanvitige nivå. Og så har me korrupsjonen i FIFA.

VM vil sjølvsagt bli dekka tett i norsk presse – også her i avisa. Men som kollega Eirik Grasaas-Stavenes 

, er det stort sett berre «’USA, USA’ i alle kanaler». Ein kunne nesten gløyma at opningskampen i går kveld ikkje skjedde i USA, men i Mexico by. Tretten av VM-kampane skal spelast i Mexico, og fire av dei føregår i Guadalajara i delstaten Jalisco.

 som vogga for mange «typisk meksikanske» ting – mariachi, tequila, sombreroen – men staden har også vogga fram noko mykje verre: kartellet CJNG, Cártel de Jalisco Nueva Generación. CJNG er kjent for å vera ekstremt valdelege, noko som seier sitt i Mexico. I løpet av dei siste femten åra har dei blitt ein av Mexicos mektigaste kriminelle organisasjonar. CJNG omset kokain, heroin og fentanyl for milliardar av dollar årleg, men dei driv også med andre økonomisk innbringande lovbrot, som utpressing, menneskehandel og kidnapping. Dei kjempar både mot den meksikanske regjeringa og andre kartell, og nøler ikkje med å ta i bruk paramilitære verkemiddel som bombedronar, landminer og granatar, noko New York Times har dokumentert grundig

I februar blei sjefen i CJNG, «El Mencho», drepen av meksikansk militære – ein operasjon som utløyste hemnangrep og kravde nesten hundre menneskeliv. Veka etter skreiv Benedicte Bull, professor ved UiO, ein interessant analyse i Morgenbladet om Mexicos president Claudia Sheinbaum sitt dilemma med VM på trappene. Bull meinte det var sannsynleg at regjeringa ville laga såkalla stille paktar med kartella, for å unngå mogleg kaos og vald under VM: «tjen penger, men sørg for ro og orden, så skal vi la dere være». Risikoen er at ein slik strategi antakeleg vil styrka kartella på sikt, skreiv Bull. Ho trekte linjer til Mexicos «stille pakt» med kartella på 60- og 70-talet, som igjen la grunnlaget for dagens korrupte vev av kriminell makt og statens makt.

Sheinbaum veit vel kva dei har landa på. Men med USA si kidnapping av Nicolás Maduro friskt i minne – der grunnen var påstått kartellkriminalitet – kjem sikkerheita i både Guadalajara og Mexico by til å vera skyhøg. Eit lite feiltrinn, og Trump har unnskyldninga han treng for å valsa inn i nabolandet med militær makt.

USAs president har erklært seks meksikanske narkokartell for terrororganisasjonar – CJNG inkludert. Men som den meksikanske journalisten León Krauze sa i eit intervju med The Guardian: Kartella spreier terror, men dei er ikkje terrororganisasjonar ute etter å oppnå politiske mål. CJNG sin business er, vel, 

. Dei skal tena pengar og halda på territorium, og dei vil gjera det som er mest mogleg lønsamt. Er det lønsamt å visa musklar under ein VM-kamp; ta gissel, utføra ein skytemassakre, henga opp lik frå bruer? Neppe, trur Krauze.

 på at CJNG verken er uføreseielege eller rasjonelle. Dei har dessutan lange tentaklar inn i den lokale økonomien, ikkje minst gjennom såkalla 

 ein slags skatt dei krev inn av andre selskap for at dei skal få lov til å driva. Slik kan dei lett tena pengar på fotballturistane utan at turistane anar det.

Side om side med VM-oppsparket marsjerer tusenvis av etterlatne etter 

– Mexicos ulideleg mange «forsvunne» innbyggarar – i gatene i hovudstaden. Dei veit at verdas auge er retta mot byen. Desse forsvunne menneska, som stort sett er drepne eller kidnappa, er ein stor del av arven etter kartell som CJNG. Dei er også president Sheinbaum sin akilleshæl: Ho klarar ikkje letta problemet, og underspeler det i staden.

På eit bilde frå onsdagens protest, publisert i avisa El Universal, held ei kvinne opp eit skilt med spørsmålet: «Blir du meir bevega av VM enn av dette»? Svaret for mange er antakeleg ja.

Kontroversar i kø

«Babydoll-gate er en pekepinn på hvor lite det kroppslige handlingsrommet til kvinnelige artister fortsatt er»

ver since I was a little girl, I only wanted to be sexy / Nine years old tryna waxe my legs with tape

Slik starter den irske popstjernen Cmats største hit, «Take a Sexy Picture of Me». Med ett enkelt, slående bilde – lille Ciara med en teip og to dunete barnebein – stikker hun kniven rett inn der det gjør vondest. Kniven vrir seg i såret, for Cmat sjølv og gud vet hvor mange andre jenter og kvinner, au au au, men hun formidler linjene med en jovial, nesten flørtete vokal, fri for sipping, mens sangen vokser og sveller ut i sylskarp satire. Ingen skal komme her og påstå at hun klager! Det må da gå an å snakke om kroppspress og være morsom på samme tid!

