Aasne ­Linnestå

Solen er en het juvel

Aschehoug, 2026, 176 sider

Hvor skal en stakkars romantiker finne håp i tider som våre, når til og med kjærligheten koloniseres av tek-giganter og chatboter? Svaret er å finne i Aasne Linnestås «Solen er en het juvel», hvor to ungdomskjærester famler seg tilbake til hverandre etter flere tiår adskilt. Det er en fortelling som understreker at kjærlighetslengselen – og ikke minst begjæret – kan føles vel så akutt i 60-årene som i ungdommen . Ellen og Halvor fører ordet i annethvert korte kapittel i boka, hvor den godt voksne kjærligheten skildres i et språk som er forbløffende friskt. Vekslingen mellom rikmannsjenta Ellens korrekte, kontrollerte riksmål og Halvors mer talenære arbeidersosiolekt skaper en fin indre dynamikk i boka, og perspektivskiftene gjør at karakterene lyssettes fra flere vinkler, i korte, konkrete observasjoner. Ellen og Halvor ser hverandre bedre enn de ser seg selv, og Linnestå har nettopp et godt blikk for blikk: «Halvors blikk gjør meg pen», tenker Ellen en kveld de er sammen, mens Halvor noen timer seinere ser henne forsvinne ut i mørket, og tenker at det «[har] alltid vært noe fortumla og avskjeds­aktig over henne».