Leder

Norske byggeklosser

Bendik Wold

Med tanke på hvor mange offentlige bygg som er blitt reist de siste årene, skulle man tro at staten for lengst hadde gjort unna de dummeste nybegynnerfeilene. Dessverre er det ikke slik. Lenge før det første spadestikket er tatt på Ensjø, er NRKs nye kringkastingshus omgitt av misnøye. I slutten av april ble Nordic og Rodeo innstilt som vinnere av arkitektkonkurransen, men konkurrentene som ble innstilt på andre og tredje plass – henholdsvis Snøhetta/Link og BIG/Aart – mener prosessen har vært uryddig. Vinnerteamet har nemlig samarbeidet tett med NRK i sju år. I rolla som «reguleringsarkitekter» har Nordic/Rodeo lagt mange av premissene for konkurransen de selv endte opp med å vinne.

«NRK er havnet i selvforskyldt tidsnød.»

Forrige mandag gikk Link til Oslo tingrett og ba om en såkalt midlertidig forføyning. Hvis kontoret får medhold, betyr det at avtalen med Nordic/Rodeo ikke kan signeres før hele tildelingsprosessen er blitt vurdert i retten. Det vil medføre kostbare forsinkelser. Aftenposten kunne denne uka avsløre at rikskringkasteren har en svært uheldig klausul i salgsavtalen med Ferd og Johan H. Andresen, som skal overta «Det hvite hus» på Marienlyst i 2029: Hvis ikke NRK har flyttet ut innen fristen, nedjusteres salgssummen med 100–115 millioner kroner per år. I praksis betyr dette at NRK kan få «dagbøter» på opp mot 315.000 kroner. Nå truer statskanalen med å sende regningen til Link.

Som Gaute Brochmann påpeker i Morgenbladet, minner NRK-bråket om prosessen i regjeringskvartalet, der det tapende arkitektkontoret ville trekke Statsbygg for retten. Også her var det Nordic som vant konkurransen – etter å ha ledet arbeidet med reguleringsplanen. Ifølge Gisle Nataas i Norske arkitekters landsforbund er rekkefølgen bakvendt: «Det beste er at man begynner med regulering etter at konkurransen er gjennomført.» Problemene startet da NRK valgte å selge bygningen på Marienlyst før de overhodet hadde funnet en ny tomt å bygge på. Resultatet ser vi nå: NRK er havnet i selvforskyldt tidsnød – og ser seg nødt til å kutte svinger på en måte som ikke anstår seg for et statlig selskap.

Leder

Et bolverk mot ulikhet

Det skulle ikke mer til enn en kaffekopp før Norges nyeste politiske allianse ble født for bare noen uker siden. Hos Venstres stortingsrepresentant Abid Raja fant næringslivstopp Arild Spandow støtte for sin motstand mot Arbeiderparti-regjeringens næringslivspolitikk. Siden den gang har duoen samlet inn over tusen underskrifter til et eget opprop. I oppropet legges det fram krav om å oppheve innleieforbudet, endre rammene for boligutleie og «slutte å diskriminere norsk privat eierskap gjennom formuesskatten og exitskatten». I opptrappingen til høstens stortingsvalg pågår skattedebatten for fullt. Mens Fremskrittspartiet vil fjerne formuesskatten helt, vil Høyre fjerne skatten på såkalt arbeidende kapital, også kjent som aksjer. Partiene, nå sist med Venstres Raja, kniver om å framstå mest «næringsvennlig», og maskineriet til lobbyorganisasjonene går sin vante gang.

Anna Krokene

Bre­smel­ting

Uttrykket «Hvor er snøen fra i fjor?» stammer fra et dikt av den franske middelalderdikteren François Villon fra midten av 1400-tallet. En utbredt tolkning er at det setter ord på en erfaring av noe som har gått tapt og hører fortida til, men samtidig kan dukke opp i minnet og hjemsøke en. Derfor er det også relevant bilde på klimakrisa verden står overfor. Ifølge EUs klimaovervåkingstjeneste C3S og andre forskergrupper var 2024 det varmeste året som noensinne er registrert på verdensbasis. Hvordan hetebølgene som har preget sommeren både i utlandet og her hjemme vil slå ut på årets statistikk, gjenstår å se. En helt reell konsekvens av temperaturøkningen, som også ble påpekt i rapporten European State of the Climate 2024, fortsetter imidlertid inn i 2025: Isbreene i Norge og Skandinavia smelter i rekordfart. Tidligere denne uka meldte NRK at den populære sherpastien fra Juvasshytta til Kjelbreen i Jotunheimen har måttet stenge på grunn av ustabilt underlag og økt rasfare.

Endre Ugelstad Aas

Mili­ta­risme

Da Dwight Eisenhower gikk av som USAs president i 1961, brukte han avskjedstalen sin på å snakke om militarismens trussel mot demokratiet. Advarselen falt for døve ører. USA har blitt en militarisert stat der det er lettere å få støtte fra parlamentarikere til å øke militærbudsjettet med milliarder av dollar enn å bruke en brøkdel av det samme beløpet på helsehjelp. I USA, som andre steder hvor militarismen slår rot, starter det med abstrakte trusselbilder, som militarismen gjennom å initiere et våpenkappløp gjør til en konkret og tungt bevæpnet trussel. Staten føler at sikkerheten er under press, og en av reaksjonene er å oppfatte demokratiet som en svakhet. Begrensninger på ytringsfriheten, styring av hvem som får stille til valg og streng regulering av sivilsamfunnet virker som naturlige reaksjoner i land som befinner seg i konflikt. Kina er et annet godt eksempel. Den nasjonale sikkerhetsloven i Hongkong ble forklart som nødvendig, fordi det ble ment at byens demokrati­bevegelse var infiltrert av aktører fra fiendestater.

Gustav Gillund