Leder

Benjamin

Bjørgulv Braanen

I dag er det 25 år siden det rasistiske knivdrapet på 15 år gamle Benjamin Hermansen (1985–2001) på Åsbråten på Holmlia i Oslo. Drapet ble utført av to med bakgrunn fra det nynazistiske Boot Boys-miljøet. Ifølge kjæresten til en av de dømte var de «på utkikk etter noen utlendinger som kunne tas». Grunnen til at Benjamin ble knivstukket og drept, var ene og aleine hans hudfarge.

«Rasismen er en vedvarende trussel.»

Mer enn 40.000 mennesker deltok i fakkeltoget til minne om Benjamin. Da han ble gravlagt, markerte skoler over hele landet motstand mot rasisme med ett minutts stillhet og flagging på halv stang. Det ble opprettet et minnefond av Benjamins mor, Marit Hermansen, og hvert år deles Benjaminprisen ut til en skole som driver forebyggende antirasistisk arbeid. Norsk-ghanesiske Benjamin ble et symbol på kampen mot rasismen også i andre land, og Michael Jackson dediserte albumet «Invincible» til ham. Rasismen er en vedvarende bestanddel i våre samfunn, men samfunnsklimaet definerer i hvilken grad slike strømninger aksepteres og gis anledning til å vokse. Trakassering, mobbing, vold – og i siste instans drap – gjør livet utrygt for mennesker med en annen hudfarge, religion og kulturell bakgrunn. Når rasismen får spre seg og blir akseptert, fører den til ytterligere polarisering. Det er en splittende kraft som undergraver samhold og solidaritet.

Markeringene etter drapet på Benjamin viste at rasisme ikke tolereres i det norske samfunnet. Det var en kollektiv manifestasjon av troa på en samfunnsmodell og et nasjonsbegrep som bygger på universalisme, der rettighetene gjelder alle uavhengig av hudfarge og bakgrunn. I dag er disse verdiene utfordret av klanbaserte lojalitetsbånd og forestillinger om moralsk overlegenhet for den dominerende etniske gruppa. Det norske nasjonsbegrepet, slik det ble kjempet fram av den breie venstredemokratiske bevegelsen på 1800-tallet, har ikke vært basert på en forestilling om overlegenhet for en gruppe basert på etnisitet. I dagens verden er forsvaret av disse verdiene viktigere enn noensinne. Vi minnes Arve Beheim Karlsen, Benjamin Hermansen og Tamima Nibras Juhar med en drøm om et samfunn der alle kan leve frie liv i et likestilt og solidarisk samfunn – der det er plass til alle.

Leder

Korrupsjon

Erik Brofoss, finansminister i Gerhardsens første regjering, Norges Bank-sjef og IMF-direktør, var en mann av den gamle skolen. Helge Røed forteller i biografien om ham at da Stortinget ville øke sentralbanksjefens lønn med 20.000 kroner, skrev han til finansministeren at hans egen lønn bare skulle økes med det halve. Og da hans nygifte kone trodde hun hadde fått blomster, viste det seg at det kom fra en som hadde fått omgjort ligningen til sin fordel. Buketten ble sporenstreks returnert. Da han var styreleder i Distriktenes utbyggingsfond, reiste familien rundt på campingtur. Da en hotelleier tilbød familien å overnatte gratis, var barna overbegeistret, men det ble campinghytte også den natta. Vi liker å tro at dette idealet lever videre, men korrupsjonsjeger Eva Joly advarer oss mot å tro på dette glansbildet.

Bjørgulv Braanen

Norges sendebud

De nylig frigitte Epstein-dokumentene gir allmennheten et unikt innblikk i nettverk, transaksjoner og omgangsform i deler av samfunnets øverste sjikt. Mye av materialet er åpenbart ikke egnet for offentliggjøring, for i de millionene av filer som nå ligger åpent ute, er det både bilder av og navn på unge jenter som har blitt utnyttet av den amerikanske rikmannen og playboyen Jeffrey Epstein. Dokumentene som viser Epsteins omfattende nettverksbygging, er likevel av offentlig interesse. De viser hvordan de øvre luftlag i samfunnet omgås i nettverk på tvers av politiske synspunkter og ulike faglige bakgrunner. Jeffrey Epstein og han assistenter holder kontakt med et stort antall prominente mennesker og tilbyr middager, reiser, leiligheter og interessante samtaler. Epstein er åpenbart en kløpper i å knytte til seg sentrale personer, og blant dem er det også flere nordmenn. Epsteins norske kontakter framstår særskilt utvalgt, ettersom de representerte sentrale norske institusjoner.

Mari Skurdal

Etter Epstein

Lenge tenkte man at det først og fremst var Donald Trump som hadde noe å tape på frigivelse av Epstein-dokumentene. Det var feil. Også flere nordmenn må ha gruet seg til at deres relasjoner til den sexdømte milliardæren skulle bli eksponert. Av filene som ble offentliggjort av USAs justisdepartement fredag, framgår det blant annet at kronprinsesse Mette-Marit utvekslet flørtende meldinger med Epstein over en toårsperiode, at Thorbjørn Jagland ba amerikaneren om hjelp til et boligkjøp i Oslo og at barna til Terje Rød-Larsen og Mona Juul ble tilgodesett med ti millioner dollar i Epsteins testamente. Samtlige pleide omgang med Epstein flere år etter at han satt 13 måneder i fengsel for kjøp av seksuelle tjenester fra en mindreårig. Børge Brende spiste sushi med sexforbryteren bare tre uker før han ble arrestert for siste gang. Her er det ikke snakk om overflatiske, reint formelle forbindelser, men om personlige vennskap som omfatter økonomiske bindinger, utveksling av små og store tjenester og skriftlige meddelelser i en til dels intim tone.

Bendik Wold