Leder

Feilslått «nøytralitet»

Erika Bjerström hadde jobbet i SVT i 27 år da hun leverte oppsigelsen sin i fjor sommer. Hun hadde fått nok. Rolla som rikskringkasterens globale klimakorrespondent hadde gjort henne til en yndet prygelknabe for den svenske høyresida: I innboksen fikk hun nesten daglig påminnelser om at hun var SVTs «klimahore». Bjerström mottok drapstrusler, ble angrepet på T-banen og måtte utstyre seg med overfallsalarm. Etter hvert merket hun at hun heller ikke hadde sjefenes støtte, forteller hun i boka «Demokratin dör i hettan». Sakene hennes ble satt på vent, og det gikk ut befaling om at ordet «klima» burde unngås i overskrifter – det kunne skremme bort leserne. I stedet var det Bjerström som trakk seg unna. Etter at hun forlot SVT, ble hun diagnostisert med posttraumatisk stresslidelse.

«Forsiktighetslinja er feilslått.»

«Norge viser total feighet», sier Sigrid Bonde Tusvik i dagens avis. NRK-profilen er oppgitt – som så mange andre – over at rikskringkasteren ikke vil boikotte Eurovision i protest mot Israels deltakelse. Det er ikke så vanskelig å skjønne hvor feigheten kommer fra: I en rapport fra Reportere uten grenser (RSF) svarer over halvparten av de europeiske respondentene at deres allmennkringkastere blir utsatt for politisk og økonomisk press. Det kan arte seg som hets mot enkeltjournalister, som i Bjerströms tilfelle, eller det kan ramme institusjonene gjennom støttekutt eller innblanding i redaksjonelle avgjørelser. Sveriges blå regjering legger opp til kraftig slanking av SVT det neste tiåret. Her hjemme har Frp gått inn for salg av NRK.

At NRK i denne situasjonen velger å ligge lavt for å unngå å «tirre løven», er kanskje forståelig. Det er likevel en forfeilet strategi. Dagens forsiktighetslinje gjør at NRK gradvis innskrenker sitt eget handlingsrom. I praksis er linja heller ikke «nøytral», ettersom den innebærer å avgi konsesjoner til innbilte og reelle kritikere utenfor mediehuset. Eksempelet fra Sverige viser hvor galt det kan gå: Ikke bare ble en djerv reporter kastet under bussen av sine egne ledere; i dag har SVT null journalister som er ansatt for å dekke klimakrisa. Forsøket på å verne om kanalens redaksjonelle frihet endte med at man undergravde den – til klimaskeptikernes udelte glede.

Leder

Lov med litt ansten­dighet

Ifølge Grunnloven har monarkens ektefelle ingen konstitusjonell rolle i Norge. Kronprinsesse Mette-Marit kan aldri lede statsråd eller holde trontalen. Hennes bidrag til monarkiet er å føre det videre, ettersom «Berre barn av dronning eller konge, eller av nokon som sjølv har arverett, kan arve». Kriteriet for å bli dronning av Norge er verken plettfri vandel eller god dømmekraft i enhver situasjon, slik deler av pressen for tida gir inntrykk av. Dronning blir du om du er gift med kongen, og ettersom det etter fredagens NRK-intervju later til at kronprinsparet har alle intensjoner om å stå sammen i medgang og motgang i livet, blir Mette-Marit dronning av Norge om helsa holder. Omdømmeeksperter og politiske kommentatorer får øse seg opp over ubesvarte spørsmål så mye de vil, men så lenge vi er organisert som et monarki, blir kronprins Haakons kone dronning i riket. Fenomenet monarki kan man si mye om, men så lenge vi har det, er det en fordel om vi behandler menneskene som befolker institusjonen anstendig.

Forbry­telse og straff

Tirsdag leverte sjefen for USAs nasjonale kontraterrorsenter sin oppsigelse. I et brev publisert i sosiale medier, skriver Joe Kent at han ikke lenger med god samvittighet kan fortsette i jobben på grunn av den pågående krigen mot Iran. Samtidig slår han beina under Donald Trumps eneste begrunnelse for krigen, nemlig at Iran utgjorde en umiddelbar trussel mot USA. Kent hevder isteden at USA ble trukket inn i krigen av Israel. Det samme hevder utenriksministeren i Oman, Badr Albusaidi, som var mekler mellom Iran og USA i forkant av angrepet. Han skriver i magasinet The Economist at en avtale var innen rekkevidde, men at ledelsen i Israel overbeviste Trump om likevel å velge krig over diplomati, og at USA «har mistet kontrollen over sin egen utenrikspolitikk». Det blir tydeligere og tydeligere at krigen i Iran er en aggresjonsforbrytelse som vil gjøre uopprettelig skade både på USAs globale stilling og Trumps egen Maga-bevegelse.

Hvorfor slik hast?

Denne uka publiserte Aftenposten som hovedsak på sin nettfront at det nå hadde gått 46 dager uten at kronprinsesse Mette-Marit hadde svart på avisas spørsmål om sin Epstein-kontakt. Bare dager tidligere krevde avisa på lederplass at kronprinsessa og kongehuset «må svare». Aftenpostens politiske redaktør stilte også opp i «Dagsnytt 18» hos NRK for å banke poenget inn. Men hvorfor haster det sånn? Kontakten med den overgrepsdømte milliardæren ligger ute til allmenn skue, og kronprinsessa har – ulikt politikerne og diplomatene som er involvert i samme sak – sagt at en nærmere redegjørelse vil komme så snart hun makter. At det er vanskelig akkurat nå, skjønner de fleste utenfor presselauget. Mette-Marit er alvorlig syk. Denne uka opplyste Slottet at helsetilstanden hennes var blitt verre og at hun ikke klarer å utføre sine plikter.