Carline Tromp

Forfatter og kritiker

#fff

«Det føles som om vi er på et kokepunkt – og ikke bare på grunn av hetebølgene»

En svett onsdag i Amsterdam, på toppen av en hetebølge, hoppet jeg ut i en ballbinge. Lette kuler av hard plast omsluttet kroppen og ansiktet, jeg så opp i taket. Et kamera klikket. Jeg kavet meg ut for å gi rom slik at en familie på tre kunne ta det samme bildet, gikk videre i en gang fylt av diskospeil, følte ingenting, ikke engang sjenanse, eller tap av verdighet.

Jeg var her, på et såkalt instagram-museum, som del av researchen til et bokprosjekt om influensere og sosiale medier-kulturen som omslutter oss. Her, tenkte jeg, ville jeg finne det ultimate uttrykket for fordummingen og virkelighetsutglidningen i vår tid. Men på vei gjennom speilsaler og iskremfargede kulisser innså jeg at det ikke føltes noe mer falsk eller uvirkelig enn verden utenfor.

i Nederland i en sky av infantilt politisk spetakkel. Donald Trump fikk sin Big, Beautiful Bill, blant annet ved å dele ut merchandise av seg selv. Migranter skal fengsles i Alligator Alcatraz, en skrekkleir som allerede er i bruk som selfie-spot for republikanere. Fra Storbritannia lød illsinte skrik om artister som hadde brukt festivalscener til å rope opp om det pågående folkemordet på Gaza. «Død over IDF», ropte pønkebandet Bob Vylan om den israelske militærmaskinen, som førte til flere opprørte forsider enn at folk skytes i matkøer.

Nederland hadde sin egen, lille skandale: Popartisten Douwe Bob trakk seg fra en konsert på et jødisk arrangement for barn, fordi arrangøren hadde brutt avtalen om at det ikke skulle vises politiske budskap der. Lederen for det høyreliberale partiet VVD, Dilan Yesilgöz, skrev på X at sangeren drev med «reint jødehat» og refererte til Andre verdenskrig. Douwe Bob fikk drapstrusler og måtte rømme til utlandet med familien.

er på et kokepunkt – og ikke bare på grunn av hetebølgene. I essayet «Hyperpolitik» (2023), som utgis på norsk i høst, setter den belgiske idéhistorikeren Anton Jäger ord på vår tids febrilske tidsånd. Hyperpolitikk er «ekstrem politisering uten politiske konsekvenser»: en tilstand der alt er ladet og alle er opphissede hele tida, men uten at det fører til endring. Gule vester, Black Lives Matter, covid-protester, Fridays for Future: protestbevegelser blåses opp og sprekker igjen, som såpebobler.

Jäger tegner oppen tidsakse som starter med den moderne massepolitikken, som hadde sin storhetstid på 1900-tallet, men begynte å forfalle fra 70-årene. Partiene mistet kontakt med medlemmene og begynte å utforme politikken ovenfra, styrt av konsulenter og tankesmier. Nyliberalismen gjorde sitt inntog. Det fulgte en apatisk periode på 1990-tallet, postpolitikken, der ideologi ble suspekt og engasjement var ut.

Så, rundt 2010-tallet, kom en kraftig reaksjon: antipolitikken, en bølge av motstand mot eliter og systemet, der bevegelser på høyre fløy lyktes bedre enn de til venstre. Hyperpolitikken er et svar på dette igjen. Etter brexit og valget av Trump i 2016 ble også det passive, liberale sentrum tent og manisk opptatt av å bekjempe populismen.

 skriver Jäger – men politikken befinner seg ikke i institusjoner, men i flyktige bevegelser og på sosiale medier. «Hyperpolitikken kan i højere grad ses som en intensivering av antipolitikken, en drivkraft for viral panik, der er typisk for en internettidsalder med dens accelererede begeistrings- og forargelsescyklusser», skriver han (fra den danske utgaven av «Hyperpolitik»). Vi jages rundt av influensere og demagoger som får oss til å klikke, og greier ikke tenke klart.

Det gjelder ikke minst politikere selv. De panikkslagne reaksjonene mot Palestina-aktivisme fra det liberale sentrum virker mer styrt av stemningsbølger enn av sammenhengende ideologi. Kampanjer til høyre og venstre satser på memes og Tiktok for å få kandidater til å bryte gjennom lydmuren og trende lenge nok til å bli stemt inn.

Alle er opphissede hele tida, men uten at det fører til endring

Hyperpolitikk i ballbingen

#000

Jeg husker ikke nøyaktig når jeg fikk vite om tingen fra dypet for første gang. Det må ha vært i tenårene, da lurvete Lovecraft-pocketbøker slengte rundt på gutterom og i felles­arealer, og jeg ble kjent med folk som drev med rollespill. Selv om jeg husker å ha lest novellen som startet det hele, avbrøt jeg ekspedisjonen nokså tidlig. I en tekst om Lovecrafts marerittaktige verden, med skapninger som blekksprutaktige Cthulhu fra novellen ‘The Call of Cthulhu’ (1926), ville det vært fristende å si at det var fordi jeg ikke orket synet – som så mange av Lovecrafts protagonister, forgjeves, prøver å glemme det de har sett.

Slik var det ikke helt. Det var noe der som frastøtte, rett nok, og det var jo også meningen. Lovecrafts verden er ekkel, slimete, 

 – et vedvarende mareritt av råtnende materie, fæle ruiner, misformede og gale folk og det som mye verre er, eldgamle og innfule skapninger som slumrer under overflaten. Et kaldt ubehag kryper opp mellom setningene og fjerner ethvert håp om en lykkelig slutt, men det var ikke egentlig dét som skremte meg bort.

Det var noe fanatisk, kultaktig ved forfatterskapet. Lovecraft, følte jeg, var domenet til folk (ofte menn) som kunne få en underlig glød i øynene og bryte ut i okkulte utrop:

Ph’nglui mglw’nafh Cthulhu R’lyeh wgah’nagl fhtagn! (

I sitt hjem i R’lyeh venter den døde Cthulhu og drømmer

Effekten var tilsiktet, om man skal tro Michel Houellebecqs essay «H. P. Lovecraft: Mot verden – mot livet». Essayet kom i 1991 og er nå gitt ut på norsk, oversatt av Hanne Herrmann. Det ble skrevet etter at Houellebecq hadde debutert, men før de store romanene hans. I essayet nærmer han seg Lovecraft både som kritisk leser, kollega og ikke minst 

For Houellebecq var en av dem som leste Lovecraft i tenårene og ble frelst, og han kobler dragningen til et grunnsyn: Livet er et helvete. Verden er ekkel, brutal og håpløs. Eller, som han siterer fra novellen ‘Facts Concerning the Late Arthur Jermyn and His Family’ (1920): «Livet er heslig, og i bakgrunnen, bak det vi kjenner til og vet om, dukker lysglimt fra en demonisk sannhet opp og gjør den tusen ganger hesligere for oss».

Det som skiller Lovecraft fra andre skrekkforfattere, skriver Houellebecq, er først og fremst hans gjennomført materialistiske syn: Monstrene er ikke overnaturlige, de er underlagt de samme naturlovene som oss – og de er like meningsløse. Umotivert ondskap, som iblant antar form av noe svært og slibrig med fangarmer og øyne, andre ganger som en amorf masse som kan bryte opp i myriader av små krypende ting. Grusomheter med navn som låter som mørke besvergelser: 

Jeg forestiller meg Lovecraft som ­roterende i graven.

Tingen fra dypet

Eva Grinde vil for mange være kjent som snedig og kontant kommentarskribent i Dagens Næringsliv. Når hun debuterer som skjønnlitterær forfatter med «Papirhud», er det noe helt annet. Samlingen består av fire noveller, eller «fortellinger», som forlaget kaller dem. De er små og vare portretter av mennesker i svært sårbare situasjoner, der 

Hovedpersonene ligner hverandre: De er voksne middelklassekvinner som blir pårørende. En voksen datter forsøker å rive seg løs fra sin krevende mor. En kvinne forsøker å forstå venninnas selvmord. Og to av fortellingene handler om nært forestående død, med svært ulikt fortegn. I ‘Faren’ følger vi (igjen) en voksen datter hvis far er i ferd med å dø av kreft, mens ‘Barnet puster’ handler om det som må være en mors verste mareritt: at ungen, nå myndig, ønsker å dø.

