Jeg skal ikke juge; jeg har alltid sett på og hørt «Eg gløymer deg aldri» som litt av en festbrems, i hvert fall slik den har framstått på min Hellbillies-favoritt (ingen vits å juge, her heller): «Røta – Hellbillies’ beste». På samleplata kommer den jo etter square dance-klare «Tolleiv», den med sylvspente boots som åpner «Lakafant» (1995), og før «Sur som rognebær», et slags mesterverk i miniatyr om by og land, Gamle Bry’n og ulven.