Franske Valéry Larbaud levde av språket sitt. Han var forfatter og oversetter fra seks språk. Å lese og skrive skjenket ham trøst og en slags oppreisning for «livets allehånde små skuffelser». Det skrev han i dagboka da livet ennå ikke føltes så utsatt. I femtifire års alder ble Larbaud rammet av afasi. Da det menneskelige språket forlot ham, hadde han en eneste setning igjen på leppene sine: Bonsoir, les choses de la vie. («God aften, småting i livet.») Om og om igjen gjentok Larbaud disse ordene. De var, sier forfatterkollega Antoine Blondin, «den hardt rammede forfatterens forsøk på å nærme seg de menneskene som var verdige til å ledsage ham gjennom de tallrike stumme årene som fortsatt gjensto for ham å fullføre».