Leder

Vernede elver er beredskap

En stolt tradisjon står for fall når Stortinget denne uka behandler flom- og skredmeldingen. Innstillingen som behandles tirsdag, åpner for bygging av vannkraftverk i vernede vassdrag. Store deler av Norges potensielle vannkraftproduksjon er allerede bygget ut, men 390 vassdrag har siden 1970-tallet hatt status som vernet. Den demningen brister altså når Ap, Sp, Frp, Høyre og KrF stemmer for å fjerne vernet. Begrunnelsen er at vi må tilpasse oss et klima som stiller høyere krav til beredskap mot flom og skred. Vannkraftverk spiller en viktig rolle som flomvern, fordi de kan regulere vannstanden ved store nedbørsmengder.

«Å bygge i vernede vassdrag vil være lønnsomt.»

Som Naturvernforbundet har påpekt, går verken Ap, Sp, Frp, Høyre eller KrF bort fra vern av vassdrag i sine partiprogrammer. Men andre krefter ivrer for å svekke vernebestemmelsen. I en begeistret høringsuttalelse kommer kraftbransjens interesseorganisasjon Fornybar Norge med full støtte til ideen. Å bygge nytt i vernede vassdrag vil i de fleste tilfeller være mer lønnsomt enn å oppgradere eksisterende kraftverk. Det betyr ikke at det er en god idé. Norge har forpliktet seg til å verne 30 prosent av våre land- og havområder. Skal vi nå det målet, må myndighetene gjøre det vanskeligere å bygge ned natur. Det siste de bør gjøre, er å tømme verneinstituttet for innhold, slik stortingsflertallet legger opp til.

Innstillingen som blir vedtatt i morgen, bærer navnet «Tryggare framtid – førebudd på flaum og skred». I det ligger en dobbel tragedie: Vi erkjenner for det første at vi ikke klarte å løse klimakrisa, og at vi derfor må omstille oss til nye livsbetingelser. For det andre krever klimatilpasning at vi ofrer enda mer av våre ville omgivelser, og at vi dermed forverrer naturkrisa. Vi tror det er mulig å nærme seg spørsmålet om beredskap uten å forkaste prinsippet om vern. Den ville naturen spiller nemlig en avgjørende rolle i samfunnets beredskap. Fremavlede kulturdyr er svake, ensartede og må passes på av mennesker. Ville dyr og planter klarer seg uten vår innsats. Beredskap handler ikke bare om å temme natur, men også om å bevare mangfoldet vi kommer til å trenge i møte med omskiftelige tider.

Leder

Et bolverk mot ulikhet

Det skulle ikke mer til enn en kaffekopp før Norges nyeste politiske allianse ble født for bare noen uker siden. Hos Venstres stortingsrepresentant Abid Raja fant næringslivstopp Arild Spandow støtte for sin motstand mot Arbeiderparti-regjeringens næringslivspolitikk. Siden den gang har duoen samlet inn over tusen underskrifter til et eget opprop. I oppropet legges det fram krav om å oppheve innleieforbudet, endre rammene for boligutleie og «slutte å diskriminere norsk privat eierskap gjennom formuesskatten og exitskatten». I opptrappingen til høstens stortingsvalg pågår skattedebatten for fullt. Mens Fremskrittspartiet vil fjerne formuesskatten helt, vil Høyre fjerne skatten på såkalt arbeidende kapital, også kjent som aksjer. Partiene, nå sist med Venstres Raja, kniver om å framstå mest «næringsvennlig», og maskineriet til lobbyorganisasjonene går sin vante gang.

Bre­smel­ting

Uttrykket «Hvor er snøen fra i fjor?» stammer fra et dikt av den franske middelalderdikteren François Villon fra midten av 1400-tallet. En utbredt tolkning er at det setter ord på en erfaring av noe som har gått tapt og hører fortida til, men samtidig kan dukke opp i minnet og hjemsøke en. Derfor er det også relevant bilde på klimakrisa verden står overfor. Ifølge EUs klimaovervåkingstjeneste C3S og andre forskergrupper var 2024 det varmeste året som noensinne er registrert på verdensbasis. Hvordan hetebølgene som har preget sommeren både i utlandet og her hjemme vil slå ut på årets statistikk, gjenstår å se. En helt reell konsekvens av temperaturøkningen, som også ble påpekt i rapporten European State of the Climate 2024, fortsetter imidlertid inn i 2025: Isbreene i Norge og Skandinavia smelter i rekordfart. Tidligere denne uka meldte NRK at den populære sherpastien fra Juvasshytta til Kjelbreen i Jotunheimen har måttet stenge på grunn av ustabilt underlag og økt rasfare.

Mili­ta­risme

Da Dwight Eisenhower gikk av som USAs president i 1961, brukte han avskjedstalen sin på å snakke om militarismens trussel mot demokratiet. Advarselen falt for døve ører. USA har blitt en militarisert stat der det er lettere å få støtte fra parlamentarikere til å øke militærbudsjettet med milliarder av dollar enn å bruke en brøkdel av det samme beløpet på helsehjelp. I USA, som andre steder hvor militarismen slår rot, starter det med abstrakte trusselbilder, som militarismen gjennom å initiere et våpenkappløp gjør til en konkret og tungt bevæpnet trussel. Staten føler at sikkerheten er under press, og en av reaksjonene er å oppfatte demokratiet som en svakhet. Begrensninger på ytringsfriheten, styring av hvem som får stille til valg og streng regulering av sivilsamfunnet virker som naturlige reaksjoner i land som befinner seg i konflikt. Kina er et annet godt eksempel. Den nasjonale sikkerhetsloven i Hongkong ble forklart som nødvendig, fordi det ble ment at byens demokrati­bevegelse var infiltrert av aktører fra fiendestater.