Leder

Kinoens død

Bendik Wold

Fredag kom nyheten om at Netflix vil kjøpe deler av Warner Bros. for 82,7 milliarder dollar. Hvis fusjonen blir godkjent, betyr det at tek- og strømmeselskapene har fullført sin erobring av «Old Hollywood»: Comcast kjøpte Universal i 2009, Amazon slukte MGM i 2022, og tidligere i høst ble Paramount overtatt av Oracle-arving David Ellison. Sistnevnte la også inn et bud på Warner Bros., men ble altså distansert av Netflix på oppløpssida. Dét er mange amerikanere lettet over – særlig fordi Trump-vennen Ellison gjerne ønsket seg nyhetskanalen CNN på kjøpet. Men kombinasjonen av Netflix og Warner Bros. er skummel på andre måter.

«For Netflix er og blir kinoene et irritasjonsmoment.»

Netflix er allerede verdens største strømmetjeneste, med like mange abonnenter som USA har innbyggere. Et oppkjøp av Warner Bros. – som eier konkurrenten HBO Max, tredje størst i verden – kan i sin tur bety kroken på døra for kinobransjen. «For øyeblikket» kan forbrukerne stole på at planlagte Warner Bros-filmer vil bli vist på kino, bedyrer Netflix-visedirektør Ted Sarandos. Men seinest i våres uttalte samme mann at kinodistribusjon er «en utdatert idé». For Netflix er og blir kinoene et irritasjonsmoment; selskapets suksess beror på at folk ikke beveger seg ut i det offentlige rom, men blir sittende hjemme i sine egne sofaer, prisgitt tilbudet på Netflix-plattformen.

I USA reagerer filmfolk på gigafusjonen med velbegrunnet frykt. «Kinoer vil stenge, lokalsamfunn vil lide, jobber vil gå tapt», advarer Michael O'Leary i Cinema United. Writers Guild of America, som representerer mer enn 12.000 manusforfattere, frykter lavere lønninger for filmarbeidere og høyere priser for forbrukerne. Håpet er at amerikanske myndigheter vil ta i bruk antitrust-lovgivningen, slik de gjorde da Penguin Random House ville kjøpe Simon & Schuster i 2022. På den annen side husker mange hvordan David Ellison smisket for Donald Trump – blant annet ved å kansellere «The Late Show with Stephen Colbert» – da Paramount-oppkjøpet skulle godkjennes tidligere i år. I verste fall havner vi i en situasjon der enda et globalt gigakonsern står i politisk gjeld til USAs president. I så måte er det ikke bare film- og kinobransjen som nå er truet, men selve demokratiet.

Leder

En nødvendig helom­vending

Donald Trump møter nå massiv kritikk etter at han onsdag signerte en avtale med Iran som skal få slutt på krigen i Midtøsten. At dokumentet vekker oppsikt, er ikke rart: De 14 punktene er ikke bare en utvetydig innrømmelse av hvor feilslått hele USA og Israels krigføring har vært, men også en banebrytende framvisning av begrensningene i de to landenes militærmakt. Dette synes tungt å svelge for mange amerikanere. Det er derfor verdt å minne om at det var beslutningen om å gå til krig som var feilgrepet her. At Trump nå tilsynelatende har akseptert realitetene, er utelukkende positivt, og det kan forhåpentligvis også tvinge fram et helt nødvendig oppgjør med Israels påvirkning på USAs utenrikspolitikk. Realiteten er at Trump sto uten gode alternativer. Han hadde forsøkt massiv bombing fra lufta og visste at en bakkeinvasjon ikke kunne lykkes.

Ole Øyvind Sand Holth

I revers

«Den skatten milliardærene ikke betaler, må betales av andre», skrev den franske økonomen Gabriel Zucman her i avisa i går. Lekkasjene fra Skattekommisjonen tyder på at Ap nå er villig til å akseptere et kutt i formuesskatten på rundt 20 milliarder. Kuttet skal finansieres med momsøkning på persontransport, overnatting, kinobilletter, idrettsarrangementer og inngangsbilletter til museer, gallerier og fornøyelsesparker. Dermed er vi tilbake til start. Solberg-­regjeringen kuttet skatten for de rikeste og innførte avgiftsøkninger som rammet skeivt for flere titalls milliarder, noe Ap/Sp-regjeringen rullet tilbake. Nå er det igjen duket for skattekutt for de rikeste, finansiert av usosiale avgiftsøkninger. Zucman viser at spørsmålet om skattlegging av de rikeste til syvende og sist er et spørsmål om folkestyre og demokrati.

Bjørgulv Braanen

Nor­weng­lish

Når Europa mer enn noensinne trenger å stå samlet mot et bråsint og uforutsigbart USA, kunne det være en god idé å styrke opplæringen i tysk, fransk og spansk. Dessverre er Norge i ferd med å gå motsatt vei. Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap), som ellers har utvist mye klokskap og handlekraft på sitt felt, satte i 2024 spørsmålstegn ved fremmedspråkenes relevans i ungdomsskolen. Nå står den videregående skolen for tur: Utdanningsdirektoratet foreslo i forrige uke å fjerne fremmedspråk som fellesfag på 1. og 2. trinn og gjøre det om til et valgfag.

Bendik Wold