Jeg vekker min datter fra hennes milde drømmer, og i samme øyeblikk tenker jeg på Gazas barn – de som ikke kjenner til en pute under hodet, bare den evige duren av droner som kretser over dem. Barn som ikke sover i det hele tatt, langt mindre får våkne fra en søt søvn. Jeg dekker frokost til min datter. Men i minnet trenger bildene seg på – av palestinske barn uten vann, uten brød, uten håp. Barn som faller, skutt i hodet, mens de jager etter smuler. Deres mager spent av sultens hulhet, deres små kropper forvandlet til levende skjeletter.