Sist fredag skrev jeg om begravelsesritualet i forbindelse med Kong Haralds død – en offentlig begivenhet som ga overgrepsdømte Marius Borg Høiby en fremskutt posisjon, både i offisielle fotografier og ved den avdøde kongens båre. I innlegget problematiserte jeg pressens dekning, og stilte spørsmål ved hvilke konsekvenser sympatibølgen kan tenkes å ha for de fornærmede i straffesaken. Jeg mener at kongehuset sviktet ofrene, ikke ved å la Høiby få være til stede på kongens dødsleie og delta i begravelsen, men i måten de lot pressen dekke sorgritualet på, spesielt ved å la Høiby bære kisten og la dette bli kringkastet i nasjonale medier. Når Bård Bergsjø i sitt motsvar (21. september) påstår at jeg skriver at ofrene utsettes for «et nytt overgrep», er det ganske enkelt feil: Jeg argumenterer for at det i begravelsen var mange kryssende hensyn, og at hensynet til de fornærmede ikke inngikk i likningen.