Konsert

Gås og gubber

Med unge og kjekke Goose lever hippietidas jamrock videre.

GOOSE: Må for all del ikke forveksles med Geese, eller for den del norske Goofy Geese. Foto: Jeff Kravitz/FilmMagicGOOSE: Må for all del ikke forveksles med Geese, eller for den del norske Goofy Geese. Foto: Jeff Kravitz/FilmMagic

Goose

Europe & UK Tour

Electric Brixton | London, 23. mai

Første gang jeg hørte om det amerikanske jamrockbandet Goose, var for to år siden; jeg kom over en artikkel i The Atlantic der utgangspunktet var at jo da, folk er skeptiske til jamband med god grunn, men gi Goose en sjanse! Dette lukter ikke gamle hippier, nei, Goose er kjekke unge indierockere, født på nittitallet. Kanskje har de Grateful Dead og Phish i sin musikalske bagasje, men ingen fare, de er også flasket opp på Radiohead og Fleet Foxes.

Du har dessverre ikke tilgang til artikkelen

Logg inn i appen eller kontakt kundeservice.

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.