Cmat – eller Ciara Mary Alice Thompson, som hun heter – skreiv låten etter at hun spilte på helgefestivalen BBC Radio 1 Big Weekend i 2024. Der blei hun nemlig møtt med en vegg av avsky og oppgulp på internett og i sosiale medier. Alt var rettet mot kroppen hennes, som ikke er popstjerne-tynn. Hun gjorde da som gode låtskrivere gjør: Tok en klump av livets dritt og forvandlet det til et skinnende stykke musikk.

Forrige helg spilte Cmat igjen på Big Weekend. Siden sist har hun slått ordentlig gjennom, med tredjealbumet «Euro-Country» fra i fjor høst – hvor «Take a Sexy Picture of Me» var hovedsingelen. Hun er blitt en høyst elsket popartist: frekk, vittig og meningssterk, med fingeren på samtidspulsen. 

Men publikum, internett, kulturen vår, deg og meg, vi har ikke klart det. For hva skjedde etter konserten? Under bilder og videoer av den irske stjernen, virvlet internetts utallige kommentarfelt opp en ny malstrøm av kroppsforakt. Det blei så stygt at BBC måtte stenge kommentarfunksjonen på Instagram. Cmat har nemlig ikke en akseptabel kropp for en popartist. Hun er for tjukk. 

hun er musiker, før hun er låtskriver, før hun er satiriker og komiker og aktivist, kommer dette: Hun er for tjukk.

Cmat sjølv tok til Instagram, og skreiv, tydelig oppgitt: «Det er så sjukt kjedelig for meg, et smellvakkert geni, å måtte fortsette å mase om hvor grusomt jeg blir behandlet på grunn av kroppen min. Jeg ville elsket å slutte [å mase om det], men jeg kan ikke, fordi det fortsetter å skje, i et økende tempo og omfang etter hvert som jeg blir mer og mer kjent.»

Hun refererte også til en tekst på Substack av en konto kalt Front Row Feels, som treffer spikeren på hodet: «Moderne kommentarfelt fungerer nesten som digitale overvåkingssystemer, som hele tiden minner kvinnelige artister på at uansett hvor suksessfulle, talentfulle, sårbare eller elsket de blir, vil fysikken deres alltid være tilgjengelig for offentlig vurdering.»

Med andre ord: Hvis du, gode kvinnelige artist, eksisterer innenfor de estetiske rammene kulturen vår har satt opp for deg, da får du lov å passere. Utseendet står ikke i veien for musikken din (i alle fall ikke på 

måten). Men vokt Dem: Eksisterer du utenfor rammene, har du for store lår, har du for skeive tenner, ja, da slipper du ikke gjennom. Bulkene dine blir fokuset, de stiller seg i veien for musikken. Slik lyder avtalen.

Rodrigo blei beskyldt for å legge seg ut som ‘pedo-agn’

Kroppskontroll

Det er ikke mye ved albumcoveret til «Sendebud fra sandkassa» som sier at dette er en plate utgitt av byboere på etparogtjue år: Et blåblasst fotografi av noen eldre par som danser gammeldans (?), med en anonym, hvit font. Men skinnet bedrar! Rigla er en ung sekstett med medlemmer fra det ganske land, og det er naturlig å lese dem som del av den såkalte nye folkemusikken: Også disse blander visepop, jazz og folkemusikk på sofistikert vis.

Når man hører debuten, må man spørre seg: har glassklar østlandsdialekt blitt folkemusikkens nye mål? Eir Vatn Strøm i Ævestaden, Vera Sonne i Pumpegris, så klart Tuva Syvertsen – og nå også Rigla. Sånn går det når folkemusikken urbaniseres! Bandnavnet, derimot, er ikke utpreget urbant. Det kommer fra det sunnmørske uttrykket 

, som betyr ustø eller vaklevoren – et nikk til musikken og tekstene de lager, ifølge bandet.

 Lova Siverts og Lea Hareide Jønnum (vokal), Ingrid Narum (saksofon, vokal), Lars Viljo Fauske (fele og synth), Selma Edwards Granly (kontrabass og cello) og Linus Hanem Solvang (trommer). At de kan sitt håndverk, er det liten tvil om. Åpningslåten «Uten ord», påfølgende «Øya mine» og «Pen søm», sørger for at albumet får en knallstart: Spesielt «Øya mine» leveres med en prima forståelse for frasering og timing (og ordlek!), med et freskt feleriff som sender denne anmelderens tanker til vestlandshavet og enda lenger vest; til Shetland og De britiske øyer.

