Hvem har vel ikke, en eller annen gang i løpet av ungdomstida, havnet i en nachspielkrangel om hvordan verden hadde sett ut dersom Hitler bare hadde fått en plass på kunstakademiet, slik han både ønsket seg og forsøkte? Ville ikke da nazismen ha forduftet sammen med den mannlige frustrasjonen, og andre verdenskrig og holocaust vært unngått? Ja, er det ikke egentlig slik at det meste av verdens ondskap kan forklares i den opplevde ydmykelsen til ambisiøse menn med mangel på suksess?