Leder

Problematisk samrøre

Mari Skurdal

Linda Hofstad Helleland har vært en sentral profil for Høyre i en årrekke. Med unntak av perioden 2005–2009 har hun sittet sammenhengende på Stortinget siden 2001, og hun har vært kulturminister, barne- og likestillingsminister og kommunal- og moderniseringsminister i Erna Solbergs regjering. Til høsten gir hun seg i politikken, og ventelig må hun finne seg noe å gjøre. Hennes samlede yrkeserfaring til nå er å være informasjonsrådgiver for Høyre i perioden hun ikke var innvalgt på Stortinget. Forrige uke skrev Nettavisen at Helleland har tjuvstartet på tilværelsen etter politikken. Allerede i fjor høst gikk hun inn i styrene til Reitan Retail og Norlandia. Reitan eier landets Rema-butikker, mens Norlandia-konsernet driver kommersielt innen helse, omsorg og barnehager. For styrevervene har hun fått henholdsvis 450.000 og 200.000 kroner årlig. De kommer i tillegg til stortingslønna på over 1,1 million kroner. Helleland tok også på seg reklameoppdrag for Thon Hotels under ski-VM i Trondheim, hvor hun fikk dekket 40.000 kroner i utgifter.

«Spørsmålet er hvem sine interesser hun representerer.»

Konfrontert med det problematiske i at hun mottar store summer fra private storkonserner samtidig som hun sitter på Stortinget, forsvarte Helleland seg med at hun gikk ut at næringskomiteen i fjor sommer for å unngå interessekonflikter. Det har hun måttet gå tilbake på. Komitébyttet var Erna Solbergs valg og helt uavhengig av styrevervene til Helleland. Snarere virker det som Helleland har tatt på seg høyt betalte verv uten tanke på at det er et problem. Spørsmålet er da hvem sine interesser hun representerer: velgere i Sør-Trøndelag eller noen av Norges rikeste og mektigste personer? Gjennom å ta Helleland inn i styrene sine får selskapene en stemme inn i nasjonalforsamlingens komiteer og Høyres stortingsgruppe. En skal være bra naiv for ikke å se hvor stor verdi det har for store selskaper. Valget til Stortinget er for fire år. Vi må kunne forvente at de som velges til landets fremste tillitsverv, sitter tida ut og ikke begynner å avvikle virket noen år inn i perioden. Reitan og Norlandia får nå sine perspektiver direkte inn på Stortinget, uten å gå veien om dyre lobbykampanjer.

Leder

Et bolverk mot ulikhet

Det skulle ikke mer til enn en kaffekopp før Norges nyeste politiske allianse ble født for bare noen uker siden. Hos Venstres stortingsrepresentant Abid Raja fant næringslivstopp Arild Spandow støtte for sin motstand mot Arbeiderparti-regjeringens næringslivspolitikk. Siden den gang har duoen samlet inn over tusen underskrifter til et eget opprop. I oppropet legges det fram krav om å oppheve innleieforbudet, endre rammene for boligutleie og «slutte å diskriminere norsk privat eierskap gjennom formuesskatten og exitskatten». I opptrappingen til høstens stortingsvalg pågår skattedebatten for fullt. Mens Fremskrittspartiet vil fjerne formuesskatten helt, vil Høyre fjerne skatten på såkalt arbeidende kapital, også kjent som aksjer. Partiene, nå sist med Venstres Raja, kniver om å framstå mest «næringsvennlig», og maskineriet til lobbyorganisasjonene går sin vante gang.

Anna Krokene

Bre­smel­ting

Uttrykket «Hvor er snøen fra i fjor?» stammer fra et dikt av den franske middelalderdikteren François Villon fra midten av 1400-tallet. En utbredt tolkning er at det setter ord på en erfaring av noe som har gått tapt og hører fortida til, men samtidig kan dukke opp i minnet og hjemsøke en. Derfor er det også relevant bilde på klimakrisa verden står overfor. Ifølge EUs klimaovervåkingstjeneste C3S og andre forskergrupper var 2024 det varmeste året som noensinne er registrert på verdensbasis. Hvordan hetebølgene som har preget sommeren både i utlandet og her hjemme vil slå ut på årets statistikk, gjenstår å se. En helt reell konsekvens av temperaturøkningen, som også ble påpekt i rapporten European State of the Climate 2024, fortsetter imidlertid inn i 2025: Isbreene i Norge og Skandinavia smelter i rekordfart. Tidligere denne uka meldte NRK at den populære sherpastien fra Juvasshytta til Kjelbreen i Jotunheimen har måttet stenge på grunn av ustabilt underlag og økt rasfare.

Endre Ugelstad Aas

Mili­ta­risme

Da Dwight Eisenhower gikk av som USAs president i 1961, brukte han avskjedstalen sin på å snakke om militarismens trussel mot demokratiet. Advarselen falt for døve ører. USA har blitt en militarisert stat der det er lettere å få støtte fra parlamentarikere til å øke militærbudsjettet med milliarder av dollar enn å bruke en brøkdel av det samme beløpet på helsehjelp. I USA, som andre steder hvor militarismen slår rot, starter det med abstrakte trusselbilder, som militarismen gjennom å initiere et våpenkappløp gjør til en konkret og tungt bevæpnet trussel. Staten føler at sikkerheten er under press, og en av reaksjonene er å oppfatte demokratiet som en svakhet. Begrensninger på ytringsfriheten, styring av hvem som får stille til valg og streng regulering av sivilsamfunnet virker som naturlige reaksjoner i land som befinner seg i konflikt. Kina er et annet godt eksempel. Den nasjonale sikkerhetsloven i Hongkong ble forklart som nødvendig, fordi det ble ment at byens demokrati­bevegelse var infiltrert av aktører fra fiendestater.

Gustav Gillund