I et mye delt Facebook-innlegg søndag anklager nestleder i Høyre Ola Svenneby tre Arbeiderparti-politikere og én MDG-politiker for å ikke snakke sant om terrorangrepet mot pridemarkeringen i Berlin kvelden i forveien. «Ikke ett ord om ideologien som ligger bak. Ikke ett ord om gjerningsmannen. Ikke ett ord om hvordan religion aktivt brukes for å gjøre skeive til skyteskive», lister han opp. På det tidspunktet Svenneby publiserte sin post, hadde den tyske utenriksministeren vært ute og sagt at det dreide seg om islamistisk terror. Det var imidlertid ikke klart hva bakgrunnen var da Tonje Brenna, Kamzy Gunaratnam, Abdullah Alsabeehg og Frøya Skjold Sjursæther publiserte innleggene Svenneby lenker til i sin post. Likevel retter han svært hard kritikk mot de fire: «Jeg synes også det er spesielt at aktører som for under en uke siden (med rette) presiserte at man skulle snakke sant om 22. juli, unnlater å gjøre det samme i dag.»
«Inntrykket Ola Svenneby skaper, stemmer ikke.»
Det spesielle med utspillet fra Ola Svenneby, er det som ligger mellom linjene. For premisset er at Arbeiderpartiet spesielt og venstresida generelt har problemer med å fordømme islamistisk motivert terrorisme. Når Svenneby i Aftenposten i går utdyper sitt standpunkt, peker han fortsatt på venstresida, men da er anklagen at de ikke er harde nok mot fordommer mot homofile i muslimske miljøer mer generelt. Om det er tilfellet, kan godt diskuteres. Men det er noe annet enn å påstå at de fire politikerne han trekker fram i sin opprinnelige post, skulle ha problemer med å si at det dreide seg om islamistisk vold. Det gikk heller ikke mange timene før samtlige hadde oppdatert sosiale medier med at gjerningsmannen var en radikalisert islamist.
Det er ikke vanskelig å ta avstand fra farlige, radikaliserte islamister, eller å sympatisere med dem de ofte peker ut som sine symbolske mål, som jøder og skeive. Det inntrykket Svenneby skaper, stemmer derfor ikke. Men det er likevel effektivt. Karikaturen av et Arbeiderparti og en venstreside som egentlig går islamistenes ærend lever i beste velgående på nettets mørke kroker. Også det må vi snakke sant om, og helst uten fordummende vrengebilder.