Grinde går tett på, som en naturfotograf. Hun observerer gester og manérer: snøft og skuldertrekk, små gnisninger, unnatrekninger og tilnærminger mellom folk som kjenner hverandre svært godt, lenket sammen av slektsbånd eller delte minner. Det tvungne samværet med folk man bare må leve med, som inneholder elementer av kjærlighet, frustrasjon, oppdemmet raseri og dyp lengsel, er svært godt beskrevet. Grinde tegner med fin pensel, men mangler det søkende og vage som debutanter kan ha. Hun vet hvor hun skal – på godt og vondt.

For det er noe insisterende med samlingen, noe som antyder at dette ikke 

 handler om litterær utforskning. Eldreomsorg, selvmord og ikke minst aktiv dødshjelp er mye debattert. Novellene forekommer meg som forsøk på å utvide og nyansere disse debattene, samtidig som de trekker tydelig i en retning.

 ‘Barnet puster’. Jeg-personen her er moren til 20 år gamle Anna, som har slitt med spiseforstyrrelser, selvskading og depresjon hele livet. Novellen refererer til «loven fra 2028» som åpner for at nordmenn kan reise legalt til Sveits for å få aktiv dødshjelp. Den lille tidsforskyvningen bidrar til følelsen av at jeg leser et tankeeksperiment, et «hva-hvis». At den sveitsiske legen snakker som en hyperrasjonell ChatGPT, hjelper ikke: «Våre samfunnsanalytikere setter det i sammenheng med at rotårsakene til styrt suicid er mer sosiale enn før. Der har det skjedd en endring etter den store pandemien på begynnelsen av 2020-tallet.»

 er skrevet for å få fram et poeng er ikke diskvalifiserende i seg selv – rekk opp hånda alle som husker Stig Dagermans rystende ‘Att döda ett barn’, skrevet som et bestillingsverk for å få ned antall trafikkdøde. Men i ‘Barnet puster’ ødelegger debattspråket det såre portrettet av Anna og moren. Det blir for tydelig at de er skrevet fram for å få meg til å føle noe, og paradoksalt nok fører det til at klumpen i magen løser seg opp underveis.

Novellen jeg liker best, ‘Vennesiden’, er til gjengjeld den mest åpne. Rundt det gapende hullet Lena etterlater seg etter sitt selvmord, finnes uløste og uløselige spørsmål: om livsfaser, konformitet, ærlighet. Både denne og flere av de andre novellene er litt for lange. Om Grinde tar med kuttekniven fra redaksjonen og legger igjen debattsidene neste gang, gleder jeg meg til å lese mer av henne.

Puste­øvelser

Et av de mest skamfulle barndomsminnene mine er knyttet til en liten, rosa bamse på en nøkkelring. Jeg må ha vært fire-fem år, og synet av en stor plastkurv fylt av identiske, stusslige bamser fikk noe til å knekke i meg. På vei ut av butikken rasket jeg med meg én av dem, fast bestemt på å redde den fra verden. Det gikk som det måtte gå: skammens marsj tilbake, en leksjon om stjeling, min mor som var 

Følelsen av å elske noe inderlig, noe som ingen andre forstår verdien av og som derfor trenger nettopp deg – å, jeg husker den. Det samme må gjelde Anna Fiske, som med «Lille løve» har skrevet en hyllest til den store, store kjærligheten som bor i små mennesker. Premisset til boka er såre enkel: En jeg-forteller introduserer Lille løve, en oransje lekefigur som er «mindre enn et kirsebær, men større enn et riskorn», og som helst skal være med overalt.

 uten ansikt, men med snusfornuftige (og gjenkjennelige) kommentarer om at en så liten leke lett kan bli borte, om det ikke er lurt å elske noe større. «Jeg kan ikke plutselig bestemme å ikke elske, å bli glad i noe annet nå når jeg vel har begynt», innvender fortelleren – og sånn 

 det jo. Det går som det må gå: Lille løve unnslipper det klamme vottegrepet, forsvinner, og til tross for en liten, spenningsfor­økende 

Den knøttlille, store historien tegnes i en fantasirik og tøysete blyantstrek. Tegningene er gjerne litt rotete og uoversiktlige, som åpner for tolkninger og avslører nye, morsomme detaljer for hver gang. Et rutemønster dukker opp flere steder, som for å gi litt struktur, og understreker Lille løves 

. Når det skal letes, blir hele verden brutt opp i enkeltting – en søppelkasse, et tre, en kaffekopp – omringet av mange store øyne.

 i et barns verden, der lek og virkelighet er lenket sammen på gåtefulle måter. Lille løve bor «rett ved siden av hjertet»: en død metafor som vekkes til live i en detaljert tegning av huset hans, med toalett og komfyr og et roteloft, der Lille løve koser seg foran peisen med en kopp te – alt med dette store hjertet inntil. Først når jeg skal skrive om boka, legger jeg merke til at vi aldri 

 fortelleren – hele boka er tegnet fra barneøynenes perspektiv.

blir det noen litt overtydelige setninger mot slutten, der budskapet skal inn med teskje. Dette er noe jeg ofte opplever i nye barnebøker: Ting skal avrundes pent, uten rom for misforståelse eller løse tråder. Heldigvis blir dette ikke påtrengende, og Fiskes surrete fargeblyant sørger for at boka beholder sitt særpreg.

Alt i alt er «Lille løve» en dønn sjarmerende bok som tar barns følelser på ytterste alvor, samtidig som den er lett på tå og inviterende i uttrykket. Det er mye å le av på disse sidene, for både barn og snusfornuftige voksne – og mye å kjenne igjen for alle som noen gang har elsket veldig hardt.

Den store kjærligheten

Nylig lanserte Open AI den nyeste versjonen av Ghat GPT, 4o, som blant annet tilbyr kraftige verktøy for å tegne om bilder i ulik stil. Umiddelbart ble nettet oversvømt med bilder som så ut som de var laget av den japanske animasjonsfilmprodusenten Studio Ghibli, kjent for filmer som «Chihiro og heksene» og «Min nabo Totoro». Blant strømmen av bilder – mange søte, mange morsomme og noen urovekkende, som Ghibli-versjoner av Adolf Hitler og 11. september – var det ett som skilte seg ut. Den offisielle X-kontoen til Det hvite hus la ut et Ghibli-inspirert bilde av en gråtende, brun kvinne som ble lagt i håndjern av en barsk, hvit offiser i militærgrønt antrekk.

Om noen skulle lure på hva dette handlet om, lå forelegget rett under: Et annet innlegg som feiret pågripelsen av Virginia Basora-Gonzalez, en 36 år gammel dominikansk kvinne som tidligere hadde blitt dømt for å smugle fentanyl over grensa. «Hun gråt mens hun ble pågrepet», skriver Det hvite hus i rein skadefryd. Så kjørte de bildet gjennom en generator for å hoppe på ukas virale trend.

– eller KI-skvip, som Klassekampens språkspaltist Urd Vindenes treffende kaller det – er overalt og brukes av alle slags folk. Ytre høyre virker likevel spesielt glade i verktøyene. Det er flere grunner til det. Noe handler om en slags ondskapsposering, der barnslig, slem humor og mobbing har blitt maktspråket til det nye autoritære høyre. Noe handler om penger og politiske allianser. Og noe handler om menneskesynet til oligarker og demagoger som Elon Musk og Donald Trump, og et ungt, radikalisert miljø rundt dem.

De fleste vil huske den grelle Instagram-videoen av «Trump Gaza» fra februar, som visstnok var laget som satire, men ble delt frydefullt videre av Trump-apparatet. I fjor delte de KI-bilder av Trump som en redningsmann for kjæledyr – basert på falske nyheter om at innvandrere spiste katter og hunder. En annen som liker å la fantasien løpe fritt, er Argentinas president Javier Milei. Han legger ut bilder av seg selv som hund eller glefsende løve med motorsag, som går løs på rotter som spiser fra statskassa. Geert Wilders, en beundrer av både Trump og Milei, bruker KI til å lage bilder av det Nederland han vil ha, et kitsch-paradis der sola alltid skinner over smilende, hvite familier.

Det finnes også mørkere bildestrømmer. Lederen i ytre høyre-bevegelsen Britain First har lagt ut en rekke KI-bilder av triste, blonde jenter viklet i britiske flagg, omringet av sleske brune menn med turban og skjegg. Alternative für Deutschland har gjort lignende. Falske bilder og videoer av opptøyer og voldtekter der innvandrere er involvert sirkulerer i ytre høyre-miljøer og deles flittig.

hos en bevegelse med et løst forhold til fakta, er lett å forstå. Et av ytre høyres oftest brukte argumenter når de blir anklaget for å dikte opp ting, er at 

. KI lar deg lage bilder av det som kunne vært sant, og får det til å se ekte (nok) ut. Motsatt kan du be modellen lage en utopisk framtid der plagsomme innvandrere og wokister er visket bort. Hiv dem ut, få det vekk, og skru på sola mens vi er i gang. At materialet kan lages så å si gratis og uten kritiske diskusjoner, trekker neppe ned.

