Gjenkjennelse er nødvendig, men langt fra en tilstrekkelig forutsetning for å kunne tenke godt om en bok eller et forfatterskap. I «Mitt Abruzzo» skriver Per Petterson om opplevelsen han hadde da han leste Natalia Ginzburg for første gang. Han forteller om en «total identifikasjon» som lenge gjorde ham ute av stand til å formulere noe som helst om hva det var med Ginzburgs tekster som traff ham så sterkt. Som om språket ble sugd rett opp i erfaringen, uten noe filter, kunne jeg legge til, for Pettersons beskrivelse av sin egen erfaring minner meg sterkt om mitt eget møte med Annie Ernaux’ tekster.