Leder

Folkemakt og pengemakt

Mari Skurdal

Peggy Hessen Følsvik tegnet opp lange politiske linjer i sin siste tale som LO-leder i går. Hun startet med å fortelle om da hele LOs sekretariat ble arrestert av tyske okkupanter i september 1941. LO-jurist Viggo Hansteen og klubbformann Rolf Wickstrøm ble dømt til døden og henrettet. «Stilt opp foran tyske geværer synger de to ‘Ja, vi elsker dette landet’, helt til skuddene faller – og sangen stilner», fortalte Følsvik en fullsatt sal. Under LO-kongressen er det 80 år siden tyskerne kapitulerte, og Norge igjen ble fritt. Den avtroppende LO-lederen trakk paralleller til vår tid, hvor høyreekstreme og nyfascistiske bevegelser rører på seg igjen. Det skjer i Tyskland, Frankrike, Russland, Israel og USA.

«Rikfolk bruker millioner på å påvirke opinionen.»

Følsvik fortalte hvor rystet hun ble da hun så nyhetsbilder fra paradegata 16th Street i Washington tidligere i år. Gata huser amerikansk LO, og malt på asfalten i store, gule bokstaver sto inntil nylig beskjeden «Black lives matter». På Donald Trumps ordre brøyt så byens veiarbeidere – «våre fagforeningskamerater» – opp asfalten. «Med én ordre skulle gatene renses. Som om urettferdigheten aldri hadde skjedd. Som om historien kunne knuses med maskiner og makt», sa LO-lederen. Hun sa at verdiene LO er bygget på, er truet. «Trumps regime går til angrep på mangfold, likestilling, på ytringsfriheten, på rettsstaten, på fagforeninger, på bistand og på solidaritet. Frihet. Solidaritet. Likeverd.»

Hovedgrepet i Følsviks tale var å tegne opp skillet mellom folkemakt og pengemakt. Folkemakta sikrer rettferdig fordeling og gir alle gode, verdige liv. Men ikke alle vil dele det som skapes, og i dag ser vi en ny og bekymringsfull trend: Penger blir stadig viktigere i politikken. Rikfolk bruker millioner på å påvirke opinionen slik at de kan unnslippe formuesskatt. I år er det ventet at de borgerlige partiene vil få 100 millioner kroner i valgkampstøtte fra landets rikeste. Den avtroppende LO-lederen plasserte LO på folkets og demokratiets side, som en garantist for den norske modellen og en buffer mot høyreradikalisme og pengemakt. Hun har helt rett. Både makt og rikdom må fordeles, skal vi holde høyrebølgen unna Norge.

Leder

Et bolverk mot ulikhet

Det skulle ikke mer til enn en kaffekopp før Norges nyeste politiske allianse ble født for bare noen uker siden. Hos Venstres stortingsrepresentant Abid Raja fant næringslivstopp Arild Spandow støtte for sin motstand mot Arbeiderparti-regjeringens næringslivspolitikk. Siden den gang har duoen samlet inn over tusen underskrifter til et eget opprop. I oppropet legges det fram krav om å oppheve innleieforbudet, endre rammene for boligutleie og «slutte å diskriminere norsk privat eierskap gjennom formuesskatten og exitskatten». I opptrappingen til høstens stortingsvalg pågår skattedebatten for fullt. Mens Fremskrittspartiet vil fjerne formuesskatten helt, vil Høyre fjerne skatten på såkalt arbeidende kapital, også kjent som aksjer. Partiene, nå sist med Venstres Raja, kniver om å framstå mest «næringsvennlig», og maskineriet til lobbyorganisasjonene går sin vante gang.

Anna Krokene

Bre­smel­ting

Uttrykket «Hvor er snøen fra i fjor?» stammer fra et dikt av den franske middelalderdikteren François Villon fra midten av 1400-tallet. En utbredt tolkning er at det setter ord på en erfaring av noe som har gått tapt og hører fortida til, men samtidig kan dukke opp i minnet og hjemsøke en. Derfor er det også relevant bilde på klimakrisa verden står overfor. Ifølge EUs klimaovervåkingstjeneste C3S og andre forskergrupper var 2024 det varmeste året som noensinne er registrert på verdensbasis. Hvordan hetebølgene som har preget sommeren både i utlandet og her hjemme vil slå ut på årets statistikk, gjenstår å se. En helt reell konsekvens av temperaturøkningen, som også ble påpekt i rapporten European State of the Climate 2024, fortsetter imidlertid inn i 2025: Isbreene i Norge og Skandinavia smelter i rekordfart. Tidligere denne uka meldte NRK at den populære sherpastien fra Juvasshytta til Kjelbreen i Jotunheimen har måttet stenge på grunn av ustabilt underlag og økt rasfare.

Endre Ugelstad Aas

Mili­ta­risme

Da Dwight Eisenhower gikk av som USAs president i 1961, brukte han avskjedstalen sin på å snakke om militarismens trussel mot demokratiet. Advarselen falt for døve ører. USA har blitt en militarisert stat der det er lettere å få støtte fra parlamentarikere til å øke militærbudsjettet med milliarder av dollar enn å bruke en brøkdel av det samme beløpet på helsehjelp. I USA, som andre steder hvor militarismen slår rot, starter det med abstrakte trusselbilder, som militarismen gjennom å initiere et våpenkappløp gjør til en konkret og tungt bevæpnet trussel. Staten føler at sikkerheten er under press, og en av reaksjonene er å oppfatte demokratiet som en svakhet. Begrensninger på ytringsfriheten, styring av hvem som får stille til valg og streng regulering av sivilsamfunnet virker som naturlige reaksjoner i land som befinner seg i konflikt. Kina er et annet godt eksempel. Den nasjonale sikkerhetsloven i Hongkong ble forklart som nødvendig, fordi det ble ment at byens demokrati­bevegelse var infiltrert av aktører fra fiendestater.

Gustav Gillund