Så lenge jeg kan huske har den vært der. Frykten for å bli fanget i og av materien. Boliglån og faste utgiftsposter. Denslags har pekt mot plikter langt ut over det jeg har trodd meg i stand til, som å stå opp til samme tid hver dag, gå til en arbeidsplass med arbeidsoppgaver en ikke har definert selv, for å tilfredsstille noen høyere opp, en institusjon eller organisasjon. For så å få utbetalt et fast beløp på konto hver måned, slik at man kan ha hus og hjem og bil og sykkel og hjørnesofa og kjøleskap fullt med mat og en hel del annet som jeg absolutt setter stor pris på. Bare ikke stor nok. Ikke om det går ut over friheten til å velge hva jeg selv vil bruke tid på, velge hva som skal leve og blomstre.