Arundhati Roy

Min havn og min storm

Oversatt av Kirsti Vogt

Pax forlag 2025, 335 sider

Da jeg for litt over åtte år siden intervjuet den indiske forfatteren Arundhati Roy, i forbindelse med at hennes andre og lenge etterlengtede roman – «Ministeriet for den høyeste lykke» (2017) – ble utgitt, sa hun uoppfordret litt om hvorfor det hadde tatt så lang tid å skrive den. (Boken kom hele tjue år etter «Guden for små ting», som vel vil bli stående som en 1990-årenes sterkeste debutromaner). Etter den enorme suksessen med debuten, fortalte hun, kjente hun gradvis et intenst behov for å hoppe av «bestselgertoget», som hun sa (eller rømme «det forgylte buret», som det står i årets bok), for å bli fri til å mene noe på en forpliktende måte, til å virke i verden som et politisk menneske. For Roy skulle det innebære å beskrive de sosiale og miljømessige omkostningene av Indias mirakuløse økonomiske vekst: atomprøvesprengningene, hindunasjonalismen, militariseringen, fordrivelsen av urbefolkninger, volden mot kvinner og ikke minst den langvarige konflikten i Kasjmir.