Leder

Ansvar for å beskytte

Mari Skurdal

Å følge situasjonen på Gazastripa er som å se på et absurd teater, hvor mening opphører og språket oppløses. Men Gaza er ingen scene, og palestinerne er ikke skuespillere. De er barn, mødre og besteforeldre, leger, lærere og journalister, og akkurat nå er de i veien for Israels hær og ambisjoner – i veien, men uten noen steder å dra. Ord som humanitær mister fullstendig sin mening når en okkupasjonsmakt nekter alle internasjonalt anerkjente nødhjelps­organisasjoner tilgang til en sultende befolkning og i stedet sender inn en bevæpnet gruppe med tidligere soldater og CIA-agenter for å dele ut mat­rasjoner. Organisasjonen har fått navn Gaza Humanitarian Foundation, selv om ingenting ved den følger humanitære prinsipper om nøytralitet, uavhengighet, upartiskhet og humanitet. Den har støtte fra bare to land i verden: Israel og USA. FN og alle humanitære organisasjoner fordømmer organiseringen, men til liten nytte.

«Fordi USA er en vetomakt, vedtar ikke FN inngripen.»

På begynnelsen av 2000-tallet vedtok FN det folkerettslige prinsippet om «ansvar for å beskytte», kjent som R2P på grunn av sitt engelske navn responsibility to protect. Begrepet sier at det internasjonale samfunn har en forpliktelse til å handle dersom en sivilbefolkning utsettes for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser eller etnisk rensing. Det var dette prinsippet som ble lagt til grunn da Sikkerhetsrådet godkjente militær inngripen i Libya i 2011. I dag vet vi at det var høyst tvilsomt om kriteriene for slik inngripen var oppfylt. Slik usikkerhet fins ikke i tilfellet Gaza. Selv om det fortsatt finnes akademisk uenighet om hvorvidt Israel kan bli dømt for folkemord i FNs domstol, lurer ingen som følger situasjonen på om Israel står bak forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og etnisk rensing. Likevel får vi ingen intervensjon for å beskytte palestinske, sivile liv. Fordi USA er en vetomakt i Sikkerhetsrådet, vedtar ikke FN inngripen eller sanksjoner.

Situasjonen er uutholdelig, og den blir bare verre dag for dag. Ethvert mulig press må nå legges på Israel for å stanse planen om å gjøre Gaza ubeboelig og ta over Vestbredden. Hvert enkelt land har et selvstendig ansvar for å beskytte.

Leder

Et bolverk mot ulikhet

Det skulle ikke mer til enn en kaffekopp før Norges nyeste politiske allianse ble født for bare noen uker siden. Hos Venstres stortingsrepresentant Abid Raja fant næringslivstopp Arild Spandow støtte for sin motstand mot Arbeiderparti-regjeringens næringslivspolitikk. Siden den gang har duoen samlet inn over tusen underskrifter til et eget opprop. I oppropet legges det fram krav om å oppheve innleieforbudet, endre rammene for boligutleie og «slutte å diskriminere norsk privat eierskap gjennom formuesskatten og exitskatten». I opptrappingen til høstens stortingsvalg pågår skattedebatten for fullt. Mens Fremskrittspartiet vil fjerne formuesskatten helt, vil Høyre fjerne skatten på såkalt arbeidende kapital, også kjent som aksjer. Partiene, nå sist med Venstres Raja, kniver om å framstå mest «næringsvennlig», og maskineriet til lobbyorganisasjonene går sin vante gang.

Anna Krokene

Bre­smel­ting

Uttrykket «Hvor er snøen fra i fjor?» stammer fra et dikt av den franske middelalderdikteren François Villon fra midten av 1400-tallet. En utbredt tolkning er at det setter ord på en erfaring av noe som har gått tapt og hører fortida til, men samtidig kan dukke opp i minnet og hjemsøke en. Derfor er det også relevant bilde på klimakrisa verden står overfor. Ifølge EUs klimaovervåkingstjeneste C3S og andre forskergrupper var 2024 det varmeste året som noensinne er registrert på verdensbasis. Hvordan hetebølgene som har preget sommeren både i utlandet og her hjemme vil slå ut på årets statistikk, gjenstår å se. En helt reell konsekvens av temperaturøkningen, som også ble påpekt i rapporten European State of the Climate 2024, fortsetter imidlertid inn i 2025: Isbreene i Norge og Skandinavia smelter i rekordfart. Tidligere denne uka meldte NRK at den populære sherpastien fra Juvasshytta til Kjelbreen i Jotunheimen har måttet stenge på grunn av ustabilt underlag og økt rasfare.

Endre Ugelstad Aas

Mili­ta­risme

Da Dwight Eisenhower gikk av som USAs president i 1961, brukte han avskjedstalen sin på å snakke om militarismens trussel mot demokratiet. Advarselen falt for døve ører. USA har blitt en militarisert stat der det er lettere å få støtte fra parlamentarikere til å øke militærbudsjettet med milliarder av dollar enn å bruke en brøkdel av det samme beløpet på helsehjelp. I USA, som andre steder hvor militarismen slår rot, starter det med abstrakte trusselbilder, som militarismen gjennom å initiere et våpenkappløp gjør til en konkret og tungt bevæpnet trussel. Staten føler at sikkerheten er under press, og en av reaksjonene er å oppfatte demokratiet som en svakhet. Begrensninger på ytringsfriheten, styring av hvem som får stille til valg og streng regulering av sivilsamfunnet virker som naturlige reaksjoner i land som befinner seg i konflikt. Kina er et annet godt eksempel. Den nasjonale sikkerhetsloven i Hongkong ble forklart som nødvendig, fordi det ble ment at byens demokrati­bevegelse var infiltrert av aktører fra fiendestater.

Gustav Gillund