Bildebruken til Det hvite hus viser en ytterligere radikalisering. I Trumps andre periode har apparatet rundt ham lagt seg til en stil som nettstedet The Verge beskriver som «extremely online performative sadism». Det assosieres særlig med forumet 4chan, der det oppsto en kultur for å være drøyest mulig. Et populært meme var Pepe the Frog, som gikk ut på å montere høyreekstreme symboler inn i et tegneserieunivers, mot tegnerens vilje – ikke ulikt det som skjer med Ghibli nå.

var viktig for utviklingen av alt-right, en bevegelse som dro tabuiserte, høyreekstreme ideer inn i mainstream ved hjelp av humor, ytringsfrihetskamp og online-kultur. I dag er alt-rights ideer sugd opp i plattformen til Trump, og i staben hans er det mange radikale unge menn som har vokst opp på internett. Først brukte de vitser og hundefløyter for å kommunisere med hverandre og likesinnede i andre land. Nå er bremsene av, og trollingen har glidd over i åpen fornedring og latterliggjøring av regimets utpekte fiender.

På noen måter er KI bare et verktøy. I tråd med løftene om effektivisering kan modeller som Chat GPT og Grok bidra til å lage mer brutalt innhold på kortere tid, og sprute det utover internett på lik linje med annet KI-skvip. Eller, ikke 

 på lik linje: Det foretrekkes faktisk over menneskeskapte ytringer. Nylig la Facebook-sida «Slow Travel Berlin» ut et hjertesukk om at de stadig blir bedt av Meta om å fjerne historiske bilder, som angivelig bryter med retningslinjer mot hatprat. Den kunstige intelligensen som styrer Facebook sliter med å forstå kontekst. Samtidig gjør den porten vid for alskens høyreekstremt KI-skvip, der lyse kvinner og tyske slott settes sammen med fascistiske budskap.

Ifølge Elon Musk er empati Vestens ‘grunnleggende svakhet’

Den umenneskelige faktor

Periodedramaets appell er ikke vanskelig å forstå. Her får man de store følelsene, satt i kulisser som er omsorgsfullt malt opp og langt mer estetisk sammenhengende enn virkeligheten pleier å være. Historiens larm i det fjerne øker trykket inne i rommet: Erotikken blir mer sitrende, sviket mer desperat. Jeg klarer ikke å lese Yael van der Woudens Bookerpris-nominerte debutroman «I minnenes hus» som noe annet enn et slags periodedrama, der forbudt lesbisk kjærlighet og jødeforfølgelsen settes sammen for mest mulig effekt.

Israelsk-nederlandske Van der Wouden har utløst internasjonal buzz og budkriger i flere land. I 2017 publiserte hun essayet ‘On (not) reading Anne Frank’, som ble tatt opp i en prestisjetung amerikansk antologi. Essayet er en sterk, sår-komisk beretning om å flytte fra Israel til Nederland som barn og om antisemittismen hun møtte der i mer eller mindre fordekte former.

 forfølger en lignende tematikk. Vi skriver 1961, øst i Nederland. 29 år gamle Isabel bor alene i et stort hus som familien flyttet inn i under krigen, etter farens brå død. Ingen av dem viet en tanke til at huset var fullt møblert, ned til slitne kosedyr. Den oppmerksomme leseren forstår at noe er muffens, men det gjør ikke Isabel, som etter morens død holder huset i stand på en innbitt måte.

Huset er Isabels festning, og selv gjør hun seg mest mulig uinntakelig. Hun er steil, snerpete og rigid, livredd for å miste sin selvstendighet. Men huset tilhører egentlig eldstebroren Louis, og når han presenterer sin nye kjæreste, Eva, kjenner Isabel seg truet. En ting er Evas «simple kjole» og blekede hår. Men det er også noe mer, noe skarpt og farlig, bak den uskyldige fasaden.

Så blir Louis kalt ut på en lengre jobbreise, og Eva blir parkert i familiehuset. De to kvinnene beveger seg rundt hverandre som katter – den ene avvisende, den andre innsmigrende. En hetebølge har rammet provinsen, og når gjenstander begynner å forsvinne, øker temperaturen. Isabels paranoia tiltar, samtidig som hun blir dratt mot Eva av grunner hun ikke våger å forstå.

Når Isabel tror hun tar Eva på fersk gjerning, blir det elektrisk: «Evas stotrende pust tett inntil henne, Isabels hjerte som en brusende larm i ørene. Knærne deres dunket sammen.» Noen sider seinere har Eva overrakt Isabel en pære: «Frukten var saftig, fullmoden. Den første biten dryppet ned på Isabels skjørt. […] Den lot seg ikke spise lydløst – lydene den lagde, de våte lydene». Romansen utvikler seg langs kjente spor: Et plutselig skybrudd som får klær til å klistre seg til kropper, en noe umotivert hotellovernatting, stadige avbrudd idet lepper skal berøre hverandre.

Det er lite subtilt, men det er effektivt. I det stive, borgerlige miljøet Isabel tilhører, er homofili ikke noe som snakkes om. Lillebroren Hendrik ble sendt bort etter en affære med en pianolærer, og bor i voksen alder sammen med en mann. Isabel tolererer det, så vidt; hun krenger under vekta av sin mors holdninger og sin egen skam. Den forknytte, urørte kvinnen er også en klisjé – men den er tegnet presist og ganske så troverdig.

 Van der Wouden vil mer. Mye mer. «I minnenes hus» er en svært 

 roman: Fra første setning, der et keramikkskar dukker opp i hagen, er det åpenbart at det skal handle om noe nedgravd og hemmelig. Boka føles som et kammerspill der gjenstander holdes opp og lades med mening: Følg med, her er en tekanne. Her er morens skrivebord. Her er en dagbok.

I bokas andre del åpnes Evas dagbok – og alt som før var antydet, staves ut. Og det er her romanen virkelig faller fra hverandre. Uten å avsløre bokas innerste 

 viser det seg at Evas jødiske identitet og hennes inntreden i familien henger sammen. Nederlendernes svinaktige behandling av jødene etter krigen tvinges inn i plottet, i et platt, barnslig språk: «Huset vil ha meg her selv om ingen andre vil det».

Det er her romanen virkelig faller fra hverandre.

Overmoden frukt

Anna Blix

Biolog og forfatter

Forfatter og litteraturkritiker

I Klassekampen 4. mars hevder spaltist Kajsa Ekis Ekman at kvinnebevegelsen verden over står i en «tofrontskrig». På den ene sida ser hun trusselen fra et autoritært og kvinnefiendtlig ytre høyre i vekst. Men Ekman øyner noe som er enda verre: en «progressiv woke-liberalisme» som «ønsker å avskaffe både kvinnen og mora». Dette belegges med at ulike organisasjoner har begynt å bruke inkluderende språk når de for eksempel snakker om gravide, og at transpersoner og ikke-binære inkluderes i kvinnekampen. Ekman sauser dette sammen med surrogati, pornografi og kapitalisme, og maler opp et bilde av en skummel indre fiende i kvinnebevegelsen.

påstander i teksten som ikke har rot i virkeligheten. Ekman hevder at grunnen til at Polen har en av verdens strengeste abortlover, er «wokeisme» i abortbevegelsen og at en ikke-binær person fikk en lederrolle (!). Loven ble innført i 2015 av det ultrakonservative PiS-partiet, som fikk absolutt flertall i parlamentet. Den utløste enorme protester, som utviklet seg til stor folkelig motstand. I 2023 mistet PiS makta, men statsminister Donald Tusk har brutt løftet sitt om å reversere abortloven, fordi konservative i koalisjonen nekter.

Polen er bare ett eksempel på hvordan dypt konservative ytre høyre-bevegelser har festet grepet. Disse bevegelsene er uten unntak både imot kvinners selvbestemmelsesrett og det de kaller kjønnsideologi, som innebærer en utvidet forståelse av hva kjønn er. Den største delen av kvinnebevegelsen ser at disse tingene henger sammen, og at det er snakk om krefter som vil reversere frigjøringen. Men noen ser det ikke.

 en «tofrontskrig» prøver Ekman å gjøre det umulig å se for seg en kvinnebevegelse som omfavner flere marginaliserte grupper enn det den tradisjonelt har gjort. I takt med større åpenhet, ny biologisk kunnskap om kjønn og medisinske framskritt som gir kvinner adgang til flere reproduktive rettigheter, som prevensjon, abort og IVF-behandling, ser vi at de tradisjonelle forståelsene for både tradisjonelle kjønnsroller og kjønn tildelt ved fødselen, er i endring.

