Leder

Nytale fra krigshauker

Mari Skurdal

Det er vanskelig ikke å tenke på George Orwells dystopiske roman «1984» når man denne uka hørte USAs president Donald Trump tale til FNs generalforsamling. Orwells begrep nytale beskriver en autoritær omskriving av språket, fulgt av en stadig forandring av historiske fakta for å tilpasse dem de rådende herskeres behov. Trumps siste dille er å omdøpe kunstig intelligens til superintelligens. Han mener det er langt mer presist, ettersom kunstig intelligens ikke er kunstig, men amazing. Derfor har han beordret at alle amerikanske dokumenter framover skal bruke det nye begrepet. Den tåpelige ideen er typisk for Trump, som på sedvanlig vis blander flåsete ideer, selvskryt og trusler om sivilisasjonsutslettelse når han plaprer i vei fra talerstoler. Men han er også en mann som også beordrer kriger og blokader som rammer høyst levende mennesker. Og alt går ikke Trumps vei, selv om han sier det.

«Krig er fred. ­Uvitenhet er styrke.»

I Iran har USA for eksempel kjørt seg ganske så fast. Men på orwellsk vis fortsetter Trump likevel å gi inntrykk av et seiersriks felttog hvor viktige mål allerede er oppnådd. Han får støtte av sin krigsmakker, Israels statsminister Benjamin Netanyahu, som fulgte opp i samme stil da han entret podiet i FNs store sal dagen etter Trump. Også han snakker som om krigen allerede er vunnet, og ikke nok med det: Israel har dermed også reddet hele menneskeslekta, for vi ville alle vært døde i dag om ikke det var for Netanyahus besluttsomhet. Verden burde takke Israel for å ha bombet i stykker iranske atomvåpenanlegg. Dessuten har ikke landet begått folkemord, men forhindret et – på seg selv.

For å si det med Orwell: Krig er fred. Uvitenhet er styrke. Men i talene til de to mektige statslederne ligger også spor til hva som er i vente. Trump gjentok ambisjonen om å kontrollere hele den vestlige hemisfæren. Ingen fiende av USA får eksistere på vår dørstokk, sa han, med henvisning til Cuba. Han pekte også på amerikansk venstreside, spesifikt også Democratic Socialists of America, som del av slike fiendtlige nettverk, og han langet ut mot globalistiske konspiratorer. Though this be madness, there is method in it.

Leder

Fest og frust­rasjon

LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad hadde tirsdag en sympatisk kronikk i Dagens Næringsliv, hvor han minnet om at «fest og frustrasjon kan leve side om side». Det er som Charles Dickens skriver, nylig sitert av EU-presidenten: «Det var den beste av alle tider, det var den verste.» Vi kan sjelden lese et samfunns beskaffenhet ut av nasjonale snittberegninger; det er snarere avstanden som betyr noe. Som Bjørnstad påpeker, er medianinntekten i Norge rundt 660.000 kroner i året før skatt. Hvor tett på det tallet alle befinner seg, avgjør om vi har stor grad av likhet eller ulikhet – hvor sammenpresset lønnsstrukturen er, som det heter på fagspråket. At næringslivet går godt og børsene slår nye rekorder, kan være godt nytt for nasjonaløkonomien. Det er likevel ikke alle som nyter godt av gode tider.

Mari Skurdal

Usosialt budsjett

Det kan se ut som hovedstadens borgerlige byråd har lest Bibelen i sommerferien, for budsjettet det la fram i går, legger seg tett opp til Matteusevangeliet: «Den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.» De som har, er i dette tilfellet noen av Norges aller rikeste personer, som er bosatt i noen av landets mest lukrative eiendommer. Siden 2016 har de måttet betale skatt på eiendommene sine. Dagens byråd, utgått fra Høyre og Venstre, har allerede redusert skatten, men i det nye budsjettframlegget er den helt fjernet. Med det går Oslos innbyggere glipp av én milliard kroner som kunne gått til velferd eller andre presserende oppgaver. For bydelene innebærer budsjettet store kutt – eller effektiviseringskrav, som byrådet kaller det. En oversikt Aftenposten har gjort, viser at det er Oslos velbemidlede områder som i dag betaler mest i eiendomsskatt.

Mari Skurdal

Moratorium

EU legger fram sin nye Arktis-strategi 20. oktober, og lekkasjer tyder på at Brussel vil ha et såkalt moratorium, en midlertidig stans for olje- og gassutvinning i det kommisjonen omtaler som Arktis. Beslutningen er paradoksal ettersom EU etterspør gass fra Norge som aldri før. Over 30 prosent av det totale gassforbruket i EU står Norge for, og en god del av gassen kommer fra arktiske områder. Gass fra Russland, som er vedtatt faset ut i løpet av neste år, utgjør rundt 12–15 prosent av EUs totale gass­import. Også her kommer gass fra felt langt mot nord.

Bjørgulv Braanen