Ingrid Narums nydelige saksofonspill gir dessuten Rigla en sonisk egenart som skiller dem fra andre i samme sjangerlandskap, som Morgonrode, Masåva eller Pumpegris. Valget av kontrabass i stedet for elbass er med på å holde lydbildet varmt og visete.

av Valkyrien Allstars her, naturlig nok. Et annet beslektet band er nevnte Pumpegris, sjølv om Rigla er mer strigla; de mangler den rå fandenivoldskheten som fins hos pumpegrisene. Rigla er ikke 

, de har teft og en likandes lekenhet ved seg – men de syr med penere sømmer, for å parafrasere deres egen låt.

Man skal anmelde det man har foran seg, og ikke det man savner, men jeg tenker nok at ørlite mer rusk og råskap kunne løftet albumet enda et hakk. Utpreget vaklevorne, eller riglafengje, er sekstetten ikke. Men det som er sikkert, er at «Sendebud fra sandkassa» er en imponerende debut. Siste bud er ikke sendt fra denne gjengen.

Stødig spill

Rekken av albumcover som prydes av det amerikanske flagget begynner å bli lang – og nå fører iransk-newyorkeren Rostams (kjent fra Vampire Weekend) «American Stories» seg inn i den. Flagget er her snudd opp ned, og fargene blasset ut. Albumet utgis, tilfeldig nok, midt i USAs pågående krig mot Iran.

Men det er ingen kvass protestplate, men en mild, intim og framfor alt søkende en. Med nysgjerrighet fletter Rostam sammen americanaen med musikalske elementer fra Iran og Midtøsten, som strengeinstrumentet baglama/sazog og mikrotonale melodier.

 Ja visst: Hør bare på instrumentenes call and response på «Backofa Truck», som om de fører sin egen lille samtale. Fortsatt er byggeklossene Rostams låter består av – de milde pianokaskadene, de lynkjappe strykearrangementene, forkjærligheten for barokke lyder – lett gjenkjennelige.

Det er langt mellom de store faktene på «American Stories». De fleste er små refleksjoner over dødelighet, familierøtter, frihet og tilgivelse. Samtidig er lydbildet, bevisst eller ei, et musikalsk speil for identitetsutforskning, og politiske strømninger.

Iranicana

Anna Ueland, pianist og synthist og komponist og vokalist, du er å se på en rekke konserter og festivaler framover. Hvordan går det?

– Akkurat nå går jeg bare og tripper! Jeg er hjemme i Valdres noen dager, på gården til foreldra mine, for på lørdag skal vi spille konsert her.

– Ja, det er masse lam nedpå jordene. De er utrolig søte. Spretter rundt. Vi skal spille på låven på lørdag, i det rommet hvor mesteparten av musikken har blitt lagd.

– Ja, det er der jeg får fred. Haha. Jeg pleier å fylle bilen med ting og utstyr og kjøre hit for å jobbe.

Ja, for du bor i Trondheim – hvordan vil du beskrive den som musikkby?

– Veldig allsidig! En ting er jazzlinja [på NTNU] og miljøet rundt, som er veldig åpent og fritt. Men Trondheim har også et stort klassiskmiljø, og tre teatre, pluss Samfundet og hele den greia. Likevel er det såpass lite at man trenger hverandre; man blir sett og spurt om mange ulike ting. I større byer er det fort at det blir mer «du er en musiker som spiller 

Så vidt jeg har klart å telle, spiller du i ni aktive band, i tillegg til å være del av bandene til blant andre Selma French og Veslemøy Narvesen?

Så fort det blir litt dødtid, vil jeg starte opp et nytt band

Alt på en gang

Tom Henning Bratlie

– Hvorfor har ingen sammenlignet meg med Jahn Teigen?

Hva gjør man når man i tjue år har vært en nyskaper i sjangeren sin, når man begynner å bli middelaldrende i sjangeren sin, en sjanger som først og fremst assosieres med ung råskap og overmot, når man skal slippe sitt niende album i sjangeren sin og alt krutt virker oppfunnet allerede, hva gjør man da? Hvis man heter Lars Vaular, gjør man det motsatte av hva man har pleid: man prøver å 

være nyskapende. På sitt nye album, «Episoder av evighet», vil Vaular heller perfeksjonere det han er best på. Og hva er så det? «Kompromissløs lyrikk, rytmisk presisjon og originale bilder stablet opp i uventede mønstre og assosiasjoner» – i alle fall ifølge presseskrivet.

