Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Kronikk

Da Norge ble Trumps nyttige idiot

Årets fredspris moser absolutt alt Norge har stått for i Latin-Amerika i snart to generasjoner. Hvordan kunne det skje?

DE ANSVARLIGE: Nobelkomitéen samlet på møterommet i Nobelinstituttet. F.v.: Komitémedlem Anne Enger, direktør ved Det Norske Nobelinstitutt og sekretær for Den Norske Nobelkomité Kristian Berg Harpviken, komitémedlem Gry Larsen, komitémedlem Kristin Clemet, nestleder Asle Toje og komitéleder Jørgen Watne Frydnes. Foto: Håkon Mosvold Larsem, NTB

I 45 år – siden tidlig 1980-tall – har Norge ført en rimelig konsekvent progressiv politikk i Latin-Amerika. Norske regjeringer, støttet av et stort antall frivillige organisasjoner, har støttet det som en gang var en viktig frigjøringskamp i Mellom-Amerika, og stått oppreist mot voldsomme angrep fra Reagan-administrasjonen for det. Vi har delt ut fredspriser til genuine menneskerettighetsforkjempere (Adolfo Pérez Esquivel, 1980), urfolks-ledere (Rigoberta Menchú, 1992), og ledere som fremmer fredsprosesser (Óscar Arias Sánchez 1987 og Juan Manuel Santos i 2016). Vi har selv vært aktivt involvert i fredsprosesser (Guatemala, Colombia, Venezuela). Og vi har jobbet tett sammen med progressive presidenter, ikke minst med Lula i Brasil, for klima og mot diktatur. Den Brasil-strategien som UD lanserte tidligere i høst var en klar videreføring av denne tradisjonen.

Du har dessverre ikke tilgang til artikkelen

Logg inn i appen eller kontakt kundeservice.