Det var vinterens første skitur med den nye trekkhunden. Med spenning pakket vi pulken. Hvordan ville det gå med villstyringen av en unghund i draget oppover bjørkelia med tettvokst krattskog? At den trekkvillige skøyeren ville følge det gamle snøscootersporet innover setervegen, var det ingen tvil om. Men den siste snarvegen fram til hytta hadde hunden gått bare på barmark sommer og høst. Opp skogslia var det heller ingen smal strime i snøen, slik sporet var der vi suste av sted.
