Jeg vil fylle en lastebil

full av tykke, næringsrike ord,

et språk fullt av protein og karbohydrater,

nok til å mette dem alle.

Som om jeg kan bidra,

som om ordene mine kan fylle magene,

som om jeg har noe som helst å stille opp med.

Det skal så lite til for å gjøre en forskjell,

står det,

det står

at nesten trettifire millioner trenger hjelp.

Men hvordan

skal jeg kunne skrive

om barn som sover med sulten

som en rotte i magen,

tenner av salt som gnager på tarmene.

Hvordan skal jeg skrive om mødre

som koker vann

og later som om damp er middag,

rører med tresleiva,

for kanskje vannet vil tykne

og bli suppe eller grøt,

hvis hun rører lenge nok.

Hvordan vet jeg hvordan sult smaker?

Jeg vet ikke engang om sulten er stille

eller om den bråker, om den skriker,

vet ikke

hva slags lyder sulten lager om nettene,

hvordan det knitrer i teltene,

hvordan det rasler i plastposer,

hvordan sulten slikker innsiden av grytene

og finkjemmer bakken etter smuler.

Jeg vet ikke,

bare forestiller meg

at sulten er taus.

Det står at barna rammes hardest,

og til slutt blir kroppen så tynn som tørre kvister,

hule strå, tørt siv som knekker i vinden.

Og fluene kommer,

fluene kommer,

og fluene setter seg rundt øynene,

og hendene orker ikke lenger vifte dem vekk.

Og sola er en tørr appelsin

som ingen kan spise.

Jeg vet ikke om sulten lukter noe.

Aske?

Ordene mine glinser av fett.

Hvordan skal jeg skrive om Sudan

med slike ord,

når språket mitt bor i et kjøkken

med brødskuff,

og diktene lukter

slik kjøleskap gjør etter et selskap,

et ordforråd fullt av matrester og pølsebiter.

Jeg vet ikke hvordan støvet smaker.

Jeg kan ikke gjøre suppe av vann, grøt av sand.

Skriv da, sier papiret.

Skriv da,

men til og med katten min eser utover gulvet,

en mage som subber nedi,

og ordene mine har spist frokost tre ganger allerede,

og jeg har sjokoladeflekker på tankene.

Hva annet kan jeg gjøre

enn å late som

at de sultne ikke fins

og skrive om svarttrosten tvers over veien

i det store seljetreet.

Den trofaste svarttrosten

som er tilbake tredje året på rad.

Og den synger

om kjærlighet.