Leder

Kringvern om norgesprisen

1. september spretter prisen på bensin og diesel opp. Da utløper kuttene i CO₂-avgift og vegbruksavgift, som Senterpartiet og de borgerlige partiene banket gjennom i mars. I fem måneder har ordningen skjermet folk og bedrifter mot sjokkeffekten av Israel og USAs ulovlige krig mot Iran. I budsjettavtalen ble de rødgrønne partiene enige om å møtes etter sommeren for å drøfte om ordningen skulle videreføres. Arbeiderpartiet har fra dag én vært mot kuttene, som ifølge finansminister Jens Stoltenberg kunne føre til inflasjon, rentehopp og brudd på EØS-avtalen. Det eneste som i det hele tatt kunne fått Ap til å forlenge kuttene, var om Høyre truet med å stemme for. Men Høyres faneflukt lå i kortene allerede i april, da finanspolitisk talsmann Nikolai Astrup tok til orde for å sette deler av kuttpakka på pause. Det fjernet det politiske presset mot Ap og ga Stoltenberg frie hender til å drepe ordningen.

«Høyres faneflukt har ligget i kortene lenge.»

Man trenger ikke å dele finansministerens nidkjære forhold til EØS og stram budsjettstyring for å se argumentene mot avgifts­kuttene. Miljø- og fordelingseffektene er diskutable, og pumpeprisene er ikke sensasjonelt høye. Likevel er det illevarslende at drivstoffsamtalene mellom de rødgrønne partiene kollapset så raskt og så lettvint som de gjorde. Økte levekostnader er tiårets økonomiske mare, og situasjonen krever at venstresida finner sammen om kreative, kraftfulle tiltak som treffer det breie lag av befolkningen. Alternativet er at Frp uforstyrret får perfeksjonere rolla som lommebokparti nummer én.

En første anledning byr seg når norgesprisen kommer opp til forhandling denne høsten. Ordningen med 50 øre per kilowattime gjelder til nyttår, og før den tid må de rødgrønne partiene bli enige om en ny pris. Høyre vil forkaste også den støtteordningen – som var helt avgjørende for at de rødgrønne vant flertallet i fjorårets valg. Bensinprisen er viktig for mange, men lav strømpris er viktig for absolutt alle. Det verste som kan skje nå, er at stoltenbergianerne lar seg inspirere av drivstoffsaken og går inn for å svekke strømstøtta. Det vil være en sikker oppskrift på fortsatt framgang for Sylvi Listhaug & Co.

Leder

Ansvar­lighet

Hvis vi ser partilederdebatten i Arendal fra perspektivet til folk som sliter i dyrtida – med renteøkninger, drivstoffpriser og strømregningene – gir den et godt bilde på hvorfor Sylvi Listhaug for øyeblikket leder landets største parti. Frp krever redusert matmoms, fortsatt kutt i drivstoffavgiftene og forlenget strømstøtte på dagens nivå. Rødt og Sp er også opptatt av disse velgernes bekymringer, men Sylvi Listhaug har for øyeblikket størst appell. Enten vi liker det eller ikke, framstår Frp for øyeblikket som et interesseparti for dem som sliter med å få endene til å møtes. I Klassekampen i går fortalte firebarnsmor og lokallagsleder for Frp i Nord-Aurdal i Valdres, Jeanett Aspholt-Weisser, at hun på det verste hadde brukt 9000 kroner på diesel i måneden. Det tilsvarer 100.000 kroner i året.

Dikterhjem til salgs

«For at komme til at bygge hjem for andre, måtte jeg gi’ afkald, – for alle tider gi’ afkald på at få et hjem selv», klager byggmester Solness. Mannen som diktet ham fram, Henrik Ibsen, kunne nok ha sagt det samme selv. Den verdenskjente dramatikeren levde et omflakkende liv i Norge, Tyskland og Italia, med minst fem ulike adresser bare i Dresden. Da Ibsen endelig vendte tilbake til gamlelandet i 1891, slo han seg ned i Victoria terrasse 7B, i en leilighet kona Susanna avskydde – hun mente den forverret giktplagene hennes. Etter bare fire år flyttet paret ett kvartal vestover, til Arbins gate 1, hvor de tilbrakte resten av sine dager. Men før han forlot Victoria terrasse, hadde Ibsen rukket å skrive «Lille Eyolf» – og «Bygmester Solness». Nå skal Ibsens gamle leilighet selges, sammen med resten av Victoria terrasse.

Flertall for skattekutt

Formuesskatt var blant de aller viktigste sakene i fjorårets stortingsvalgkamp. Borgerlige aksjonsgrupper og podkastere hamret løs på skatten. Inntrykket som ble skapt, var at landets rikeste ble ribbet til skinnet av en skattekåt regjering. Etter hvert krakelerte dette bildet. Noen av de gråtkvalte historiene om skatteflådde bedriftseiere som ikke hadde råd til å betale skatten, viste seg ikke å holde stikk. Skatten er heller ingen alvorlig hemsko for norsk verdiskaping.