Leder

En test for de rødgrønne

I morgen legger finansminister Jens Stoltenberg fram regjeringens forslag til revidert nasjonalbudsjett. Forslaget er en justering av statsbudsjettet som Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Rødt, SV og MDG ble enige om i høst, etter lange og rotete forhandlinger. De kommende ukene skal de samme partiene i forhandlinger om revidert budsjett, og det store spørsmålet i mediene er om kaoset fra i fjor gjentar seg. Vil konflikten mellom Senterpartiet og MDG igjen føre landet til randen av regjeringskrise? På borgerlig side er det håpet. Før påske klarte de å få Senterpartiet til å bryte budsjettavtalen og stemme for 6,7 milliarder kroner i avgiftskutt på drivstoff. MDGs Arild Hermstad mener denne utroskapen må få konsekvenser. Han har gått ut og krevd ekstraordinære gjennomslag i revidert-forhandlingene, «ikke en liten revisjon, slik man kunne sett for seg under normale omstendigheter».

«Det ikke blir noe festbudsjett.»

Vi er skeptisk til å redusere det rødgrønne samarbeidet til en konflikt mellom dieselelskende distriktspopulister og avgiftskåte byfolk. Vi tror ikke at den grunnleggende motsetningen i budsjettforhandlingene går mellom Senterpartiet og MDG. I stedet går den mellom Finansdepartementet og alle de rødgrønne partiene. Finansbyråkratene vil alltid ønske seg et strammest mulig budsjett. Det argumentet vil de stå ekstra steilt på nå, like etter at sentralbanken økte renta. Ingen bør derfor la seg overraske om Stoltenberg legger opp til et grått budsjett i morgen.

Alle skjønner at det ikke blir noe festbudsjett i vår, og verken Rødt, SV eller MDG bør ha noen illusjoner om at de klarer å flytte 6,7 milliarder kroner til sine hjertesaker. Det er like selvsagt at budsjettet må vise en tydelig rødgrønn retning for landet, og at alle fem partier får gjennomslag for sin politikk. Det vil koste penger, mer penger enn Stoltenberg og departementet hans ønsker å bruke. Ikke desto mindre er det prisen han må betale for å få flertall for budsjettet. Det er mye som splitter de rødgrønne partiene – og det vil du kunne lese alt om i mediene den neste måneden. Men vi som har hjertet på venstresida, må være minst like opptatt av det som forener, nemlig kampen mot økte forskjeller og for sterke fellesløsninger.

Leder

Selv­ska­ding

Denne uka satte Norges Bank opp renta til 4,25 prosent. Vi beholder dermed topplasseringen på den internasjonale lista over høyrenteland. Sentralbanksjefen har sett seg lei av en inflasjon i Norge på 3,6 prosent ettersom bankens mål er 2 prosent. Resultatet av rente­hevingene har til nå ikke vært lavere priser, men betydelige høyere kostnader for gjeldstyngede nordmenn og krise i byggebransjen, som har mistet oppdrag for 67 milliarder kroner de siste tre årene. 2026 spås å bli et nytt bunnpunkt. Knut Røed ved Frischsenteret skriver i Dagens Næringsliv at en pengepolitikk som påfører økonomien skade, vil tape troverdighet. Det er samtidig vanskelig å forstå hvorfor 2 prosent inflasjon er det nøyaktige nivået vi bør ligge på – hvis prisen er svekket vekstkraft i norsk økonomi.

En gave til oss alle?

I sin faste mandagsspalte i Aftenposten skrev Civita-leder Kristin Clemet denne uka om debatten om formues­skatten, som hun mener er en nesten perfekt illustrasjon på de ulike perspektivene høyre- og venstresida har på økonomien og samfunnet. Det har hun for så vidt rett i. Det er likevel verdt å pirke litt i eksemplene hun trekker fram. Hovedgrepet i teksten er å sammenlikne økonomene Thomas Piketty og svenske Daniel Waldenström. Piketty har vist hvordan formuesulikheten i Vesten har eksplodert etter 1980-tallet. Waldenström har skrevet boka «Richer and More Equal», som handler om at konsentrert rikdom på toppen er et gode, fordi velstanden sprer seg nedover i samfunnet og kommer alle til gode.

Bukken og havre­sek­ken

Landet vårt står åpenbart i en skikkelig kunnskapsskvis, for nok en gang viser det seg at kompetente ledere i Helse-Norge bare kan oppdrives i hovedstaden. Bare få måneder etter at kommunikasjonsdirektøren i Helse Nord skulle få millionlønn og fortsette og bo i Oslo, viser det seg at situasjonen er like prekær i Norges nest største by. Helse Bergens nye direktør Marit Lieng skal også pendle fra hovedstaden, og også hun får en lønn det bør gå an å leve av: 2,5 millioner kroner i året og ett års etterlønn ved fratredelse. I tillegg får hun pendlerleilighet i Bergen og årskort på flyreiser til og fra jobb. Senterparti-­politiker og lege Kjersti Toppe kritiserte avtalen på NRK tirsdag. Hun peker på at Lieng i tillegg fikk være hemmelig søker, selv om offentlighetsloven slår fast at jo høyere stillingen er, jo mer restriktive skal offentlige institusjoner være med å innvilge anonymitet.