Her om dagen sa min bonussønn på 21 at uansett hvor han så i sin omgangskrets, var det det samme folk ville: «De vil flytte på landet, ha sine egne høns og starte en folkehøyskole.» Vi lo, familien rundt bordet, men saken er jo at det også gjelder oss selv og vår egen omgangskrets: Jeg hadde samme dag snakket på telefonen med en gammel klassekamerat, som i likhet med andre under den første koronastengningen hadde anskaffet en hund til familien, og nå var i ferd med å lete etter et hus på landet – så de kunne slippe ut av hamsterhjulet, som han kalte det, og komme nærmere naturen. «Det paradoksale er bare», sa min bonussønn ved middagsbordet, «at det folk prøver å unnslippe, utbyttingen av naturen og den private eiendomsretten, kommer enda tettere på. Kanskje er det til syvende og sist mindre belastende for naturen å bli boende i den samme leieleiligheten inne i byen. Dessuten flytter folk tilbake etter få år, når de finner ut at naturen ikke er så romantisk som de trodde.»