I antikken ble en kvinne sett på som feilversjonen av en mann, lærer vi. Aristoteles mente hun ikke hadde en annen rolle i reproduksjonen enn å være en rugekasse for mannens sæd, som inneholdt arvingen fiks ferdig i miniversjon. I flere religioner var menstruasjonsblodet regnet som ureint, og kvinner måtte holde seg borte fra hellige steder etter en fødsel. Vi fikk forestillinger som at hysteri skyldtes at livmoren (hystera på gresk) løsnet fra sitt faste tilholdssted og bega seg på vandring omkring i kroppen, heksebrenning som sanksjonering av sterke, uavhengige og kyndige kvinner og vitenskapelig dokumentasjon om at hvis en kvinne ga seg til å bruke hodet for mye, ville andre kroppsfunksjoner, og da selvsagt forplantningsfunksjonen, gå fullstendig i frø. Visse former for fysisk og psykisk sykdom var altså, lærer vi, kvinnelige beteelsesmønster, eller kanskje til og med: kvinnelige beteelsesmønster er noe sykt.