– Det er veldig skummelt å lage et album som dette, som er helt klassisk, trad hiphop, når du er vant til å overraske, sier Vaular.

– Men det er en god ramme for å leke med ord. I denne sounden er jeg trygg til å vandre i hodet mitt. Og mimringen er ikke sånn «Åh, i 93, når vi hørte på Wu-Tang…», heller.

– Det virker jo litt som et identitetspuslespill –

– Å ja. Er det dette som er midtlivskrisen?

– Det er kanskje det. Dette er i alle fall brukskunst. Det er et album for kokker.

– Ja. Jeg tror kokker hører på høy, klassisk hiphop mens de står og lager dyr mat. Så går de ut og sigger av og til.

Jeg er jo en kunstner fanget i en utrolig underholdende kropp

Bra til sist?

Du er kjent som en popens superprodusent, men i dag er du først og fremst musiker. Bandet ditt, Bleachers, slipper nytt album: «Everyone for Ten Minutes». Tittelen er hentet fra en Airdrop-innstilling på iPhone, når du velger hvem du vil være tilgjengelig for?

– Ja. Kjernen i denne platen er kommunikasjon – framfor alt med menneskene du er glad i. Familien min, bandet mitt, publikummet mitt. Tittelen spiller på hvordan telefonen din vet at du ikke alltid kan være tilgjengelig for hele verden, bare for ti minutter om gangen. Da jeg tenkte over det, var det så avslørende: Man kan ikke være tilgjengelig for alle. Jeg har ikke lyst til å snakke til alle! Jeg vil snakke til mine folk. Jeg vil ha dypere, lengre samtaler. Men nå får vi se om Apple fuckings saksøker meg.

Du spiller altså på en oppfatning i kulturen om at vi alltid må være tilgjengelige? Eller at man må gjøre alle til lags?

– Det startet med ideen om å gjøre alle til lags. I starten var internett sånn, «yay, vi kan snakke med hele verden! Vi kan sende kattebilder til alle!» Mens nå er det sånn «la oss gjøre den mest idiotiske dritten vi overhodet kan komme på!» Det er så destruktivt. Men vi er i et øyeblikk nå der vi alle er klare til å komme oss videre, rive ned muren –

Snakker du om big tech nå? Eller ... andre systemer?

– Alt sammen! Måten vi kommuniserer på! Overføringer, håp, drømmer, alt blir brukt mot oss for å få oss til å kjede oss, bli triste, få oss til å bruke penger, sjelene våre eksisterer liksom i en økonomi. Men det er så fint å sette seg ned og se noe du ikke er 

å se, noe som ikke er planlagt og kalkulert og servert til deg.

Noe utenfor algoritmene, altså. Fellesskap er et nøkkelord her?

– Fellesskap er ordet. Og det fellesskapet kan vokse. Jeg sier alltid at «Bleachers is for anyone, not everyone». Vi kommer aldri til å gjøre oss dummere enn vi er: Hvis du tror på fellesskapet ditt, tror du også på intelligensen deres. For hvilken artist har egentlig lyst til å snakke til alle? Fuck det!

Apropos nå flest mulig: I musikkbransjen virker det som om premisset om å bli størst mulig ofte blir tatt for gitt, på vegne av alle artister. Du har produsert album for Lana Del Rey, Lorde, Kendrick Lamar, Taylor Swift … Det er et stort gap mellom dét og rollen du har i Bleachers – dere er på ingen måte superkjendiser. Men 

du egentlig at Bleachers skal bli like store som Taylor?

Hvilken artist har egentlig lyst til å snakke til alle? Fuck det!

Ikke for alle

Maria Høy Hansen

Vilde Tuv! Du har vært i alle kanaler det siste – du har sluppet albumet «Truthbomb», laget vidunderlig soundtrack til Emilie Blichfeldts film «Den stygge stesøsteren», gjort en reinspikka bergenscoverlåt-aften på Victoria, laget musikk til danseforestillingen «Krets», blitt annonsert til Roskilde … Og nå har du gjort som Charli XCX, Pinkpantheress og Zara Larsson, og sluppet remiksalbum: «Truthbomb 2»!

– Ja, jeg liker egentlig dette bedre enn originalalbumet. Jeg hadde jo allerede gitt ut to av remiksene, og en kompis, Spr1te, hadde laget en bootleg-remiks av «Start/Stop» som var jævlig kul. Jeg hadde også fire små snutter fra tidligere, som ikke blei med på platen, men som var gøy å få ut.

Men det er også fordi remiksalbum er blitt en trend: «Det vil jeg óg!» Hvorfor ikke bare slenge seg på?

