Leder

Penger og politikk

Mari Skurdal

Det er ikke uvanlig for land å regulere politisk reklame, særlig der den er kostbar og har stor gjennomslagskraft, som på tv. Storbritannia har et generelt forbud, og også Tyskland forbyr politisk reklame på tv. Unntaket er perioden før valg, da alle registrerte partier får gratis sendetid på offentlige tv-stasjoner. I Danmark trår et strengt forbud inn i forkant av valg og folkeavstemninger, mens Sverige sier nei til politisk reklame hos allmennkringkasterne. Norges forbud mot politisk reklame på tv begrunnes blant annet med prisen. Fordi det er dyrt å lage, favoriseres grupper med mye penger, og vil slik forsterke skjevheter som allerede finnes. Ettersom politisk reklame er tillatt i en rekke andre medier, og at partier og organisasjoner også har andre måter å nå fram på, regnes ikke forbudet som for inngripende i ytringsfriheten.

«Penger får mer å si for politisk spredning.»

Dilemmaet i dag er at forbudet ikke omfatter nettet, og det blir i økende grad et problem etter hvert som noen svært få aktører dominerer internettoffentligheten. Tiktok og Youtube er i dag det foretrukne mediet blant unge i en rekke land, og eksponering på plattformene påvirker allerede velgeratferd ganske direkte. Én ting er at verken myndigheter eller brukere har innsikt i hvordan algoritmene fungerer. I tillegg er plattformene åpne for betalt politisk reklame i et ukjent omfang. Gjennomslagskrafta til plattformene er vel så stor som på tv, om ikke større. Monopolsituasjonen på nett gir pengesterke aktører særlige fortrinn til å fremme sine synspunkter. I avisverden er det tross alt ulike eiere, priser og spredning. Dette åpner for at penger framover vil få mye mer å si for spredning av politiske budskap.

Debatten om penger i politikken bør ha et sideblikk til vår nye medieoffentlighet, for økonomiske bidrag til partiene kan framover få mer å si for gjennomslag enn tidligere. I går foreslo Unio-leder Steffen Handal å sette tak på både hvor mye enkeltgivere kan gi partier og hvor mye de kan motta totalt. Det er en fornuftig diskusjon å starte. Vi må også snakke om hvordan penger i dag kan veksles inn i dominans på nett. Det fører oss inn i nettopp slike problemer dagens forbud mot politisk reklame på tv er ment å forhindre.

Leder

Et bolverk mot ulikhet

Det skulle ikke mer til enn en kaffekopp før Norges nyeste politiske allianse ble født for bare noen uker siden. Hos Venstres stortingsrepresentant Abid Raja fant næringslivstopp Arild Spandow støtte for sin motstand mot Arbeiderparti-regjeringens næringslivspolitikk. Siden den gang har duoen samlet inn over tusen underskrifter til et eget opprop. I oppropet legges det fram krav om å oppheve innleieforbudet, endre rammene for boligutleie og «slutte å diskriminere norsk privat eierskap gjennom formuesskatten og exitskatten». I opptrappingen til høstens stortingsvalg pågår skattedebatten for fullt. Mens Fremskrittspartiet vil fjerne formuesskatten helt, vil Høyre fjerne skatten på såkalt arbeidende kapital, også kjent som aksjer. Partiene, nå sist med Venstres Raja, kniver om å framstå mest «næringsvennlig», og maskineriet til lobbyorganisasjonene går sin vante gang.

Anna Krokene

Bre­smel­ting

Uttrykket «Hvor er snøen fra i fjor?» stammer fra et dikt av den franske middelalderdikteren François Villon fra midten av 1400-tallet. En utbredt tolkning er at det setter ord på en erfaring av noe som har gått tapt og hører fortida til, men samtidig kan dukke opp i minnet og hjemsøke en. Derfor er det også relevant bilde på klimakrisa verden står overfor. Ifølge EUs klimaovervåkingstjeneste C3S og andre forskergrupper var 2024 det varmeste året som noensinne er registrert på verdensbasis. Hvordan hetebølgene som har preget sommeren både i utlandet og her hjemme vil slå ut på årets statistikk, gjenstår å se. En helt reell konsekvens av temperaturøkningen, som også ble påpekt i rapporten European State of the Climate 2024, fortsetter imidlertid inn i 2025: Isbreene i Norge og Skandinavia smelter i rekordfart. Tidligere denne uka meldte NRK at den populære sherpastien fra Juvasshytta til Kjelbreen i Jotunheimen har måttet stenge på grunn av ustabilt underlag og økt rasfare.

Endre Ugelstad Aas

Mili­ta­risme

Da Dwight Eisenhower gikk av som USAs president i 1961, brukte han avskjedstalen sin på å snakke om militarismens trussel mot demokratiet. Advarselen falt for døve ører. USA har blitt en militarisert stat der det er lettere å få støtte fra parlamentarikere til å øke militærbudsjettet med milliarder av dollar enn å bruke en brøkdel av det samme beløpet på helsehjelp. I USA, som andre steder hvor militarismen slår rot, starter det med abstrakte trusselbilder, som militarismen gjennom å initiere et våpenkappløp gjør til en konkret og tungt bevæpnet trussel. Staten føler at sikkerheten er under press, og en av reaksjonene er å oppfatte demokratiet som en svakhet. Begrensninger på ytringsfriheten, styring av hvem som får stille til valg og streng regulering av sivilsamfunnet virker som naturlige reaksjoner i land som befinner seg i konflikt. Kina er et annet godt eksempel. Den nasjonale sikkerhetsloven i Hongkong ble forklart som nødvendig, fordi det ble ment at byens demokrati­bevegelse var infiltrert av aktører fra fiendestater.

Gustav Gillund