Leder

Sanksjoner på overtid

Mari Skurdal

Palestinere på Gazastripa sulter i hjel. Ifølge palestinske helsemyndigheter har 29 barn og voksne til nå dødd av sult, og FNs nødhjelpsbyrå sier 14.000 barn står i alvorlig fare for akutt underernæring om de ikke får nødhjelp. Hjelpa står klar: Trailere fullastet med nødrasjoner av mat og legemidler står ved grensa, men i elleve uker har israelske myndigheter nektet dem å passere. Etter internasjonalt press slapp 100 biler inn, men det monner på ingen måte. Samtidig har Israel intensivert krigføringen i området med både bomber og bakkeoperasjoner. Sivilbefolkningen beordres til stadig nye områder. Israels ledelse uttrykker direkte at de ønsker å ta over Gaza.

«Trusselen kan være starten på noe.»

Det eneste lyspunktet denne uka er at Storbritannia, Frankrike og Canada har gått sammen om felles krav til Israel om å stanse angrepene og slippe inn nødhjelp uhindret på Gazastripa. «De menneskelige lidelsene i Gaza har nådd et uutholdelig nivå», står det i uttalelsen signert Frankrikes president Emmanuel Macron, Storbritannias statsminister Keir Starmer og Canadas statsminister Mark Carney. De tre skriver at de ikke lenger vil se på mens Netanyahu-regjeringen fortsetter offensiven og stenger ute humanitær hjelp. I uttalelsen kritiserer også bosetteres aggressive utvidelser på Vestbredden. «Vi vil ikke nøle med å iverksette ytterligere tiltak, inkludert målrettede sanksjoner», slår de tre landene fast. De revurderer også sin samarbeidsavtale med Israel.

Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) sier Norge er åpne for å innføre sanksjoner, om de er koordinert med andre land. Det arbeidet bør ikke skyves langt fram i tid, for det er allerede på overtid. Israels intensjoner om å innlemme Gaza i Israel og flytte befolkningen til områder i andre land har blitt uttrykt fra høyeste hold lenge. EU-sanksjonene mot Russland er allerede oppe i sin 17. pakke, mens europeiske land bare truer med noe liknende mot Israel. Men selv om trusselen om sanksjoner kommer altfor seint, kan den være starten på noe. Det at mektige Nato-land står i spissen for uttalelsen, gjør forhåpentligvis at flere vestlige land slutter seg til. Norge må nå legge inn et intenst arbeid for at sanksjonene blir en realitet.

Leder

Et bolverk mot ulikhet

Det skulle ikke mer til enn en kaffekopp før Norges nyeste politiske allianse ble født for bare noen uker siden. Hos Venstres stortingsrepresentant Abid Raja fant næringslivstopp Arild Spandow støtte for sin motstand mot Arbeiderparti-regjeringens næringslivspolitikk. Siden den gang har duoen samlet inn over tusen underskrifter til et eget opprop. I oppropet legges det fram krav om å oppheve innleieforbudet, endre rammene for boligutleie og «slutte å diskriminere norsk privat eierskap gjennom formuesskatten og exitskatten». I opptrappingen til høstens stortingsvalg pågår skattedebatten for fullt. Mens Fremskrittspartiet vil fjerne formuesskatten helt, vil Høyre fjerne skatten på såkalt arbeidende kapital, også kjent som aksjer. Partiene, nå sist med Venstres Raja, kniver om å framstå mest «næringsvennlig», og maskineriet til lobbyorganisasjonene går sin vante gang.

Anna Krokene

Bre­smel­ting

Uttrykket «Hvor er snøen fra i fjor?» stammer fra et dikt av den franske middelalderdikteren François Villon fra midten av 1400-tallet. En utbredt tolkning er at det setter ord på en erfaring av noe som har gått tapt og hører fortida til, men samtidig kan dukke opp i minnet og hjemsøke en. Derfor er det også relevant bilde på klimakrisa verden står overfor. Ifølge EUs klimaovervåkingstjeneste C3S og andre forskergrupper var 2024 det varmeste året som noensinne er registrert på verdensbasis. Hvordan hetebølgene som har preget sommeren både i utlandet og her hjemme vil slå ut på årets statistikk, gjenstår å se. En helt reell konsekvens av temperaturøkningen, som også ble påpekt i rapporten European State of the Climate 2024, fortsetter imidlertid inn i 2025: Isbreene i Norge og Skandinavia smelter i rekordfart. Tidligere denne uka meldte NRK at den populære sherpastien fra Juvasshytta til Kjelbreen i Jotunheimen har måttet stenge på grunn av ustabilt underlag og økt rasfare.

Endre Ugelstad Aas

Mili­ta­risme

Da Dwight Eisenhower gikk av som USAs president i 1961, brukte han avskjedstalen sin på å snakke om militarismens trussel mot demokratiet. Advarselen falt for døve ører. USA har blitt en militarisert stat der det er lettere å få støtte fra parlamentarikere til å øke militærbudsjettet med milliarder av dollar enn å bruke en brøkdel av det samme beløpet på helsehjelp. I USA, som andre steder hvor militarismen slår rot, starter det med abstrakte trusselbilder, som militarismen gjennom å initiere et våpenkappløp gjør til en konkret og tungt bevæpnet trussel. Staten føler at sikkerheten er under press, og en av reaksjonene er å oppfatte demokratiet som en svakhet. Begrensninger på ytringsfriheten, styring av hvem som får stille til valg og streng regulering av sivilsamfunnet virker som naturlige reaksjoner i land som befinner seg i konflikt. Kina er et annet godt eksempel. Den nasjonale sikkerhetsloven i Hongkong ble forklart som nødvendig, fordi det ble ment at byens demokrati­bevegelse var infiltrert av aktører fra fiendestater.

Gustav Gillund