– Jeg er ikke alltid så kresen på det. Folk har tolket musikken så fint! «The Only Way Out Is Through» er remikset av Egge (artist fra Bergen, journ.anm.), og det er en litt sånn Lorde og Charli-greie, for den sangen handler delvis om ham! Vi datet for lenge siden. Så jeg spurte «Kan ikke du skrive en hevnsang eller et comeback eller noe?». Men så blei det bare veldig romantisk og fint i stedet.

Du skal snart spille på Lyse netter i Moss og på Roskilde. Du er ikke blitt lei av «Truthbomb» enda?

– Jo, jeg føler meg ferdig nå. Men jeg var egentlig lei av det fra før av, for jeg prøvde å bli ferdig med albumet før jeg skulle føde [for to år siden]. Men når vi gjør sangene med det nye bandet, blir jeg glad i dem igjen.

Det er en slående tradisjonell instrumentkjerne du har fått deg for å framføre et såpass elektronisk album: fele, trekkspill og blokkfløyte?

– Mer enn instrumentene var det egentlig at jeg ville spille med 

. Hehe. Men det er en del fiolin, digitale strings og digitalt orgel på «Truthbomb», så det passet – og det er noe med luften jeg er interessert i; belgen på trekkspillet sammen med fløyten … Jeg vet ikke om det er ideelt, men det er i alle fall en kul versjon.

Det er veldig vanskelig å holde det ekte

Vilde med vilje

Det stod visst skrive i stjernene likevel

 Zara Larsson har, etter ti år, slått gjennom som 

 i USA. No gir svensken ut eit remiksalbum som kjennest både viktigare og meir aktuelt enn «Midnight Sun» frå i fjor.

Jaggu er også «Midnight Sun: Girls Trip» meir spennande enn alt eg nokon gong trudde eg skulle få høyra frå Zara Larssons kant. Låtane hennar – i spennet mellom melodiøs arenatyggispop og polert, kalkulert klubbflørting – har hatt 

å tene på å få inn gjestar med større eksperimenteringsvilje, breiare sjangertilfang og kvassare kantar.

 gav ut remiksversjonen av «Brat» i 2024, har fenomenet for alvor inntatt mainstreampopen. I fjor sleppte Pinkpantheress «Fancy Some More?», ein stjernespekka remiksversjon av albumet «Fancy That», og eg tel veker til Robyn gjer det same.

Rett nok høyrer både Robyn, Charli og Pinkpantheress også heime i klubbmusikken. Men den største låta frå «Fancy Some More?» var gjesta av nettopp Zara Larsson – deira versjon av «Stateside» blei 

. Kva er då meir passande enn å få med seg Pink på Larssons største hit her, den rabiat catchy tittellåten?

 «Midnight Sun» er dødeleg irriterande eller transcenderande euforisk – faren er uansett stor for at låta blir ein av årets sommarhits, for andre år på rad. Den britiske panteren har nemleg kasta inn ein gammal drum & bass-klassikar – «Gold Dust» av DJ Fresh – og vips, har songen fått nye musklar. Borte vekk er den svenske melankolien som låg i botn av originallåten: denne versjonen er laga for å 

 funkar overraskande godt som ambient-låt, «The Ambition» flørtar med dancehall, mens «Girl’s Girl» har fått kledeleg (!?) EDM-drakt. Albumets største overrasking er – jepp – Shakira, som dukkar opp på den smågrusomme «Eurosummer» (tenk danskebåten anno 2009 møter KI-prompta rumensk riff). Også ein colombianar vil visst ha eurosommar.

«Puss Puss» – den dummaste augneblinken på «Midnight Sun» – blir, utruleg nok, redda inn her. Redningskvinna innleiar låten slik: 

og referansar til sitt eige ferske «Sexistential». Robyn sparkar songen opp i lufta og held han der, fram til dei to svenskane går ut i ei euforisk avrunding. Det gjaldt visst berre å komma seg ut på tur. Puss och nuss.

Trevlig resa!

Charlotte Førde Skomsøy

En hage er liv og død. Den er både veldig vakker og veldig skitten. Men den rommer også tanker og ideer om noe åndelig; en utopi, en hellighet, som også fins som metaforer og fantasier … Hagen rommer 

Den svenske artisten snakker om «Aster, Atlas», albumet hun slipper i dag, der hagen er det store, gjennomgående symbolet. Aster er en ganske vanlig hageblomst, men betyr også «stjerne» på latin. Atlas er den greske guden og en kartbok. Dermed rommer tittelen både den lille og den store verden, forklarer hun:

– Jeg ville på et vis holde begge i hånden. «Aster, Atlas» er den hagen jeg har bygget, som jeg vil at musikken skal være; der både det store og det lille får plass. Liv og død, skjønnhet og arbeid.

