Leder

Intet lært?

Afghanistanutvalget, som var ledet av Bjørn Tore Godal, presenterte nylig sin rapport om Norges innsats i Afghanistan i perioden 2015–2021. Det viktigste målet med den militære operasjonen, som pågikk i 20 år, kostet over 30 milliarder kroner og krevde mange norske liv, var å være en god alliert for USA. Utvalget peker på at ønsket om å være en lojal alliert «førte til at kritiske vurderinger av innsatsen i stor grad uteble». Det var få evalueringer og lite «grunnleggende refleksjon». Og i den grad det var drøftinger, hadde det «begrenset påvirkning på amerikanske beslutninger og utviklingen av engasjementet».

«Det er en sørgelig historie om misforstått lojalitet.»

Det er en sørgelig historie om misforstått lojalitet til USA. Underdanigheten kortsluttet ethvert tilløp til intellektuell tenkning. Det var heller ingen interesse for hva slags land Afghanistan var. «Hvor mange av de ivrigste krigerne i norsk politikk leste en bok om Afghanistan», spør Erik Solheim i en kronikk i Dagens Næringsliv. Det utenrikspolitiske etablissementet presset på for mer krig, ikke mindre. Det var bare én ting som hindret Norge fra å sende soldater til Sør-Afghanistan, der krigen var mest intens, og det var at SV satt i regjering og Ap ikke ønsket dens fall, skriver Solheim. Ap ivret sterkt for å sende norske ungdommer til de farligste oppdragene. Høyre og Frp ropte høyt i Stortinget om mer aktiv krig. Mesteparten av mediene var ivrige støttespillere.

Norges forsvars- og sikkerhetspolitikk har vært basert på en illusjon. Truismen har vært at ved å følge Washingtons minste vink, ville Norge sikre seg hjelp i en krise- og krigssituasjon. Men realpolitikk er realpolitikk. Den dagen USA ikke ser seg tjent med å komme Norge til unnsetning, så skjer det ikke, uansett hvor mye vi har slikket amerikanske militærstøvler på forhånd. Når det spisser seg til, vil stormaktene alltid prioritere egne interesser. En skulle kanskje tro at Trumps maktovertakelse har gjort at vi har lært, men nei. Norge sender nå krigsskip til Sør-Kinahavet for å delta i USAs oppdemming overfor Kina. Vi følger igjen USA inn i en konflikt på den andre siden av kloden, uten «grunnleggende refleksjon» om «mål, midler og metoder», som Godal-utvalget mente var så smertefullt fraværende under den 20 år lange krigen i Afghanistan.

Leder

En tordentale

I sin hovedtale under fredspristildelingen i Oslo rådhus i går rettet Nobelkomiteens leder Jørgen Watne Frydnes flere stikk mot kritikerne av årets tildeling til den venezuelanske opposisjonspolitikeren Maria Corina Machado. Han sa at det er lett å være prinsipiell når det ikke er ens egen frihet som står på spill: «Men ingen demokratibevegelse har kjempet under perfekte forhold. De må håndtere dilemmaer som vi andre slipper å forholde oss til, og må ofte velge mellom det vanskelige og det umulige. Likevel – fra trygg avstand – forventer mange at Venezuelas demokratiske opposisjon skal føre sin kamp med en moralsk reinhet som deres motstandere aldri viser». Det er en legitim påpekning. Frydnes har også rett i at den som støtter demokrati som styresett, ikke bare kan støtte mennesker som deler ens egne politiske syn. Mer problematisk ble talen da Frydnes sidestilte kritisk journalistikk om årets tildeling med desinformasjon og propaganda.

Mye på spill

Norge er midt inne i intense forhandlinger om fornyelse av fiskeriavtalen med Russland i Barentshavet. Det kan ende med at et 50-årig samarbeid slås i stykker. Også under den kalde krigen ble Norge og Russland enige om kvoter og sørget for en levedyktig torskebestand i Barentshavet. Nå kan det være over. Samarbeidet med Russland i nord omfatter også søk- og redningsoperasjoner og tiltak mot oljeforurensning. Det er et åpent spørsmål i hvilken grad de vestlige sanksjonene mot Russland har den ønskede effekt, men uansett er det mange unntak som skal sikre at livsnødvendig samarbeid fortsetter. Matvarer er for eksempel unntatt.

Urovek­kende utvikling

Stiftelser er i utgangspunktet uforanderlige. De som oppretter en stiftelse, bestemmer formålet som skal styre driften så lenge det er penger igjen. Eventuelle endringer må godkjennes av et særskilt tilsyn for stiftelser etter strenge regler. Ifølge Stiftelsesloven er det bare mulig hvis formålet er åpenbart unyttig, i strid med hensikten eller åpenbart uheldig, for eksempel dersom formålet er utdatert på grunn av samfunnsmessige endringer. Er det tilfellet for Fritt Ord? Det er det god grunn til å stille spørsmål om. Styreleder Bård Vegar Solhjell og leder Knut Olav Åmås gjennomfører nå en stor endringsprosess i stiftelsen, uten at vilkårene for å forandre formålet øyensynlig er oppfylt.