Vi har feiret valgseieren, men nå begynner hverdagen. Leser man mellom linjene (og noen ganger også rett ut i linjene), vil det neppe overraske om et styrket Arbeiderparti finner tilbake til den arrogansen mange av oss som tidligere har forsøkt å samarbeide med partiet, har erfart. De forventer å kunne diktere politikken på sentrale felt, uten å måtte inngå kompromisser. De forventer å kunne kjøre slalåm på Stortinget og søke vekslende flertall, men likevel få støtte til budsjettet av tuttifruttikoalisjonen på venstresida. Skal Ap innse at de ikke kan holde på slik, kreves det en viss koordinasjon mellom de fire andre partiene, som sammen utgjør flertallet. Det vil være til gjensidig nytte å få Arbeiderpartiet til å erkjenne at de ikke har rent flertall, og derfor ikke kan diktere enkelte politikkområder, men i stedet bør forvente gjennomslag i tråd med sin størrelse – på lik linje med de andre partiene.