Det gjør ikke at kvinner får færre rettigheter. At transpersoner, som opp gjennom historien alltid har eksistert, får rettigheter, er ikke en trussel mot kvinner.

En utvidet forståelse av hva en kvinne kan være, og inkludering av flere og mer marginaliserte grupper i kvinnekampen, har skapt konflikt i kvinnebevegelsen også tidligere. Forståelsen for at arbeiderklassekvinner har andre utfordringer enn middelklassekvinner, og for at melaninrike kvinner har andre utfordringer enn hvite, har gjort bevegelsen mer inkluderende. Nå må den også omfatte en utvidet forståelse for at det ikke bare er kvinner med livmor og eggstokker som undertrykkes, men også transpersoner og ikke-binære. Vi er sterkere når vi står sammen, og vi trenger å stå sammen nå.

 mister rettighetene sine er transfolk. Deretter står skeive rettigheter for tur. Lovgivende forsamlinger i minst ni delstater i USA har nå bedt Høyesterett om å reversere den nasjonale retten de i 2015 ga til likekjønnede ekteskap. Dette skjer i kjølvannet av reverseringen av Roe v. Wade, som sikret kvinners tilgang til abort, i 2022. Det er bare å se på makthåndboka «Project 2025» for å se hva som kommer.

Konsekvensen av at kvinnebevegelsen bruker tid og krefter på indre splittelse mens ytre høyre er i siget, er at vi mister rettigheter vi har vunnet gjennom lange, seige kamper. Og det kan gå lynraskt, som vi ser i USA nå. Over hele Vesten er angrepet på feminismen i full gang, med «kjønns­ideologi» som brekkstang. Ved å spre skremmebilder om «wokeisme» og hatefull retorikk om transfolk og ikke-binære bidrar Ekman til å legitimere dette angrepet, og til å så splittelse i en tid da vi trenger samhold.

Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor. Det er en løgn som ingen andre vinner på enn de som søker å kontrollere andres kropper. Vår kvinnebevegelse er den som husker slagordet fra borgerrettskampen: Ingen er fri før alle er frie.

Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor

Kvinnebevegelsen må stå sammen

Transmarxister har infiltrert USAs sikkerhetstjenester! De rotter seg sammen i hemmelige sexchats med mål om å utrydde kristenheten og groome barn for et liv i synd.

Det kan høres ut som noe jeg har klippet fra et dystert kommentarfelt, eller en sleivete parodi. Men nei: Disse påstandene brukes nå for å gå etter jobben til transpersoner og skeive som er ansatt i USAs sikkerhetsmyndighet NSA. I det Fox News kaller en 

, har interne chatter der ansatte snakker om private temaer, blitt grunnlag for en heksejakt. Over 100 ansatte skal ha fått sparken allerede.

Donald Trumps valgløfter var å få bukt med såkalte DEI-tiltak i statsapparatet. DEI betyr mangfold, likestilling og inkludering. Det kan være alt fra kvotering til faglige prioriteringer, kurs og tiltak som skal gjøre det lettere for underrepresenterte grupper å delta.

Ifølge Trump og hans frittgående løytnant Elon Musk er DEI imidlertid noe annet: et mektig verktøy for indoktrinering og/eller et pengesluk. Ett av de første dekretene som Trump sendte ut, gjorde det ulovlig for føderale virksomheter å drive med DEI. Det har ført til en rekke vidtrekkende konsekvenser, som lister over «forbudte» ord og sletting av informasjon. Nylig ble ordet «transgender» fjernet fra National Park Services sin nettside om Stonewall-opprøret.

Mange frykter at det bare er starten. Ett av tiltakene som eksplisitt nevnes som uønsket og muligens illegalt, er ressursgrupper for minoritetsansatte. Slike grupper finnes i mange departementer og andre føderale arbeidsplasser: for skeive, transpersoner, afroamerikanere, funksjonshemmede, krigsveteraner, med mer.

En graveartikkel i magasinet Mother Jones avdekker at det i flere departementer nå jobbes med å kartlegge ansatte som er aktive i slike grupper. Dette skjer samtidig som Elon Musks Doge-prosjekt gjennomfører masseoppsigelser, og mange tror at poenget med listene er å kunne sparke folk basert på deres seksuelle legning eller kjønnsidentitet.

«De kommer ikke ut og sier ‘Vi vil sparke homsene’», sier en kilde i artikkelen. «De spør ikke ‘er du homo? Er du lesbisk?’ De spør: ‘Hvem er det som deltar i DEI?’. Men det kommer til å ha samme effekt, til slutt».

bakteppet «sexskandalen» i NSA har dukket opp. Den konservative aktivisten Christopher Rufo i tankesmia Manhattan Institute gravde opp interne chatter der folk blant annet snakker om kjønnsbekreftende operasjoner og ulike former for samliv. Den nye sjefen for NSA, Tulsi Gabbard, kalte chattene «avskyelige» og lovet umiddelbar opprydding. Konservativ kjønnspanikk har blitt statens linje.

Rufo er ikke hvem som helst. Han har gjort kampen mot «radikal kjønnsteori» og «kritisk raseteori» i skolen til sitt livs verk, og var en av arkitektene for den såkalte «Don’t Say Gay»-loven i Florida, som forbyr lærere å snakke om legning og seksualitet. Han har pisket opp frykt rundt en venstrevidd «kulturrevolusjon» i USA og fått «woke» rektorer avsatt.

Den indre fienden er skeiv – som i Vladimir Putins tordentaler mot ‘Gayropa’

Dette er en utrenskning

Alle har vi vel lurt på det: Er det jeg som er gal, eller er det verden som er det? I «Diagnosefellen. Om sykeliggjøringen av norske barn» tolker overlege i barne- og ungdomspsykiatri Henriette Sandven den sterke økningen i psykiatriske diagnoser hos barn og unge de siste årene som et tegn på at samfunnet er sykt – ikke nødvendigvis barna.

Boka er skrevet på utpust. Sandven har jobbet i BUP-systemet i over 15 år og skriver om sin voksende uro over et system som produserer stadig flere diagnoser. Det gjelder særlig ADHD: 5,5 prosent av norske gutter og 3,5 prosent av jentene tar i dag ADHD-medisiner. Oppførsel som er en del av modningsprosessen, blir medikalisert. En strømlinjeformet skole og sterk prestasjonskultur setter høye krav. Dermed blir en del helt vanlig atferd – tenk seksåringer med mark i rumpa – flagget som bekymringsverdig, avvikende eller «sykt».

Alt dette skriver Sandven overbevisende om. Hun påpeker at vi lever i et samfunn så breddfullt av distraksjoner og uro at noen hver kan slite med oppmerksomheten. Men heller enn å sette grenser, får ungene medisin. Lovnaden om en pille som fikser barnet er fristende, særlig for en viss type foreldre. Boka er også opplysende i delene om hvordan BUP-systemet (ikke) fungerer. Psykiatriske diagnoser er ikke krystallklare beskrivelser av en tilstand, viser Sandven, men resultater av faglig dragkamp, uløste spørsmål og sterke interesser. I et helsevesen der alt skal telles, måles og vektes, er diagnosekoder nyttige å gripe til.

 flere ting å stusse over ved Sandvens tordentale. Flere steder går hun langt i å avvise psykisk sykdom 

; ADHD finnes ikke som «noe en pasient ‘har i seg’», skriver hun. Hun avviser ikke lidelse og nedsatt funksjon, men mener dette bør forstås situasjonsbetinget, ikke som biologiske «avvik». Barn bør «slippe» å få diagnoser. Men hva hvis problemet er reelt, og diagnosen til hjelp? Boka viser også lite interesse i utviklingene innenfor ADHD-forskningen, som økt forståelse av hvordan lidelsen rammer jenter (og voksne kvinner). For Sandven er det bare flere produserte pasienter. Det er også rart at koronapandemien ikke nevnes 

, til tross for at forskere har knyttet den til økningen i både ADHD-medisiner og psykisk uhelse blant unge i perioden 2020–2023.

at forfatter og forlag virker mer opptatt av å kaste brannfakler enn å være etterrettelige. Allerede på bokas omslag møtes leseren med en påstand om at «omtrent 1 av 5 har en diagnose». Denne oppsiktsvekkende statistikken er ikke til å finne i boka – i hvert fall ikke om 

barn. Det nærmeste jeg kommer, er en setning om en rapport der «mer enn 1 av 5 engelske barn […] hadde en psykisk lidelse». Rapporten, fra NHS, er basert på selvrapportering og handler ikke om registrerte diagnoser. På forsida står det også at «bruken av ADHD-medisin for barn og unge har økt med 60 prosent på 5 år». Hvilke barn, hvilke år? Noten i boka viser til en NRK-sak om mangel på Ritalin, som ikke nevner dette tallet. For alt jeg vet er det riktig, men her farer overlegen over med harelabb.

 all den tid det finnes en reell, sterk økning i ADHD-diagnoser og medisinbruk? Jeg mener det har det. Debatter om (psykisk) sykdom har steile fronter, og «sjokktall» seiler rett inn i debatter og politikk. Det kan gå direkte utover noen av dem Sandven sier hun vil hjelpe. System- og kulturendringen Sandven ønsker seg, er komplisert – å sette litt færre diagnoser er enkelt (særlig hos de som ikke har foreldre som maser). Hvilket budskap som vinner fram i vår oppmerksomhetsforstyrrede samtid, er jeg ikke i tvil om.

