Tarjei Vesaas debuterte som forfatter i 1923 med romanen «Menneskebonn», han utga 40 bøker, den siste var den posthume diktsamlingen «Liv ved straumen», som kom i 1970. Vi snakker altså om et forfatterskap som spente over nesten 50 år, og som var vilt produktivt. Forfatterskapet har også vært allment anerkjent som et av de viktigste, hvis ikke det viktigste, i det forrige århundrets norske litteratur. Til tross for dette hadde jeg som lesende og skrivende nordmann inntil nylig bare lest to av bøkene hans, nemlig «Is-slottet» og «Fuglane». Grunnen til det har vært en forestilling jeg har hatt om at Vesaas skrev to definitive mesterverk, og at resten av produksjonen hans var habil, men ujevn og ikke veldig spennende – at alle de andre bøkene på en måte ledet fram til disse to.