Leder

Arbeid mot kapital

To samlinger i sentrum av Oslo denne uka viste tydelig hvem som er motpolene i norsk politikk. Samtidig som hundrevis av tillitsvalgte stemte fram sin nye leder på LO-kongressen på Folkets Hus, samlet tenketanken Civita representanter for det borgerlige regjeringsalternativet til rådslag noen kvartal lenger vest. Høyresidas ledere og støttespillere hadde passende nok valgt å møtes i lokalene til Oslo Handelsstands Forening, og det var Civita-leder Kristin Clemet som ledet samtalen mellom Høyre-leder Erna Solberg, Frp-leder Sylvi Listhaug, Venstre-leder Guri Melby og leder i Kristelig Folkeparti Dag-Inge Ulstein. Til stede var også NHO-direktør Ole Erik Almlid, tidligere Virke-sjef Vibeke Hammer Madsen, Ferd-eier Johan H. Andresen, investor Hilde Midthjell og forlagssjef Erling Kagge, ifølge VG.

«Pengemakt og handelsstand mot folkemakt og tillitsvalgte.»

Klarere har vi knapt sett kampen mellom arbeid og kapital manifestere seg i bybildet. Pengemakt og handelsstand mot folkemakt og tillitsvalgte, samlet på hver sin side av hovedstaden. LOs nye leder Kine Asper Vistnes fikk trampeklapp da hun til kongressens delegater sa at den aller viktigste jobben for LO i tida framover, blir å holde Listhaug og Solberg unna regjeringskontorene. «Hvis de to får makt i Norge igjen, så vil det sette arbeidsfolks lommebok, velferd og trygghet i fare. Det kan ikke vi i LO akseptere», sa hun og la til: «Kamerater, la oss gruse høyresiden i valget til høsten!» Enkelte på høyresida vil ha det til at disse uttalelsene er ufine og polariserende, men ut fra LO-kongressens respons var delegatene godt fornøyd med å ha fått en leder som behersker klar tale. Det bør heller ikke overraske noen på borgerlig side at LO ønsker at Arbeiderpartiet og venstresida skal beholde regjeringsmakta.

LO-kongressen ga også Arbeiderparti-ledelsen marsjordre om å finne et regjeringsflertall til venstre i det politiske landskapet. Kongressen vedtok blant annet å gi partistøtte til Rødt, som en eventuell ny Ap-regjering etter alt å dømme vil trenge støtte fra. Kampen i høst står mellom Folkets Hus og de borgerlige makkere hos Oslo Handelsstand.

Leder

Et bolverk mot ulikhet

Det skulle ikke mer til enn en kaffekopp før Norges nyeste politiske allianse ble født for bare noen uker siden. Hos Venstres stortingsrepresentant Abid Raja fant næringslivstopp Arild Spandow støtte for sin motstand mot Arbeiderparti-regjeringens næringslivspolitikk. Siden den gang har duoen samlet inn over tusen underskrifter til et eget opprop. I oppropet legges det fram krav om å oppheve innleieforbudet, endre rammene for boligutleie og «slutte å diskriminere norsk privat eierskap gjennom formuesskatten og exitskatten». I opptrappingen til høstens stortingsvalg pågår skattedebatten for fullt. Mens Fremskrittspartiet vil fjerne formuesskatten helt, vil Høyre fjerne skatten på såkalt arbeidende kapital, også kjent som aksjer. Partiene, nå sist med Venstres Raja, kniver om å framstå mest «næringsvennlig», og maskineriet til lobbyorganisasjonene går sin vante gang.

Bre­smel­ting

Uttrykket «Hvor er snøen fra i fjor?» stammer fra et dikt av den franske middelalderdikteren François Villon fra midten av 1400-tallet. En utbredt tolkning er at det setter ord på en erfaring av noe som har gått tapt og hører fortida til, men samtidig kan dukke opp i minnet og hjemsøke en. Derfor er det også relevant bilde på klimakrisa verden står overfor. Ifølge EUs klimaovervåkingstjeneste C3S og andre forskergrupper var 2024 det varmeste året som noensinne er registrert på verdensbasis. Hvordan hetebølgene som har preget sommeren både i utlandet og her hjemme vil slå ut på årets statistikk, gjenstår å se. En helt reell konsekvens av temperaturøkningen, som også ble påpekt i rapporten European State of the Climate 2024, fortsetter imidlertid inn i 2025: Isbreene i Norge og Skandinavia smelter i rekordfart. Tidligere denne uka meldte NRK at den populære sherpastien fra Juvasshytta til Kjelbreen i Jotunheimen har måttet stenge på grunn av ustabilt underlag og økt rasfare.

Mili­ta­risme

Da Dwight Eisenhower gikk av som USAs president i 1961, brukte han avskjedstalen sin på å snakke om militarismens trussel mot demokratiet. Advarselen falt for døve ører. USA har blitt en militarisert stat der det er lettere å få støtte fra parlamentarikere til å øke militærbudsjettet med milliarder av dollar enn å bruke en brøkdel av det samme beløpet på helsehjelp. I USA, som andre steder hvor militarismen slår rot, starter det med abstrakte trusselbilder, som militarismen gjennom å initiere et våpenkappløp gjør til en konkret og tungt bevæpnet trussel. Staten føler at sikkerheten er under press, og en av reaksjonene er å oppfatte demokratiet som en svakhet. Begrensninger på ytringsfriheten, styring av hvem som får stille til valg og streng regulering av sivilsamfunnet virker som naturlige reaksjoner i land som befinner seg i konflikt. Kina er et annet godt eksempel. Den nasjonale sikkerhetsloven i Hongkong ble forklart som nødvendig, fordi det ble ment at byens demokrati­bevegelse var infiltrert av aktører fra fiendestater.