Akkurat litt for seint gikk det opp for Klassekampen at vi burde ha møtt Parkman i en hage. I stedet har vi dratt henne med ut av Oslo sentrum, opp til Sognsvann og inn i skogen – noe hun gladelig har gått med på, trass et tett program. Med seg bakser hun en koffert som viser seg å inneholde en gigantisk, militærgrønn kjole, en lysegrønn silkehatt, en svær filthatt («min Snusmumrikken-hatt»), noe som likner en bunadskyse og et håndbrodert korsett. Blant annet.

– Jeg elsker å kle meg ut. Og jeg liker å ha på kostymer, sånn at jeg kan skille mellom artisten og privatpersonen Sara Parkman. Når jeg går på scenen, går jeg jo inn i en rolle, sier hun.

Privatpersonen Sara Parkman bor i et rekkehus (med en liten hage) i Stockholm, sammen med kjæresten og datteren. Men hvem er 

I likhet med norske band som Valkyrien Allstars, Naaljos Ljom, Reolô og Pumpegris, flytter Parkman grensene for hva folkemusikk kan være i Sverige. Ikke at hun har mye lydlig til felles med nevnte kollegaer – hun låter vitterlig som seg sjølv. Parkmans musikk har både en melodiøs dramatikk og en åndelig høyere himmel over seg. Det fins en eksistensiell søken og et dypt livsalvor her, som er lite til stede i den nye norske folkemusikken.

Skal hun på død og liv sammenlignes med noen, må det bli Tuva Syvertsen (som for øvrig gjester «Aster, Atlas»). De har litt samme rolle som pådriver og fornyer i folkemusikken, godt balansert mellom 

 og folkekjær – og som viktige skeive stemmer attpåtil. Parkman er en av hjernene bak plateselskapet Supertraditional, som nå har nappet til seg både Valkyrien og Ævestaden fra norske Grappa.

Det er uverdig å måtte forsvare kulturen

Uti vår hage

«Dei tidlege reality-seriane var verlekeg ko-ko»

På starten av 2000-talet gjekk eg på barneskulen, og når dagen var ferdig, blei eg ofte med venninner heim. Me slengte sekkane på golvet og skrudde på tv-en. Der gjekk det reality. 

reality. Eit av programma me fråtsa i, var «The Biggest Loser»: Her skulle svært overvektige deltakarar gå mest mogleg ned i vekt på 30 veker. Ein pengepris på 250.000 dollar venta vinnaren.

Oppskrifta var tilsynelatande enkel: Deltakarane blei henta ut frå dagleglivet, samla og utsette for eit brutalt kosthalds- og treningsregime, ofte omgitt av junkfood for freistingas skyld. Dei sadistiske trenarane Bob og Jillian sa ting som: «Nobody bullies my team except for me!» og skreik deltakarane opp i fjeset.

Såg me ikkje på «The Biggest Loser», såg me gjerne på «America’s Next Top Model». Det utprøvande programmet – laga og leia av supermodell Tyra Banks – blei eit fenomen, gjekk i 24 sesongar og blei vist i 170 land. Tittelen seier det meste: Kven har det som trengst for å bli USAs neste supermodell? Ei rekke syltynne jenter – ofte frå tøffe kår, ofte berre i tenåra – skal samlast og pressast til maksimum under Tyras pisk.

 og «Top Model» blei fødde i realityens barndom. Sjangeren var fersk og pusha grenser både for sjåarar og deltakarar. No, tjue år etter, har reality-tv vore i kulturen vår såpass lenge at det har begynt å komma kritiske tilbakeblikk-dokumentarar på sjangerens 

Dei siste vekene har eg sett to av desse tilbakeblikk-seriane, begge på Netflix: «Reality Check: Inside America’s Next Top Model», og «Fit for TV: The Reality of the Biggest Loser». Det har vore djupt ubehageleg.

«Top Model» starta, som Tyra Banks sjølv påpeiker, på same tid som «Fear Factor», «Survivor» og andre grensesprengande realityshow. Men der «Fear Factor» var brekke-seg-ekkelt – folk måtte eta levande insekt eller la seg dekka av rotter – var «Top Model» vondsinna på ein heilt annan måte.

Ein deltakar, Keenyah Hill, var så tynn at ho blei mobba på skulen. Likevel blei ho casta som ein elefant i ein fotoshoot, før ho blei kalla «piggy» av dommarane.