De psyke barna

I tenårene hadde jeg og en venninne en lek der vi diktet historier rundt tilfeldige folk vi så på gata. Vi trodde at vi var de eneste som gjorde det – at det skilte oss fra massene. Sånn holder vi på: Vi ser på andre og finner på, tillegger egenskaper, motiver og status ut fra den lille delen av isfjellet vi ser.

Liv, fortelleren i Synne Øverlands andre roman «En skade og en gave», har et skarpt blikk for det ytre: staffasje og gester, klær og interiør, alt det folk 

 seg for å bli den de er. Når jeg sier folk, mener jeg kvinner: Romanens ganske originale grep er at den bare handler om kvinnelige vennskap. Det er et tema som ikke akkurat har ruvet høyest på det litterære parnasset, og som bærer mye litterært sprengstoff i seg. Dessverre blir boka mer som en udetonert bombe.

konstruert rundt et knippe vennskap som blusser opp og dabber av. Historien starter når Liv som ung og usikker student ankommer Oslo, som hun beskriver slik: «En hovedstad var et sted der et betydelig antall kvinner samlet seg og manøvrerte hverandre med den forsiktighet, navigasjonsevne og sluhet som til enhver tid var nødvendig for å forsvare det.»

Det sosiale er et spill Liv både vil mestre og stritter imot. De som lykkes, beskrives med en blanding av misunnelse og avsmak: En er «så lys og løfterik man bare kan være om man fra tidlig av har opplevd mestring», et forelska par er «viklet inn i forestillinger som ingen av dem kunne diskutere dybden av», en venninne som har dosert om hvor lite klær og sminke betyr, avsløres når hun selv pynter seg.

og vrangt ved Liv – et valgt utenforskap, et bittert drag. Hun vet det selv: «at brodden som så ofte balanserte mot noe urimelig, bare stammet fra en lengsel – ja, en lengsel etter hva, egentlig?» Etter tilhørighet, skjønner man, omsorg, aksept. Det et sårt portrett av ung ensomhet, sett innenfra.

Problemet er at realistisk tankekvern ikke er nok til en god roman. Her er mye analyse og lite framdrift. Samtaler beskrives fra Livs perspektiv, som gir teksten et monotont preg. Kvinnene hun hekter seg på, blir aldri mer enn Instagram-profiler – kropper med klær. Jeg makter ikke å bry meg om dem, eller forstå Livs sterke følelser for dem.

Et unntak er den eldre naboen Harriet, som hun møter mot bokas slutt. Hun får noe mer farge og form enn de andre, og gir motstand – men idet man tror noe skal skje, slipper romanen unna.

Livs følelse av fremmedgjøring og unnvikende oppførsel forblir uklar. I noen scener anes et vagt klasseperspektiv, en opplevd underlegenhet i møte med designmøbler og romtemperering av ost, men det utdypes i liten grad. I det hele tatt er det mye usagt her: om kjønn og makt, om hvorfor Liv er så opptatt av å ikke bli «fanget», om skammen hun bærer på. Bøkene hun sluker, får vi ikke vite noe om, ei heller hva hun selv skriver på.

Bokas slutt antyder at dette er et bevisst valg, men resultatet er frustrerende, som å se gjennom pleksiglass. Noen står på andre sida og roper, vil fortelle noe viktig, men hva? Jeg slipper ikke inn.

Innenfra

Lars Erik L. Gjerde må nesten bestemme seg: Er «wokeisme» en sveipende ideologisk vekkelse som utgjør en akutt trussel mot det liberale demokratiet, eller er det noen akademikere som forfekter radikal hvithetsteori? Og finnes det «wokeister» i Norge, eller er ideologien noe som spres usynlig gjennom lufta?

I sitt svar til meg 7. februar mener Gjerde at jeg vrangleser boka hans, og at han er åpen om at wokeistenes intensjoner er gode. Jo, han sier så. Men han skriver også, for eksempel, følgende: «For å oppfylle sitt revolusjonære potensial må wokeismen gravlegge det liberale demokratiet på de politiske systemers gravlund.» «Wokeistiske intellektuelle mener derfor at klasserommet er en arena hvor de vantro skal tvinges til taushet.» «De [wokeistene] forsøker å erobre vår kultur.»

Det høres jo ganske skummelt ut, ikke minst fordi «wokeistene», ifølge boka, også tåkelegger sin egen ideologi. Med dette føyer boka seg inn i en lang tradisjon for teorier om at det foregår skjult indoktrinering av borgere gjennom akademia, medier og kulturen. Slike anklager har blitt rettet mot Frankfurterskolen og mot antatt kommunistiske krefter under mccarthyismen. De siste tiårene har akademikere som Eric Kaufmann, som Gjerde siterer i boka, hevdet at universitetene spises opp innenfra av en selvhatende, anti-hvit ideologi. Gjerde skriver at noen kaller det kulturmarxisme, men at han foretrekker wokeisme (s. 23). Det som går igjen, er «krefter» og «ismer» som er såpass mektige at de ikke kan imøtegås på vanlig vis – de må rykkes opp ved roten.

Jeg er helt enig med Gjerde i at vi skal stå for det liberale demokratiets kjerneverdier. Men som han utvilsomt vet, har det ofte vært sprik mellom idealer og praksis. Hvem som har blitt ansett som et fritt og likeverdig individ, for eksempel, hvem som får stemme i valg. Ikke før ulike grupper (kvinner, afrikansk-amerikanere) organiserte seg 

for å kjempe for like rettigheter, fikk de mulighet til å bli politiske subjekter. Det er denne arven dagens antirasister, feminister og andre som kjemper mot undertrykking, står i. Selvsagt finnes det i aktivistiske bevegelser noen som er ute på viddene, eller drar ting for langt. Men hvor man skal dra grensa mellom legitim frihetskamp (som Gjerde er for) og wokeisme, er for meg uklart.

som noen høyreradikal rabulist. Desto rarere er det at han svelger den autoritære høyresides fortelling om å måtte fri samfunnet fra undergravende krefter med krok, søkke og snøre. Man må ha øynene veldig stivt igjen for å ikke ha fått med seg at nettopp kampen mot woke er banneret Trumps krigere rir inn i staten med. Nå er de i ferd med å rive ned alt liberale demokrater har kjært.

En ting er å ikke være woke. Men det er på tide å våkne nå.

Våkn opp, Gjerde

Forfatter av «Tilbakeslaget»

Å skrive bøker om fenomener i tidsånden er en risikosport, særlig i disse dager. Det virker likevel som spesielt dårlig timing når sosiologen Lars Erik Gjerde utgir boka «Wokeisme – det liberale demokratiets nye utfordrer» samme uke som Donald Trump og Elon Musk går til fullskala krig mot woke i USA ved å demontere statsapparatet, sparke illojale ansatte og befale at ord som «gender» og «klimakrise» blir skrubbet fra offisielle dokumenter.

Ifølge Gjerde er det likevel «wokeismen» alle med et liberalt sinnelag bør frykte. Boka framstiller dette som en illiberal, revolusjonær og totalitær ideologi. Dens tilhengere gir seg ikke før de har kontroll over alt fra borgernes hårfrisyrer til deres innerste tanker. Gjerde omtaler meg som en av disse antidemokratene, basert på min bok «Tilbakeslaget» (2023). Her beskriver jeg woke et sted som «et skrømt», noe som har gjort såpass inntrykk at han siterer det tre ganger.

om hvordan «woke» har blitt brukt til å samle en stor og sprikende koalisjon – fra liberale stemmer som reagerer på pekefingre og kansellering, til ytterste høyre som bruker det som synonym for alt progressivt og liberalt. Fordi woke kan bety alt fra bokbål til antirasisme, fra transkamp til kvinner i militæret, miljøvern og Ukraina-krigen, er det etter mitt syn et meningsløst begrep.

