Leder

Kafkask klarering

Oslo politidistrikt mener Norges ordning for sikkerhetsklarering systematisk utelukker ansatte med en annen etnisk bakgrunn enn norsk. Det kommer fram i et høringssvar Oslo-politiet har sendt Justisdepartementet, som i disse dager vurderer å klargjøre kriteriene for sikkerhetsklarering i loven. Det er VG som denne uka skriver om saken, og den er også fulgt av et intervju med Xander Redpey som mistet sikkerhetsklareringen i 2023. Da hadde han jobbet i Oslo-politiet i 17 år, mange av dem som spaner. Redpey flyktet fra Iran i 1986 og har ikke vært der siden. Han har avtjent verneplikt i Norge og blitt sikkerhetsklarert tre ganger tidligere. For to år siden fikk han altså avslag fra Sivil klareringsmyndighet, med begrunnelse i at kona var fra Mexico, som Norge ikke har sikkerhetssamarbeid med. Han klaget, men fikk avslag – da hovedsakelig begrunnet med hans egen landbakgrunn. Nasjonal sikkerhetsmyndighet opprettholdt også avslaget, men denne gang endret begrunnelsen seg nok en gang. Nå var det igjen hans mexicanske kone som var årsak.

«Oslo-­politiet trenger brei sammensetning.»

Prosessen Xander Redpey har vært gjennom, kan ikke kalles annet enn kafkask. Bedre blir den ikke av at sønnen også har fått problemer med sikkerhetsklarering. Like før han skulle opp til førstegangstjeneste, fikk han beskjed om å ikke stille. Han ble ikke klarert fordi faren er født i Iran. Slik holdes lovlydige borgere med lang fartstid i landet utenfor sentrale posisjoner i samfunnet, og det uten at begrunnelsene engang er godt fundert – og heller ikke mulige å få detaljerte forklaringer på. Redpey er i dag talsperson for personer i politiet med klareringsutfordringer, et verv som vitner om at dette er et problem for flere enn ham. Ikke minst er det et problem for Norge. Et flerkulturelt land kan ikke holde innvandrerbefolkningen unna visse typer jobber, enten det er ut fra uklare skjønnsmessige vurderinger eller stivbeinte regler om kontakter i land uten sikkerhetssamarbeid. Ikke minst trenger Oslo-politiet en brei sammensetning, for å sikre legitimitet og kunnskap om hovedstadens mangfoldige befolkning. At klareringsproblemene fortsetter nedover i generasjonene, er ekstra ille. Dette må ordnes opp i raskt.

Leder

Et bolverk mot ulikhet

Det skulle ikke mer til enn en kaffekopp før Norges nyeste politiske allianse ble født for bare noen uker siden. Hos Venstres stortingsrepresentant Abid Raja fant næringslivstopp Arild Spandow støtte for sin motstand mot Arbeiderparti-regjeringens næringslivspolitikk. Siden den gang har duoen samlet inn over tusen underskrifter til et eget opprop. I oppropet legges det fram krav om å oppheve innleieforbudet, endre rammene for boligutleie og «slutte å diskriminere norsk privat eierskap gjennom formuesskatten og exitskatten». I opptrappingen til høstens stortingsvalg pågår skattedebatten for fullt. Mens Fremskrittspartiet vil fjerne formuesskatten helt, vil Høyre fjerne skatten på såkalt arbeidende kapital, også kjent som aksjer. Partiene, nå sist med Venstres Raja, kniver om å framstå mest «næringsvennlig», og maskineriet til lobbyorganisasjonene går sin vante gang.

Bre­smel­ting

Uttrykket «Hvor er snøen fra i fjor?» stammer fra et dikt av den franske middelalderdikteren François Villon fra midten av 1400-tallet. En utbredt tolkning er at det setter ord på en erfaring av noe som har gått tapt og hører fortida til, men samtidig kan dukke opp i minnet og hjemsøke en. Derfor er det også relevant bilde på klimakrisa verden står overfor. Ifølge EUs klimaovervåkingstjeneste C3S og andre forskergrupper var 2024 det varmeste året som noensinne er registrert på verdensbasis. Hvordan hetebølgene som har preget sommeren både i utlandet og her hjemme vil slå ut på årets statistikk, gjenstår å se. En helt reell konsekvens av temperaturøkningen, som også ble påpekt i rapporten European State of the Climate 2024, fortsetter imidlertid inn i 2025: Isbreene i Norge og Skandinavia smelter i rekordfart. Tidligere denne uka meldte NRK at den populære sherpastien fra Juvasshytta til Kjelbreen i Jotunheimen har måttet stenge på grunn av ustabilt underlag og økt rasfare.

Mili­ta­risme

Da Dwight Eisenhower gikk av som USAs president i 1961, brukte han avskjedstalen sin på å snakke om militarismens trussel mot demokratiet. Advarselen falt for døve ører. USA har blitt en militarisert stat der det er lettere å få støtte fra parlamentarikere til å øke militærbudsjettet med milliarder av dollar enn å bruke en brøkdel av det samme beløpet på helsehjelp. I USA, som andre steder hvor militarismen slår rot, starter det med abstrakte trusselbilder, som militarismen gjennom å initiere et våpenkappløp gjør til en konkret og tungt bevæpnet trussel. Staten føler at sikkerheten er under press, og en av reaksjonene er å oppfatte demokratiet som en svakhet. Begrensninger på ytringsfriheten, styring av hvem som får stille til valg og streng regulering av sivilsamfunnet virker som naturlige reaksjoner i land som befinner seg i konflikt. Kina er et annet godt eksempel. Den nasjonale sikkerhetsloven i Hongkong ble forklart som nødvendig, fordi det ble ment at byens demokrati­bevegelse var infiltrert av aktører fra fiendestater.