Ein annan deltakar, Dani Evans, blei pressa til å utføra tannkirurgi mot sin vilje for å lukke det (nydelege!) mellomrommet mellom tennene sine. Viss ikkje ville ingen jobba med ho, var trusselen som låg under. Verken Keenyah eller Dani blei toppmodellar, men begge er intervjua i dokumentaren.

 of The Biggest Loser» er ikkje mindre sjokkerande. For eksempel måtte deltakarane, som del av ei utfordring, bæra bagettar i munnane sine (

å ta eit bit!) som om dei var hundar. Kameraa blei lagt på bakken og liksom rista og skalv når dei sprang forbi, for verkeleg å understreka jordskjelvet dei lagde. Programmet underbygde stereotypien av ein feit person som ein latterleg person; ein som det var greitt – faktisk oppfordra til – å le av.

Programmet underbygde stereotypien av ein feit person som ein latterleg person.

Dei tidlege realityseriane var verkeleg, verkeleg ko-ko

Kan musikk fortsatt massemobilisere mennesker? Nei, mente punklegenden Dennis Lyxzén da Klassekampen intervjuet ham i fjor. Naoise Ó Cairealláin – bedre kjent som Móglai Báp i den nordirske raptrioen Kneecap – er ikke helt enig.

– Jeg tror definitivt at musikk kan være en kulturell oppvekker for folk. Det kan vekke et behov for å dykke dypere ned i kulturen eller språket de har, sier Ó Cairealláin.

Denne bevisstgjøringen om egen kulturarv er også en måte å mobilisere på, mener han.

– Med en gang folk føler at de har en verdi, tror jeg det kan gi dem sjølvtillit til å stå opp for seg sjølv.

Kanskje er ikke kulturell og språklig bevisstgjøring det første 

tenker på når det kommer til Kneecap. Rekken av stormer trioen har stått i det siste halvannet året er lang: Vel så mye som et band har Kneecap blitt internasjonale politiske symboler, elsket og hatet for sin kompromissløshet og harde retorikk – om Gaza, Israel og Palestina, om rusbruk eller britiske politikere.

The Guardian har kalt Kneecap «det mest kontroversielle bandet siden Sex Pistols», men det er ikke mye hardt over rapperen der han sitter i en gråhvit kontorstol hjemme i Belfast. Vi snakker over Zoom, og Klassekampen må spisse ørene for å henge med på den tjukke aksenten. Ó Cairealláin er kledd i Dublin Citys dyprøde fotballskjorte, på treveggen bak henger en plysjjakke. Han er hyggelig, reflektert og beint fram tålmodig.

Nylig har han og bandkollegaene Mo Chara og DJ Próvaí kommet tilbake fra Cuba – de var del av den humanitære konvoien Nuestra América, som ankom øya 21. mars med mat og medisinsk utstyr. Kneecap kom imidlertid flygende inn, og var der i tre dager.

– Det var oss og politikerne, blant annet Jeremy Corbyn. 

. Men det var veldig trist å se effektene som sanksjonene [fra USA] hadde på vanlige folk, sier Ó Cairealláin.

Språk, makt

Tilfeldighetene ville at jeg denne uka holdt et foredrag med tittelen «Fins det protestsanger i dagens USA?». Samtidig har jeg lyttet til Bare folks nye mini-ep. Og hadde jeg fått samme spørsmål i norsk kontekst, hadde Bare folk vært et fint eksempel på at protestsangen eksisterer – i alle fall for den som leiter.

Bare folk er i sin kjerne en duo, bestående av Lovise Espeland og Jonathan Krabbe, men de spiller som et kollektiv både i studio og på scenen. «Bergens egne folkete visejazzband», kaller de seg, og en dæsj av folkemusikk har de også. Dette viser seg oftest i Espelands vokal, som har noen finfine ruller og ornamenteringer.

 av studiotrollmann Vetle Junker. Han gjør som han ofte gjør: Løfter lydbildet, gjør det reinere og klarere. Nei da, bandets varme visepreg er ikke vekke – det kommer heller bedre fram.

Tre av de fire låtene – «Hvis du finnes Gud», «Barn dør» og «Det er kanskje riktig men det er ikke viktig» – er reinspikka protestlåter anno 2026, og svært gode som sådan.

Frida Fliflet

Artikler

Sunt og usunt

Musikkbransjen er hard, men Musikk-Norge er mest av alt en kjerne med gode mennesker, synes Ea Othilde.

Som musiker har man lett for å glemme lokalmiljøet sitt, tror Morten Qvenild. Det ville han gjøre noe med.

En mann i skogen

Høydepunktet på Olivia Rodrigos kjærlighetsalbum dasker deg i fjeset

Kan Claudia Sheinbaum halda kartella i sjakk under VM?

«Babydoll-gate er en pekepinn på hvor lite det kroppslige handlingsrommet til kvinnelige artister fortsatt er»

Stødig spill

Gjennom politisk underbevissthet.

