Ingen kunne levendegjøre fortidens litteratur som Henning Hagerup. I dag omtales han oftest som oversetter og essayist. På 1990- og 00-tallet var han også den norske samtidslitteraturens mest innflytelsesrike kritiker. Henning døde i en av sine favorittmåneder. Han var ingen friskus, men i mange år gikk han lange turer rundt i Oslo, han elsket trær og planter og var intenst oppmerksom på årstidenes skiftninger, som han kunne assosiere til dikt fra ulike epoker og språkområder – og til tidligere møter med andre mennesker. Essayet «Elvelangs», trykket i Klassekampen i 2015, beskriver uforglemmelige øyeblikk under en gåtur nettopp i høstgule omgivelser i oktober fem år tidligere.