Når jeg tenker over livet mitt (over 70 år), ser jeg at de gangene da jeg var tettest på livet og naturen, også var da jeg følte meg tettest på å leve med håp, mening, lykke og visdom. Jeg innser også at jeg for å føle slik, må befinne meg i små settinger, små grupper og få livet i små doser. I de beste samtalene jeg har hatt, har vi bare vært to. Samtalen mister noe når flere kommer til. Det samme gjelder det å nyte og kjenne naturen. Når vi går eller arbeider i naturen, kan vi, uansett hvor vidt utsyn vi har, bare føle og samhandle med den i små doser – det vi kan berøre, lukte, lytte til og plante.