Anna Ueland, fersk NTNU-ambassadør, er stadig på jakt etter kulheten i musikken.

– Hvorfor har ingen sammenlignet meg med Jahn Teigen?

Ikke for alle

Avantgardisten Vilde Tuv er ikke fremmed for å slenge seg på en trend iblant. Men kan hun belite seg?

Äntligen: Friskt blod og nye idear entrar Zara Larssons låtar.

Å være kunstner under dagens svenske regjering er kjipt, synes Sara Parkman. Heldigvis fins hagen og skjønnheten.

Dei tidlege realityseriane var verkeleg, verkeleg ko-ko

I USA er «politikk» er skittent ord, mener Móglaí Bap i Kneecap. Hos irene, derimot, er det innvevd i kulturen.

Protest med punch, driv og sårhet.

«Liten fugl» er lun og undrande, men litt uforløyst.

Mørketid

Horntveth, Maurseth og Herskedal på Voss.

Hva snakker vi om når vi snakker om musikk? Mats Andersens dokumentar jakter på svar.

Tora Augestad sjonglerer en karriere i klassisk, jazz, kabaret og visepop. Hadde hun bare vært mer politisk.

Vibes, vibes!

Zach Top får stadig høre at han har reddet countrymusikken. Men den trenger ingen redningsmann, mener han.

Helt ok konsertfilm med Aurora.

Simon Halsey bare elsker kor.

Sunt og usunt

Musikk­bransjen er hard, men Musikk-Norge er mest av alt en kjerne med gode mennesker, synes Ea Othilde.

Som musiker har man lett for å glemme lokal­mil­jøet sitt, tror Morten Qvenild. Det ville han gjøre noe med.

En mann i skogen

Høyde­punktet på Olivia Rodrigos kjærlighets­album dasker deg i fjeset

Kan Claudia Sheinbaum halda kartella i sjakk under VM?

«Babydoll-gate er en pekepinn på hvor lite det kroppslige handlings­rommet til kvinnelige artister fortsatt er»

Stødig spill

Gjennom politisk under­be­vissthet.

Anna Ueland, fersk NTNU-ambassadør, er stadig på jakt etter kulheten i musikken.

– Hvorfor har ingen sammen­lignet meg med Jahn Teigen?

Ikke for alle

Avant­gar­disten Vilde Tuv er ikke fremmed for å slenge seg på en trend iblant. Men kan hun belite seg?

Äntligen: Friskt blod og nye idear entrar Zara Larssons låtar.

Å være kunstner under dagens svenske regjering er kjipt, synes Sara Parkman. Heldigvis fins hagen og skjønn­he­ten.

Dei tidlege reali­tyse­riane var verkeleg, verkeleg ko-ko

I USA er «politikk» er skittent ord, mener Móglaí Bap i Kneecap. Hos irene, derimot, er det innvevd i kulturen.

Protest med punch, driv og sårhet.

«Liten fugl» er lun og undrande, men litt uforløyst.

Mørketid

Horntveth, Maurseth og Herskedal på Voss.

Hva snakker vi om når vi snakker om musikk? Mats Andersens dokumentar jakter på svar.

Tora Augestad sjonglerer en karriere i klassisk, jazz, kabaret og visepop. Hadde hun bare vært mer politisk.

Vibes, vibes!

Zach Top får stadig høre at han har reddet country­mu­sikken. Men den trenger ingen red­nings­mann, mener han.

Helt ok kon­sert­film med Aurora.

Simon Halsey bare elsker kor.

Musikkbransjen er hard, men Musikk-Norge er mest av alt en kjerne med gode mennesker, synes Ea Othilde.

Som musiker har man lett for å glemme lokalmiljøet sitt, tror Morten Qvenild. Det ville han gjøre noe med.

Høydepunktet på Olivia Rodrigos kjærlighetsalbum dasker deg i fjeset

«Babydoll-gate er en pekepinn på hvor lite det kroppslige handlingsrommet til kvinnelige artister fortsatt er»

Gjennom politisk underbevissthet.

– Hvorfor har ingen sammenlignet meg med Jahn Teigen?

Avantgardisten Vilde Tuv er ikke fremmed for å slenge seg på en trend iblant. Men kan hun belite seg?

Å være kunstner under dagens svenske regjering er kjipt, synes Sara Parkman. Heldigvis fins hagen og skjønnheten.

Dei tidlege realityseriane var verkeleg, verkeleg ko-ko

Zach Top får stadig høre at han har reddet countrymusikken. Men den trenger ingen redningsmann, mener han.

Helt ok konsertfilm med Aurora.