Leder

Klimatiltak: skatt de rike

Mari Skurdal

Ulikheten i verden har gått amok. Det samme kan vi si om klimaet. Menneskeskapte utslipp er i ferd med å forandre forholdene på jorda så dramatisk at deler av planeten er i ferd med å bli ulevelig for dyr, planter og mennesker. Menneskeskapt sier vi, men realiteten er at noen mennesker slipper ut mer enn andre. Ulikhetskrisa og klimakrisa henger nemlig tett sammen, og nylig utkom en forskningsrapport som viser omfanget. Forskere tilknyttet sveitsiske ETH Zürich har tallfestet hvordan konsentrert privat rikdom medvirker til ekstreme klimahendelser, og NTB gjengir de viktigste funnene. Overordnet mener forskerne at verdens aller rikeste står for to tredeler av den globale oppvarmingen. Til grunn for anslagene er personlig forbruk pluss investeringer. Brutt ned på hendelser anslår forskerne at én prosent av verdens rikeste har bidratt til 26 ganger flere hundreårshetebølger og 17 ganger mer tørke i Amazonas enn snittet.

«De som skiller seg ut, er de rikeste.»

Forskningen følger opp arbeidet til World Inequality Lab, økonomnettverket bygget opp av Thomas Piketty og andre ulikhetsforskere de siste årene. I utgivelsen «Global Carbon Inequality» rettes oppmerksomheten mot de aller rikestes forbruk og investeringer. Konklusjonen i rapporten fra 2022 er at de 10 prosent rikeste i verden står for nesten halvparten av utslippene på jorda. Siden den gang har graden av ulikhet bare økt, samtidig som planer for en overgang til utslippsfri produksjon og forbruk syns å forvitre, i hvert fall i vestlige land. Arbeid for å få på plass en global selskapsskatt har også strandet, og progressive skatter er under skyts fra de rikeste og deres politiske talerør.

Å få ned utslippene til de aller rikeste bør være en topprioritet for politikere – de er store nok til at det monner. Én måte å få dem ned på er gjennom å omfordele store formuer og skattlegge selskaper. World Inequality Labs tall viser at store deler av den vestlige befolkningen allerede lever og forbruker innenfor Parisavtalens mål. De som skiller seg ut, er de rikeste. Derfor må ikke regningen for omstilling sendes nedover i samfunnet, men til dem som slipper ut mest: de velbemidlede i samfunnets luksuriøse toppetasje.

Leder

Et bolverk mot ulikhet

Det skulle ikke mer til enn en kaffekopp før Norges nyeste politiske allianse ble født for bare noen uker siden. Hos Venstres stortingsrepresentant Abid Raja fant næringslivstopp Arild Spandow støtte for sin motstand mot Arbeiderparti-regjeringens næringslivspolitikk. Siden den gang har duoen samlet inn over tusen underskrifter til et eget opprop. I oppropet legges det fram krav om å oppheve innleieforbudet, endre rammene for boligutleie og «slutte å diskriminere norsk privat eierskap gjennom formuesskatten og exitskatten». I opptrappingen til høstens stortingsvalg pågår skattedebatten for fullt. Mens Fremskrittspartiet vil fjerne formuesskatten helt, vil Høyre fjerne skatten på såkalt arbeidende kapital, også kjent som aksjer. Partiene, nå sist med Venstres Raja, kniver om å framstå mest «næringsvennlig», og maskineriet til lobbyorganisasjonene går sin vante gang.

Anna Krokene

Bre­smel­ting

Uttrykket «Hvor er snøen fra i fjor?» stammer fra et dikt av den franske middelalderdikteren François Villon fra midten av 1400-tallet. En utbredt tolkning er at det setter ord på en erfaring av noe som har gått tapt og hører fortida til, men samtidig kan dukke opp i minnet og hjemsøke en. Derfor er det også relevant bilde på klimakrisa verden står overfor. Ifølge EUs klimaovervåkingstjeneste C3S og andre forskergrupper var 2024 det varmeste året som noensinne er registrert på verdensbasis. Hvordan hetebølgene som har preget sommeren både i utlandet og her hjemme vil slå ut på årets statistikk, gjenstår å se. En helt reell konsekvens av temperaturøkningen, som også ble påpekt i rapporten European State of the Climate 2024, fortsetter imidlertid inn i 2025: Isbreene i Norge og Skandinavia smelter i rekordfart. Tidligere denne uka meldte NRK at den populære sherpastien fra Juvasshytta til Kjelbreen i Jotunheimen har måttet stenge på grunn av ustabilt underlag og økt rasfare.

Endre Ugelstad Aas

Mili­ta­risme

Da Dwight Eisenhower gikk av som USAs president i 1961, brukte han avskjedstalen sin på å snakke om militarismens trussel mot demokratiet. Advarselen falt for døve ører. USA har blitt en militarisert stat der det er lettere å få støtte fra parlamentarikere til å øke militærbudsjettet med milliarder av dollar enn å bruke en brøkdel av det samme beløpet på helsehjelp. I USA, som andre steder hvor militarismen slår rot, starter det med abstrakte trusselbilder, som militarismen gjennom å initiere et våpenkappløp gjør til en konkret og tungt bevæpnet trussel. Staten føler at sikkerheten er under press, og en av reaksjonene er å oppfatte demokratiet som en svakhet. Begrensninger på ytringsfriheten, styring av hvem som får stille til valg og streng regulering av sivilsamfunnet virker som naturlige reaksjoner i land som befinner seg i konflikt. Kina er et annet godt eksempel. Den nasjonale sikkerhetsloven i Hongkong ble forklart som nødvendig, fordi det ble ment at byens demokrati­bevegelse var infiltrert av aktører fra fiendestater.

Gustav Gillund