En diger haug rask ser ut til å være dumpet på brosteinsplassen utenfor Nasjonalmuseet. Ved nærmere ettersyn viste haugen seg å være et lite stykke flyttet natur. Er det mulig?
Allerede abonnent? Logg inn
Det begynte med at vi ble veldig glade for at Klassekampen 9. juli hadde en godt plassert artikkel om kristne til kamp for Gaza. Det er på tide at de mange kristne som i mange år har arbeidet for at Den norske kirke skal stille samme forventninger til «Midtøstens eneste demokrati» som til andre medlemmer av FN, skal bli hørt i Norge. Alle som er sanne venner av Israel, må se klart og advare tydelig mot en politikk som i det lange løp er farlig for Israels framtid. Så leser vi med våre kvekerøyne at Den norske kirke og Metodistkirken har uttalt seg relativt kraftig om lidelsene i Gaza, mens det stort sett har vært taust fra lavkirkelige miljøer! Kvekersamfunnet er lite og har organisatorisk en flat struktur. Lavkirkelige, kan man nok si! Likevel har Tidsskriftet Kvekeren fra 1970-tallet skrevet kritisk om den israelske framferden i palestinske områder.
Marit Kromberg og Inger-Ma GabrielsenI Klassekampen 15. juli får Karl Ove Knausgård krass kritikk av Lars Nyre, som er tilknyttet medievitenskap ved Universitetet i Bergen. Selvfølgelig tyr Nyres kritikk til boken «The Two Cultures» av C. P. Snow (1959). Snow ble i ettertid berømt for sin beskrivelse av den skjebnesvangre kløften som faktisk består mellom humaniora og naturvitenskapen. Lars Nyre velger derfor i sin kritikk å belyse hvor dårlig det står til med Karl Ove Knausgårds verden, som han kritiserer for å være helt lukket for den naturvitenskapelige! Denne kritikken kan selvfølgelig være helt riktig å komme med, men jeg leser Knausgårds tekst på en helt annen måte: Knausgård gir «en poetisk-litterær faktisk beskrivelse» av hvordan han, som representant for humaniora, forsøker å famle seg frem på veien mot å komme i kontakt med «den andre verdenen» – naturvitenskapen … Knausgård har, i min lesning, nettopp fokusert sitt blikk på det fatale skillet som ennå faktisk eksisterer mellom «de to kulturer».
Carl Christian Glosemeyer Andersen«Krigene i Ukraina og Midtøsten er to forskjellige situasjoner, som førte til forskjellige reaksjoner,» skriver Odd E. Rambøl (Klassekampen 2. juli). Det er jeg enig i, og skal heller ikke gå i rette med Rambøls febrilske forsøk på å reinvaske sitt Ap med hensyn til regjeringas reaksjoner på Israels folkemorderiske krig i Gaza eller bombekrigen mot Iran. Det er neste setning i innlegget som bør vekke harme: «Russland angrep Ukraina, og hadde overfallet på Kyiv lykkes, så hadde Ukraina i dag vært et lydrike under Putin.» Dette er ikke bare politisk og militært feil; dette er en uhyrlig nedrakking av Ukrainas motstandskamp og ukrainerne selv. Hva får Rambøl til å tro at ukrainerne hadde underkastet seg et russisk marionetteregime i Kyiv og blitt lydrike under Putin? Hvorfor skulle ukrainerne ikke ha støttet opp om president Volodomyr Zelenskyjs regjering og generalstaben fra et nytt hovedkvarter i Lviv eller et annet sted vest i Ukraina? Påstanden blir gjentatt til stadighet på politisk hold, inkludert av Rødt: «Uten våpenstøtte hadde Ukraina blitt overkjørt og underlagt et sjåvinistisk, høyrenasjonalistisk russisk regime med erklærte imperialistiske ambisjoner» (Rødts landsmøte 2023). Dette er en villfarelse som er ladet med Nato-propagandisk ammunisjon som i dag gjennomsyrer det meste av Vesten og får Nato-landene til å vedta fem prosent av BNP til sitt krigsarsenal ut fra den samme vrangforestilling om av «våpen er veien til fred» – og ikke til enorm krigsprofitt (jf. Norges våpeneksport økte til 16,7 milliarder i fjor) og kraftige sosiale nedskjæringer. Russland forsøkte å innta Kyiv.
Peter M. Johansen