Linjene

Kaffe

Det hender jeg tar meg sjøl i å tenke, eller si, at jeg setter pris på en «ærlig kopp med kaffe». Hva i all verden skal det bety? At jeg digger kruttsterk kaffe i en robust kopp med svær hank, laga på en sliten, men trofast Moccamaster på f.eks. et kommunalt sykehjem? Ja, det er det det betyr. Hvem er det jeg prøver å lure? Kaffekoppen jeg har lært meg å sette aller mest pris på, er gjerne uten hank og fylt med fruktig kaffe fra en spesifikk region, og man skal helst vente til den er litt lunka for å smake den på riktigst mulig måte. Attpåtil har en eller annen jævel klart å overbevise meg om at denne kaffekoppen er mer etisk, at bonden får bedre betalt, at den produseres med mindre utslipp, og at jeg, med mine 20–50 kroner, derfor kan utgjøre en slags forskjell i den så enorme og håpløse globale kapitalismen – ved å kjøpe meg en uærlig kopp fruktig kaffe, gjerne uten hank. Fatter’n sier jeg har blitt en kaffesnobb. Og det er jo sant. Når jeg sitter der og dagdriver på min faste hippe, litt minimalistiske kafé er jeg en karikatur av den litt bortskjemte kulturmiddelklassen i storbyen.