Leder

Den store styrkeprøven

Jens Stoltenbergs første store test som finansminister er å lose revidert nasjonalbudsjett gjennom Stortinget. Der har Arbeiderpartiet bare 48 mandater og er derfor avhengig av støtte fra Senterpartiet og SV for å få flertall. Likevel har Ap gått inn i forhandlingene med hevet pekefinger og formaninger om at Norge trenger et stramt budsjett – og uansett bør ikke et revidert budsjett justeres for mye. Budsjettpartnerne Sp og SV mener Ap i så fall farer med en svært selektiv definisjon av stramhet, for partiet har selv lagt inn Norgespris, en strømstøtteordning som koster om lag sju milliarder i året. Da er det lite rom igjen for samarbeidspartiene, er beskjeden fra Ap, og forhandlingene snegler seg av gårde. Sps reduksjon i matmomsen skal være særlig vanskelig å svelge.

«Stoltenberg framstår noe rusten.»

Likevel kan det godt hende Ap må gi etter for både Sp og SV, i hvert fall komme dem et godt stykke i møte. Det vil være godt nytt for økonomien til vanlige folk i Norge. Gratis barnehage er et stort velferdsløft, som vil merkes hver måned for barnefamilier. Alle vil dra nytte av billigere mat. Og hva skal Ap ellers gjøre? Stille kabinettsspørsmål? Selv om Ap den siste tida har inngått forlik om rus og ny barnehagelov med høyresida, gjør partiet lurt i å huske hvor budsjettflertallet ligger. Akkurat nå er det likevel hybris som preger Arbeiderpartiet. Målingene er tilbake på gamle høyder, og dessuten har partiet fått hjem Stoltenberg. Han har en helt særegen stråleglans i Ap, selv om han framstår noe rusten i den daglige politikken. Forslaget om et bredt skatteforlik falt for eksempel omtrent før det var fremmet. Det svindyre forskningsprosjektet på skattefritak for unge i jobb er en påminnelse om hvor høyreorientert Stoltenberg kan være.

I årene foran oss ligger avgjørende dragkamper om velferdsstat og fordeling. I disse stridene har Ap alt å vinne på å finne sammen med både SV, Sp og de andre partiene som vil styrke Samholds-Norge framfor Markeds-Norge. Da kan en nøktern realitetsorientering være på sin plass. Ap er i mindretall på Stortinget, og slik vil det fortsette også om venstresida sikrer en knepen seier i valget til høsten. Da trengs det gode samarbeidsevner, ikke hovmod.

Leder

Et bolverk mot ulikhet

Det skulle ikke mer til enn en kaffekopp før Norges nyeste politiske allianse ble født for bare noen uker siden. Hos Venstres stortingsrepresentant Abid Raja fant næringslivstopp Arild Spandow støtte for sin motstand mot Arbeiderparti-regjeringens næringslivspolitikk. Siden den gang har duoen samlet inn over tusen underskrifter til et eget opprop. I oppropet legges det fram krav om å oppheve innleieforbudet, endre rammene for boligutleie og «slutte å diskriminere norsk privat eierskap gjennom formuesskatten og exitskatten». I opptrappingen til høstens stortingsvalg pågår skattedebatten for fullt. Mens Fremskrittspartiet vil fjerne formuesskatten helt, vil Høyre fjerne skatten på såkalt arbeidende kapital, også kjent som aksjer. Partiene, nå sist med Venstres Raja, kniver om å framstå mest «næringsvennlig», og maskineriet til lobbyorganisasjonene går sin vante gang.

Bre­smel­ting

Uttrykket «Hvor er snøen fra i fjor?» stammer fra et dikt av den franske middelalderdikteren François Villon fra midten av 1400-tallet. En utbredt tolkning er at det setter ord på en erfaring av noe som har gått tapt og hører fortida til, men samtidig kan dukke opp i minnet og hjemsøke en. Derfor er det også relevant bilde på klimakrisa verden står overfor. Ifølge EUs klimaovervåkingstjeneste C3S og andre forskergrupper var 2024 det varmeste året som noensinne er registrert på verdensbasis. Hvordan hetebølgene som har preget sommeren både i utlandet og her hjemme vil slå ut på årets statistikk, gjenstår å se. En helt reell konsekvens av temperaturøkningen, som også ble påpekt i rapporten European State of the Climate 2024, fortsetter imidlertid inn i 2025: Isbreene i Norge og Skandinavia smelter i rekordfart. Tidligere denne uka meldte NRK at den populære sherpastien fra Juvasshytta til Kjelbreen i Jotunheimen har måttet stenge på grunn av ustabilt underlag og økt rasfare.

Mili­ta­risme

Da Dwight Eisenhower gikk av som USAs president i 1961, brukte han avskjedstalen sin på å snakke om militarismens trussel mot demokratiet. Advarselen falt for døve ører. USA har blitt en militarisert stat der det er lettere å få støtte fra parlamentarikere til å øke militærbudsjettet med milliarder av dollar enn å bruke en brøkdel av det samme beløpet på helsehjelp. I USA, som andre steder hvor militarismen slår rot, starter det med abstrakte trusselbilder, som militarismen gjennom å initiere et våpenkappløp gjør til en konkret og tungt bevæpnet trussel. Staten føler at sikkerheten er under press, og en av reaksjonene er å oppfatte demokratiet som en svakhet. Begrensninger på ytringsfriheten, styring av hvem som får stille til valg og streng regulering av sivilsamfunnet virker som naturlige reaksjoner i land som befinner seg i konflikt. Kina er et annet godt eksempel. Den nasjonale sikkerhetsloven i Hongkong ble forklart som nødvendig, fordi det ble ment at byens demokrati­bevegelse var infiltrert av aktører fra fiendestater.