Gjerde mener at «wokeismen» fordeler folk i grupper som rangeres i et offerhierarki, og bygger på «myter» om strukturell undertrykking. Dette gjør den både rasistisk, illiberal og reaksjonær. Noe av dette har blitt sagt før (og bedre) av filosofen Susan Neiman, som jeg også siterer i «Tilbakeslaget». Men Gjerde går mye lenger i å tillegge «wokeistene» motiver. De ønsker å drepe demokratiet og fjerne alt meningsmangfold, noe de dessuten gjør i det skjulte. At jeg har avvist woke-begrepets nytte, gjør meg til en utpreget wokeist!

Om du er luta lei av hele woke-komplekset, er du ikke aleine. De siste månedene har det haglet med nekrologer over bevegelsen. Fortellingen som synes å feste seg i Norge er at en bølge kom rullende fra utlandet og truet med å wokeifisere oss alle – til fornuften seiret og folk begynte å ta igjen. Subjekt-redaktør Danby Choi er det mest kjente ansiktet for dette narrativet. FpU-leder Simen Velle og Unge Høyres Ola Svenneby har kastet seg på, men også mange andre virker lettet over å si farvel til woke.

Analysen til Gjerde ligger tett opp mot Chois bestselgende «Kanseller meg om du kan», men i motsetning til Choi tror han ikke at woke er på vei ut. Wokeismen er «det mest ambisiøse vestlige forsøket til å etablere et alternativ til den liberale kapitalistiske samfunnsordenen siden kommunismen kollapset som et reelt alternativ med Sovjetunionens fall», skriver han.

 som en fagbok uten politisk standpunkt. «Kritikk av wokeismen har ikke et ‘sterkt ankerfeste’ på ytre høyre», hevder Gjerde. Han legger vekt på kritikk fra sentrum, venstresida og en fløy innenfor feminismen som ser på transrettigheter som en trussel. Politikerne som har gjort krigen mot woke til valgflesk, som Floridas guvernør Ron deSantis og Ungarns Viktor Orbán, nevnes derimot ikke – kanskje fordi det ville komplisert fortellingen. Orbán har skrytt av å ha nedkjempet progressive og liberale. Men ifølge Gjerde er wokeisme uforenlig med å være progressiv eller liberal – det finnes flere «filosofiske likhetstrekk» med fascismen.

Gjerde mener at jeg, med flere, feilaktig knytter kritikk av woke til autoritære høyrekrefter. Ved å sitere en halv setning får han det til å høres ut som om jeg tillegger «de som tyr til begrepet woke» et ønske om å rulle tilbake progress utvikling. Jeg skriver imidlertid om ytre høyre, som ønsker nettopp det, og har brukt woke-skremselet til å finne støttespillere. Med hell, kan man vel si.

eksempelet er selvsagt Donald Trump, som har lovet å utrydde woke i skoleverket og statsapparatet. Trumps woke er overalt og allmektig. Etter at 67 mennesker døde i et flykrasj i Washington DC, skyldte han på tiltak for mangfold, likestilling og inkludering (DEI): Biden-administrasjonen skal ha vært mer opptatt av funksjonshemninger og dvergvekst (!) enn kompetanse. I høst forklarte Trump-bevegelsen brannene i Los Angeles med at brannsjefen er skeiv og kvinne. Elon Musk, på sin side, har i lang tid raljert mot «the woke mind virus».

At jeg har avvist woke-begrepets nytte, gjør meg til en utpreget wokeist!

Hvem er redd for Virginia Woke?

Rett utenfor synsranden slutter verden å henge sammen. Sigbjørn Skådens roman «Planterhaug» utspiller seg i en liten bygd helt sør i Troms, men det kunne vært et mytisk sted. Fra første setningsledd rykkes jeg ut av balanse: «Fra Tårnet blåser en vind …». Setningen roer seg ned etterpå, lar vinden stryke over navngitte steder og en viss Huuvas kinn, en prosaisk drosje kjører av sted. Men uroen har alt sneket seg inn: dette Tårnet med stor T har i et kort glimt åpnet for at det finnes noe bak det vi ser.

Ta innehaveren av pensjonatet der Huuva overnatter, som er både kjerring, kvinne og jente på én gang. Ta dette kvinnemenneskets insistering på at hun «aldri dreg innover Planterhaugen». Det høres en vag skraping på døra, på et maleri på rommet lurer en liten, svart djevel.

Er det en krim, en grøsser? Hvem er denne Huuva, som har et samisk navn, men kommer fra politiet i Oslo? Han sier han har reist opp for å utforske et mistenkelig dødsfall, men noe lukter. Snart viser det seg at Huuva har slekt fra Planterhaug, og at han også gransker en annen sak, en iskald 

 Søskenbarnet Rakel forsvant da hun var i tenårene, da Huuva fortsatt var en gutt som vokste opp på Mysen.

Romanen leker med krimklisjeen av etterforskeren som kommer utenfra til et lite sted der lassevis av hunder ligger begravd. De lokale er, som seg hør og bør, fåmælte og mystiske. Det er Johnsen-slekta, som bokstavelig talt har svin på skogen – to aldrende søsken, Josva og Jenny, hjelper Huuva, eller hindrer ham. Det er en jente med seks fingre og en prest, og som om ikke det er nok, er naturen full av faenskap, guder og demoner, i et vann lusker urfrosken Čuoppomáddu. 

noe Twin Peaks-aktig over dette landskapet, i den trykkende stemninga («Barometri er ikke bare et verdslig fenomen, det er også noe åndelig», bemerker fortelleren), og den rare humoren. Romanen er full av brå kast; en scene som begynner med et rolig måltid på kafeen, utvikler seg foran vår ivrig tyggende (anti)helt til et vilt og seksuelt ladet ritual som innebærer fiskeslo og nakne jenter som messer:

Bles verda vår, vreng hauda våre, herj, rot, slit, så alt klårnar, i kløfta skal blada falle eitt for eitt, falle så greinene blir reine, så marka dekkes til, hau, hau, vene Planterhaugen vår, visne Planterhaugen vår, hau, hau …

I et fortumlet ordboksøk etter noe som kunne beskrive språket i denne scenen, kom jeg over ordet 

, et helt ekte ord for «uforståelig, merkelig språk», avledet av «lapplandsk». Ordet er neppe innafor i dag, uten at det samiske har blitt lettere å avlese for nordmenn flest av den grunn. Huuva, som føler på en sterk, men dunkel samisk identitet, oppfatter at det er mye han ikke oppfatter. For ikke å snakke om anmelderen.

lesning åpenbarer det seg noen figurer i tåka, men også en gryende forståelse av at det finnes ting her som nekter å underlegge seg blikket mitt. Romanen er parallelt utgitt på tornesamisk, «Láŋtdievvá». Bokmålsversjonen jeg leser, er et rikt brygg av dialekt, samiske fraser, lokale myter og sagn – ideer og viten som knapt finnes nedskrevet.

Sigbjørn Skåden har selv vokst opp på Planterhaug, og har skrevet om bygda flere steder, blant annet i antologien «Stemmer fra Sápmi», som jeg anmeldte i Klassekampen i 2022. Her skriver han om stedet som en del av kroppen, «et avtrykk i vevet som jeg kommer til å ha livet ut». Det handler ikke bare om landskapet, stedsnavnene, kunnskapen om vekster og dyr. Det handler også om Planterhaug som et åsted for fornorsking, undertrykkelse – og hevntørst.

Skåden velter seg i språket, nekter seg ingenting.

Twin Peaks, Troms

Oii, sier venninna mi som er på besøk, og plukker opp Nora Brechs «Stjernetyven» fra spisebordet. Omslaget er et blikkfang: Et barn sover i et mørkeblått rom, noe gult og lysende trenger seg inn gjennom et åpent vindu. Det ser ut som en bølge, eller et vindpust, men det yrer av liv, små dyr, kornaks, blader. Åpner man boka, eksploderer sidene i farger og bevegelse, planter og dyr. Brech har de siste årene blitt en av Norges mest brukte illustratører, som både gir ut egne bøker og tegner til andre, og med god grunn: Hun har en fenomenal, frodig og livsbejaende strek.

