Man kan fortsatt forestille seg kunstneren som en nomadisk arketyp, like deler heksedoktor og seremonimester, med dype røtter i vårt utgangspunkt som flokkdyr. Det er i hvert fall en befriende motvekt til en stadig mer aggressivt markedsorientert samtidskunst, tilrettelagt for massene. Hedda Hørrans «Den som åt salt» er noe annet, og i sin essens svært basic. Ikke beregnet på et kjøpesterkt publikum og uansett vanskelig å skulle få solgt annet enn som en helhet. Her finnes ingen egentlige «verker» som uten videre lar seg løsrive fra konteksten.