Leder

Autoritær vending

Mari Skurdal

USAs president Donald Trump synes å være besatt av maskering. I tirader på hans eget sosiale medium Truth Social gjentar han monomant og med sin karakteristiske bruk av store bokstaver at «MASKS WILL NOT BE ALLOWED». Budskapet er rettet mot folk som protesterer mot politikken hans, som propalestinske studenter og dem som nå demonstrerer mot deportasjoner av innvandrere. Enkelte har hatt tildekkede ansikter, selv om de fleste ikke har det. Maskering forekommer derimot hyppig et annet sted: hos ansatte i immigrasjonsmyndighetene (ICE). ICE-ansatte arresterer nå papirløse i stor skala, og mange av dem gjør det kledd i sivil og med tildekkede ansikter.

«Trump tar USA i autoritær retning.»

Trump har aldri vært noen ydmyk tjener av sannhet, etterrettelighet eller en konsistent moralsk linje. Han ser også nasjonale konflikter som en mulighet til score politiske poeng. Skurkene i Trumps fortelling er dem som demonstrerer mot politikken hans, samt dem som arresteres og sendes ut av landet, selv om de aldri har gjort noe galt og er godt integrert. Heltene, derimot, er dem som lojalt føyer seg etter hans ordrer, uansett hvor uhyrlige de er. Under Trump tiltar presidentembetet seg stadig mer makt, på bekostning av andre myndighetsorganer, rettsvesenet og statenes selvstyre.

Et eksempel på det siste er da Trump denne uka satte inn nasjonalgarden og marinesoldater mot demonstranter i California, mot den lokale guvernørens vilje. Militæret har ikke blitt satt inn mot demonstrasjoner i USA på 60 år. Slik drar Trump USA i autoritær retning, og lik autoritære statsledere før ham peker Trump ut fiender innenfor landets grenser. Han bruker så militær makt for å slå brutalt ned på det som inntil nylig var ansett som lovlige, politiske demonstrasjoner i USA. Lærdommene fra verdens diktatorer stanser ikke der: Trump har lørdag bestilt en militærparade gjennom Washington D.C. på hærens 250-årsdag – som hendig nok sammenfaller med hans egen 79-årsdag. På samme måte som maskering bare er et problem når det forekommer hos Trumps motstandere, er offentlig forbruk åpenbart bare en uting når det går til kjedelige ting som helse og velferd.

Leder

Et bolverk mot ulikhet

Det skulle ikke mer til enn en kaffekopp før Norges nyeste politiske allianse ble født for bare noen uker siden. Hos Venstres stortingsrepresentant Abid Raja fant næringslivstopp Arild Spandow støtte for sin motstand mot Arbeiderparti-regjeringens næringslivspolitikk. Siden den gang har duoen samlet inn over tusen underskrifter til et eget opprop. I oppropet legges det fram krav om å oppheve innleieforbudet, endre rammene for boligutleie og «slutte å diskriminere norsk privat eierskap gjennom formuesskatten og exitskatten». I opptrappingen til høstens stortingsvalg pågår skattedebatten for fullt. Mens Fremskrittspartiet vil fjerne formuesskatten helt, vil Høyre fjerne skatten på såkalt arbeidende kapital, også kjent som aksjer. Partiene, nå sist med Venstres Raja, kniver om å framstå mest «næringsvennlig», og maskineriet til lobbyorganisasjonene går sin vante gang.

Anna Krokene

Bre­smel­ting

Uttrykket «Hvor er snøen fra i fjor?» stammer fra et dikt av den franske middelalderdikteren François Villon fra midten av 1400-tallet. En utbredt tolkning er at det setter ord på en erfaring av noe som har gått tapt og hører fortida til, men samtidig kan dukke opp i minnet og hjemsøke en. Derfor er det også relevant bilde på klimakrisa verden står overfor. Ifølge EUs klimaovervåkingstjeneste C3S og andre forskergrupper var 2024 det varmeste året som noensinne er registrert på verdensbasis. Hvordan hetebølgene som har preget sommeren både i utlandet og her hjemme vil slå ut på årets statistikk, gjenstår å se. En helt reell konsekvens av temperaturøkningen, som også ble påpekt i rapporten European State of the Climate 2024, fortsetter imidlertid inn i 2025: Isbreene i Norge og Skandinavia smelter i rekordfart. Tidligere denne uka meldte NRK at den populære sherpastien fra Juvasshytta til Kjelbreen i Jotunheimen har måttet stenge på grunn av ustabilt underlag og økt rasfare.

Endre Ugelstad Aas

Mili­ta­risme

Da Dwight Eisenhower gikk av som USAs president i 1961, brukte han avskjedstalen sin på å snakke om militarismens trussel mot demokratiet. Advarselen falt for døve ører. USA har blitt en militarisert stat der det er lettere å få støtte fra parlamentarikere til å øke militærbudsjettet med milliarder av dollar enn å bruke en brøkdel av det samme beløpet på helsehjelp. I USA, som andre steder hvor militarismen slår rot, starter det med abstrakte trusselbilder, som militarismen gjennom å initiere et våpenkappløp gjør til en konkret og tungt bevæpnet trussel. Staten føler at sikkerheten er under press, og en av reaksjonene er å oppfatte demokratiet som en svakhet. Begrensninger på ytringsfriheten, styring av hvem som får stille til valg og streng regulering av sivilsamfunnet virker som naturlige reaksjoner i land som befinner seg i konflikt. Kina er et annet godt eksempel. Den nasjonale sikkerhetsloven i Hongkong ble forklart som nødvendig, fordi det ble ment at byens demokrati­bevegelse var infiltrert av aktører fra fiendestater.

Gustav Gillund