«Stjernetyven» følger Helmer, som jeg anslår til 4–5 år, som finner et mystisk frø på bakken og tar det med hjem. Om natta begynner det å spire og gro. Det tar raskt av: Greiner bukter seg rundt puta og nedover trappa, plutselig sitter en rev på senga og slår tørt fast at han bor her nå. Det dukker opp kaniner i soverommet, bier på do og – i et oppslag som fikk femåringen jeg leser med til å le høyt – masse fugler i klesskapet.

En viss uro sniker seg inn, for hvor skal det slutte? Er dette noe hyggelig? Dyra vil ha mat, de blir stadig flere, og vi ser på uttrykkene til Helmer at også han begynner å bli usikker.

 møter vi den lysende Stjernemannen, som har mistet frøet sitt. Ganske tidlig i boka spør han Helmer rett ut om han har sett det, og Helmer lyver. Vi skjønner at løgnen henger sammen med de ville vekstene, eller 

 skjønner det, men jeg er usikker på min medleser, som ikke virker spesielt engasjert.

Nå er det gode grunner til at ikke femåringer anmelder bøker. En ting er at de ikke eier smak: Glorete, gledesløst produsert ræl kan vekke heftig begeistring, mens de vakreste og mest forseggjorte bøkene kan bli møtt med et skuldertrekk. Om jeg prøver å se «Stjernetyven» fra medleserens perspektiv, kan jeg likevel se noen årsaker til at den ikke fenger helt.

er Helmer så veldig aleine i boka. Vi ser ham utenfra: på sparkesykkel, i stua, i senga, ofte fra avstand. Vi får ikke vite hva som rører seg i ham, eller hvorfor han er alene i et hus som blir overtatt av trær og tigre uten at noen reagerer. Han får ikke noen å spille på, eller mot. Dermed blir Helmer en underlig passiv hovedperson, som det er vanskelig å leve seg inn i.

Så er det noe med at ingenting virkelig biter her, til tross for at situasjonen jo er nokså intens. De korte tekstene åpner for undring, men lukker også: Den frekke lille reven er morsom, men i neste oppslag er han bare en «ny venn». Tigrene smiler og bukter seg, mer ornamenter enn rovdyr. Og etter et herlig skummelt oppslag med et kjempeøye som titter inn vinduet, blir Stjernemannen til en nydelig tegnet, men pregløs karakter.

 være fart og spenning. Men en fortelling om noe vilt som vokser ute av kontroll, må tørre å la det bli 

farlig underveis. I stedet styrer Brech hele tida raskt tilbake til det trygge og godlynte, universelt snille. Resultatet er en bildebok som er enestående vakker å se på, men som sliter med å holde på oppmerksomheten.

Et ufarlig frø

For et par år siden skrev sosionomen Atia Ijaz et hjertesukk her i avisa:

Hvert år går jeg LOs Sommerpatrulje for å se og høre hvordan unge arbeidstakere har det på jobb. Hver gang får jeg kommentarer om at folk «syns ikke det er vits å være i fagforening», gjerne i sammenheng med den klassiske «fagforeninger har ikke gjort noe for folk».

Unge kan lite om arbeiderbevegelsen, og det hjelper ikke at både sosiale og tradisjonelle medier er mest opptatt av å fortelle hvordan du kan bli rik fort og hvordan streiker 

 deg. «Arbeiderbevegelsens historie på 1-2-3» er et tappert forsøk på å banke litt vett i generasjonen som får nyhetene på Tiktok, og en fin julegave til nesevise ungdommer som tror tariff er noe de drev med i oldtida.

 av et prosjekt i Fagbladet, der journalistene Vidar Eriksen og Per Flakstad formidlet episoder fra arbeiderhistorien i quizer og korte striper. I langformat har duoen rammet inn stoffet ved å la en oldemor berette for to generasjoner uorganiserte slektninger: Yngstemann har konsulentjobb og «grei sjef», men ikke fast kontrakt, og bor derfor fortsatt hos sin mor, en sykepleier som aldri rakk å sette seg inn i disse fagforeningsgreiene.

Grepet funker sånn passe. Spørsmål underveis skaper dynamikk, som hjelper leseren gjennom 180 års historie – fra februarrevolusjonen og den norske arbeiderbevegelsens spede start, via Menstad-slaget, streiker og konflikter til Gerhardsen-epoken, jappetid og helt fram til dagens sykelønnsdebatt. Men figurene kunne fått mer snert; replikker som «Huff, det var jammen turbulente tider» bidrar ikke mye til å få opp farta.

 er å komprimere og ta harde valg. Jeg synes Flakstad og Eriksen kunne vært enda hardere på å velge 

. De er på sitt beste når de bruker flere sider på spesifikke konflikter, som i Sulitjelma, og koster på seg detaljer – her lærte jeg mye, og følte at kunnskapen satte seg. Men det blir mye tekst, og til tider går det trått.

Eriksen tegner i en karakteristisk stil, med neseløse figurer som ikke så mye er streket opp, men satt sammen av fargerike flater. Mer klassiske striper brytes opp med store, dramatiske paneler og livlige scener. Stilen minner meg om digital animasjon, og jeg kan se for meg en spin-off i form av korte videoer.

en annen politisk (og teksttung) tegneserie som kom ut nylig, Liv Strömquists «Orakelet taler», er «Arbeiderbevegelsens historie på 1-2-3» mindre leken i tone og stil, og gir ikke samme 

 etter å lese mer. Så er også denne bokas oppdrag et litt annet: Å formidle fellesskapets historie. Forfatterne får ikke minst fram hvor hard motstanden har vært (og er), og hvordan goder mange i dag tar for gitt, måtte kjempes fram. En fyldig kildeliste åpner for videre lesning.

Spørsmålet er hvordan boka vil lande hos målgruppa. Jeg tror den nok vil fungere best for unge som i utgangspunktet er fagforenings-

, men ikke orker tung faglitteratur. Kombinert med litt fotarbeid fra engasjerte slektninger eller tillitsvalgte, kan den bli et godt verktøy for å lære hvorfor det er 

Opp, alle jordas unge treller

Kritiker og forfatter

En gang i tenårene spurte jeg min mor om hun var feminist. Jeg forventet vel et rungende ja: Hun var alenemor i full jobb, hadde lært meg å skru ledninger og var skeptisk til kjønnsdelte leker. At normen for nittitallets kvinner var å barbere leggene, var noe jeg lærte andre steder enn hjemme.

Men hun dro på det. Til slutt sa hun at feministene på tv virket som en annen type folk. Hun kjente seg ikke igjen i det de snakket om, disse damene med sine dressjakker, spisse albuer og snakk om å knuse glasstaket og erobre styrerommene.

 kontoen for «rare ting foreldre sier» og fortsatte å tenke på mamma som feminist, kanskje ikke i ord, men i gjerning. Men stundom tenker jeg på det hun sa. Som da jeg nylig leste en kronikk av psykologistudenten Adam Njå på NRK, der han forklarer Arbeiderpartiets fall med at partiet har glemt klassen de er til for, og i stedet har dyrket blant annet «kvinnekamp for elitedamer» og «harselering med arbeiderklassemenn».

Njå setter dette inn i en konservativ analyse av hvordan arbeiderklassen tenker, som jeg skal la ligge her. Poenget er disse «elitedamene». Ideen om at feminisme er noe som gagner kun de rike og høyt utdannede, er nemlig i vinden. Den farget analyser av Hillary Clinton og Kamala Harris, to utpregede elitekvinner som også kaller seg feminister. Den dukker opp i et begrep som «den urbane metoo-eliten», ulmer under debatten om hvorvidt venstresida har sviktet gutter og menn, og er en selvfølgelig del av alle analyser som går imot «woke».

i møte med dette er ofte å avvise det som reaksjonært tøv, spredt av en aggressiv og kvinnefiendtlig «mannosfære». Jeg vet det fordi det også er 

 ryggmargsrefleks – og ikke akkurat uten grunn. Overalt ser vi tegn til tilbakeslag: Dømte overgripere får politisk makt, ytre høyre-influensere forteller tenåringsgutter at voldtekt er kult og at jenter bør holde kjeft, og i flere land angripes lovverk som sikrer kvinners rettigheter.

 bildet. Jeg er stygt redd for at det er mange der ute, kvinner som menn, kjenner seg igjen i Njås framstilling. Kvinner som opplever at feminismen ikke er til for dem – at det er noe for 

 og Beyoncé, ikke for sykepleiere i 74 prosent stilling. I debatter om tidsklemme, arbeidsliv og barn ser jeg ofte påstander om at feminister kun er opptatt av karriere og økonomi, og at de ser ned på kvinner som ikke har de samme ambisjonene.

Dette er standard talepunkter for konservative grupper, men de ser ut til å vinne terreng. Det skjer samtidig med at det politiske landskapet i økende grad handler om 

, hvor mange gjør sitt beste for å plassere hele venstresida og deres kampsaker i første kategori.

urettferdig: Her sitter underfinansierte norske kvinneorganisasjoner og ildsjeler og drifter krisesenter, arrangerer fakkeltog, skriver høringssvar og kronikker på kontor holdt sammen av binders og gaffateip. De kjemper mot nedleggelse av fødeavdelinger og prøver å få politiet til å ta voldtekt på alvor. Så kauker folk om Hillary Clinton og «elitedamer» i Ap (uten at det nevnes hvilke deler av partiets 

 som er problemet – det kan vel neppe være kampen for foreldrepermisjon eller likelønn?).

Den amerikanske feministen Nancy Fraser er en av dem som har påpekt at feminismen har blitt for opptatt av representasjon og anerkjennelse, og for lite av 

 – av makt, av penger. Slik har vi fått en situasjon der feminister oppleves å ha kulturell definisjonsmakt – inkludert et stort rom for «harselering med menn» – samtidig som mange av problemene ikke er løst. Kvinner med helt vanlige liv kan dermed føle at feminismen har gjort lite for dem i det siste, mens menn tror den eksisterer for å spytte dem i trynet. Når den så knyttes til forhatte elitefigurer, har vi tapt.

Kvinner med helt vanlige liv kan føle at feminismen har gjort lite for dem

Elitedamer

Nylig var jeg i min oppvekstby og overhørte en samtale om en gammel bekjent, X, som angivelig hadde helseproblemer. Jeg la merke til skepsisen som steg opp rundt bordet; X var viden kjent for å smøre tjukt på. En gang hadde han løyet på seg en livstruende sykdom, bare for å få oppmerksomhet. En sånn 

 – hvordan skulle man tro på noe han sa?

Litt sånn har jeg hatt det med Cornelius Jakhelln, hvis kunstnerpersona ofte har stått i veien for å ta det han skriver seriøst. «Den unge poeten som springer rundt i uniformsjakker og ridestøvler», som han selv beskriver i det skarpt selvransakende diktet ‘Leuchtende liebe, lachender tod’. «Kunstmilitanten» som alltid må provosere, posere, alltid i utakt, også med hva som er aksepterte former for opprør. Som trakk i nazistøvler etter at det var punk, men før «politisk ukorrekthet» og ytringsfrihetskamp igjen ble den nye vinen, riktignok i former som jeg mistenker er like fremmede for Jakhelln som mye annet i samtida.

som en skygge av kjærligheten», hans ellevte diktsamling, føles som et tilbakeblikk, en slags selvangivelse. Mye av stoffet er kjent: Ord- og bilderike skisser fra europeiske byer, lag på lag med referanser til litteratur- og kulturhistorie og hopp mellom høyt og lavt fra Edda-dikt og gamle slagmarker til yogastudioer og SM-klubber i Berlin. Et melankolsk og rabulistisk dikterjeg som deler ut stikk til høyre og venstre.

Det som imidlertid kjennetegner samlingen mer enn noe, er sorg – en sorg som føles fortærende, dyp og 

. Flere av diktene er stilet til avdøde venner, som maleren Christopher Robin Rådlund (1970-2022). Et annet handler om de siste dagene til poetens «urkraftige far», og munner ut i en fortvilt klagesang om vår kulturs nedvurdering av elegier, monumenter over de som er borte.

Carline Tromp

Artikler

«Det føles som om vi er på et kokepunkt – og ikke bare på grunn av hetebølgene»

H.P. Lovecrafts noveller er bygget på forbudt kunnskap om ondskapen der ute.

Eva Grindes vare noveller burde få lov til å eksistere utenfor debatten.

Den store kjærligheten

Fascismens nye estetikk er KI-generert. Det er ikke tilfeldig.

Et holocaustdrama pakket inn som erotisk roman, eller omvendt.

Kvinnebevegelsen må stå sammen

Dette er en utrenskning

Vi bør lytte til overlege Henriette Sandvens tordentale. Men mer edruelighet hadde gjort boka bedre.

Synne Øverlands roman forblir i fortellerens hode.

Våkn opp, Gjerde

Hvem er redd for Virginia Woke?

Sigbjørn Skådens samiske krimroman er en leseropplevelse av de sjeldne.

En enestående vakker bok, men fortellingen blir for vag og distansert.

Et tappert forsøk på å vekke Tiktok-generasjonen til faglig kamp.

Elitedamer

Cornelius Jakhellns ellevte diktsamling er søkende, overlesset – og ekte.

Hva gjør egentlig den kunstige intelligensen i Eirin Bettens roman?

Da det endelig ble mulig å se litt nøyere på saken, var det altfor seint.

Den menneskelige tilstand

Tanken om at kvinners datingmakt bør tøyles, pumpes ut til unge gutter

To bøker stiller spørsmålet: Hva om offentligheten er lagt opp til idioti?

Det hjelper ikke palestinerne om norske jøder er redde

Bestemor koker

Mer folkestyre er ikke det de høyreradikale tek-milliardærene drømmer om

1970-tallet var ei tid for alternative matveier og øko-utopier.

Iris Murdochs debutroman fra 1957 viser at selvopptatte snøflak ikke oppsto med oppfinnelsen av sosiale medier.

«Det føles som om vi er på et kokepunkt – og ikke bare på grunn av hete­bøl­gene»

H.P. Lovecrafts noveller er bygget på forbudt kunnskap om ondskapen der ute.

Eva Grindes vare noveller burde få lov til å eksistere utenfor debatten.

Den store kjærlig­heten

Fascismens nye estetikk er KI-generert. Det er ikke tilfeldig.

Et holo­caust­drama pakket inn som erotisk roman, eller omvendt.

Kvinne­be­ve­gelsen må stå sammen

Dette er en ut­rensk­ning

Vi bør lytte til overlege Henriette Sandvens tordentale. Men mer edrue­lig­het hadde gjort boka bedre.

Synne Øverlands roman forblir i fortel­lerens hode.

Våkn opp, Gjerde

Hvem er redd for Virginia Woke?

Sigbjørn Skådens samiske krimroman er en leser­opp­le­velse av de sjeldne.

En enestående vakker bok, men fortel­lingen blir for vag og distansert.

Et tappert forsøk på å vekke Tiktok-ge­ne­ra­sjonen til faglig kamp.

Elitedamer

Cornelius Jakhellns ellevte dikt­sam­ling er søkende, overlesset – og ekte.

Hva gjør egentlig den kunstige intel­li­gensen i Eirin Bettens roman?

Da det endelig ble mulig å se litt nøyere på saken, var det altfor seint.

Den mennes­ke­lige tilstand

Tanken om at kvinners datingmakt bør tøyles, pumpes ut til unge gutter

To bøker stiller spørsmålet: Hva om offent­lig­heten er lagt opp til idioti?

Det hjelper ikke pale­sti­nerne om norske jøder er redde

Bestemor koker

Mer folkestyre er ikke det de høyre­ra­di­kale tek-mil­li­ar­dæ­rene drømmer om

1970-tallet var ei tid for alter­na­tive matveier og øko-utopier.

Iris Murdochs debutroman fra 1957 viser at selvopp­tatte snøflak ikke oppsto med oppfin­nelsen av sosiale medier.

«Det føles som om vi er på et kokepunkt – og ikke bare på grunn av hetebølgene»

Den store kjærligheten

Et holocaustdrama pakket inn som erotisk roman, eller omvendt.

Kvinnebevegelsen må stå sammen

Dette er en utrenskning

Vi bør lytte til overlege Henriette Sandvens tordentale. Men mer edruelighet hadde gjort boka bedre.

Synne Øverlands roman forblir i fortellerens hode.

Sigbjørn Skådens samiske krimroman er en leseropplevelse av de sjeldne.

En enestående vakker bok, men fortellingen blir for vag og distansert.

Et tappert forsøk på å vekke Tiktok-generasjonen til faglig kamp.

Cornelius Jakhellns ellevte diktsamling er søkende, overlesset – og ekte.

Hva gjør egentlig den kunstige intelligensen i Eirin Bettens roman?

Den menneskelige tilstand

To bøker stiller spørsmålet: Hva om offentligheten er lagt opp til idioti?

Det hjelper ikke palestinerne om norske jøder er redde

Mer folkestyre er ikke det de høyreradikale tek-milliardærene drømmer om

1970-tallet var ei tid for alternative matveier og øko-utopier.

Iris Murdochs debutroman fra 1957 viser at selvopptatte snøflak ikke oppsto med oppfinnelsen av sosiale medier.